Erindringer fra et dikterhjem

av Erik Lie

Da pengebrevet uteblev

I den gamle romerske kunstnerkneipe «Cafe degli Artisti», som mulig ennu eksisterer og som har tradisjoner fra Thorvaldsens og Bergsøes dager – den lå på et hjørne av Via di Capo le Case – satt en lille julaftens eftermiddag i 1890-årene to herrer og leste avisene.

Den ene var Jonas Lie, den annen Christian Ross, den høit kultiverte maler og selskapsmann, der ferdedes i de mest eksklusive internasjonale kretser i den italienske hovedstad.

De syntes begge å være ute av humør, for de sa ikke et ord til hinannen. Lokalet med trebordene og disken for enden lå hen i halvmørke under et og annet skummelt gassbluss, og enkelte spredte gjester såes.

Mens de tallrike reisende, som i en evig ebbe og flod skyllet ut og inn av den evige stad, holdt til i den elegante «Café Arogno» på Corsoen, besøktes «degli Artisti» fortrinsvis av de skandinaviske kunstnere, som hadde levet dernede i årrekker. Borte i et hjørne satt den gamle, danske billedhugger Hasselriis, og umiddelbart ved siden av våre to herrer dekket Emil von Quanten sig bak sin avis.

29– Nå, skal du hen og spise julaften i foreningen imorgen? spurte Ross.

– Det er vel tvilsomt, svarte Lie. Det beror på så meget.

– Ja, det beror på så meget også for mig, sa Ross og smilte. Og de to venner så på hinannen med et halvt spørgende, halvt forståelsesfullt blikk.

– Det er mynten, ser du, sa Lie. Vi venter penger med hver post. Det er så forargelig.

– Likeså med mig, svarte Ross. Jeg har tilgode for mitt siste portrett av Lady S…, men jeg er ikke tilstrekkelig forretningsmann til å kreve honoraret. Du og jeg hører til en generasjon, som har nerver og hensyn og som derfor blir sittende og suge på labben.

– Vi er nogen fe, erklærte Lie og reiste sig. Det er ingen mening i, at vi skal tilbringe aftenen uten å ha litt penger på lommen.

– Du vet, jeg kan jo låne, sa Ross.

Lie rystet på hodet.

– Nei, gjør ikke det for en slik bagatells skyld. Kom innom mig imorgen, så er kanskje pengebrevet kommet.


– Nå, er det noget nytt? spurte Lie, da han kom hjem.

– Bare aviser, intet annet, svarte fru Lie.

– Pokker ta alle forleggere! raste Lie. Jeg burde forlengst ha været i tolletaten, så hadde vi fått gagen utbetalt på en bestemt dag.

30– A skitt, Jonas. Vi skal nok få det hyggelig allikevel. Vi har gudskjelov kreditt i butikkene, og festen i foreningen kan vi jo undvære.

Stemningen var mismodig. De vanlige månedspenger fra Hegel var ikke kommet – det var hendt før. Hver gang vi hørte postbudet knakke på dørhammeren, fór vi alle ut i spent forventning, men hver gang vendte vi tilbake med alle tegn på skuffelse. Det var jo ikke bare det med festen i foreningen, som vi hadde gledet oss til – i utlandet slutter man sig gjerne ved høitidelige anledninger sammen med landsmenn –, men det var alt dette med presenter og juletre, hele barnefryden, som likesom blev slukket – –

Den næste morgen – det var julaftens formiddag – bragte fremdeles intet nytt. Som vanlig fulgte jeg min far på hans daglige spasertur på Monte Pincio. Mot all sedvane var han taus og stum. Selv oppe på utsikten over byen, hvor han ellers pleiet å fortape sig i allslags merkelige politiske fantasier, tidde han. Men på nedveien stanset han foran et butikkvindu, hvor en papirkurv var utstillet med et Jesusbarn av marsipan, omgitt av alskens sydfrukter. En prislapp angav, at kurven kostet 3 lire.

– Gå inn og kjøp den, sa han. Jeg har akkurat beløpet, 3 ort, – han regnet alltid i ort og skilling – og dette får være present for denne jul.

