XIII

Han syntes det var godt å komme hjem og få treffe kameratene sine. Ikke at han fikk det så meget bedre, men han slapp å omgås bare med voksne og høre på bøblepratet deres og gjøre rent efter svigerfaren – det var en lette allikevel. Her fikk han noen å holde sig til, her var de sams om å ha det vondt, trass i alt var det ikke så leit som å være alene om det. Og så hadde det vært så trist på Åkre, han hadde ikke andre venner enn hesten, og hvor ofte fikk han hygge sig litt med den?

Ikke for det, gutta på Flugum hadde ikke hatt det for godt de 101heller. En tid hadde de sittet i kjelleren fra morgen til kveld og sortert poteter og hatt et surt arbeide med det. Og siden hadde de vært på vedsjau og skåret op favnved til salg – stått der i sneen to og to og gnikket og filt med en sløv sag og gnaget sig gjennem på sett og vis. Det var løvved og barved om hverandre, eik så hard som horn somme tider og bjerk så vrien og vrang og kronglet, at sagen stod som den stod i en stikke. Så måtte de smøre med talg eller fett – trekke et stykke svor langs bladet eller ta en kile til hjelp. Det leitet bare så styggelig på, de stod med vedskien mellem sig og rykket og drog og pustet og svettet og blev så iltre og kranglevorne at de truet hverandre over krakken. Men så stod kvinnfolket inne på kjøkkenet og holdt øie med dem fra vinduet – og så kunde de ikke få slåss heller. Og kom det et snefall iblandt, måtte de ut med skuffen og spaden og gjøre vei både hit og dit, så kvinnfolket kunde komme frem. Og vesle Emil hadde fått kusma og fikk ikke gå ut i all sneen, men satt inne og tegnet så lenge. Og alltid så var det engler han tegnet, engler som fløi og engler som gikk – det drev med allslags engler i huset, bare at de var av papir. Helt ute på tunet lå de, små engler med krøllete vinger som hadde forvillet sig ut i sneen og lå og forkom i kulden og vinden. Og Cato holdt mest til under komfyren og koste sig sammen med Burmann og klappet og slikket ham hele dagen, de to var bestevenner blitt. Og Lorang var den samme som sist og gikk og tidde og skulte på dem og var ikke til å bli klok på. Han var ikke kommet tilbake på kammerset, og han lå ikke hos noen av de andre, folkene stengte ham vel inne et sted. Endelig var det Petter, stakkar. Han hadde ikke hatt hjelp så lenge og var falt tilbake på uvanen sin, han var ikke i videre humør og så medtatt og motfallen ut. Det hadde ikke vært lett for de andre, men det hadde sikkert vært leiest for ham.

Det var ikke store nyheter nettop, men så var det kommet en ny gutt som lå isammen med Doffen og som de kalte for Olegutten. Han var så flink til å gå på hendene, det var likesom det samme for ham om han stod med hodet eller benene op. Og rett som det var snudde han sig rundt og viste dem kunstene sine enten det var ute eller inne. Og somme tider drakk han et halvt 102glass vann, mens han stod med hodet mot gulvet, så det rant opover likesom. Og somme tider spaserte han på hendene både op og nedover trappen – det var ingen som kunde det uten han.

Albert kom til å like gutten og fattet godhet for ham alt fra den første kvelden han så ham. Olegutten så vel ikke opvakt ut, og han var også merkverdig skapt, det var ikke noen skrott på ham likesom, bare et lite feste for lemmene – et slags nav som det er på et vognhjul og som armer og ben hang fast i. Og det var ikke noe ordentlig hode på ham heller, bare en liten knapp eller knott med noen hull til å ånde og ta næring igjennem. Men han hadde noen brune, hengivne øine, så Albert kom til å tenke på en hund. Han fikk lyst til å prate med ham, han gikk der og så så god ut og lyste op for et vennlig ord – bisken, tenkte Albert for sig selv.

– Åssen har du det, kunde han si.

Jo, Olegutten hadde det godt.

– Du lengter ikke tilbake igjen?

Olegutten rystet på hodet, nei, han gjorde ikke det heller.

