XI

88Julen kom og julen gikk, det gjorde ikke større forandring for guttene, det luktet bare av smult og bakverk og andre lekre saker i huset, stort mere merket de ikke til stasen. Familien sang noen salmer en kveld, og barna deres fløi rundt i pussen og brakte og ringlet med leketøiet sitt, og til slutt holdt han far andakt og leste op som en prest av boken, de kunde høre det gjennem veggen mens de satt og gumlet på kveldsmaten. Det var ikke fritt at de skottet på hverandre, det var så bort i veggene, syntes de, at han far skulde være gudfryktig og lese høit av Guds ord. Og straks de var kommet for sig selv, var det noen som tok på å herme – og særlig var Jakob Drittgutt flink. Han kunde legge stemmen sin om og ta efter han far så det virkelig lignet, og jo mere de kniste av det, jo ivrigere og flinkere blev han. Den vesle skøieren, som bodde i ham og som så sjelden våget sig frem, den virkelige Jakob, spratt ut og blev fyr og flamme mellem dem. Han stod der med lysende øine og agerte og gestikulerte og gjorde han far efter og var ikke til å kjenne igjen. De små vortede hendene hans gjorde de samme grep som han fars, han holdt en usynlig bok i luften og trakk overleben sin op og synte tannstubbene sine og laget et lite hestefjes efter. Med noen få bevegelser bare tegnet han hele Flugumen foran dem og fikk ham lys levende frem –

Og så var det ikke stort mere, så var det likesom undagjort – ferdig med jula og på’n igjen. Det hendte bare en ting til, Dina kom farende en dag og stakk en pose i hånden på Albert – jeg er glad i dig, jeg, sa hun. He, sa Albert og gapte, han var ikke blitt så forfjamset noen gang. Men så var hun alt vekk, der stod han og holdt i posen og kjente sig både skamfull og brydd og hadde ikke sagt takk engang. Det var kaker og gotter i posen, og det smakte jo svært godt, han var bare ikke fornøid for det.

Hun gikk og tittet på ham noen dager og gav ham anledning flere ganger, Albert grep bare ikke til. Jeg er ikke glad i dig, tenkte han, men det kunde han ikke vel si, og så kom Dina tilbake og hadde tellet på knappene igjen:

– Jeg mente ikke det jeg sa.

89– Nei, det gjorde du vel ikke –

– Jo, du trodde jeg mente det!

Albert forstod ikke kunstene hennes og blev stående og glane.

– He, sa han som han pleide.

– Jeg bryr mig ikke om dumme gutter – forresten så blingser du også!

Og med ett så var tungen ute – lang og rød like imot ham.

– Bæ, sa hun og løp sin vei…

Samme dagen kom det noen støvler og klær, slik som det pleide å komme hvert år, og som gutta skulde ha å bytte med – ja, det var ikke så lite heller. Men så passet det ikke det meste, men var for stort eller for lite – det var også som det pleide hvert år. Ikke for det, de fikk ikke prøve, men han far forklarte det for dem, når han hadde sett over pakkene:

– Dem er gærne slik som dem sender. At dem ikke kan læra engang!

Somme av klærne var dessuten for fine og passet ikke i hverdagslaget. En kunde ikke sette slikt på folk, som hadde arbeide i skau og mark, de kom til å se ut som julebukker – han far var så forarget, at han blåste bare ved synet! Detta var skoleklær å kalla, reine uvettet å gå med, bare til å skjemma ut folk med! Men så kunde de ikke sende det tilbake igjen heller, og så var det synd å la klærne ligge – – og så blev de nødt til å gjøre det slik, at deres egne unger fikk ta det så lenge, så det ikke skulde få gå til spille. Forstår sig, de fikk ikke alt akkurat, men de fikk det som passet til dem, og gav sine avlagte klær i bytte. Slik blev de hjulpet begge parter og fiffet med nytt fra tåen til toppen. Stebarna fikk det gamle som var, og husbondsbarna det nye som kom. Det stod så mye bedre til dem, de gikk på skole og allting og var nødt til å pynte sig litt og se ordentlig ut i tøiet. Det var ikke annen råd med det.

Naturligvis blev det noe igjen, når de hadde forsynt sig på gården, og det blev delt ut til gutta på hjemmet, eftersom folkene syntes det passet. Slik fikk Doffen en fin bukse på nyåret, og Albert fikk et par gode sko, som han blev svært fornøid for. Jakob Drittgutt var derimot ikke så heldig, han fikk riktignok både trøie 90og sko, men de var for store begge deler, trøien slasket helt ned på låret, og skoene var så lange, at de vilde knekke over under gangen. Han skjønte selv han så komisk ut, og det skulde ikke gjøre det lettere at Flugumyngelen lo, når de så ham.

– Nå er’u fin nå, Drittgutt, sa de – nå kan du gjerne hilsa på kongen!

Og odelsgutten, han Anton la til:

–Veit dere hvem han ligner folkens? Han ligner’n Chaplin på kinoen, det er bare at trøia hans er for sid!