Han sa det i en så vemodig undskyldende tone, at jeg syntes synd i ham.

31Da vi kom hjem, var værelsene ikke til å kjenne igjen. Fru Lie rumsterte i kjøkkenet, og Ross, som hadde innfunnet sig og erfaret, at pengene fremdeles ikke var arrivert, hadde beslaglagt et bord for sig selv, hvor han tegnet og malte og klistret flagg og julepynt.

– Jeg har bedt Ross være hos oss, sa fru Lie, og nu skal her bli fest, selv om presentene uteblir. Jeg har sendt bud efter en fasan og god vin, og Ross er, som du ser, i travel virksomhet. Han har satt Themistokles igang, og nu får vi både juletre og alt annet.

Den mann, der lød navnet Themistokles, var Ross’ faktotum, en tjener, der forstod sig på alt og visste utvei, hvor ellers ingen sådan fantes. Han kom utover dagen trekkende med en pinje i en stor potte – det var juletreet – der blev bakt og kokt og stekt, og vi alle – Jonas Lie iberegnet – blev beordret til å lage vers til de beskjedne gaver, som skulde vanke. Og midt imellem det stadige strev optrådte Ross snart som klavervirtuos – han var overmåte musikalsk og spilte utmerket – snart som linedanser på en krittstrek, som han hadde trukket over gulvet. Han var av de gudbenådede, gammeldagse kunstnere, hvis humør var uopslitelig og som hadde et innfall på hver finger.

Dagen led og enkelte snekorn viste sig i luften.

Lie var begynt å tø op. Det tegnet jo allikevel til å bli en virkelig julekveld. Upraktisk 32som han var, gjorde han ingen nytte og var med sitt prek overalt iveien.

– Du skjønner, sa han til Ross, at jeg på et øieblikk kan reise tusen ort, hvis jeg vilde pantsette denne gullsnusdåsen, som jeg i sin tid fikk av dronning Josefine.

– Lire, mener du, rettet Ross.

– Javisst, svarte Lie. Den gulldåsen har hjulpet mig i mangen vanskelig stund.

– Behøves ikke, Jonas, lo Ross og satte sig til pianoet. Din frue og jeg lager fest uten dine «ort».

I dette øieblikk knakket det på dørhammeren og von Quanten trådte inn. Ved synet av ham lød «Suomis sång» fra pianoet under Ross’ finger.

– Ursäkta, sa den lille finne og blev rørt stående og viske en tåre av øiet. Han hadde, sa han, sittet på kafé’et igår og forstått, at det var noget med nogen penningar, som inte var kommet. Han stod med glede til disposisjon for herskapet, og hr. Ross måste ovilkårligen infinna sig i foreningen.

Bak ham viste samtidig et postbud sig ute i entreen – med en rød meldeseddel fra postkontoret om, at et bankobrev var arrivert.

Jeg glemmer aldri den stemning, som betok oss.

– Himmelen er med oss, Thommen! ropte Lie, som var så henrykt, at han holdt på å omfavne postbudet.

Jeg tror, jeg tør si, at det blev en julaften 33av de sjeldne, for det blev julaften hjemme og det blev julaften i foreningen, og det blev julaften den følgende dag, da Ross kom til frokost og hadde med sig – som menukort – en rekke ypperlige illustrasjoner til Lies eventyr «Trold».

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Erindringer fra et dikterhjem

Erik Lie var sønn av dikteren Jonas Lie. I Erindringer fra et dikterhjem forteller han anekdoter fra sin oppvekst i et hjem som var samlingspunkt for mange av datidens store diktere og kulturpersonligheter. Boken består av fortellinger om, og utdrag av brev fra, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, August Strindberg og Georg Brandes.

Erindringsboken ble utgitt i 1928. Se faksimiler av førsteutgaven (nb.no).

Les mer..

Om Erik Lie

Erik Lie var forfatter og kulturhistoriker. Han er i dag kanskje best kjent for sine erindringsbøker om faren, dikteren Jonas Lie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.