Ikke så mange dagene efter fikk Albert en ordentlig støkk i livet. Han far kom inn, mens de spiste frokost og stilte sig op, som han pleide å gjøre, når han vilde gi noen beskjed:
– Jaha, sa han og skulde likesom smile – nå kan jeg hilse fra’n Lorang og fortelle, at han er kommet på Bastø.
Det blev stille ved bordet. Øinene til han far vandret rundt:
– Og er det noen av dere som har lyst til å komma efter, så får di bare si ifra. Men ellers så blir di blå for å rømma, når di kommer til Bastø, enten di går i søvne eller ikke –
Det gav et sett i Albert, han kjente at han fikk vondt for å puste.
– – så hvis det er noen av dere, som spekulerer på det, så kan jeg ikke annet si, enn at jeg tror di spekulerer feil.
Et kort, truende ophold:
– Åssen er det med dig, Albert?
128Albert våget ikke å svare.
– Jeg var på krambua igår kveld skal du veta, og så kom jeg til å spørra om dig. Du veit en kan ikke forspørra sig –
Det var som å komme med et gloende jern. Albert kunde ikke holde det ut lenger:
– Jeg kan ikke for at jeg gikk i søvne!
– Nei du kan ikke det – – hvis du virkelig gjorde det da.
Han far slapp ham ikke med blikket:
– Jeg er bare ikke så sikker på, om jeg ikke har trudd dig for godt – om du ikke har narra mig, mener jeg. Og har du gjort det –
Albert skyndte sig å avbryte:
– Nei, jeg har ikke narra Dere, far!
– Jeg hører du sier det ja. Men skulde det visa sig, at du har gjort det allikevel – nå ja, vi får se. Vi er ikke urimelige her på gården, vi vil bare ikke veta av fanteri og løgn. Ja, nå veit du åssen det er.
Støkken satt i ham i flere dager. Han gikk og dukket med nakken og skjevet til siden og gjorde sig liten, bare han så skimten av han far. Det var som han hadde en dom på sig, som før eller senere måtte fullbyrdes og som hang truende over ham og minnet sig mange ganger om dagen. Hvis han far skulde få rede på sannheten, hvis de ikke tidde oppe hos Reidar! Han kjente sig så fortrykt og elendig, så rent nedfor på alle måter. Det ene og det andre hadde slått feil, rømmingen, besøket hos Reidar – han kjente han tålte ikke mere nå.
Men livet spør ikke dem som lever om de tåler mere eller ikke. Og så kom Albert til å opleve, at han far kom og vinket på ham bare noen få dager senere og bad ham å bli med inn i stuen:
– Jeg skulde snakka litt med dig, sa han.
Albert la redskapen sin og fulgte med bange anelser.
– Jaha, begynte han far, slik som han pleide å begynne – det var det da, Albert, at jeg har fått et brev idag. Det er enda lensmannen i hjembygda di, som har skrivi det, og det er et alvorlig brev.
Et brev, tenkte Albert, så gjelder det gudskjelov ikke rømmingen.
Han far raslet med noe papir.
129– Ja, det er likeså godt du får veta det straks. Men mora di er altså død, og blev begrava igår eftersom jeg kan forstå. Det var longebetendelse, skriver’n og det stod ikke så mange dagene på, så det var vel galopperendes, tenker jeg.
Albert samlet sig til noen ord:
– Mora mi er død?
– Hu er nok det, hu er nok det –
Han far skulde likesom trøste litt:
– Du veit vi er undergitt Guds vilje. Det er han som styrer og rår og det er han som bestemmer når vi skal dø, vi kan ikke bestemma det selv. Og det som han bestemmer, det er det beste for oss, enten vi liker det eller ikke. Det er ordnet sånn, skjønner du, det kan ikke væra anderledes, og så er det ikke noe å gjøra ved det. Albert stod litt, det bevet om munnen.
– Jeg kommer ikke hjem da?
– Nei det kan du nok ikke nå, han skriver det lensmannen au. Det er best at han blir, skriver’n, det er ikke noe igjen efter mora, banken har måttet ta huset igjen.
Det var sagt, det som skulde sis.
– Ja, det var leit for dig detta, Albert, men som jeg sa ista, det er ikke noe å gjøra ved det. Du får gå bort å arbeide igjen, så får ikke tankene så mye makt, jeg veit ikke bedre råd, jeg –
De flokket sig rundt ham guttene, da han var kommet tilbake i åkeren.
– Hvad var det for noe, Albert?
– Å det var, at mor mi var død.
Det svømte for synet hans, han bøide sig og tok efter hakken og slo noen ganger i jorden. Da han løftet hodet igjen, hadde de listet sig bort alle sammen, bare Petter stod enda og så på ham.
– Er du lei for det?
– Det kan du veta jeg er.
Petter skulde trøste ham litt:
– Ikke vær lei, du Albert, vi skal nok greia det, vi.
Albert kunde ikke svare på en stund.
– Hu mor var så snild, og nå kommer jeg ikke hjem, sånn som jeg hadde gleda mig til –
130– Å jo, du kommer nok hjem.
– Nei, jeg må bli her, sa han far.
– Ja, men jeg veit at du kommer hjem, jeg.
