Erindringer fra et dikterhjem

av Erik Lie

Bjørnson og Lie

77Bjørnson var ikke av dem, der som Ibsen eller Georg Brandes kunde stå alene. Med sin trang til å «omfavne den ganske verden», følte han sig først vel tilmote, når han hadde en menighet omkring sig, hvor hans sinn og tanker gav ekko, eller når han fant en venn, for hvem han fritt og uforbeholdent kunde utøse sig.

Han kunde elske, men han kunde også hate. Overordentlig nærtagende som han var, glemte han aldri en fornærmelse. Når han arbeidet, gjemte gjerne hans hustru de aviser, som inneholdt et eller annet angrep på ham. Han sa engang, at han aldri følte sig helt tilfreds, før han hadde funnet et rammende økenavn på sine fiender – og det var han en mester i. Da han engang stod i strid med Ernst Sars, blev denne til «vor nationale tomtegubbe», Ibsen var med sine ordener et «juletræ», Lie hørte – da der mellem de to diktere i deres eldre år opstod et kjølig forhold – «til de små profeter», og professor P. O. Schjøtt blev, da han i 1888 gikk inn som medlem av det Sverdrupske ministerium, et «utslukt skolelys».

78I sin ungdomsvenn Jonas Lie fant han i 1880-årene en åndsbroder, der helt utfylte ham både ved tålmodig og forståelsesfullt å høre efter og elastisk å motsi. De år, de to diktere levet sammen i Paris, var tillike fylt med så rike fellesinteresser, såvel litterært som politisk, at de begge følte sig uundværlige for hinannen.

De bodde i Étoilekvarteret i hinannens umiddelbare nærhet, Bjørnson i rue Faraday, Lie i Avenue de la Grande-Armée. Og der gikk ikke en dag, uten at Bjørnson kom fykende op til Lie, hvor han fylte stuen med det siste nytt, som pr. post eller telegraf var kommet ham ihende. Og var han forhindret fra selv å møte frem, sendte han enten fru Karoline eller piken eller en av barnene op med en seddel. Det kunde være en nyhet som den, at «venstre i Kristiania har seiret med 365 stemmer», eller en utgydelse som følgende: «Saa arbeider jeg da paa 'Geografi og Kjærlighet' – uten stor glæde. Jeg vet ikke riktig, hvorav det kommer. Men det er saa. Jeg sitter i tredje gjennemarbeidelse, og det er enda saa. Men kanske kommer det, naar nu Karoline har skrevet av, saa jeg kan begynde at faa helindtryk, samhold og finarbeide. Saa meget er utvilsomt: Stykket er godt, forstandig bygget! det glipper ikke paa et sted. Og slutningen er dets stærkeste parti, svanger av baade graat og latter, ny i al dramatisk literatur, som jeg kjender. De to professorer og Helga (datteren) er gode og orginale; de andre lettere tegnet 79og ikke ut over det almindelige. Sommetider tænker jeg, at hele stykket burde være mere fantastisk anlagt, og alle figurer derefter. Nu, som det nu er, maa jeg holde nogen av dem almindelige, for at de andre kan ha noget at stige op paa, ellers flagret det hele vildt omkring».

Jeg finner blandt hans ennu utrykte brever til Lie en rekke av disse sedler. En av dem var stukket inn under entredøren: «Jeg var her for at be Eder spise middag hos os imorgen. Det gjælder en gammelost og multer. Kl. 6. allesammen. B. B.» En annen lyder: «Kjære, da I var gaat, brøt naturligvis alt det derhjemme ind paa mig, saa jeg har ligget vaaken den halve nat, kan ikke arbeide, gaar paa utstillingen, – jeg vil hente litt trøst hos Eder i aften. B. B». En tredje: «I er 'ombedede' at spise hos os frokost og middag første dag efter Eders høie og lave ankomst, hver især og til allesammen. Amen. Og det blev aften og det blev morgen første dag». Og en fjerde – fra fru Karoline: «Kjære Jonas. Jeg ligger mellem ild og vand. Ilden er manden og mit løfte, og vandet er N. N. Jeg har nemlig med haand og mund lovet at faa Bjørnstjerne til at gaa til N. N. iaften, hvor jo du ogsaa er indbudt, men nu vil han ikke og kan ikke. Hegel har nemlig sendt ham et brevkort og spurgt, om han ikke kan vente med utgivelsen av 'En Handske' til august. Bjørnstjerne er bokstavelig knust. Nu var det meningen med disse linjer at be, om ikke 80du kunde komme hitned, inden du gik til N. N. – likesom leilighetsvis – og la ham faa tømt sit saarede hjærte – saa var du god? din K. B.»

