Erindringer fra et dikterhjem

av Erik Lie

Alexander Kielland

Den bevegede tid, da våre fire dikterklassikere virket, står ennu for den litt eldre generasjon i så frisk erindring, at alt, som kan bidra til å kaste lys over perioden og dens førende menn, bør samles og optegnes. Vi må vokte oss for, at hin dikteriske gullalder fjerner sig så langt fra oss, at den bare blir stående for bevisstheten som et blankt glansbillede. De fire diktere var så betydelige og de var så rike mennesker, at de blir store selv for dem, som i det daglige liv stod dem nær.

Det er skildringen av dikteren og mennesket – disse to tilsammen – som levendegjør billedet for efterslekten. Hvor uforståelig og ugjennemsiktig vilde ikke f. eks. en Strindbergs diktning være, hvis man ikke så den på bakgrunn både av tiden og dikterens egenartede personlighet. Og hvor vilde det bli av en Oscar Wilde, en Tolstoy, en Gustaf Fröding, hvis man ikke hadde deres liv som bakgrunn? Hvorledes skal man i det hele kunne skildre en åndelig vekst uten å gå ut fra dens forutsetninger?

Det vilde være en falsk fremstilling, hvis fremtidens litteraturhistorie skildret forholdet mellem 178våre «fire store» som den rene idyll. Dertil var de altfor forskjellige. Hvis ikke Paris hadde været den by, hvor nu engang de fleste kunstnere tidlig eller sent uvilkårlig møttes, vilde de sikkert yderst sjelden ha truffet hinannen. De undgikk hverandre som av instinkt. Det av Bjørnson utkastede projekt om et «Trekeisermøte» i Schwaz, hvor han og Ibsen og Jonas Lie skulde komme sammen, blev aldri realisert. Ibsen arbeidet i Gossensass, Bjørnson i Schwaz, Lie i Berchtesgaden og Kielland på Jæderen. Der satt de og fulgte hinannens virksomhet med årvåken kritikk.

Der var således mange mørke pletter i det innbyrdes forhold. Men det var aldri smålig nid. De så på hinannen som på underlige figurer, som man måtte ha lov til å smile av og drive spott med. Og de var alle besjelet av noget, som i våre dager lyder høitravende: De var sig bevisst, at de arbeidet for sitt land. Jeg erindrer, at Bjørnson engang kom med en ytring om, at «Norge trenger min penn». Og Jonas Lie sa ofte, at han heller vilde søke sig inn i tolletaten enn fortsette å skrive, hvis han ikke hadde den tro, at han gjennem sine bøker arbeidet for dannelsens sak i landet.

I denne kunstnerisk så alvorlige dikterkrets inntok Alexander Kielland en særegen plass. Han dukket op som en litt for elegant boulevardier – veltalende, ironisk, skeptisk. Ikke for intet blev 179han i Kjøbenhavn betegnet som en verdensmann fra Stavanger.

Første gang jeg så ham var ved en middag i mine foreldres hjem.

Jeg kan ikke uttrykke mitt inntrykk av dikteren anderledes enn at jeg blev overveldet. Hans høie, statelige skikkelse fylte hele døråpningen, idet han trådte inn, og den lavloftede Parisersalon syntes å være en altfor snever ramme om hans person. Hans forholdsvis lille hode med de rappe øine og det pomadiserte hår raket op i høide med lysekronen.

Han var klædd i kort jakke med utringet silkevest, kantet med hvite, bløte, foldete strimler.

Helt og næsten barnslig opfylt av gleden over atter å befinne sig i Paris, fortalte han på sitt syngende stavangersk om sin reise – hvorledes han i Hamburg hadde mistet en av sine fingerringer, som han hadde lagt fra sig, mens han vasket sig inne i jernbanestasjonens toalettrum, og hvorledes han nu besøkte gamle Parisertomter og forefant den selvsamme, gode vin på de steder, hvor han for mange år tilbake hadde ferdedes. «Men om aftenen må jeg ha min whist,» erklærte han. «Forsåvidt er jeg som sneglen. Jeg fører i så henseende mit stavangerske hus med mig.»