Albert vilde ha en samtale i gang, det var bare så vondt å få til. Oleguttens område var så begrenset, han hadde ingen synderlige evner og visste ikke stort om verden han levde i og kunde ikke følge videre med. Han var en sinke og blev en sinke, han hadde bare den ferdigheten sin og var fornøid, når de vilde se på ham litt. Det kunde være så pussig somme tider: når de andre snakket om sitt og drøftet sine egne forhold, kunde han sitte og stirre på dem med de brune hundeøinene sine og anstrenge sig for å følge med. Han vilde så gjerne forstå og være akkurat som de andre og kunne ta del i sakene deres og bli tatt hensyn til, han også. Men så var det så mange rare ord, at fatteevnen hans kom til kort, så satt han der og så trofast ut og kom til å kjenne sig helt til overs. Uff, så blev det så leit, syntes han – – og der stod han med ett på hendene og gikk frem og tilbake for dem og kysset gulvet og sprellet med benene og skulde påkalle opmerksomheten. Se her – han var ikke iddiot heller – kunde noen av dem gjøre slik? Så måtte de slippe sitt eget så lenge og ta på og rose ham litt og si at maken og mere slikt og gjøre sig så forundret de kunde. Og hver gang blev Olegutten så blid og solte sig i beundringen deres og 103hadde sin lille glede med det. Han forlangte ikke mere av livet, han var mere enn fornøid når han fikk vise kunstene sine og spil le sin lille rolle iblandt dem. Så blev det ikke så vanskelig for ham, så kunde han allikevel holde det ut.

Det så ut som det skulde bli tidlig vår, det dryppet fra takene i middagssolen og sneen begynte å bråne i bakkene. Dina gikk rundt og kastet sneball og vimset ut og inn på gården og var gjerne i farvannet når guttene holdt på med arbeidet sitt. De var ikke ferdig med veden, somme stod på tunet og skar, andre hentet forsyning oppi skogen og trakk den til gårds på en flat kjelke. Hun hadde prøvet med Olegutten, men Olegutten var ikke noe tess og kunde ikke konversere, han satte bare hodet i bakken og stod på hendene for henne hver gang hun snakket til ham – det var likesom hans prat. Så var hun begynt med Albert igjen.

Han fikk en sneball i nakken en dag – jo riktig, så var det Dina. Hun stod bak fjøshjørnet og tittet frem med en rød strikkelue på hodet og lignet en gjertrudsfugl. Men Albert var ikke oplagt – la væra, sa han bare og tok på med veden som før.

– Kast igjen da vel, sa det bak ham.

– Har ikke tid, svarte Albert.

Det kom en ny sneball, den traff like i ryggen hans.

– Hold op, di fillejente!

Hodet hennes blev borte bak fjøsveggen. Men ikke en halvtime efter kom hun springende rett imot ham og stillet sig op og trampet i benene, mens det sprutet av øinene hennes.

– Fillegutt, fillegutt, fillegutt – jeg skal dævern skjæra mig –

– Banner du også, jenta mi?

– Jeg er ikke di jente!

Da svarte vel Albert fint:

– Det er jeg glad for, sa han.

Han fikk være i fred utover nå. Hun så ham ikke engang, Albert var ikke mere til. Han hadde forresten så mye å gjøre, at han hadde ikke tid til å bry sig med henne, det var blitt linnvær for alvor, han og Doffen og Flasselasse måtte skuffe renner for tøvannet, som samlet sig i pytter og dammer og gjorde det vanskelig å komme over gården. Så gikk de og trasket i alt uføret og 104blev søkkvåte op over knærne – først ut på kvelden kom frosten igjen med klare stjerner op over skogen og stivnet slapset og sneen omkring. Når de kom ut efter frokost om morgenen måtte de gå med forsiktige skritt og ofte støtte sig til hverandre for ikke å gli i alt dette glatte. Det lå som en buklet rute over tunet, og sporene deres fra igår stod bort gjennem som gapende hull, de var bare foret med glass. Alt var likesom frosset til glass, det klirret og raslet under skoene deres likesom de skulde trampe i glasskår. Og fra karmer og takskjegg på uthus og innhus hang det allslags glassting i luften, lange blålige nålebrev og kammer og pilespisser og spyd…

