Bjørnson og Lie som detektiver

Jonas Lie og frue deltok aldri i det parisiske selskapsliv. Deres hjem – med alt det forskjelligartede innrykk av skandinaviske kunstnere – var dem nok. Men for allikevel en gang imellem å se et glimt av det franske borgerliv spiste de hver søndag middag på Montesquieu, den store Duval i Palais Royal. Her var de gjennem årene så å si blitt stamgjester. Kasserersken ved inngangen nikket vennlig gjenkjennende til dem, og de nærmestsittende så med nysgjerrig velvilje på dette ektepar, som så trofast innfant sig hver søndag – han med sin kalott, og hun med sitt sorte hodetørklæ.

En søndagsaften blev det endel opstyr: da de skulde gå og kom ut i garderoben, kunde ikke Lie finne sin fine flosshatt, som en annen spisegjest formodentlig hadde forbyttet med sin egen. Dikteren måtte mismodig vandre hjem med en gammeldags brandbøtte på hodet – av dem, som bruktes i 1860-årene.

Den næste formiddag møtte han Bjørnson.

– Hvad er det for et hodeplagg du har anskaffet dig? utbrøt denne.

97Lie forklarte, hvad der var hendt, og erklærte, at han vilde ta omnibussen og reise ned til den hattemaker i rue de Richelieu, hvor hatten var kjøpt, og snakke med ham om saken og i tilfelle kjøpe sig en ny. Jeg skal dessuten til Strøm og og prøve klær, sa han.

«Strøm et fils» var det berømte norsk-franske skredderfirma, som hadde sine elegante lokaler i rue d’Antin like ved operaen og som var leverandør til de fineste pariserkretser. Forretningen er nu ophørt, men fortsettes av svigersønnen, mr. Fréderic i rue des Pyramides 12. Strøm selv var fra Odalen og kom tidlig til Frankrike, hvor han hurtig oparbeidet sig en fremstående stilling – særlig på grunn av sitt merkelige loddesystem, hvormed han tok mål av sine kunder.

– Jeg blir med, sa Bjørnson.

Og dermed drog de to diktere avsted.

Først til Strøm.

Efterat Lie hadde prøvet sine nye klær under kontroll av selve Odalsmesteren, som anbragte sine blyloddsnorer på kundene fra skuldrene og nedover, kom de i samtale med en herre, som også prøvet klær og som viste sig å være den bekjente maler Rochegrosse, som nettop hadde fått gullmedalje for sitt på salonen utstilte maleri «La Jacquerie». Lie fortalte ham om forbytningen av sin hatt, og maleren betraktet hans hode. «Deres hjerneskalle er høist eiendommelig,» sa han, – «rund som en billiardkule».

– Jeg er av finneslekt, forklarte Lie. Dette, 98at han var av finsk avstamning, var en av hans yndlingsteorier, som blandt annet gir sig tilkjenne i hans dikt «Finnskudd».

– Høist besynderlig, sa maleren. Man må til Asien for å finne maken –

– Ja, man må også gå til Asien eller lndien for å treffe make til fantasi, erklærte Bjørnson.

Fra Strøm gikk de til hattemakeren. Denne slo op i sine bøker, hvor hver kjøper var optegnet med nøiaktig angivelse av vedkommendes hodeform. Han fant ut, at det eneste menneske i hele Paris, som hadde en hatt av samme mål og form som Lie, var en mann, mr. Werdet, i rue Bonaparte. «Det sikreste er visstnok, at De bestiller Dem en ny hatt», sa han.

– Dette er håpløst, Jonas, erklærte Bjørnson, da de stod utenfor på gaten. Det må jo være et mirakel, om du fant din hatt –

– Hm, jeg vil nu allikevel hilse på den fyren i rue Bonaparte – formente Lie.

I den gamle, trange gate, der strekker sig fra Institut de France til Boulevard St. Germain, stanset de to diktere foran et lavt hus med en svær inngangsport, som syntes å stamme fra det 16. århundre.

– Jeg føler mig som en av de tre musketerer, sa Bjørnson.

– Eller som en moderne detektiv, sa Lie.

På en dør i bakgården stod et skilt: «Gustave Werdet. Editeur».

– Han er forlegger, Jonas! sa Bjørnson.

99– Du skal se vi får våre bøker i fransk utgave på grunn av denne hatten, lo Lie.

De banket på, og en liten jøde med en rund, sort kalott på hodet åpnet forsiktig.

Lie forklarte sitt ærend, og de kom inn i et snusket kontor med bøker og hefter utover bord og stoler – og på veggen hang Jonas Lies flosshatt!

– Dette er forunderlig, sa jøden. Jeg fant ikke min egen hatt igåraftes i Montesquieu, og så måtte jeg ta en annen. Dessverre er den hatt, som De har fått, ikke min –

– Vi er norske diktere, utbrøt Bjørnson og presenterte sig selv og Lie.

Det gjorde ikke det ringeste inntrykk på forleggeren. Han syntes ikke å kjenne det minste til deres navn eller fedreland.

– Det var et besynderlig tilfelle, sa Lie, da han med sin egen flosshatt på hodet lukket døren efter sig. Det er jo det samme som å finne en nål i en høistakk.

– Og den mann er forlegger, og han kjente ikke engang mitt navn! utbrøt Bjørnson forarget. Det er, som jeg alltid sier, Jonas: Franskmennene er Europas kinesere. Da jeg var i Amerika, kjente man dog mitt navn, selv i de fjerneste egne. Det er bare her i Frankrike, at man er så uvidende.

Ute i porten kom jøden efter dem. «Men hvordan kunde De vite, at jeg hadde Deres flosshatt?»

100– Det er min hemmelighet, svarte Lie.

– Og hvad var Deres navn?

– Bjørnson og Jonas Lie.

Jøden trakk sig ærbødig bukkende tilbake. Han var åpenbart imponert av de to fremmede dikteres merkelige detektivtalent.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.