Erindringer fra et dikterhjem

av Erik Lie

Begynnende brister i vennskapet mellem Bjørnson og Lie

Det var mellem Bjørnson og Lie et intimt vennskapsforhold, hvor særlig Bjørnson åpnet hele sin fortrolighet og helt barnslig gav sig hen. Han sa engang, at han aldri skrev et brev uten med tanke på, at det kunde bli offentliggjort. Men i sine skrivelser til Jonas Lie – og der var tider, da han sendte én hver eneste dag – slo han alle sjelsdører op på vid vegg.

Et par utdrag av nogen skrivelser viser den kameratslige samtaletone, der preger den hele vidtløftige korrespondanse. Det er løst og fast, stort og smått, mellem hinannen.

Paris 7. nov. 83

Kjære, det knæk med stykket, som jeg ælsket – jeg led av det i en maaned; og det stof, jeg da arbeidet paa, er foreløbig blevet mig motbydelig. Idag talte jeg efter, hvor mange emner, jeg foreløbig har besøkt og delvis utarbeidet i denne tid, før jeg endelig blev bosittende. Tænke sig til, at der er seks. Intet kan bedre illustrere min urolige opjagede tilstand.

149Ser du, jeg ælsker ikke og tror ikke med maate. Jeg er en uforbederlig idealist og optimist, og den forfængelighet, jeg har, den tror andre saa uendelig, fordi denne min idealisme synes dem en del av den, idet den nemlig er en del av min tro og glæde og seierstryghet. Men saa kommer skuffelsene. Jeg reiser mig efter hver, men alene for at begynde paa igjen. Og dette er i den grad mit væsen, at den dag, jeg ikke længer kan det, er jeg færdig. Dette ser jeg, og ser paa det som noget ufuldkomment i organismen – –


Paris 83.

Kjære Jonas, der er noget ved din politik, som er dit livssyn underordnet. Din politik staar igjen som en gammel skog; ellers har du ganske bra ryddet op. Den er moralsk underlegen din øvrige tænkning. Det er for langt i et brev, men jeg véd, at jeg i samtale satte dig i væggen. Thi her har jeg tænkt med mit hjærteblod, her har jeg givet mit navn og mit liv til plyndring for raa hænder og onde viljer.

Men hvad har jeg ikke ogsaa saaet! Du skulde se mig i et norsk folkemøte eller i en modtagelse som den paa Christiania brygge, da jeg kom fra Amerika! Ja, Jonas. Her er et forhold nu! Dette folk er dog verdens beste, gediegneste folk!

150Aa, jeg ved, jeg er en daare, naar jeg sier det, men jeg kan nu engang ikke andet end si det – –


Schwaz, Tyrol, jeg tror 3 aug. 84.

Ja, saa er gjødningen begyndt da; iforgaars næmlig, i fredags (idag er søndag) begyndte den med Kaiser-Schmarren eller hvad det heder, og kjød, der har smak av vildt og suppe i fedt. Og om kvælden sitter vi saa paa en altan mot baksiden av fjeldet og lugter paa gjødselen av alt det, vi spiser om dagen, dog behageligt opblandet med grise-ditto samt, som den allerhøieste nydelse, ogsaa av kugjødsel fra de forskjellige komposter, som enhver ærlig Tyroler, der har fjøs, maa ha liggende op til sin husvæg. Og saa sover vi grisesøvn og gaar og ser paa hverandre dybsindig, som om vi vilde hverandre nogen ting; men det er aldrig andet, en vil, end at faa vide, naar vi atter skal spise eller drikke eller røke (dog ikke jeg!) eller sove. Under alt dette skal jeg ligesom arbeide. Det bestaar i at lægge meget papir, gruelig meget papir, tilrætte, flytte blækket fra et blækhus i et andet, kassere nogen penne – og saa lægge sig paa sofaen. Saa gaar jeg ut og spaserer langs en meget travel elv, som heter Inn, og føler mig paa bunden av en stor, stor æske med guld paa kantene øverst oppe.

Konsul Heftye er i Karlsbad. Nu sendte han 151mig et dobbelt-postkart, og svaret var adresseret til en smuk, elskværdig englænderinne, som samler paa autografier og bad om mit.

Jeg skrev:

Tyder De tegn? Hvad finder De bag?
At de samme, som høstklar dag
op av brevet som solskyer ryge,
ogsaa kan mørkne til tordenbyge?
– – –

Når et årelangt ungdomsvennskap som det, der bandt Bjørnson og Jonas Lie sammen, omsider kunde briste, så sier det sig selv, at der forut hadde været mange kurrer på tråden, som i all stillhet hadde underminert det gode forhold. Det var disse tilsynelatende små og ubetydelige ting, som forberedte og tilsist gav støtet til det endelige brudd, der skulde vare helt til de begge var gamle og grå.