Foten til Albert var kommet sig godt, han hadde sant å si ikke trodd at det skulde gro så fort som det gjorde. Det var nok enda et stygt arr, men et arr, hvad gjorde vel det? Ingen mennesker kunde se det, dessuten haltet han ikke mere, men gikk nesten likeså godt som før. Og rømlingstankene begynte igjen, han vilde se å komme av gårde straks sneen var gått av bakken, så de ikke skulde se veien hans. Det var bare dette med Burmann – Burmann var flink til å følge spor – om de slapp Burmann om morgenen skulde de kanskje kunne spore ham op? Men så kom han til å huske på noe, som Lorang hadde fortalt engang – han kunde smøre skoene med tjære, så kunde ikke Burmann kjenne det var hans. Det blev bare så synd på Petter, han kunde ikke greie sig alene enda, men måtte fort vekk hjelpes om natten. Når han bare kunde lære å våkne, det blev så vondt å reise ifra ham, så lenge han ikke kunde våkne av sig selv. Eller om han vilde bli med bare, men Petter sa alltid nei. Petter gikk stadig og bidde på far sin og vilde ikke rømme fra Flugum. Han kommer nok, kunde han si, for han var så fælandes glad i mig og hadde alltid gotter i lommen og gikk og husket mig på armen og kalte mig skipperen sin. Han skulde bare bli rik først, sa han, så skulde han gifte sig med mor, og så skulde vi få det godt alle sammen. Jeg husker det nok, skal jeg si dig, for jeg var seks år den gangen – og hvis han skulde komme akkurat som jeg var rømt! Og Jakob Drittgutt vilde ikke heller, han var redd for han far og a mor og torde ikke være med, og Flasselasse var så klosset og lang og vilde bare ødelegge for 105ham. Den eneste kunde være Doffen, men Doffen var ikke så real som de andre, Doffen var så løs i fisken, han kunde ikke riktig slutte sig til Doffen. Og Olegutten holdt ikke mål, Olegutten var bare snild, men duget ikke til noe ellers, han passet best til å være hvor han var. Så blev Albert gående der og legge allslags planer med sig selv, mens han ventet på tått mark.

Det var akkurat måneskinn den tiden, og han var flittig i kjøkkenet om natten og stjal hvad han bare kunde komme over. Han var blitt en flink liten tyv nå og hentet sig mangen en godbit, som han fordrev tiden med, mens han vaket for kameraten. Han var også blitt godt kjent og kunde trappen ned og op og visste hvor han skulde sette foten, så det ikke skulde knirke i trinene. Det var heller ikke så fritt at han hadde åpnet forskjellige dører og gløttet inn både her og der – han hadde bare ikke funnet noen jenteklær enda. Nå, det hastet jo ikke så svært, han skulde alltid se snittet sitt og nappe et skjørt førenn sneen gikk. Det hendte de hengte klærne til lufting og glemte å ta dem inn om kvelden, og da skulde han være der med engang.

Men så blev han godt skremt en dag –

Husbond kom inn mens de spiste middag og stilte sig op foran døren, mens blikket hans vandret bordet rundt – det var så Albert blev liten i klærne, han hadde vært i kjøkkenet om natten og rapset til sig litt av hvert. Nå gjaldt det å holde ørene stive og se ut som en engel i ansiktet, om de hadde opdaget noe, nå gjaldt det å spille uskyldig, så de iallfall ikke skulde mistenke ham.

– Jaha, sa han far og rensket halsen – jeg vilde bare fortella dere at imorra så far vi fremmede – så kommer den snilde mannen, di veit, for å se åssen di har det. Og da gjelder det å væra snilde og opføra dere pyntelig og pent og visa at di er fornøid for å væra her, så han ikke skal få noe å si på dere. For han er svært streng også, og dersom at ‘n fikk inntrykk av at di ikke trivdes her, så kunde’n finna på å setta dere på Bastø eller et annet fært sted. Og er det så, di har lyst på å komma dit –

Han gjorde et passende ophold han far, så det skulde få tid til å virke, mens han så fra den ene til den andre.

– Men det har di nok ikke, for di har jo vært snilde gutter den 106tiden di har vært her. Og for det di har vært så snilde, så kan di ha fri imorra, og så skal vi gjøra det hyggelig for dere og stella isammen et lite selskap og ha det koselig sånn som vi pleier. Jaha, så var det ikke noe mere, og så veit di hvad di har å retta dere efter, og så venter jeg at di ikke gjør skam på dere sjær!

