Erindringer fra et dikterhjem

av Erik Lie

Da Bjørnson og Lie blev interviewet av «Le Figaro»

Som korrespondent for «Verdens Gang» var jeg tilstede i Elysée, hvor det store internasjonale forbund av «Kristelige unge menn», som holdt sin verdenskongress i Paris, skulde mottas av president Loubet. De utrolig mange ynglinger stod i audienssalen i en veldig halvkrets og ventet på den høie herres komme, mens en mindre krets, som bestod av bladmenn, holdt sig i bakgrunnen.

En rikt sølvgarneret ceremonimester banket en stav i gulvet og ropte: «Monsieur le Président de la République»!

Umiddelbart efter kom Loubet inn med æreslegionens brede bånd over brystet.

Der opstod lydløs stillhet.

Presidenten, ledsaget av forskjellige utenlandske ambassadører og ministre, gikk langsomt om i den store ynglingekrets og sa på sin elskverdige vis et par vennlige ord til de aller fleste. Da turen kom til oss journalister, bemerket jeg, at den svensk-norske minister, Åkerman, var i hans følge.

Til min store skadefryd gikk herrene forbi 91flere presserepresentanter, men foran mig stanset plutselig ministeren.

– Det er monsieur Erik Lie, korrespondent for Verdens Gang og sønn av den berømte norske dikter, Jonas Lie, forestilte han.

Loubet så høist uforstående ut, men så tok han sig sammen og lette likesom tilbake i sin litterære erindring og sa: «Ah»! med et så uforlignelig tonefall, at det var, som om min fars diktning hørte til hans kjæreste, daglige lesning.

Han trykket mig i hånden og drev videre.

Mens der derpå ved en buffet i en tilstøtende sal blev servert endel såkalte forfriskninger, kom en yngre, sortsmusket herre hen til mig og presenterte sig som medarbeider i «Le Figaro». Han hadde stått ved siden av mig, da den svensk-norske minister hadde forestillet mig for presidenten, og han vilde gjerne benytte anledningen til å spørre, om jeg kunde formidle en fellessammenkomst mellem ham og «de to store nordiske diktere, Bjørnson og Lie, der jo beæret Paris med sitt nærvær».

Den unge mann het Maurice Bigeon. Han var fornylig blitt ansatt i «Figaro» og var – som verdensbladet dengang pleiet å gjøre – blitt utsendt på en reise, denne gang til Danmark, Norge og Sverige. Han var blitt mottatt på en litt overdreven elskverdig måte, idet der flere steder blev stillet en ekstra salonvogn til hans disposisjon. Jeg blev senerehen hans gode venn, og vi oversatte i fellesskap blandt annet «Den Fremsynte» 92til Fransk. Den journalistisk meget begavede unge manns liv blev en tragedie. På grunn av private forhold endte han efter få års forløp sitt liv for egen hånd.

Men det var altså interviewet med Bjørnson og Lie. Jeg forebragte Bigeons anmodning for min far, som den næste morgen, da han på sin vanlige spasertur på Étoileplassen traff Bjørnson, omtalte saken.

– Et interview under ét? Bjørnson stanset og så op imot triumfbuen, som om han været noget, der nærmet sig. Nei, Jonas. Det forekommer mig, at den fyren kan behage å opsøke oss enkeltvis. Vi skal ikke stå på pinne for den første den beste bladfyk, selv om han kommer fra «Figaro».

– Som du vil, svarte Lie og gikk videre. Imidlertid begav det sig, at da Bjørnson en formiddag kom op til Lie, ringte det på entreklokken, og inn trådte mr. Bigeon, som skulde ha en konferanse med mig angående «Den Fremsynte». Han blev glad overrasket ved å se sine to ofre samlet på ett brett og gikk, som det sig anstår en smart journalist, øieblikkelig angrepsvis tilverks.

Bjørnson trakk brynene sammen og så ut som en tordensky. Men da mr. Bigeon behendig fikk anbragt en setning om, at det var ham en stor ære å ha anledning til å tale med den mann, som var blitt kalt «Norges ukronte konge», gled der som et solstreif over Bjørnsons ansikt.