Meget ofte gjaldt disse sedler innbydelser til middag i anledning av ankomsten av norsk mat, såsom mysost, hermetiske fiskeboller, do. sardiner o. s. v. Ingen kunde som Bjørnson fryde sig ved et festlig bord – særlig desserten. Han var, som han selv sa, «en hund efter alt, som var sødt». Foran en pannekake med syltetøi eller en rød vingelée med gul vaniljecrême strålet han op som et stort barn.

Det var enkelte retter, han ikke kunde like, og når det anet ham, at en av disse var i anmarsj til middagsbordet, hendte det, at han begav sig op til Lie og foreslo likesom tilfeldig, at en av oss barn kunde bytte med ham og spise middag hos ham, mens han innbød sig selv i vårt hjem. Han var henrykt over dette sitt underfundige diplomati og hellig overbevist om, at han ikke blev gjennemskuet.

En dag kom han op til Lie og blev lenge gående frem og tilbake uten å si et ord. Plutselig vendte han sig: «Er det ikke fanden, hvor sladderen går? Sladder er pinedød en hel kreftskade på samfundet».

– Nu da? spurte Lie.

– Jeg har fått et brev hjemmefra, sa Bjørnson. Man spør mig, om jeg ikke vil dementere en historie, som fortelles om mig her fra Paris. Du er min ven, Jonas, og du skal si mig, om 81også du har hørt den. Jeg skal en aften ha hatt nogen mennesker hos mig, og samtalen dreiet sig om «engifte og mangegifte». Så spør en av gjestene mig – det skal ha vært en dansk kunstner – om jeg selv kan si mig fri for å ha levet et muntert liv i min ungdom. På dette skal jeg ha svart: «Det er forskjel, når en ung Gud springer ut i verden!» Ja, slik lyder historien.

– Du har vel været på din høie hest den aften, og da vet du selv, at du kan komme til å bruke schwungvolle ord, formente Lie.

– Ja, sa Bjørnson, jeg må vel ha sagt et eller annet, som er blitt misforstått. Men at menneskene ikke kan begripe, at den erfaring man har, og den lærdom man høster, den kan ikke stamme fra noget annet enn ens eget liv! Det er forferdelig, at man aldri – aldri! kan få fred, Jonas. Jeg skulde pinedød ønske, at jeg satt hjemme på Aulestad, så slapp jeg å bli belurt på denne nederdrektige måte. Man blir utspionert og lurt på, som om man var fanden selv.

Han drev igjen frem og tilbake på gulvet. Plutselig smalt han ut i en latter. «Jeg må fortelle dig, hvad der hendte forleden. Elisabeth (Lies datter) var oppe hos oss og lekte med Dagny (Bjørnsons datter). Jeg satt og skrev og ante fred og ingen fare. Jeg visste, at de to ungene var i stuen, men det blev litt efter litt så underlig stille omkring mig, at jeg måtte se mig om. Og vet du, hvad de hadde funnet på? De satt begge under bordet og stirret på mig og lekte, 82at jeg var trollet, som vilde ete dem, hvis de rørte på sig!»

Bjørnson lo av full hals.

Hans åpne fortrolighet kunde en og annen gang virke en smule sårende.

Da Lie hadde utgitt «Otte fortællinger», mottok han følgende linjer: «Tak for din bog! Men det er skade med Sunde, at du har skaaret ham av paa midten. Du har gjort formeget av ham til nogensinde at kunne ta ham op igjen, saa der har du leveret fra dig en av dine trumfer uten stik. Det er en stor fortælling, som du har gjort til en liten, skjønt med stor mener jeg ikke lang, fordi om den maatte være fuldstændig. Noget lignende gjælder 'Alligatoren' ogsaa: den er heller ikke rigtig. Den er ogsaa avstumpet. Da det nu er paa mode at rose dig og alt dit – som en billig erstatning for begaat uret – saa faar du vel megen ros for denne bog ogsaa – –»

Umiddelbart efter fulgte et brevkort med disse angrende linjer: «Kjære Jonas, jeg har jammerlig samvittighed over at jeg skrev om dine fortællinger i det slette humør, jeg da var i; sligt lar sig nu heller ikke reparere. Og saa glemte jeg den fineste, den lille 'Paa kirkegaarden'».

