Han far kom først tilbake i kveldingen.
Guttene hadde plukket stein så lenge og vært under streng opsikt, Fluguma selv hadde holdt tilsyn og kustet på dem og ordnet med dem og ikke sloppet dem av øie et minutt. Mathias hadde nok vært der han med og gestikulert og kommandert og skullet ha skikk på dem, det var bare ikke blitt noe med ham. Det var Fluguma denne gangen, hun hadde tatt tøilene alene og kjørte dem så stramt alle sammen, som de var blitt kjørt så lenge de husket. Det var et jag og et mas hele tiden, de fikk ikke stikke hodene sammen og veksle et ord hele eftan, hun var over dem som en høk:
67– Ikke noe prat der borte har di hørt!
Det kom så hardt og så kvasst, det var likesom svøpesmell og satte fart i benene deres og fikk dem til å småspringe på stedet bare for å vise hvor villige de var.
Med ett stod han far imellem dem, lang og knoklet i skaftestøvlene, hestetennene gliste imot dem:
– Hvad er det jeg hører for noe?
Og nå blev det huskestue igjen, nytt leven og spetakkel og forhør, så de stod og ristet i buksene sine og ikke visste sin arme råd.
– Og detta vil di ha mig til å tru?
Han var så vrien, han var så mistenksom, de torde ikke svare til slutt, bare stod der og gapte og tidde og skjelte til de svære nevene hans.
– Di skal svara, når jeg spør!
Men endelig blev han da ferdig engang, endelig kom de for sig selv og kunde bytte noen ord med hverandre om dette storartede, som var hendt. De torde bare ikke snakke høit, de lå og hvisket i sengene sine, mens de støttet sig op på albuene, så meget at de fikk hodene fri. Det var ikke godt å vite, det kunde stå noen på strømpelesten og lytte utenfor døren, de voksne var troende til litt av hvert.
– Gubbevarre dig vel, hvisket det ved siden av Albert – at han våget å si som han gjorde!
Det fniste omkring i kammerset.
– Di hurpe du står der, sa’n, det var ordentlig realt sagt, jeg begriper bare ikke –
Doffen lukket munnen op, han var broren og visste beskjed:
– Å, han er ikke frøsen, han Lorang!
– Nei, det skal væra visst.
De lå og hermet efter ham i mørket og fikk hverandre til å riste av moro:
– Hvad spør’u efter da kjukka?
– Gå bort i kroken sjær du mor, hvis du har noe å gjøra der!
Det knistet og raslet og tuslet i halmen med små, kvalte hikst inn imellem:
– Hysj, dem kan høra oss, sa det.
68Jakob Drittgutt satte sig over ende i sengen, det var faret en overgivenhet i ham, så han ikke var til å kjenne igjen:
– Hørte di guttær, at han kalt’a e mær?
Tilslutning og munterhet omkring:
– Ja, det hadde hu liddelig godt av –
– Hu skulde bare fått veta det før!
Hviskingen blev ivrigere og ivrigere, karsstykket til han Lorang måtte drøftes frem og tilbake, det var så makeløst godt gjort, det var ikke en på gården, som hadde vågd å gjøre som han.
Doffen åpnet munnen på ny, han var ikke bror for ingenting, det falt litt glans på ham med:
– Og så inmari lur som han var – ventet til Flugumfaen var borte, så det blev lettere å rømme for’n!
– Ja, det var ordentlig utspekulert.
– Og så modig gjort da get!
Med ett hørte de stemmen til Petter:
– Så di fjeset på a mor da hu kom? Det var som saftsuppe, så rødt –
Jakob Drittgutt snappet ordet ifra ham, han var helt vill blitt:
– Nei, som den sure rompa til Petter, når’n har fatt ris om morran!
Det falt i god jord, de lå og krummet sig rundt i sengene og slapp all slags undertrykte lyd ifra sig. Petter selv var henrykt for vitsen og sprellet med benene op i luften:
– Jeg har bare ikke fått se a selv!
Jakob Drittgutt var som en hveps, så kvikk:
– Nei, men så har’u fått smaka istedet!
De kunde ikke åpne munnen på en stund, lå bare og tviholdt på latteren. Så kom Albert til å huske noe: var det sant det Lorang fortalte, at Flugumen hadde tredve kroner måneden for hver av dem?