93Mens den fremmede journalist talte, satt de to diktere med vaktsomme ører, for de var under de første års Pariserophold lite kyndige i fransk. De omgikkes jo vesentlig skandinaver, de leste franske aviser og fransk litteratur med forholdsvis letthet, og de kunde også gjøre sig nogenlunde forståelig, men de var ikke vant til å høre muntlig tale.

Mr. Bigeon snakket og snakket og endte av og til med et spørsmål, mens ofrene så nokså uforstående ut.

– Jeg skjønner pinedød ikke et ord, erklærte Bjørnson.

– Det er visst noget om, hvorvidt vår diktning er påvirket av fransk litteratur, formente Lie. Du får gå ivei med nogen ord om Zola og Maupassant og slikt noget.

– Ja, begynte Bjørnson på fransk, jeg har alltid ælsket Victor Hugo, denne litteraturens gigant, der satt på Parnasset som den nye tids høvding. Senere har jeg og de andre norske diktere med stor interesse lest en Flaubert, en Zola, en Maupassant –

Den franske journalist skrev og noterte hvert ord, som utgikk fra Bjørnsons munn.

– Og hvorledes liker De Dem i Paris? Hvad er grunnen til at I begge har forlatt eders skjønne fedreland? vedblev mr. Bigeon.

– Fan til spørsmål, mumlet Bjørnson, idet han begynte å gi en utredning av de politiske og litterære forhold i Norge.

94– Men de russiske diktere, – har de hatt innflytelse på norsk litteratur? spurte journalisten.

– Nu får du si noget, sa Bjørnson til Lie. Jeg er så kjed av alle disse, som graver og roter efter «påvirkning».

Lie overtok ledelsen og gav en kort karakteristikk av forskjellen mellem russisk og norsk litteratur. Vi hadde selvfølgelig lært meget av utlandet, men om direkte påvirkning kunde der neppe være tale.

Fru Lie avbrøt det vanskelige interview, idet hun kom inn med et glass vin.

Da journalisten var gått, sa Bjørnson:

– Han overrumplet mig allikevel, den fyren, det var en tekkelig, ung mann. Jeg skulde imidlertid ønske, at en slik journalist hadde sett mig der jeg hører hjemme – på Aulestad. Forresten var vi nogen dårlige interviewobjekter både du og jeg, Jonas.

– Nå da? sa Lie.

– Du skulde ikke sagt, at vi ikke føler oss påvirket av andre. En slik fyr vil nettop, at vi skal si, at vi er i aller høieste grad påvirket av franskmennene. Slikt smigrer dem.

– Ja, kanskje det du, sa Lie. Forresten gir jeg denslags reklame fanden.

– Du er et barn, Jonas, svarte Bjørnson. Det har jeg alltid sagt. Man skal ikke forakte fasaden – det å stille sig en smule i positur. Se på Ibsen. Han kjenner sine pappenheimere.

95– Mulig du har rett, svarte Lie, og mulig at det kan passe for slike stor-augurer som dere er. Jeg eier ikke Eders veldige ærgjerrighet.

– Han er ikke verdensklok du, Thomasine, sa Bjørnson til fru Lie.

– Nei, det er han ikke, lo hun. Der kom aldri nogen artikkel i «Figaro», men samtalen resulterte allikevel i en rekke essais, som mr. Bigeon offentliggjorde i «Revue des deux mondes» under titelen «Les révoltés scandinaves» (jan. 1894).

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Erindringer fra et dikterhjem

Erik Lie var sønn av dikteren Jonas Lie. I Erindringer fra et dikterhjem forteller han anekdoter fra sin oppvekst i et hjem som var samlingspunkt for mange av datidens store diktere og kulturpersonligheter. Boken består av fortellinger om, og utdrag av brev fra, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, August Strindberg og Georg Brandes.

Erindringsboken ble utgitt i 1928. Se faksimiler av førsteutgaven (nb.no).

Les mer..

Om Erik Lie

Erik Lie var forfatter og kulturhistoriker. Han er i dag kanskje best kjent for sine erindringsbøker om faren, dikteren Jonas Lie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.