Da Lie hadde utgitt «Kommandørens døtre», og Edvard Brandes skrev en overordentlig varm og anerkjennende anmeldelse i Politiken, kom Bjørnson op.

Han var tverr og sur, og der stod kulde av ham.

– Den anmeldelse må du svare på, sa han. 83Ellers blir du tatt til inntekt av Bohêmen som den fri kjærlighets apostel, og på det vil du tape mere enn du selv vet.

– Er du forrykt? svarte Lie. Jeg måtte være gal, om jeg gav mig til å protestere.

– Du må gjøre det, Jonas, sa Bjørnson, for din egen skyld. Du står dig ikke på å bli innfanget og medregnet i den Brandes’ske krets. Der blir du en smågutt, mens du på ditt eget område er herre og mester.

Det var dog kun ytterst sjelden, at de mindre behagelige sider i Bjørnsons natur brøt frem. Til daglig gikk han inn og ut hos Lie som en fortrolig, alltid fin og hensynsfull husvenn.

Det var de to dikteres fruer, som bestyrte den daglige økonomi. Selv hadde de kun nogen få, kranke lommepenger, men de hadde jo heller ingen særlige behov utover frimerker, litt tobakk og aviser. Hver måned fikk de utlevert 20 francs i lommepenger – disse penger måtte alltid leveres i et gullstykke – og hermed måtte de greie sig, og de greide sig som oftest så godt, at det kunde hende, at deres fruer mot slutningen av måneden lånte deres siste skillinger.

Bjørnson og Lie var derfor som to store barn, når de efter Bjørnsons uttrykk «slapp løs på egen hånd». Ikke for intet har Bjørnson kunnet tegne en figur som professoren i «Geografi og kjærlighet», hvortil Lie delvis er modellen.

En eftermiddag hadde de vært «nede i byen». De hadde riktig slått til skaglene, idet de hadde 84vært inne på et konditori og spist kaker – de var begge umåtelig glad i alt, som var søtt – og nu var de havnet på Café de la Régence.

De følte sig, som om de hadde vært ute på en vill rangel.

Lite vant til å ferdes på restauranter var de i beråd om, hvad de skulde rekvirere. Ingen av dem var glad i sterke drikker, og ingen av dem var røkere. Jonas Lie røkte dog av og til en cigar.

Efter adskillig forhandling og overveielse forlangte de en kopp kaffe. Og som vanlig hengav de sig til en ivrig diskusjon om allverdens politikk.

– Jeg vil ha et glass øl! dekreterte Bjørnson plutselig.

– Deux bocks! kommanderte Lie, idet en opvarter strøk forbi.

Tiden gikk, varene blev drukket og regnskapets time slo.

– Jeg har å betale en kaffe med konjakk og et glass øl, sa Lie til kelneren.

– Herren har ikke drukket nogen konjakk, svarte denne.

– Nei du har ikke! bedyret Bjørnson.

– Jovisst fikk jeg en konjakk, påstod Lie. Jeg føler ennu hvor godt den varmer.

Bjørnson bare rystet på hodet. Han visste, at fantasi og virkelighet – det var for Lie ett og det samme. Der var intet å sette op imot Lies 85stedighet på det punkt – og konjakken blev betalt til opvarterens smilende tilfredshet.

Den, som moret sig over episoden, var Bjørnson. Historien var ved enhver anledning på hans faste repertoire. Bjørnson lå i almindelighet ikke for humor. Men han frydet sig over Jonas Lie og lo, så han rystet, over hans innfall og fantasier.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Erindringer fra et dikterhjem

Erik Lie var sønn av dikteren Jonas Lie. I Erindringer fra et dikterhjem forteller han anekdoter fra sin oppvekst i et hjem som var samlingspunkt for mange av datidens store diktere og kulturpersonligheter. Boken består av fortellinger om, og utdrag av brev fra, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, August Strindberg og Georg Brandes.

Erindringsboken ble utgitt i 1928. Se faksimiler av førsteutgaven (nb.no).

Les mer..

Om Erik Lie

Erik Lie var forfatter og kulturhistoriker. Han er i dag kanskje best kjent for sine erindringsbøker om faren, dikteren Jonas Lie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.