Doffen var stedfortreder for broren og tok efter så godt han kunde:
– Ja, veit du ikke det?
Nei, Albert hadde ikke hørt det før. Hvem som betaler da?
– Forsorgen kan du veta.
69– Ja, men vi arbeider jo for maten så han slipper å holda hjelp, hvad skal han så ha penger for?
– For at han lurer dem vel!
– Men det kan da ikke væra riktig?
Doffen gjeipte så godt han kunde:
– Trur’u noe er riktig her da?
Ingen sa noe på en stund, det blev kneppende stille på kammerset, så kastet Petter ut et spørsmål:
– Undres om dem får tak i’n, jeg?
Det vendte tankene med en gang.
– Hvad trur du Doffen, sa Albert.
Doffen lå og svulmet i sengen.
–Tja, det er ikke så godt å si, men det blir nå vel ikke så snart da, han er ikke noen tosk han Lorang ser du.
– Nei, men hvis dem skulde få fatt i’n?
– Hvis dem fikk det sier du? Ja, da blev det ikke godt for han Lorang, da vilde jeg ikke være i boksa hans, nei ikke for noen ting i væla. Husk hvad han sa til Emma til middagen, dem skal nok gi’n betaling for det.
Albert drog efter pusten.
– Han får ris mener du?
– Ris? Det var ikke farlig da, hvad tror du Lorang bryr sig om ris? Nei, dem tar’n med sig til stallen – –
Det hørtes en gråteferdig stemme:
– Ikke fortell det da, er du snild, jeg tørs ikke høra på!
Moroen var over nå, Jakob Drittgutt var skrumpet isammen og blitt den samme stymperen som før. Han hadde hatt et kortvarig blaff, en liten fornøielig stund og hoppet ut av buret sitt likesom – nå hadde han skynt sig inn igjen og hang trist og forsagt med nebbet.
– God natt, sa han og snudde sig på siden – jeg vil sova, jeg.
Albert blev liggende og tenke på Lorang.
Han var vel ikke kommet så langt, det var lyse dagen, da han gikk, og det var uråd å følge og våge sig frem i synet på folk. Det var vel ikke urimelig, at han hadde krabbet sig inn i en busk eller satt sig op i et tre så lenge, det vilde iallfall han ha gjort.
70Tankene hans tok ny fart, neste gang var det hans tur, neste gang strøk han av gårde selv. Han vilde bare bie til han fikk skoene sine tilbake, de kunde ikke pine dem stort lenger, folkene, hvor sparsomme de enn var…
*
Med ett dukket ansiktet til Lorang frem for ham, og han hørte stemmen hans:
E snerten høne, sa den – hu er ikke så sky som hu later –
Han var lys våken igjen og blev liggende og se ut i mørket.
Kunde jeg få tak i a bare – få a med mig op i låven!
Det måtte være Dina, han mente, det kunde ikke være andre – ser hu på dig au, hadde han sagt. Albert begynte å puste tungt – da puslet det borte i sengen til Petter, og så kom det et sakte knis:
– Hørte di kalkulhanan, guttær, han stod og skjelte efter’n Anton og ba’n pakka sig, ellers skulde’n få juling, sa’n!
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I 1938 utga Gabriel Scott den nyrealistiske tendensromanen De vergeløse med undertittelen Et barns historie. Romanen er en samfunnskritisk skildring av myndighetenes behandling av et lite barn som med makt blir fjernet fra hjemmet og plassert i fosterhjem.
Boken ble et viktig innlegg i samfunnsdebatten. Den satte søkelyset på barns rettigheter og tok et krast oppgjør med barnehjemmenes behandling av de forsvarsløse og forlatte barna. Barneportrettene er skildret med innlevelse og sikrer romanen en plass i norsk litteraturhistorie. Romanen ble filmatisert i 1939.
Gabriel Scott er i norsk litteraturhistorie regnet som en av Sørlandets fremste diktere. Han var en svært produktiv forfatter og skrev innen mange forskjellige sjangere (dikt, romaner, noveller, skuespill, artikler og barnebøker). I dag er han nok mest kjent for sine lyriske naturskildringer og for sine barnebøker.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.