1

I de blaa anemoners] (m.), dansk for blåveis. Anemone er en planteslekt i soleiefamilien (Ranunculaceae)de blaa anemoners maaned,
da skal du række mig din haand,
dit bryst, din mund.

Da vil jeg føle dit legemes aande
i vaargræsset,
dit legemes livsalige, varme aande
mod min pande.

Og jeg vil begrave din deilige barm
i søde, blaa anemoner,
og jeg vil blæse dem bort for dig igjen,
jeg og zephyr] latinsk-gresk zephyrus for (m.) sefyr, vestavind. Sefyros var i gresk mytologi en personifikasjon av vestavindenzephyr.

88Og vi gaar i den lyse forunderlige skov —
da er det sommer!
Og vi plukker de svulmende blaabær,
og vi farver vore tænder blaa,
og vore tunger blaa
Hva?

Og jeg plukker vældige rognbærklaser,
— de hænger som blus i skovmørket, —
og jeg træder et perlebaand af rognbærrubiner
til dig, min skovviv!

Og under de majestætiske furuer
staar de tendre linnæa] linnea (Linnaea borealis), plante som regnes både til i kaprifolfamilien (Caprifoliaceae) og linneafamilien (Linnaeaceae)linnæa og drømmer,
dem damerne elsker.
Og jeg fletter dig en duftende talisman] (m., over engelsk, fra arabisk ‘magiske tegn, tryllebilder’), amuletttalisman.
Den skal nok skytte dig mod spøgelser.

En grøn moskaabe laver jeg dig,
— for det er koldt i skoven om kvelden.
Og naar du faar den prægtige kaabe,
kommer du til at kysse mig vistnok.

89Og naar det blir skumring blandt buskene,
du min skovviv,
da vil du række mig dit bryst, din mund,
din haand.

Da vil dit legemes hede aande
blande sig med skovens kjølende aande
— og med min aande,
hva?


90Og mens du sover i min favn, du kjære,
vil jeg synge elvenes sange,
og hviske trækronernes hvisken,
og nynne skovstjernernes elskov
ind i dit øre.

Natten, som synker i skov,
maanens runer paa sø,
sukke fra min husbonds søvn
skal skjærme mig, mens jeg vaager.

Draaber af din skovvivs blod,
din vaagende vivs ve,
draaber af min barms blod
skal skjærme dig, mens du sover.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Digte

I 1892 fikk Sigbjørn Obstfelder trykt de første diktene sine i tidsskriftet Samtiden. Dette tidsskriftet var den gang en av de viktigste kanalene for ny litteratur. I 1893 debuterte Obstfelder for alvor med samlingen Digte.

Han var musikalsk og spilte flere instrumenter og drømte om å komponere, noe som også kommer til uttrykk i språket hans. Selv om diktene hans er uten enderim og fast rytme, er de likevel rytmiske. Diktsamlingen ble innledningen til modernismen i Norge og den anses som et av de viktigste verkene fra 1890-tallet. I den kan vi se spor fra fransk symbolisme, og Obstfelders lyrikk har påvirket flere norske diktere i ettertid. Fra diktsamlingen er det spesielt diktene «Jeg ser», «Regn» og «Kan spejlet tale?» som er kjente.

Les Hilde Bøes innledning og kommentarer

Se faksimiler av førsteutgaven (NB digital)

Les mer..

Om Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelder debuterte i 1893 med diktsamlingen Digte. Allerede da han debuterte, ble Obstfelder omtalt som den mest moderne forfatteren innenfor den nye poesien. Han kalles ofte skaperen av modernismen i Norden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.