På veggen over sengen til han far hang det en blankskuret remingtonbørse med et uhyre langt løp. Den kom ikke så ofte for dagens lys, eieren var ikke noen jeger akkurat, men Albert hadde iallfall sett den og hadde god rede på den. Ellers hendte det jo somme tider, at han far tok den med op i åsen og skulde friste «hanan» på spillet, eller han skulde avlive griser. Da la han enda rundkule i og leide grisen bakom fjøset – paff, sa det, og der lå den. De visste beskjed noen hver, både Doffen og Petter og flere og kunde fortelle hvordan det var. Det var så grusomt spennende, sa de og blev ganske lave i stemmen, det dundret så det ramlet i husene, og så røk det av børsemunningen – å, de hadde respekt for børsen. Det var ikke bare, at den var farlig – men den skulde være så ualmindelig god og gå så rent bort i veggene langt. Og nå led det mot slutten av april, han far hadde sittet på trappen en kveld og skurt løpet både utvendig og innvendig, så nå spurte de nok nyheter snart. Og i marken var våronnen lengst i gang, guttene bakset med jorden og hang i fra morgen til aften og ryddet og slet med hakker og spader, mens Mathias holdt orden på dem og ekserserte og kommanderte, slik som han engang hadde for vane:
– Di skal gjøra det på en gang – hakka i været, når jeg sier ett og ned i bakken, når jeg sier to: ett – to – ett – to – – nei, nei, nei, nei!
123Han sprang frem og tilbake og fektet med armene og hugg i luften og var ganske fortvilet imellem:
– Se her, di skal gjøra som jeg!
Mathias begynte å bukke og rette sig – op og ned og op og ned – to minutter, ti minutter. Guttene stanset arbeidet kan hende og blev stående og stirre på ham – hvor lenge kunde han holde på? Hatten datt av ham, svetten dryppet, hårluggen slengte frem og tilbake – Mathias drev på. Mathias drev på til han var nesten sort i ansiktet, op og ned og op og ned –
– Nå stuper han snart, sa en.
Så kunde han far rope, han gikk borte i jordet og pløide og var kommet til ende med furen:
– Nei, nei, hvad er detta for noe!
Og mens han snudde plogen og skrevet mot dem i skaftestøvlene:
– Fly hjem og hent a mor du Albert og be a få Mathias inn! Hu kan gi’n litt mjelk kan du si!
Det var grovær med solstek i gropene, linerlen gikk og trippet på bakken og gjorde iblandt et rundkast efter fluer, og Cato kreket omkring mellem hønsene og stoppet fjær og pinner i munnen og spiste søle og hadde det godt. I marken spirte blomstene frem og Dina var flittig på ferde og plukket og vimset omkring både her og der. Det var blåveis og hvitveis og løvetann og bekkeblomst – helt ute i grøftene grodde de, så gutta iblandt måtte hjelpe og ta dem, at hun ikke skulde bli våt på benene.
– Å, Albert du vil vel ikke væra så snild –
Pipen hadde fått en annen låt, hun hadde vel tellet på knappene igjen og kommet til at det var bedre slik. Paff, og så smalt det på tunet en dag, en diger smell som skrallet i husveggen, så det riktig ringte i rutene…
Det var i middagsstunden, guttene flest var kommet inn fra arbeidet og holdt på å sette sig ved bordet. Et skudd nå, tenkte de og så stussende på hverandre, hvad kunde det bety?
Da smalt det igjen så de spratt på stolene, de hørte lyden av singlende glassbrott, og så kom det et langt rop –
Albert var førstemann borte ved vinduet.
124Gud bevare dig vel, det var Lorang. Han stod på tunet med børsen i hendene, litt sammenhuket og krum i knærne og puttet en ny patron i løpet, mens han skottet frem og tilbake, så ingen skulde få komme på ham. Og borte i vedskjulet stod han far med hestefjeset sitt ut gjennem glytten og vinket til noen tvers over plassen:
– Gå inn med dig, så fort du kan!