Han far blev borte, døren falt igjen. Ikke et ord om nasking på kjøkkenet, ikke en hentydning engang, ikke et lite mistankens frøkorn – Albert kjente han blev så lettet, at han kunde ha sunget høit. Han så op fra tallerkenen og møtte øiet til Flasselasse og forsøkte å blunke til ham – var jeg ikke heldig nå? Men Flasselasse var ikke med, og forstod ikke hvad det gjaldt og smilte tomt og fattig igjen. Flasselasse hadde aldri stjålet i sitt liv, Flasselasse var som en engel så from og dukket ned over suppen igjen og førte i sig med god appetitt.

Det skulde komme en snild mann –

Albert var sterkt ophisset av nyheten.

Det var ikke noe han tenkte bare, det var ikke drøm og opspinn lenger, denne gangen så var det alvor, denne gangen skulde det virkelig skje. Det var ikke kongen som kom akkurat, men det var en av tjenerne hans, som var satt til å passe på og se efter at alt gikk til som det skulde. Albert kjente han blev så glad, så var det allikevel håp, tenkte han og la over med sig selv, at han vilde si fra til tilsynsmannen og fortelle ham allting. Han skulde alltid se snittet sitt og passe ham op før han reiste igjen – gjøre sig et lite ærend ut og gjemme sig bak en busk ved veikanten og rope på ham når han kom forbi. Det er så fælt her, vilde han si, dem er så strenge imot oss, det er ikke som vi skulde være folk. Ikke får vi ordentlig mat, og ikke far vi ordentlige klær – – allting, så skulde han fortelle det og ikke legge fingeren imellem. Det kan ikke være mulig, vilde tilsynsmannen si, Flugumen er jo en aktet mann, han kan ikke være så slem, du snakker ikke sant, gutten min! Jo, jeg snakker sant, bare bli med tilbake og spør, snakk med Petter og alle sammen, få dem til å klæ av sig bare og se åssen dem ser ut på kroppen! Men hvorfor sa dem ikke noe, hvis det er som du sier? Nei, for dem torde ikke, dem visste at dem fikk juling, hvis dem sa så mye som et ord. Ja, men så er dem vel uskikkelige, 107så han far må være streng, jeg vet nok åssen gutter kan være. Nei, nei, dem er ikke det, dem er så pass snilde og tamme som det går an å være på jora –

Å, han skulde nok få det til, så tilsynsmannen blev nødt til å tro det, og så vilde han snu med det samme og gå tilbake til gården igjen og sette øiet visst på han far.

Hvad er det jeg hører, vilde han si og rynke pannen og bli rød i ansiktet, driver’u slaveri her på Flugum istedenfor barnehjem og bruker gutta til arbeidshjelp istedenfor å la dem komma på skolen og lære noe likesom andre barn? Ja, men dem er iddioter, vilde han far si.

Er dem iddioter alle sammen, det var da merkelig, er’n iddiot Albert også? Er det ikke heller du, som prøver å gjøre dem til iddioter, så du kan få mest mulig fordel av dem selv og ha dem gående som husdyr på gården og slippe å ha noe plunder med dem? Vil du være så snild å svare på det? Og har du ikke fått dem for å fostre dem op og friste å gjøre folk av dem – og ikke for å rise og slå dem og spinke på kosten og sultefore dem, så de må stjele fra grisen og hunden? Og har du ikke fått betaling for å pleie dem, og har vi ikke sendt dem både klær og skotøi, så dem ikke skulde mangle noen ting – og så har’u gitt det til dine egne istedet? Vet du ikke at denslags er bedrageri, og vet du ikke at du kan komme på straff og få sitte i fengsel for det?

Han la ikke fingeren imellem han heller, men gav han far inn det han trengte, så han blev både gul og grønn. Men så var han jo også kongens tjener og statens beskikkede tillitsmann og hadde å se ordentlig efter at det gikk til som det skulde på barnehjemmene. Og siden så vilde det bli forhør, og da vilde alt komme for dagen –

Albert gikk rundt i en voksende spenning mens han ventet på tilsynsmannen, og klukket imellem så smått for sig selv. Det skulde han si, og det skulde han si – å, det skulde bli månelyst nå, hele verden skulde få vite hvordan det var å være satt bort og måtte bo på barnehjem. Han skulde fortelle om Petter, stakkar, og Flasselasse og Jakob Drittgutt og silda og pokkingen og sig selv med. Hvordan hadde han ikke hatt det på Åkre mens han lå der 108på tømmerkjøring og var helt alene i de voksnes vold?

