Innledning

Hanna Butenschøn (1851–1928) alias Helene Dickmar ville sannsynligvis ha vært lykkelig over at hennes litterære essayistikk om Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Knut Hamsun og Gunnar Heiberg nå foreligger samlet, selv om det ikke er i en fysisk bok slik hun ønsket og håpet på. Med unntak av en avisartikkel om Hamsun kom disse essayene ut som separate trykksaker på hennes forlag Aschehoug i perioden 1886–1905, men solgte ikke stort. Etter hvert mente hun at de fortjente en bedre skjebne enn å støve ned på Aschehougs lager. En henvendelse til forlaget høsten 1912 førte imidlertid ikke fram, selv om hun hadde mobilisert den unge, begavede litteraturforskeren Fredrik Paasche (1886–1943) som litterært alibi. Forlaget fant det unødvendig å trykke essayene opp igjen så lenge førsteopplaget ikke var solgt. For øvrig hadde de ikke tjent noe på dem. Dette syntes hun var et «tarvelig» svar, noterte hun i margen på forlagets brev, men uttrykte seg noe mer høflig i svarbrevet sitt.

Imidlertid kan dette avslaget ha vært en medvirkende årsak til at hun gikk over til (det da danske) Gyldendals forlag i 1918. Hun håpet på en bedre, mer velvillig behandling der, og hadde også visse forhåpninger om at Gyldendal ville utgi både essayene hennes og en ny utgave av romanen Psyche fra 1906, samt det hun ellers måtte skrive av nye ting. Psyche kom da også i en ny og forbedret utgave i 1919, men det ble med håpet for essayistikkens del.

Man kan spørre seg hvorfor disse essayene var så viktige for henne. Fredrik Paasches respons høsten 1912 var noe mer lunken enn hun ga uttrykk for overfor Aschehoug; hun brukte ham for det han var verd. Innledningsvis skriver han riktignok at det var en stor glede for ham å merke «den ‘flamme’, fruen nævnte». Med det tenker han sannsynligvis på hennes energiske språk og sterke engasjement. Men det virker ikke som han har så stor tro på at essayene bør utgis på nytt. For det første kan de virke noe foreldete, «fordi de meninger, fruen kjæmper imot, ikke længer deles av nogen, ialfald ikke av meningsberettigede». For det andre kunne Heiberg-essayet sløyfes – «fruens kritik her utfylder jo forresten paa en viss maate de tidligere arbeider». Det åpne brevet til professor Monrad fra 1886 om sedelighetdebatten i kjølvannet av Bjørnsons drama En Handske virker sterkest og mest personlig, mener Paasche, mens essayet om Bygmester Solness er utmerket kunstnerisk sett. Konklusjonen er litt nølende: «Jeg vet ikke, hvor stor interessen er; men den er visstnok stor nok til, at fruen vil faa ørenslyd for en samling av essays.» Nå godt og vel hundre år senere er det i alle fall opplagt at essayene har litteraturhistorisk interesse.

Hanna Butenschøn sier ikke selv eksplisitt i brev til forlaget eller til venner hva hun selv finner verdifullt ved disse essayene. Men det kan ha å gjøre med at de tilsammen gir et klarere og mer direkte uttrykk for hennes synspunkter angående sedelighetssak, forsørgelsesekteskap, kjærlighet og kvinnesak enn hun kunne tillate seg i romans form, og at de også – like klart – er et innlegg for hva hun mente god litteratur burde være. Etter hennes mening var kunstens formål skjønnhet, sannhet og åndsinnhold, og av disse tre var kanskje sannhet det hun satte høyest. Når hun hyller Ibsen, er det fordi han for henne er sannhetens dikter framfor noen. Som det fremgår av essayene om Fruen fra Havet og Hedda Gabler, tar hun ham i forsvar mot dem som finner ham lettsindig eller umoralsk.

Mye tyder på at hun innskriver sin egen ars poetica i analysene av Ibsens og Heibergs dramatikk. Kanskje har den tanken streifet henne at leserne av romanene hennes ville forstå mer av hva hun ville, om de også kjente essayene. På denne tiden, altså i 1912, hadde hun utgitt de viktigste verkene sine, dramaene Korsvei (1901) og September (1903), samt romanene Psyche (1906) og Det gyldne bæger (1910). En senere roman, Danserinden (1918), ble også meget rost og kom straks i tre opplag. Men til tross for dette, og til tross for til dels positiv kritikk i de store dagsavisene, følte hun seg aldri riktig forstått av kritikerne eller av det brede publikum.

Hva er det så for noen aktuelle spørsmål hun diskuterer i disse essayene?