Lorang svingte sig lynsnart rundt og kastet børsen til kinnet.
– Er du spenna gærn, skrek det bak ham – vil du skyta på folk!
Som en katt gjorde Lorang omkring:
– Ha dig inn, din svarte faen, ellers kommer du til helvete før du veit det!
Hestefjeset blev borte, skjuldøren klappet igjen.
I dette øieblikk kom «Generalen» spankulerende inn på tunet. Han var ganske ildrød i hodet, distinksjonene slang om nebbet – hvad pokker, sa han likesom og brummet og skjente til alle sider, det fikk være måte på spetakkel –
Paff!
Det reiste sig en støvsky på gårdsplassen, så seg «Generalen» sammen som en klut og blev liggende borte i sandet. Det snurret noen fjær over ham i luften…
Med det samme det smalt kom han far springende ut av skjulet og tenkte å ta Lorang, før han hadde fått ladd igjen. Men Lorang var for kvikk, han hadde revet sluttstykket op og kjørt en patron i kammeret og stod med børsen til kinnet innen han far var kommet halvveis:
– Ha dig inn, har du hørt, din hankatt!
Spyttet silte av munnen hans:
– Herren fordømme mig skyter jeg ikke, neste gangen du syner fleisen din!
Han far måtte gjøre vendereise og galoppere tilbake til skjulet, det var ingen annen råd med det.
Da kom det noe krekende frem på tunet, et lite levende vesen, som veltet sig sidelengs henover sandet – Cato, det lille slangemennesket, som hadde stått i døren og sett på. Han var så ivrig, han hadde så travelt, lemmene gikk som krabbeben under ham, 125den lange tungen spilte i munnen – det var som noe slags merkelig dyr flyttet kroppen sin inn gjennem gårdsrummet. De skrek til ham fra skjulet og huset – pass dig, Cato, gå inn med dig, Cato! Kvinnfolkene skrek, og guttene skrek – Cato enste det bare ikke. Cato skjønte ikke menneskesproget, Cato skjønte ikke at det var fare, men flyttet sig ubekymret videre. Cato skjønte bare det ene, at det var noe i veien med «Generalen» – kameraten, som la i en tull der borte og var blitt så merkverdig stille og ikke snakket eller noen ting. Og så skubbet han sig videre og videre, snart på siden og snart på enden eftersom han fikk det best til.
– Cato, kom tilbake da, Cato, skal du få noe riktig godt!
Cato hadde nådd frem til åstedet. Han satte sig flatt ned i sandet, gav noen pludrende låt fra sig og snakket til «Generalen» i hans eget sprog. Da han ikke fikk noe svar løftet han den ene hånden og følte bort i fjærene hans, mens han skakket på hodet. Besynderlig at han lå slik på siden, besynderlig at han ikke rørte sig – Cato løftet et lem til og strakte det følende frem mot vennen.
Det var blitt stille på gården, alle tidde og så på Cato – bare Lorang stod klar med børsen og snudde hodet vaktsomt til siden og holdt øie med huset og skjuldøren.
Og så hørte de alle sammen en liten, klynkende lyd i stillheten. Cato var blitt redd, Cato hadde forstått. En gru hadde rørt ved ham, Cato løftet ansiktet sitt med de utstående fiskeøinene og klaget sakte ut i vinden. Så stablet han sig på benene, mens lyden blev sterkere og sterkere og vokste til en uhyggelig tuting.
– Få’n inn, ropte det fra skjuldøren.
De skrek i kor til ham alle sammen, kom hit du Cato, vær snild da, Cato, men Cato vilde ikke gå ifra. Cato blev stående hos «Generalen» akkurat som han stod i en saks.
Han fars stemme hørtes i glytten:
–Telefoner efter hjelp, hører di, be folk komma med en gang og ta med sig børser og hvad dem har!
Det svarte fra tunet:
– Rører di telefonen skyter jeg’n Cato.
Gangdøren under dem røk op:
126– Ja, du kan bare prøva, sa det.