Å Gud, så vondt jeg har hatt det, vilde han si, jeg skjønner ikke at jeg er kommet igjennem alt sammen. Jeg hadde det ti ganger bedre hos mor, enda hun ikke var som hun skulde, men hun var da et menneske iallfall, og ikke en mannvond gamp, som han far!

Tilstelningene tok fatt med det samme. Tunet blev feid og gulvene vasket, Petter fikk ny halm i sengen, så det ikke skulde stinke så fælt, og Flasselasse blev smurt med noe salve og tilholdt å sitte stille på stolen og ikke klø sig, mens den fremmede var der. Og til slutt blev de vasket og klippet hele gjengen – satt på en stol med en bolle over hodet, mens han far var mester med saksen og tok og fiffet dem efter tur, han var utrolig mangfoldig, han far. Og så blev det bakt og stekt i kjøkkenet, så en skulde tro det var jula, og husbondsbarna fløi rundt i dørene med gotter i hånden og tygget og svelgjet og hadde moro med hverandre. De hadde oplevet det før og visste hvordan det var, alle hadde de oplevet det før uten Albert og Olegutten, som var nykommere blandt dem, og blev mere og mere opspilt ved dette nye som skulde skje.

Den snilde mannen kom, det offentliges beskikkede tillitsmann kom.

Han hadde sendt bud i forveien, så han ikke skulde komme overraskende på, han var ikke uten levemåte og visste å føre sig. Vertskapet måtte få tid på sig, en kunde ikke ta dem på senga heller, de måtte få områ sig litt, om de vilde steike noen vafler, kan hende, eller hente en dråpa i byen. En kunde ikke gjøre dem forlegen heller, en fikk vise litt folkeskikk – tillitsmannen han sendte bud. Det var gammel og god skikk, grei skuring for begge parter, så kom en ikke uventende iallfall.

Albert så akkurat skimten av ham, da han kom kjørende inn gjennem grinden – så blev det ropt på ham nede fra gangen at han måtte skynde sig å komme. Og litt efter stod han i spisestuen med vannkjemmet lugg og såpeblankt ansikt og så sig forundret omkring mellem guttene. Han kunde ikke tro øinene sine: det var gardiner og blomster i vinduet, og bordet var dekket med hvit duk og kopper med hank og pene tallerkener, og det var fater med vafler og kake og en mugge med sjokolade og epler og nøtter 109i skåler og boller – han visste ikke han hadde sett maken i sitt liv! Og kameratene selv var skuret og pusset og hadde byttet med husbondsbarna og fått låne sine egne klær for anledningen og så ut som skikkelige folk, så de vanskelig kunde kjenne hverandre igjen. De stod der og var forlegne bare og skottet på hverandre og skottet på sig selv og løftet kanskje et grand på armen eller så ned langs buksebenet – det var uvant å være så skammelig fin. Albert så sig omkring efter Lorang – nei, han Lorang var ikke der.

– Se her, sa det – ta denna du!

Svigerinnen gikk rundt og delte ut leker, som de skulde ha å more sig med. Albert fikk en bok stukket i hånden og satte sig til å blade i den, og Doffen og Petter fikk et dambrett og begynte å trille brikkene til hverandre og skulde likesom spille dam. Og trim, trim, sa det borte ved vinduet, der stod Flasselasse og blåste på munnspill, lang og forgremmet og ulykkelig som alltid, og skulde forestille å være musikalsk. Men borte i en krok stod Olegutten og snudde på en mekanisk snurrebas og visste hverken op eller ned.

– Åssen skal jeg gjøra med denna, da?

Døren gikk op, den fremmede kom inn og ved siden han far og a mor. Trim, sa det borte ved vinduet, Flasselasse hadde ikke merket noe og trakk en lang tone på munnspillet – så blev det kneppende stille i stuen.

– Jaha, sa han far og forestilte – detta er altså inspektøren, den snilde mannen jeg snakket om, som er kommet for å besøka dere, så di får bukka pent alle sammen, og detta er barna våre da, skjønner Di!