Mens han ivrig snakkende spaserte frem og tilbake på gulvet, hadde han i en krok funnet frem en mannshøi narrhvaltann, som min far engang hadde fått i foræring av Sven Foyn.

180Den interesserte Kielland. Hele aftenen brukte han den som stav under sine vandringer, – han var sig åpenbart bevisst, at han tok sig godt ut.

Ved middagsbordet utfoldet han hele sin underholdningsevne, mens han nød de forskjellige retter som en ekte gourmet. Særlig erindrer jeg hans fryd over de delikate Ostendeøsters, som åpnet måltidet. Han skyllet raskt et glass champagne ned og hellet sig bakover i stolen med et tilfreds: «Ah! det var herlig».

Imidlertid gikk passiaren om løst og fast, men den vendte alltid tilbake til det uopslitelige emne – litteraturen.

– Vet Du, sa han plutselig, henvendt til min far, alle forfattere taler om, at de arbeider så forferdelig. Alle snakker om de anstrengelser og den lidelse, som er forbundet med å skrive en bok. Det er deres «hjerteblod», det gjelder, de dypper sin penn i sitt allerhelligste, de skriver under inspirasjonens glød. Jeg kjenner ikke én skrivende mann, som ikke sukker og jamrer som en barselkone. Jeg for min part føler intet av disse skrekkelige fødselsvéer. Skrivning er mig en luksus, et liebhaberi, en fornøielse. Jeg gleder mig til daglig å gå til mitt arbeidsbord. Der tilbringer jeg et par koselige formiddagstimer, og når jeg har gjort det i et halvt års tid – og riktig frydet mig – så ligger boken ferdig.

Jeg har i det hele mine egne teorier om alle disse rariteter, som vi fisker op av blekkhuset. Først og fremst mener jeg, at det å skrive en 181roman er ulike mere vanskelig enn å lave et drama. Om man stillet Henrik Ibsen på hodet, vilde han ikke kunne skrive en leselig fortelling, selv om man hengte ham i storkorskjeden av den Gyldne Vlies med crachat, pompeneller og bandulager à la Suite.

Dernæst er jeg av den mening, at en roman aldri bør være på mere enn 250, høist 300 sider. Hvad der er derover, er av det onde. Jeg beundrer Zola, fordi han viser oss en rekke billeder fra den fille- og rennestensverden, som han selv er kommet op av. Men av mitt ganske hjerte avskyr jeg hans altfor tykke bøker. De virker på mig som en tørr og endeløs ørken, som jeg aldri blir ferdig med.

Og endelig er der noget i moderne litteratur, som heter psy- psykologi, – jeg kan fanden ikke uttale ordet engang. Der drives en avgudsdyrkelse med det begrep – akkurat som om menneskene i våre dager er anderledes eller mere innviklet enn før i tiden.

Han smilte og så sig omkring som om han forundret sig over alt det meget, som han plutselig hadde utlatt sig med.

Gelassent trakk han en liten, kokett, lyserød vifte frem av sin vest og svalet sin hete panne med en gratiøs viften.

For enhver annen vilde dette ha virket affektert. For ham falt det naturlig.

Mens kaffen blev servert, gled samtalen over på Bjørnsons «Det flager i byen og paa havnen».

182Kielland vandret frem og tilbake med den lange narrhvaltann i hånden.

– Ja, der har vi nettop, hvad jeg snakket om, utbrøt han plutselig, idet han stanset – og han lignet i det øieblikk akkurat det, som han senere skulde bli: en statelig borgermester med stav i hånd.

– Bjørnson har i den bok forsett sig på den forferdelige Christen Collin – boken er jo en moralsk traktat og ingen roman. Da jeg leste den og satt med dens forskrekkelig mange sider mellem hendene, følte jeg det, som om der var stillet et trau med grøt foran mig.

Han stirret et øieblikk inn i lysekronen og fortsatte sin vandring, men stanset påny.

– All denne såkalte moral, som føres inn i oss, helt fra vi er små – hvor er den ikke ofte uekte og falsk! Jeg tenker på det dikt, som heter «Moderens sang» og som vi jo alle er opflasket med:

Herre, tag i din sterke haand
barnet, som leker ved stranden!
Send du din værdige Helligaand,
at det kan leke selvanden.
Vandet er dypt og bunden glatt.
Herre, faar han først i armen fatt,
drukner det ikke, men lever,
til du det naaderik hæver.