Lorang pekte med børsen, han stod bredbent og krumhalset på bakken med underbittet sitt godt frem:
– Jeg skulde kanskje væra rædd for dig, kjukka?
Det blev noe bråk i gangen, gå unda med dere, sa det kvasst. Og midt for Alberts undrende øine kom det et kvinnfolk blåsende frem – kom a mor i feiende fart sa skjørtene svulmet omkring henne:
– Ikke vær redd du Cato far!
Hun vørte ikke børsen eller noe, grep bare krypet i hendene og løftet ham op fra bakken.
– Sett på makan, sa hun og la armene vergende om ham – skyte den fine fuggern for oss! Men vi skal få en ny kalkunhana vi, Cato, og så er det ikke noe å bry sig om!
Med det samme a mor kom til syne danset Lorang noen skritt tilbake med myke huskende katteaktige bevegelser, mens han fulgte henne med øinene og holdt børsen ferdig til skudd. Han var nok ikke sikker på, om det var ham eller Cato det gjaldt – var dig, di helvetes mær! Klask, der stupte han ende i bakken, han far var kommet ut fra vedskjulet med en bred fjel i hånden og slo ham ned med et eneste slag. Det låt ikke i ham engang, han lå ihop som en ruge i sandet og ledde ikke på så meget som en finger.
– Det var ikke annet å gjøra, sa han far da lensmannen kom til – gutten hadde fire patroner igjen og kunde skyti oss ihjel alle sammen! Først smeldte han et skott i husveggen, og siden skaut han inn ruta der borte – han trudde vel jeg satt innafor, og derefter tok’n kalkunhanan – jeg vilde ikke mistet den for mangfoldige penger! Og til slutt stod han og siktet på kona mi – jeg veit ikke hvad Di synes. For min del tror jeg nå det, at gutten er spikende gæern og har vært det i lang tid, iallfall så vil vi ikke ha’n her lenger, det er sikkert au det!
Lensmannen hadde Lorang med, da han kjørte.
Guttene kunde se dem fra jordet, hvor de stod med hakkene sine. Lorang virket så liten og tynn, der han satt ved siden av lensmannen, så ubetydelig og blek og syk – det var ikke til å begripe, 127at det kunde være den vågale karen, som hadde flydd i flint her til middag og danset omkring med børsen til han far og skutt med skarpt som en ren gærning –
– Jeg synes synd på ham jeg, sa Petter.
Det samme gjorde Albert.
– Jeg kan ikke si jeg likte’n akkurat, men han var real iallfall, og så var han ikke redd.
De stod litt og drøftet hendingen, mens de lot som de hakket i bakken.
– Hu var ikke redd a mor heller, sa en.
– Nei, hun var liddeli modig gett, tenk å tore gå frem slik!
Det mekret borte i flokken, det var nett som å høre en geit:
– Men han far var redd han. Så di, da han løp inn i skjulet? Han kastet beina frem som en elg –
Mathias var kommet til og stod og bukket foran dem, op og ned og op og ned:
– Di skal gjøra det på en gang, har jeg sagt!
Alt gikk igjen i sin vante gjenge.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I 1938 utga Gabriel Scott den nyrealistiske tendensromanen De vergeløse med undertittelen Et barns historie. Romanen er en samfunnskritisk skildring av myndighetenes behandling av et lite barn som med makt blir fjernet fra hjemmet og plassert i fosterhjem.
Boken ble et viktig innlegg i samfunnsdebatten. Den satte søkelyset på barns rettigheter og tok et krast oppgjør med barnehjemmenes behandling av de forsvarsløse og forlatte barna. Barneportrettene er skildret med innlevelse og sikrer romanen en plass i norsk litteraturhistorie. Romanen ble filmatisert i 1939.
Gabriel Scott er i norsk litteraturhistorie regnet som en av Sørlandets fremste diktere. Han var en svært produktiv forfatter og skrev innen mange forskjellige sjangere (dikt, romaner, noveller, skuespill, artikler og barnebøker). I dag er han nok mest kjent for sine lyriske naturskildringer og for sine barnebøker.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.