– Åssen kan du veta det?
Petter spilte trumfen sin ut:
– Jeg drømte inatt, at far min var kommet! Han kom kjørende rett inn på tunet akkurat som vi stod og vaska oss og skulde inn og ha middag. Er detta Flugum barnehjem, spurte han. Ja, sa vi og undret hvad han vilde. Kjenner di en, som heter Petter? Der står’n, sa dem og pekte. Ja, jeg er far hans, sa han og gikk tor vogna og hilste. Du har det bare godt? Nei, det har jeg ikke, sa jeg, vi har det ikke godt noen av oss –
Albert hørte bare halvt efter.
Og detta drømte du, sa han, for å si noe.
– Ja, detta drømte jeg, gett!
Petter så ut som han hadde utført en bedrift:
– Og nå kan du væra trygg for at far min kommer om en stund! Jeg er sanndrømt, skal jeg si dig, enten du trur det eller ikke. Den dagen du kom – jeg hadde alt drømt om dig, jeg, og kjente dig igjen med det samre! Og derfor så er jeg aldeles sikker –
Men Albert kjente sig ikke overbevist.
– Trur du, sa han bare, mistrøstigheten gnaget ham igjen.
– Om jeg trur det, ja? Jeg må vel tru det som jeg veit. Og nå veit jeg visst at far kommer, slik jeg har trudd hele tia, og da skal du bli fri du au! Ja, for jeg skal fortelle ham alt og få’n til å lova å ikke gi sig før du er likeså fri som jeg – –
Han var litt skuffet, Petter, da han begynte å arbeide igjen. Det hadde ikke nyttet noe, kameraten var ikke blitt så glad som han ventet han skulde ha blitt. Det hadde ikke lykkes å muntre ham større, Albert hadde sett tvilende ut og var gått fra ham med øiet i bakken. Nå stod han et stykke til siden og hakket gjødselen ned i jorden og så ikke op en eneste gang. Det var tydelig at han var like mismodig, like nedtrykt, som da han kom. Inn iblandt kunde han falle i tanker og bli stående og se ut i luften – han hadde det ikke for godt, var det likt.
Ånei, en mor var nå en mor, hvad det kunde være å utsette på 131henne, Albert fikk kjenne det nå. Han hadde ikke vært så glad i henne nettop, hun kunde være lei imellem, og hun drev med så mye tøis – men hun hadde vel ikke hatt det så greit, hvis en først skulde snakke om det. Naturligvis var det leit, at hun var kommet på kant med loven og raket uklar med øvrigheten, men fortjente det å dømmes så strengt? Var det ikke egentlig skjedd av trang, var det ikke for å tjene til maten og ha litt å putte i munnen? De rike kunde nok snakke, de hadde lett for å være som de skulde og holde sig lov og bud efterrettelig, de hadde hvad de trengte og mere til. Det var ingen sak å være hederlig og la være det ene og det andre, så lenge en hadde nok å ta av. Men når det begynte å knipe, når en saknet både klær og sko, både mat i kjelleren og penger å kjøpe for, når en ikke visste sin arme råd hvor en skulde skaffe sig opholdet fra –
Albert frikjente mor sin nå. Han gikk og så ned i marken, mens det samlet sig sammen i ham til en dump følelse av sorg. Han var blitt godt dukket det siste, det hadde vært så meget leit – og nå var også moren gått bort. Det var kommet så helt uventet, det hadde slått benene unda ham og gitt ham skjebnen hjelpeløst ivold. Før hadde han hatt en mor, før hadde han hatt et hjem og skullet dit, når tiden var inne. Før hadde han hatt noe å håpe imot – nå var håpet med ett ute, nå stod han med ett alene og kjente ikke et menneske i verden, som kunde ville ta sig av ham. Nå måtte han bli hvor han var, forkomme under de voksnes hender, seigpines på et barnehjem og gå til grunne av vanrøkt og kulde midt for nesen på presten og lensmannen og skolebestyreren og hele bygden. Det var så grusomt å tenke på, fremtiden var så trøstesløs blitt. Fremtiden det var Flasselasse og Jakob Drittgutt og Halvor og Cato, fremtiden det var vergerådet og tilsynsmannen og faen selv!
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I 1938 utga Gabriel Scott den nyrealistiske tendensromanen De vergeløse med undertittelen Et barns historie. Romanen er en samfunnskritisk skildring av myndighetenes behandling av et lite barn som med makt blir fjernet fra hjemmet og plassert i fosterhjem.
Boken ble et viktig innlegg i samfunnsdebatten. Den satte søkelyset på barns rettigheter og tok et krast oppgjør med barnehjemmenes behandling av de forsvarsløse og forlatte barna. Barneportrettene er skildret med innlevelse og sikrer romanen en plass i norsk litteraturhistorie. Romanen ble filmatisert i 1939.
Gabriel Scott er i norsk litteraturhistorie regnet som en av Sørlandets fremste diktere. Han var en svært produktiv forfatter og skrev innen mange forskjellige sjangere (dikt, romaner, noveller, skuespill, artikler og barnebøker). I dag er han nok mest kjent for sine lyriske naturskildringer og for sine barnebøker.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.