Moderen sitter i tunge savn,
vet ikke, hvor det farer,
ganger for døren, roper dets navn,
183hører slet ikke, det svarer.
Tænker som saa: Hvor end det er,
han og du er det altid nær.
Jesus, dets lille broder,
følger det hjem til moder.

Versene er ganske bra, men hvad skal vi si om denne moral? Dér står en mor i døren og ser efter sitt barn, som holder på å drukne. Enhver annen fornuftig mor vilde ha skyndt sig ned til stranden, men denne mor trøster sig med, at

Jesus, dets lille broder,
følger det hjem til moder.

Og så minnes jeg et annet dikt, som stod leseboken. Versene lyder rent glupsk:

Killebukken, lammet mit,
pas nu riktig paa skindet dit,
mor vil ha det i felden,
som hun syr sig om kvælden.

Killebukken, lammet mit,
læg saa dyktig paa kjøttet dit!
Vet du det ikke, tuppen,
at mor vil ha det i suppen?

Hvad er dette for en kannibalsk tankegang? Denne ophøiede dyrekjærlighet skal barna lære som fin poesi! Det er jo reddsomt. Gi mig nu et glass, så jeg kan skylle ned all denne forferdelighet!

184Han fikk et glass, som han tømte med velbehag.

– – Kielland var en aristokratisk radikaler. Og han hadde le courage de ses opinions. Derfor var han ikke alltid likt av sitt eget parti. Han var helt ut enig i venstres hovedprogram, som dengang var motstand mot og bekrigelse av unionen med Sverige. Og han stod helt på åndsfrihetens plattform. Men den gamle handelsslekt lå ham i blodet og han var alt annet enn demokrat. Når alt kom til alt, var han en god, solid samfundsbevarer.

Han æret det Bjørnsonske geni, han moret sig over den store dikter som over et barn, og han nød Bjørnsons beundring av hans egen gaminaktige fritalenhet. Men ingen kunde i sin kritikk være mere flengende enn han, når han snakket om Bjørnson som reformator. De moralske samfundsforbedrere og de sociale kvaksalvere var ham en kilde til den lystigste spott. Han stillet sig således meget skeptisk til kvinnesaken, og det er med et uvillig smil, at han i et brev innvilger i på anmodning å skrive sitt navn «paa det fine papir om kvindernes særeie».

Kielland var en festens mann, han hørte hjemme på de bonede gulver. Han visste, at han tok sig ut, og han satte pris på andres beundring. Han blev dypt krenket, da fru Lie uttrykte sin forbauselse over, at der var så flinke skreddere i Stavanger. «Visstnok er den by verdens midtpunkt», svarte han. «Men jeg lar alltid mine 185klær sy i Hamburg.» Og han snudde sig, på det at hun rett skulde se det fine snitt.

Han var, som bekjent, glad i musikk. Men han kunde ikke fordra malere. Han skriver i et brev til Jonas Lie, datert Stavanger 7. Juni 1888: «Kitty (hans søster, den utmerkede malerinne) bor ude paa Jæderen. Hun mødte mig forleden, da jeg var paa en fisketur i nærheden av hendes gaard. Frisk var hun og tyk; men hun frøs og havde stor trang til at tale med malere! – Smagen er nu saa forskjellig!»

Grunnen til hans animositet mot spesielt malere er mig ubekjent. Men jeg vet, at han i Hans Jæger-perioden tok sig nær av Chr. Krohgs omtale av hans diktning og at han slett ikke likte, at hans gode venn, Fritz Thaulow, en aften hadde talt om den norske litteratur som en «ravnekrokslitteratur».

Som Bjørnson levet også Kielland for oplukkede vinduer og eiet neppe den hemmelighet, som han ikke fritt uttalte sig om. Nedenstående brev er i så måte karakteristisk. Det gir et innblikk i hans åpne, festglade sinn:

Hillevaag pr. Stavanger,
4. februar 1885.