Hennes første essay slår an tonen, i et ironisk og velopplagt angrep på den prominente, konservative teologen professor M.J. Monrad. I et innlegg i Luthersk Ugeskrift høsten 1886 hadde han hevdet at Bjørnsons krav om at menn og kvinner burde være like «rene» før ekteskapsinngåelse, i virkeligheten var en oppfordring til umoral, da et slikt krav om likestilling uvegerlig ville føre til at kvinnenes hevdvunne moralske overlegenhet ville gå i oppløsning. I stedet for å trekke mennene opp på sitt nivå, ville kvinnene synke ned på deres, med de katastrofale følger dette ville få for barn og hjem. Implisitt ligger her en premiss om at menn har en sterkere og mer uregjerlig seksualdrift enn kvinner, og at det har mindre alvorlige konsekvenser for hjemmet som samfunnsbyggende institusjon om de gir etter for den, enn om kvinner skulle gjøre noe tilsvarende.

«En Qvinderøst» gjør nærmest narr av denne dobbeltmoralske argumentasjonen, samtidig som hun argumenterer for at Monrads syn vil føre til fornedring og moralsk oppløsning ikke bare for menn, men også for deres hjem og deres hustruer, som må lukke øynene for det ektefeller og voksne sønner foretar seg i skjul. Det som kanskje slår en mest ved dette essayet, er den personlige, til dels lidenskapelige tonen. Hanna Butenschøn var 35 år gammel da hun skrev dette, hadde vært gift siden hun var tyve med en ni år eldre mann, og hadde tre sønner født på 1870-tallet.

Tankegangen fra dette åpne brevet går igjen i Helene Dickmars romaner, kanskje særlig i Psyche. Både her, i debutromanen Ud i Livet (1890) og hennes siste roman Danserinden finner man dessuten en anklage mot mødrene, som lar sin unge døtre gifte seg uten å forberede dem på hva ekteskapet innebærer. De nygifte kvinnene kaller det likefrem et forræderi.

Forsørgelsesekteskapet er et annet spørsmål Helene Dickmar tar opp i essayene sine. Omtalene av Fruen fra Havet og Hedda Gabler fokuserer på nettopp dette, idet hun hevder at både Ellida Wangel og Hedda Gabler har «solgt» seg til høystbydende, og at deres problemer springer ut av dette. I den sammenhengen behandler hun også spørsmålet om hva kjærlighet mellom mann og kvinne er og bør være – et spørsmål som er sentralt i romanen Ellen (1893), hvor den mannlige hovedpersonen må innrømme at han har giftet seg på falske premisser: Han har latt seg forlede av en kvinnes skjønnhet, uten å tenke hverken på hennes følelser, hennes modenhet eller hennes moralske og åndelige habitus. Helene Dickmars – og vi kan vel trygt si – også Hanna Butenschøns – idé om det ideelle ekteskapet, svarer til det hun oppfatter som Ibsens, slik hun leser den ut av Fruen fra Havet:

Ingen egennyttige, udenfrahentede motiver, intet kjøb og salg, ingen former og love – kun én éneste ting: To frie, selvstændige mennesker, der har lukket alt ude, og staar alene, ganske alene, kun de to, ligeoverfor hinanden, øie i øie, haand i haand. Her er ægteskabets underværk.

Spørsmålet om hva kjærlighet er, er det sentrale i Helene Dickmars siste essay, om Gunnar Heibergs drama Kjærlighedens Tragedie (som har fått en innledning om kjærlighetens vesen). Her tar hun et oppgjør med Heibergs idé, slik hun forstår den, om at kjærligheten utelukkende består av «elskov» (det vil si seksualitet). For Helene Dickmar er kjærligheten mer sammensatt enn som så, og en kvinne hører ikke utelukkende hjemme «i mørket, hos elskoven». Hun har mange praktiske oppgaver i livet, som å lage mat til sin mann og ta seg av sitt hus og sine barn. At Heibergs hovedperson Karen, som tilsynelatende bare lever for å utfolde seg erotisk, blir fremstilt som en idealskikkelse og av samme grunn hyllet av den mannlige kritikerstanden, finner hun ytterst provoserende.

Også Solness-studien, som Helene Dickmar karakteriserer som en gresk tragedie, handler, i hvert fall til dels, om hva kjærlighet er. Her er stikkordet forståelse, som byggmesteren aldri har møtt før han treffer igjen Hilde Wangel. For øvrig er byggmesteren som kjent redd for at ungdommen skal storme fram og skyve til side hans livsverk – og dette poenget har fått Helene Dickmar til å skrive en meget kritisk innledning om den moderne litteraturen. De unge fremadstormende forfatterne krever plass for seg selv, og vil rive ned alt generasjonene av store forfattere har frembrakt tidligere. Vi skriver nå 1895, og selv om hun ikke nevner ett eneste navn eller eksempel, er det nærliggende å tenke dels på Hamsun, som hun da allerede hadde kritisert i omtalen av hans foredrag om den moderne litteraturen, og dels på Arne Garborg, med romaner som Bondestudentar (1883), Mannfolk (1886) og Hjaa ho Mor (1890). Christian Krohgs roman Albertine (1886) kunne også være en kandidat, eller noen av Amalie Skrams romaner. De tre første bindene av Hellemyrsfolket var utkommet i perioden 1887 til 1890, og noen av dem kan kanskje kvalifisere til adjektivet «vadmelslukt». Uansett hvem hun har tenkt på, viser Helene Dickmar i dette essayet noen av sine mer elitistiske sider.

