Erindringer fra et dikterhjem

av Erik Lie

Da Krøyer malte Jonas Lie

Ifølge opdrag fra Jacob Hegel var Krøyer reist til Paris for å male Jonas Lie. Det var i 1902. Et telegram var nettop avsendt med beskjed om, at kunstneren vilde innfinne sig i Avenue de la Grande-Armée 11 den 14. april om formiddagen.

Lie syntes selvfølgelig, at det var meget smigrende, og han gledet sig til påny å treffe sin gamle venn Krøyer. På den annen side vilde dette besøk, som sikkert vilde strekke sig over en rekke seanser, ødelegge flere arbeidsdager, og han var nettop dengang sterkt optatt med – som han sa – «at legge jernkjølen til en ny bok, som jeg endnu ikke vet andet om, end at den skal hete «Ulvungerne».

Han var pirrelig og sint i påvente av den store begivenhet.

– Du må ha en ny kalott, sa fru Lie. Den gamle er så slitt og stygg, at du ikke kan la dig male med den.

– Skal kanskje hele huset settes på ende, fordi Krøyer kommer? snerret han utålmodig.

– Man behøver da ikke å presentere sig for efterverdenen akkurat i sitt dårligste tøi, innvendte 190fru Lie, som moret sig over ham. Jeg skal sy en ny av silke. Det er fort gjort. Det er en skam å gå med et plagg, der er så medtatt og fettet som den gamle kalotten.

– Jeg trodde, det var mig Krøyer vilde male, og ikke den gamle kalotten, kom det hissig fra Lie. Forresten gir jeg fanden i det hele. De gamle støvlene vil jeg nu iallfall beholde. Jeg vil ikke sitte for ham, utstaffert som en narr.

– Nei, nei, lo fru Lie. Det ordner sig nok, Jonas. Men skal du vedbli med å være så gretten, som du nu er, så kommer han til å male dig som en grinebiter, og det er du jo allikevel ikke.

– Du har kanskje rett i det, Thommen, sa han. Du får gå igang med den nye kalotten, som du truer med – –

– Den 14. april hadde min hustru været ute og spasert med vår lille, to år gamle sønn, Jonas, og hadde satt sig ned på en benk på Étoile-plassen. Det var en herlig dag med varm, gyllen sol over platantrærne.

En middelaldrende herre med rødt spisskjegg og lorgnett kom slentrende med en vårfrakk over armen. Han stanset ved synet av den lille gutt, som lekte i sandet, og hans blikk gled hen på den dame, som satt på benken. Formodentlig guttens mor, tenkte han, og blev stående og stirre. Så gikk han hen til en frukthandlerske, som stod med en kjerre i nærheten, og kom litt efter tilbake med et par mandariner, som han trillet hen til gutten.

191Han vinket med hånden og slentret videre.

Min hustru så efter den elskverdige herre, og gutten var henrykt over sine mandariner, som så overraskende var dumpet ned fra himlen.

Da hun en stund senere kom op til Jonas Lies, blev hun nokså overrasket ved i Lies arbeidsværelse å møte den samme herre, som hun hadde sett på Étoileplassen.

– Tak for mandarinene! sa hun.

Krøyer kom imot henne og rakte henne hånden.

– Så hadde jeg allikevel rett, sa han. Jeg visste jo ikke, hvem De og drengen var, men der var noget hjemlig og kjent ved hans utseende, som straks slo mig. Jeg kunde ikke la være å kjøpe de par mandariner. De har vel ikke tatt mig det ille op –?

Jonas Lie hadde imidlertid tatt plass i sin lenestol bak arbeidspulten.

– I anledning av din ankomst har Thommen sydd en ny kalott til mig, forklarte han, idet han pekte på sin hodeprydelse. Du ser, vi gjør ære på dig.

– La mig se dig med den, du hadde tidligere, sa Krøyer. Det er alltid så rart med det gamle tøi, man er vant til å bære.

Fru Lie hentet den, og Lie tok den på. Den var av en helt annen fasong enn den nye. Den var nemlig intet annet enn en pannekakeflat «béret» – av dem, som de baskiske bønder bruker.

192– Den skal du beholde, erklærte Krøyer.

– Så fikk jeg allikevel rett, Thommen! lød det triumferende fra Lie.

– Ja, Krøyer må jo få sin vilje, formente fru Lie slukkøret. Men den er jo rent skimlet av elde.

– Det gjør intet til saken, frue, sa Krøyer. Den står så godt til hans hode. Med den nye kalott lignet han jo en prest – en Ingemann – og det er han dog ikke.

– Neigu om jeg er, bedyret Lie.

Piken hadde imidlertid satt inn et brett med vermuth, og Krøyers øine lyste bak lorgnetten

– Det kan jeg lide, utbrøt han og løftet glasset. Det minner mig om Italien. Sett dig nu vel tilrette, hr. dikter, så skal I få en liten sang. Jeg synes det er så deilig å være kommet herned til Paris igjen.

Han tok den lange narrhvaltann, som alltid stod i stuen, og la den som en mandolin over sin venstre arm, mens han med høire hånd lot, som om han klimpret over dens strenger – og så sang han med sin bløte, lille stemme en neapolitansk vise, der forunderlig vakkert gled inn i vårdagens stemning.

Jonas Lie la – som han pleiet – hodet på skakke og lyttet betatt.

– Der har jeg dig! ropte plutselig Krøyer. Sådan skal du males. Bli nu sittende.

Han la narrhvaltannen fra sig, fant frem sine pastellfarver, og i løpet av en times tid hadde han 193tryllet frem et portrett, der tok Lie på kornet, – nettop slik som han kunde sitte, når han var henført av en stemning.

– Men dette er jo genialt, utbrøt Lie, da han fikk det å se. Jeg skjønner ikke, hvordan du har kunnet avlure mig dette uttrykk, som jeg jo føler er både ekte og naturlig.

– Man har ikke for intet malt hundreder av mennesker i sitt liv, svarte Krøyer. Jeg er vant til å forsøke å trenge inn til mennesket bak den ydre maske. Det er sgu en nem sak. Det gjelder kun å ta dem, mens de et sekund glemmer sig.

– Efter dette utkast, som nu er i familiens besiddelse, malte Krøyer det store portrett, som av direktør Hegel er solgt til «Det norske selskap» i Oslo.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Erindringer fra et dikterhjem

Erik Lie var sønn av dikteren Jonas Lie. I Erindringer fra et dikterhjem forteller han anekdoter fra sin oppvekst i et hjem som var samlingspunkt for mange av datidens store diktere og kulturpersonligheter. Boken består av fortellinger om, og utdrag av brev fra, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, August Strindberg og Georg Brandes.

Erindringsboken ble utgitt i 1928. Se faksimiler av førsteutgaven (nb.no).

Les mer..

Om Erik Lie

Erik Lie var forfatter og kulturhistoriker. Han er i dag kanskje best kjent for sine erindringsbøker om faren, dikteren Jonas Lie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.