Kjære hr. Lie!

Deres elskværdige brev fra sidste dag i Berchtesgaden, som gjorde mig saa glad, har i styg utaknemlighed ligget med mange andre brave breve og gnavet paa min samvittighed. Idag maa 186jeg fare gjennem bunken med kort besked til alle, og saa begynder nyt regnskab.

Ogsaa i mit liv og levnet har jeg sat punktum, skværet op og begyndt nyt regnskab. Jeg havde længe været bange for mig selv i retning av drik, jeg ligte det saa forbandet godt; et glas i haanden klær mig, og i den gryende rus fandt jeg stor plaisir. Men saa blev jeg ræd og er nu en værdig templar i blaat baand og høitideligt løfte for livstid! – aldrig at smage berusende drik – ikke engang mjød!

Dette maa De fortælle til mine bekjendte og særlig Bjørnson. Han vil glæde sig – tror jeg; han gik altid og prækede vand for mig og andre. Bjørnson har ogsaa seet mig med glas i haand, saa han kan fortælle Dem, at offeret ikke er lidet, men ingen udenfor mig selv ved, hvor stort det er. Dersom jeg boede udenlands, havde jeg kanske ikke behøvet dette; men De ved, hvor fugtigt her er hjemme, og hvor mange varme toddyer der gaar paa de lange, mørke vinteraftener. Jeg tror afholdenhed er det næstsundeste – det sundeste og bedste vilde jo være maadehold, som er umuligt at finde og vedligeholde for dem, der ikke er fødte med det. Det er forresten de ufordrageligste folk, jeg kjender – de, som aldrig har lyst paa mere af nogenting end netop det passelige maal.

Kitty er i Kristiania; jeg ved ikke om hun er bange for kolera i Paris til vaaren, eller om hun og frøken Backer har begyndt at telegrafere til hinanden. 187(De to malerinner, frøknene Kitty Kielland og Harriet Backer, bodde i flere år sammen både hjemme og utenlands). Før de reiser – disse damer! telegraferer de nemlig nogle uger til hinanden for at indrette reiserouten, mødested og mødetid rigtig praktisk og fremfor alt økonomisk. Det gaar akkurat saaledes til:

Telegram fra K. til H.: Naar færdig? Jeg uviss, strax afsted. Afgjørelse. Storm.

Svar fra H. til K.: Ikke færdig. Afreiser lørdag. Mød mig Vallø brygge onsdag. Hvis ikke færdig telegram afgangstid. Bredden 27 cm. Udtag rammen. Send kassen billigst.

Samme dag K. til H.: Ingen forhastelse min skyld. Deilig veir. Uvis siden. Hâvrelinjen billigst. Ingen kasse. Hvis afsted færdig, hvis færdig afsted.

Svar fra H. til K.: Færdig! Reiser ikke. Brev nærmere. Kassen forglemmelse Bodø. Retournerer Kristiania.

Saaledes gaar det nogle uger dag og nat, indtil de udmattede telegrafister nægter traaden, saa, reiser de endelig.

Gud naade Dem, hvis De forraader mig! Hils Bjørnson og Deres egne fra min kone og mig og lev vel!

Deres hengivne
Alexander L. Kielland.

188Den siste gang Kielland sa farvel til Jonas Lie, vendte han sig i trappen og ropte:

– Vi to var i mange aar i publikums øine som to veddeløpshester, der startet til hver jul. Nu er den tid forbi!

Han nikket mismodig.

Kort efter kom budskapet om hans død.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Erindringer fra et dikterhjem

Erik Lie var sønn av dikteren Jonas Lie. I Erindringer fra et dikterhjem forteller han anekdoter fra sin oppvekst i et hjem som var samlingspunkt for mange av datidens store diktere og kulturpersonligheter. Boken består av fortellinger om, og utdrag av brev fra, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, August Strindberg og Georg Brandes.

Erindringsboken ble utgitt i 1928. Se faksimiler av førsteutgaven (nb.no).

Les mer..

Om Erik Lie

Erik Lie var forfatter og kulturhistoriker. Han er i dag kanskje best kjent for sine erindringsbøker om faren, dikteren Jonas Lie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.