Jeg minnes en dag i 1884, da jeg fulgte dem på deres vanlige morgenspasertur rundt Étoileplassen.

De snakket om Ibsen.

– Han vil hjem til Norge, sa Bjørnson, og overta teatret. Det er hans innerste lyst.

Lie trakk på det. «Mon det?» sa han. «Ibsen gir sikkert pokker i Kristiania. Han har jo hele verden foran sig».

– Jeg har det fra ham selv, svarte Bjørnson. Vi ligger i stadig brevveksling, så jeg føler ham 152på pulsen. Jeg føier mine ord slik, at jeg prøver å fjerne alle hans gammelmannsbetenkeligheter. Hans interesser tilsier ham å reise et godt teater hjemme.

– Hm, sa Lie. Du kan si, hvad du vil, men Ibsens geni har fått ørnens vinger, og hans øine speider langt ut over våre små, hjemlige forhold.

– A du med din evige Ibsenbeundring! utbrøt Bjørnson. Du setter mig alltid i dårlig humør, du Jonas!

Han bråsnudde og gikk sin vei.

De var som to gutter, der snart var de fortroligste venner, og snart skiltes i det pirreligste humør. Men det kjølige forhold varte sjelden ut over dagen.

En formiddag spaserte de ned til posthuset i Avenue de la Grande-Armée, hvor Lie skulde ekspedere et viktig brev. Han tok det op av lommen og slapp det ned i postkassen, idet han – som han hadde for vane – gjorde et korsets tegn over det med pekefingeren.

Da stormlo Bjørnson, så folk vendte sig. «Ja, er du ikke dig selv lik!» ropte han. «Du vokser aldri nordlendingen av dig. Du er som et mørkloft av overtro. Du aner ikke, hvilken tid du lever i, du Jonas. Du omgåes fremdeles troll og draug, som var de dine jevnlige. Du kan skrive og dikte til dommedag, men i det 19de århundre kommer du aldri inn!»

Lie smilte. «Du har kanskje rett», sa han. «Jeg har ingen streber-ærgjerrighet efter å innordnes 153i de stores eller de smås laug. Og jeg er ikke så svært avhengig av, om tiden er mere eller mindre 'moderne'».

Den følgende morgen kom Bjørnson op til Lie.

På bordet stod et glass med brunlig vann, hvori der lå en rusten spiker.

– Hvad fan er det? spurte Bjørnson.

– Det er jernvann, forklarte Lie. Jeg trenger jern og jeg tar mig nu og da en slurk av det. Det styrker, innbiller jeg mig.

Bjørnson rystet på hodet. «Det er jo en ren medisinmann fra det mørkeste Afrika, du er gift med, Thomasine,» sa han til fru Lie, som kom inn. «Igår overrasker jeg ham i å slå kors over et brev, som han sender, og idag laver han gudhjelpe mig medisin av en spiker. Men det verste er, at han selv tror på det!»

– Ja, han er en nokså sammensatt natur, sa fru Lie.

– Men at du ikke piller alt det sludder ut av ham, Thomasine, utbrøt Bjørnson. Vi lever i videnskapens tid, og på medisinens område er det sol og luft og vann, som prekes. Og så overantvorder han sin helbred til en rusten spiker! Jeg sier dig, Jonas: Du må pinedød vokte dig for, at publikum får rede på dig. Du gjelder jo for en moderne forfatter, du får ros av både Brandes og Irgens Hansen, og så lever du selv i middelalderen!

– Å, hold nu op med dette, Bjørnson! sa Lie 154utålmodig. Jeg tenker, at min spiker kan være akkurat like god som alle dine koldtvannskurer og alle dine engelsk-amerikanske teorier. En god dram er s’gu bedre enn alt det isvann, som du mener er så sundt.

– Nei, nu går jeg, Thomasine, sa Bjørnson støtt og tok sin hatt. Nu vil han også ha det til, at alkohol er sundt – på tvers av all videnskap! Godmor’n!

Døren slo igjen efter ham.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Erindringer fra et dikterhjem

Erik Lie var sønn av dikteren Jonas Lie. I Erindringer fra et dikterhjem forteller han anekdoter fra sin oppvekst i et hjem som var samlingspunkt for mange av datidens store diktere og kulturpersonligheter. Boken består av fortellinger om, og utdrag av brev fra, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, August Strindberg og Georg Brandes.

Erindringsboken ble utgitt i 1928. Se faksimiler av førsteutgaven (nb.no).

Les mer..

Om Erik Lie

Erik Lie var forfatter og kulturhistoriker. Han er i dag kanskje best kjent for sine erindringsbøker om faren, dikteren Jonas Lie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.