I den grad disse essayene ble lagt merke til og kommentert i avisene, var responsen relativt positiv, skjønt blandet. Helene Dickmars forsøk på å fremstille Hedda Gabler som en «normal» kvinne, falt i god jord hos enkelte kvinnesaksforkjempere, som også mente at Heddas problem lå i lediggang og feilslåtte forhåpninger. Andre igjen mente at hun ikke kunne oppfattes som representativ for norske kvinner, men var et fantasifoster av et sykt sinn. En av dem som var enig med Helene Dickmar, var den ellers nokså kritiske Carl Nærup, som i en artikkel om hennes forfatterskap i Urd 1897 skriver: «Piecen om Hedda Gabler fremstiller denne Dames Væsen med megen Kraft og Klarhed; den er et værdifuldt Bidrag til Ibsen-Literaturen». Videre hevder han: «Det er interessant at følge denne Forfatterindes beundrende og indtrængende Studium af Ibsen – bl.a. fordi hun er nogetnær den eneste, der hos os hævder en sand og tolerant kristelig Idealisme.» Essayet om Bygmester Solness finner han «helt igjennem fint og fortaaelsesfuldt». Dette essayet satte også Herman Bang svært høyt, og mente at det nærmest kunne brukes som en regibok for skuespillere som skulle sette opp Ibsens drama.

På den bakgrunn er det interessant og kanskje litt påfallende at Ibsen-forskningen ikke har interessert seg for disse essayene om noen av hans sentrale skuespill, til tross for at Ibsen selv sendte henne et rosende takkebrev etter utgivelsen av Hedda Gabler-essayet. Hennes tolkning er fin og forståelsesfull på alle måter. «De har intet oversét i bogen og intet indfantaseret i den. Og just dette sætter jeg så stor pris på.»

En av de få nyere Ibsen-forskere som har interessert seg for Helene Dickmar, er Herleiv Dahl, som diskuterer hennes arbeid i en artikkel om Hedda Gabler i Samtiden 1990. Han virker faktisk imponert! Han peker på tre områder hvor Helene Dickmar satte fingeren på et ømt punkt: den gjennomførte ironien i Ibsens drama, spørsmålet om forsørgelsesekteskapet og til slutt den tragiske sammenhengen fra begynnelsen til den siste ironiske sluttreplikken. I Ibsens samtid så man etter moralen i Hedda Gabler, men Dahl mener at Helene Dickmar hadde øye for de estetiske sidene ved dramaet også.

Hun hadde heller ikke noe «snevert livssyn», hevder han med referanse til Kristian Elsters vurdering i sin litteraturhistorie, derfor evnet hun å legge for dagen et «friskt syn» på dikteren Ibsen: «Beundringsverdig freidig våger denne prestedatter og sosietetsfrue å utfordre sine viktorianske medborgere.» Hun sier nemlig at man ikke må legge små dagligdagse mål på de moralske verdier hos Ibsen, for han bryr seg ikke om konsekvensene for samfunnet: «Han borer sit blik i dypet af menneskesjælen med kravet paa det store ideal; sandheden.»

Men hvorfor skrev «denne prestedatter og sosietetsfrue» under psevdonym? En grunn kan være at hun ville beskytte den nærmeste familien, kanskje særlig ettersom hun tok opp relativt ømtålige emner både i essayistikken og i romanene og skuespillene sine. Hanna Butenschøns søster Marie Lunn skrev til henne at deres far for alt i verden ikke måtte vite at det var hun som hadde tatt til motmæle mot selveste professor Monrad!

Psevdonymet gjorde ellers at leserne ikke uten videre koblet innholdet i romanene til forfatterinnens privatliv eller biografi, og man kunne heller ikke offentlig ta til motmæle mot Hanna Butenschøn for det Helene Dickmar hadde ment og skrevet. Dermed hadde forfatteren større frihet i emnevalg. Teksten kunne tale for seg selv, uten å knyttes til en bestemt person som leserne i blant også kunne ha forutinntatte meninger om.

Dette tenkte også en av Hanna Butenschøns venninner, Ragna Aubert, da hun kommenterte brosjyren om professor Monrad i februar 1888. Ragna Aubert beundret Helene Dickmar for det hun hadde skrevet, og sa i samme åndedrett at det var ekstra morsomt når man kjente forfatteren bak psevdonymet. «Men det er nok ofte heldigt at man ikke kjender Forfatternavnet i mange Tilfælde, man dømmer vel da mere upartisk.»

Dagens lesere vet hvem som skjuler seg bak psevdonymet, men kan likevel vurdere disse essayene nokså «upartisk», og glede seg over forfatterens stil, engasjement og mange forfriskende synspunkter, og av de tallrike innslagene av henne brede lesning og orientering i europeisk kultur.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.