Det var et skudd midt i blinken, de klappet i hendene hele svermen, mens Jakob stod der ulykkelig mellem dem og ikke vis ste hvor han skulde se hen. De var så opfinnsomme, de var så flin ke, de gikk på skolen og lærte å bli dannet, de var bedremannsbarn med bedremannsklær og bedremannsvett og bedremannsskikk. Det var ikke småfolks sak å kunne ta det op imot dem –

Såmen, de kunde se ut, guttene, så noen hver kunde stusset ved synet, om de hadde brukt øinene sine. Først var de gjerne uflidde og skitne, det var så dårlig med vaskestell, ett håndklæ til fire eller fem mann og smått med mugger og fat og såpe, det kunde ikke større renslighet bli innen sommeren og varmen kom, så de kunde begynne å bade. Og dernest var det dårlig med underklær og følgelig dårlig med ombytte med, de trasket i sure hullete strømper og hadde skognag og sår på benene og så uappetittlige ut. Det luktet av dem, det stank av dem – det var ikke så underlig, om de blev holdt unda imellem, når det kom fremmede til gårds, og satt til å måke i fjøset og stallen eller sendt ut i skog og mark, hvor de kunde være av veien så lenge. De var ikke til å vise frem akkurat, de så ikke ut som menneskeavkom, men som byttinger eller noe slikt. Albert forfrøs foten en dag så den blev full av blå blemmer – hvad råd fikk han for det? Smør på kumøkk, sa han far da han våget å be om litt hjelp. Det var ikke som Albert var folk, men et eller annet husdyr bare – kumøkk, det var godt nok til ham. Og se på Petter, som gikk der og frøs og hadde forkjølet sig i setet og ikke kunde bli frisk, eller se på han Flasselasse, som var som enslags spedalsk imellem dem og holdt på å sette til av skabb. Det var nesten verst for ham.

91De fortalte, guttene, at de pleide å skrubbe ham på kroppen, når de hadde landturer om sommeren og badet nede i fjorden. Flasselasse måtte klæ av sig og stille sig op i stranden, og så smurte de grønnsåpe på ham og skrubbet løs med en stiv børste, mens han far stod og kommanderte og sa, hvordan de skulde gjøre.

– Å mye hardere, sa han – ellers hjelper det ikke noe, di må se til å få flasset ‘tan.

Han kalte det flass, han far, så hørtes det likesom likere ut.

Flasselasse jamret og bad, det gjorde så styggelig vondt, sa han og var ikke god for å stå rolig. De måtte ta og holde på ham, Doffen og Lorang og de største av guttene, så han som skrubbet kunde få tak. Det var en ynk å se på imellem, kroppen var opklort og sår i forveien med små blærer og mørke striper, og op i det fløi børsten rundt og rev og rispet og skulde gjøre rent. Og grønnsåpen sved og sjøvannet sved – Flasselasse han snøftet og gav sig og våndet sig under den stive børsten.

– Er det ikke nok da, sa han – jeg kan ikke greia det lenger! Han gjorde sig sterk og prøvde å tvinge sig, han var på landtur og skulde ha moro, en liten opmuntring i slitet – han grudde for turen mange uker før den kom. Tårene rant av øinene hans, han trippet med benene i vannet for om det kunde lindre litt, kanskje. Han så ikke godt ut, han hadde ikke videre hode, han kunde hverken lese eller skrive, men han kunde kjenne at det gjorde vondt. Det skulde være en som het Gud og som hjalp alle som hadde det tungt og bad til ham med foldete hender, men han hadde ikke hjulpet Flasselasse noen gang. Flasselasse han gikk der bare og stridde med livet han hadde fått, han vilde visst gjerne av med det igjen, hvis det ikke gjorde for vondt, han hadde snakket på det noen ganger og spurt hvad kameratene mente. Var det vondt å henge sig tro? Det var så mange som hengte sig op. Eller var det bedre med drukning? Han var så forgremmet, Flasselasse, han hadde aldri fått spise sig mett, så langt han kunde huske tilbake, aldri fått ordentlig tilsyn og pleie. Han hadde bare vært Flasselasse, han kjente ikke annet liv enn å arbeide og svelte og fryse og plages av en ulidelig kløe – dag og natt uten avlatelse. Han kunde ikke for at det var slik, han kunde ikke for at han hadde skabb, han 92kunde ikke for at han levde engang. Og han fikk ikke annen hjelp enn skrubben, Flasselasse, han måtte hjelpe sig selv…

Å, det gikk mange stakkarer omkring og hadde det vondt på pleiehjemmet.Vanrøkten ropte lang vei, det var bare så merkelig, at det ikke skulde bli hørt. Flugumgården lå ikke avsides, Flugum lå midt i synet på folk, alfarveien gikk tvers gjennem tunet, ferdselsåren mellem bygden og byen. Det var et renn av biler imellem, byfolk og landsfolk kom kjørende og gående, presten kom og ordføreren kom og skolebestyreren,rettet i den digitale versjonen, den trykte utgaven har skolebesyreren, og Gud vet hvem – småfolk og storfolk om hverandre. Presten satt mett og nærsynt i setet og så ut gjennem gullbrillene sine, han skimtet kanskje noen barn i farten, noen stygge og skitne unger som kunde ligne på kråker eller rotter og som holdt på å rote i bakken, men så var det ikke hans barn. Så var det noen fremmede bare, og så hadde han ikke noe med dem. Dessuten så hadde han travelt presten, han skulde hjem og skrive på en preken og forklare om nestekjærlighetens vesen – presten han kjørte rolig forbi. Og ordføreren gjorde som presten, han skulde i et viktig møte kan hende og prate bygdepolitikk og stelle med bygdens ve og vel og syne hvilket stortingsmannsemne han var. Og barna var heller ikke hans barn, men de var sikkert på gode hender, Flugumen var en aktet mann og drev gården som et mønsterbruk og stod ikke til rest med skatten eller noe. Og skolebestyreren hadde heller ikke noe med dem, han hadde bare med sunde og fornuftige barn, ikke med åndssvake stakkarer som her.

Ingen, ingen hadde noe med dem, de var engang overgitt til sin skjebne – til Flugumfamilien og omsorgen deres. Det grep ingen utenforstående inn, hverken prest eller øvrighet eller noen, her var det bare han far som styrte og rådde og stelte sig akkurat som han vilde. Og så fikk det vedbli å gå som det gikk.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.