Erindringer fra et dikterhjem

av Erik Lie

De to Ibsener

Under vårt Romerophold traff jeg en middagsstund på Monte Pincio et eldre finsk, lite ektepar, som jeg tidligere hadde lært å kjenne i den skandinaviske forening. De var begge to små og grå og trillet alltid trofast avsted ved siden av hverandre som to uadskillelige nøster.

Det var den bekjente dikter av «Suomis sång», politikeren fra 1864, Emil von Quanten og frue. Han var blitt landsforvist av russerne og hadde slått sig ned i den evige stad.

Vi tok plass på en benk under et tre, mens de tallrike vogner og ekvipager nu i promenadetiden passerte forbi.

– Ja, her gikk jeg ofte i gamle dager sammen med Deres store landsmann, Henrik Ibsen, sa von Quanten. Men aldri på denne tid, alltid om aftenen eller om morgenen, når her ikke var mennesker.

Jeg må ha sett interessert ut, han opfattet det iallfall som en opfordring til å fortelle og fortsette.

– Det var i grunnen to Ibsener, jeg lærte å 25kjenne. Den ene var den 30-årige, sarkastiske og bitende mann, som for sitt ivrige snakketøis skyld av sine norske venner fikk opnavnet Geert Westphaler. Da han i 1860-årene kom til Rom, hadde han kanskje forandret sig noget. Han var blitt en slags selskapelighetens Ulrik Brændel, forsoren, skarp, steil og disputersyk, ja man kunde næsten kalle ham kranglevorren. Han var ikke helt ulastelig i sin klædedrakt, han vanket adskillig på de tarveligere kneiper, og det saes, at hans økonomi var så slett, at han til sine tider likefrem led nød. Men hver lørdag aften var han tilstede i foreningen, hvis evig diskutterende enfant terrible han var.

Han arbeidet på «Brand» og det er i denne tid, at den annen Ibsen opstod – som en fugl Fønix av asken. Make til forvandling har jeg aldri sett hos noget menneske, og den foregikk tilsynelatende i løpet av et døgn.

En dag hadde nemlig endel skandinaver – deriblandt Ibsen og frue – bestemt sig til å gjøre en utflukt i omegnen. Selskapet drog avsted til Frascati, hvor esler blev leiet, og herfra begav man sig videre op i bergene. Ibsen var lurvet antrukket og iakttok en påfallende taushet. Han var åpenbart i det sorteste humør. Det var såvidt, at han svarte, når nogen henvendte sig til ham. Da det led hen på dagen, forsvant han på sitt esel, og alle trodde, at han ventet på dem i den nærmeste landsby. Men da man kom frem, var han ikke å finne. Fru Ibsen var forbauset, 26men mente, at han nok snart vilde slutte sig til selskapet. Imidlertid gikk dagen, og der viste sig ingen Ibsen. Fruen forholdt sig stum og sa ikke et ord. Hennes sinnsstemning meddelte sig til de andre, og turen var og blev mislykket. Da de henad aften igjen kom tilbake til Frascati, fant de dikteren sittende inne i vertshuset, mørk som en tordensky.

– Men vet De, fortsatte von Quanten, hvad der hendte den følgende dag? Jo, Ibsen stod op, iførte sig en nystrøken mansjettskjorte og en ny drakt – og fra den stund daterer sig den sirlige, tilknappete, forbeholdne, nye Henrik Ibsen, geniet, som skrev de bekjente linjer:

Det er viljen, som det gjælder.
Den enten frigjør eller fælder.

Fra den dag blev også hans skrift en helt annen. De vil selv i den skandinaviske forenings forhandlingsprotokoll kunne lese Dem til det: hans før så skjødesløse skrift blev plutselig til den bakoverhellende, nitide skjønnskrift, der virker som meislet i sten.

Von Quantens fortelling blev senere bekreftet av flere gamle norsk-romere. Sikkert er det, at det plutselige omslag i Ibsens personlige optreden vakte forbauselse hos alle. Jonas Lie skriver i et brev til Bjørnson, datert Christiania 4 september 1875: «Ibsen er i byen og ude i selskaber. Jeg har talt med ham nogen gange. Han er blevet en noget ældre herre med meninger og person i sikre former og helt igjennem, synes 27mig, yndende de Bismarckske samfunds- og disciplinærtheorier, hvilket han jo maa ha lov til, saa meget han lyster. Der er konsekvens deri som i hans diktning. Som politiker vilde han blevet fanatiker – –»

Denne nye, elegante sammenbitte lbsenskikkelse er for efterverdenen blitt stående som sinnsbilledlig for hans dypeste vesen og karakter. Men det tør være et spørsmål, om ikke den «gamle» Ibsen fremdeles levet under masken.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Erindringer fra et dikterhjem

Erik Lie var sønn av dikteren Jonas Lie. I Erindringer fra et dikterhjem forteller han anekdoter fra sin oppvekst i et hjem som var samlingspunkt for mange av datidens store diktere og kulturpersonligheter. Boken består av fortellinger om, og utdrag av brev fra, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, August Strindberg og Georg Brandes.

Erindringsboken ble utgitt i 1928. Se faksimiler av førsteutgaven (nb.no).

Les mer..

Om Erik Lie

Erik Lie var forfatter og kulturhistoriker. Han er i dag kanskje best kjent for sine erindringsbøker om faren, dikteren Jonas Lie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.