Albert så en trivelig kar, som lignet på klokkeren hjemme i bygden, litt tykkfallen, litt poset i ansiktet med rødbrunt hår og rødbrunt skjegg. Han likte ham ikke, kjente han og så på de små øinene hans og gjorde stille op med sig selv at det blev ikke så lett å overbevise ham, som han hadde tenkt sig på forhånd.

– Dem holder på å leka, ser jeg, så vi kommer nok og forstyrrer dem, vi. Ja, lek bare, dere barn, og bry dere ikke noe om oss!

Han far var gått bort til bordet og stod og strøk Jakob Drittgutt i håret:

110– Her har vi en snild liten gutt, kan Di tru, som heter sa mye som Jakob og som vi er fært gla i alle sammen. Og her har vi en som heter Petter og som har sånt sjeni for å arbe med jora, at jeg tror han må bli agronom med tia! Og der borte har vi spillemannen vår, som muntrer oss med musikken sin støtt. Ja, ‘n Lars og munnspillet hans –

Han far gikk videre langs bordet. Fra og til stanset han litt og klappet en gutt på skulderen og sa noen sukrede ord. Han stod en stund borte hos Albert – detta er studenten vi kaller’n, han er nå en rein professor, han – og han var borte hos Olegutten:

– Du får stå litt på hue, du Ole, og visa inspektøren hvor flink du er!

Øieblikkelig snudde Olegutten sig rundt og vendte skoene i været. Han gikk på hendene, han løp på hendene, han stod på en hånd og balanserte, han huket sig i armene og rettet sig igjen – inspektøren måtte sette brillene på, for riktig å se hvor flink han var.

– Jeg tror han må bli akrobat, sa han far, og det var sa morosamt sagt, at de måtte le nesten alle sammen – og så er’n så snild, at han veit ikke det beste han vil gjøra! Ja, dem er snilde alle sammen, hvis vi skal snakka om det forresten, det fins ikke vondt i dem, det jeg har merka iallfall. Det kan nok bli litt trubbel iblandt, det er så rart, når det er så mange, men det er ikke noe å bry sig om. Onger er nå onger, da, veit Di, enten dem bor her eller der!

Olegutten var kommet på benene igjen, han far klappet ham på kinnet og så sig omkring i flokken:

– Ja, jeg ser det er dekket til dere, så skal vi ikke forstyrra dere mere. Bare klem på å spis di, barn, så går vi voksne inn i stua og får oss en liten dråpa der, så er vi ikke i veien for hverandre – –

Døren falt igjen efter dem, forestillingen var forbi. Inspektøren hadde stukket brillene i lommen, her var det tydelig orden i tingene, det var ikke vanskelig a se, et mønsterhjem, tenkte han vel og blev med for å prøve dråpan.

Albert blev stående og se efter ham. Det var så utrolig, syntes han, det var så han hadde lyst til å skrike – rive døren op og fly 111efter og rope at det var narreri bare, fusk og fanteri og spill alt sammen! Men sånn var det altså i virkeligheten, slik gikk det altså for sig i livet – det gikk ikke som det gikk i tanken. Det hadde gått så glatt da, alt hadde gått så glatt da.

Faen au, sa han inni sig og stod og tygget på underleben, detta beit han på, store tosken, detta gikk i ham likesom smør! Lorang viste sig stadig ikke, Lorang han var og blev usynlig, til kontrollen omsider var reist. Da dukket han frem fra hullet sitt, blek i ansiktet og med vikende øine, uten at noen hadde visst hvor han var. Men da dukket også Flugumyngelen frem og rev lekene sine til sig og bråkte og skjente og brukte sig om kapp. Olegutten fikk en klask på kinnet og visste ikke om det var alvor eller moro og blev sittende uviss og smile.

– Du har gjort sund toppen min, du, sa det ilsk.

Og Flasselasse, spillemannen, måtte ut med munnspillet, mens eiermannen hyttet til ham med neven:

– Ditt svin, du har blåst det fullt av spytt! Og så var det av med pussen og på med fillene, og ikke en halvtime efter at statens skarpsynte tjenestemann hadde utført sin plikt på Flugum barnehjem og var kommet godt og vel ut gjennem grinden, gikk guttene der og drog kvist fra skogen og sleit i sørpen for velferden til han far.

Albert hadde opgitt å forklare noen ting.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.