Al skabningen sukker

Al skabningen sukker.

Bævende spørger det.
Bølgende hvisker det.

Fuglene klynger sig sammen,
læser hinandens øine.

Og vesterfra
ror vinden saa tungt,
og østerfra
banker søens pulse.

Skabningen lider.

27Blomsterne ved furuens fod
skjønner det ikke.

Bække og elve
iler — hvorhen?

Mand mødes med mand:
Hvem er du?

Kvinder føder
og dør.

*

Hvor veiene mødes,
staar det hvide kors
med slør over
af «blodsdraaber»] Fuchsia, eller fuksia, tåre, Kristi blodsdråpe, planteslekt i nattlysfamilien (Onagraceae)«blodsdraaber».

Der ligger en kvinde paa knæ.

— Hvide kors!
Hvad er det at elske?

28Jeg har spurgt sankthansblomstens] (m., dialektisk), sankthansblomst, blodrød storkenebb, skogstorkenebb, planteslekt i storkenebbfamilien (Geranium)sankthansblomstens støvveie,
da solen randt.
Jeg har spurgt tjernets vover] (m., poetisk, foreldet), vove, bølgevover.

Jeg har siddet under gjøgens træ
ved midnat.
Den sang om vemod og fløi.

Og jeg kom dybt ind i en stor skov
til en gammel, gammel bramin] (m.), fra sanskrit, brahmin, brahman, braman. Medlem av den øverste indiske kaste (prestekasten), hinduistisk prest. Innehaver av brahman, en magisk virkekraftbramin.
Han var saa vis.
Hans skjæg var saa hvidt.

— «Kjærlighed — den kjender ingen.
Længsel — den kjender alle.»

Min fod er saar.
Mit øie er træt.
Mit hjerte saa tungt.

29Hvide kors,
hvorfor græder du blod?
Er elskov død?

*

Da drypped der frugtstøv fra blodsdraabeklyngen,
da blomstred det frem fra blomstermunde,
da mumled det kjælent fra skjulte kilder,
da risled det og skummed det i bække og elve,
da dryssed det og kyssed det og fossed det og blussed det:

«Indtil nu, indtil nu, indtil nu.»

Og vesterfra
kommer stormens susende vingeslag,
og østerfra
kommer havets brusende aandedrag,
i straaleglød!

— Al skabningen jubler!
Thi jorden er svanger!
30og kjærligheden, den kommer,
kommer
med sommer,
med straaleglød,
kommer med smerte,
med verdensfryd!

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Digte

I 1892 fikk Sigbjørn Obstfelder trykt de første diktene sine i tidsskriftet Samtiden. Dette tidsskriftet var den gang en av de viktigste kanalene for ny litteratur. I 1893 debuterte Obstfelder for alvor med samlingen Digte.

Han var musikalsk og spilte flere instrumenter og drømte om å komponere, noe som også kommer til uttrykk i språket hans. Selv om diktene hans er uten enderim og fast rytme, er de likevel rytmiske. Diktsamlingen ble innledningen til modernismen i Norge og den anses som et av de viktigste verkene fra 1890-tallet. I den kan vi se spor fra fransk symbolisme, og Obstfelders lyrikk har påvirket flere norske diktere i ettertid. Fra diktsamlingen er det spesielt diktene «Jeg ser», «Regn» og «Kan spejlet tale?» som er kjente.

Les Hilde Bøes innledning og kommentarer

Se faksimiler av førsteutgaven (NB digital)

Les mer..

Om Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelder debuterte i 1893 med diktsamlingen Digte. Allerede da han debuterte, ble Obstfelder omtalt som den mest moderne forfatteren innenfor den nye poesien. Han kalles ofte skaperen av modernismen i Norden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.