17de mai i Bas-Meudon

Den 17de mai har alltid vært et pålitelig politisk barometer, helt fra «torvslaget» i 1829 til unionsopløsningen i 1905. Festlighetene var hvert år mere eller mindre stormende, alt eftersom den politiske strid gikk høit eller lavt. Og dette gav ekko rundt om i verden, hvor nordmenn på den dag var sammen.

Særlig bemerkelsesverdige var i 1880-årene 17de mai-festene i Paris, anført av Bjørnson og Jonas Lie, som hovedtalere. Det var jo bevegede tider. Radikalismens bølger truet både alteret og tronen. Wergelandsstøttens avsløring og riksretten hadde gydt olje på ilden.

De fleste av våre forfattere, kunstnere og videnskapsmenn valfartet dengang til Frankrike. Før hadde deres reiser gjeldt Tyskland og Rom. Nu var Paris på moten.

Det var en ganske betraktelig skare, som hvert år drog ut til Bas-Meudon for å feire vår nasjonaldag.

Som taler var Bjørnson ingen improvisator. Han var heller ikke, hvad man kaller «slagferdig». Han hadde alltid lampefeber og gikk nødig til en 87fest uten på forhånd å ha gjennemtenkt, hvad der mulig kunde forefalle. En annen sak var, at han i stemningsøieblikk kunde uttale de uforligneligste ord.

Jonas Lie var også meget nervøs. Det var jo så sin sak å ta det op ved siden av en slagvant mestertaler som Bjørnson. Han forberedte sig alltid, men når det kom til stykket, falt ordene helt anderledes, enn han hadde tenkt sig dem.

Hver morgen pleiet de å gå ut og spasere, og de møttes da gjerne på den nærliggende, store skyggefulle Étoile-plass, som i en mektig cirkel slutter sig om den praktfulle triumfbue.

Men hvert år den 16de mai var det, som om de efter en stilltiende overenskomst omhyggelig søkte å undgå hinannen.

Bjørnson spaserte den ene vei rundt plassen og Lie den annen. Begge gikk i dype funderinger over den tale de skulde holde på morgendagens fest.

Et år lå tåken så uigjennemtrengelig over plassen, at enn ikke triumfbuens tunge masse kunde skimtes. Da hendte det, at de plutselig møttes og så å si støtte sammen. Lie var nærsynt og så ikke, hvem det var. Han skubbet den annen til side, men Bjørnson, som straks hadde opdaget Lie, mumlet: «Å pokker, er det dig?» og gled videre i skodden.

Efter dette sammenstøt vek de i en stor bue inn mellem trærne og passerte hinannen lydløst og ubemerket som to himmellegemer.

88– Til den lille ø i Seinen, Bas-Meudon, hvor 17de mai alltid blev feiret, reiste man med de små dampskiber, de såkalte «Hirondelles». Bjørnson og Lie bar på nistekurvene, og ungdommen fylket sig under et stort norsk, rent flagg.

Selskapet var blandet. De fleste av de tilstedeværende var norske, men det hendte ofte, at også svensker, finner og dansker deltok. Og mere enn én gang lød der – særlig efter Bjørnsons taler – lydelige protester. Det var jo også flere høiremenn tilstede, som kom dels av nysgjerrighet og dels av opposisjonslyst. En norsk tilreisende, som hadde opstillet et unionsflagg foran sin tallerken, knuste sitt glass mot bordet, da 17de mai skålen blev tømt. Og det forekom, at flere gjester plutselig demonstrativt reiste sig og forlot åstedet.

Alt eftersom dagen led, steg begeistringen og talernes mengde.

De unge begynte å bli kjed. De lengtet efter å kunne bryte op fra bordets gleder og hengi sig til lek og dans. De hadde forlengst fått nok av folkesuverenitet og union og menneskerettigheter.

Hvert øieblikk dukket en ny taler op som en busemann av en eske. Festen artet sig ikke sjelden som et parti- og agitasjonsmøte. Nu var det påny Bjørnsons stemme, som runget gjennem salen – –

De unges oprørstendenser vovet sig ikke til åpent utbrudd.

89Men tilslutt kunde de ikke lenger dy sig. Nede fra et av bordene lød det plutselig fra en fornylig avdød, svensk billedhuggerinne:

– Hålla tal är bra. Hålla kjæft är bättre!

Bjørnson overhørte tilropet.

Men talernes rekke var dermed definitivt forbi. Ungdommens 17de mai-moro kunde begynne.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.