Den romantiske bondelandsby

Sommeren var Ibsens, Bjørnsons og Jonas Lies beste arbeidstid. Når café Maximilian i München mere og mere blev tom for gjester og platantrærne på de parisiske boulevarder begynte å løves, reiste Ibsen til Gossensass i Syd-Tirol, Bjørnson til Schwaz og Lie til Berchtesgaden i Ober-Bayern.

Det var Ibsen, som oprindelig hadde opdaget dette siste sted, og han opholdt sig her i fire sommere 1868, 1872, 1880 og 1882. Det var den høitliggende landsbys uberørthet av den ytre verden, som fra først av hadde tiltrukket ham. «Det var dengang som at befinde sig i selve Dovrefjeld,» fortalte han. «Bønderne gik endnu i en slags bukseskjørter, og kjørene græsset paa torvet.» Han rådet min far til å ta ophold der om sommeren, og det viste sig, at den lille romantiske høifjellslandsby nettop avgav den fornødne ro, som en dikter trenger. Det hadde da også tilfølge, at Lie her i 16 sommere skrev og fullførte 16 av sine mest kjente fortellinger.

Gjennemstrømmet av den jøkelgrønne elv Salzach ligger den med sine kirker og bondehus 38som en frodig, grønn plett nede i en gryte mellem en skinnende krans av 8–9000 fot høie snefjell. Dens spesielle severdigheter er den underdeilige Königsee – «Ober-Bayerns Gjendin» – og det eldgamle, eventyrlige saltbergverk, der med mangfoldige «Stollen» og svære innsjøer danner en hel underjordisk verden for sig inne i det 7000 fot høie fjell «Göllstein» og som gjennem en veldig forgrening av «Stollenleitungen» – uthulte tømmerstokker, hvorigjennem saltvannet ledes – praktisk talt forsyner en stor del av Syd-Tyskland med salt.

Der var ikke dengang som nu nogen jernbane, nei vi ankom på gammeldags maner – enten fra Salzburg eller Reichenhall – i en gulmalt kasse av en diligence, der kjørtes av en blå og hvituniformert postillon, som under posthornets klang og med storartede piskeknall holdt sitt inntog i landsbyen.

Fra verandaen i den forhenværende prestebolig – et to-etages murhus, hvor den Ibsenske familie tidligere hadde bodd og som mine foreldre hadde tatt i arv – var der stor utsikt mot de sneklædde fjell med det mektige Watzmann i forgrunnen. Ved solnedgang lå gjerne panoramaet for oss i et «Alpenglühn», så man spurte sig selv, om dette var virkelighet eller teater, og i måneskinn var det hele som et fantastisk nordpolseventyr.

Det var en sådan mengde mindre og større turer å foreta sig, at det var mere enn nok til hver dag i året, og på landeveien forbi vårt hus 39passerte kjøretøier, som førte den begynnende turiststrøm til Königsee.

Det var ro og det var allikevel liv.

Berchtesgaden var smått om senn blitt et turistenes mål – også for en og annen farende fugl fra norden. Jeg husker så godt fars innette «fanden også!» da den unge elskverdige danske maler Thorvald Jerichau innfant sig. Skriveriet blev i en fart avbrutt og det blev – tiltross for alt – en hyggelig aften. En annen gang banket tre eller fire unge herrer på døren. En av dem var nuværende direktør Thorvald Strøm, som dengang visstnok var polytekniker. De hadde ransler på ryggen, alpestokker og sømbeslåtte støvler og skulde gå over fjellene sydover mot Steiermark og Venedig. Og senere husker jeg, vi fikk besøk av maleren Ross, Bernt Lie og Bjørn Bjørnson med hans daværende frue, Gina Oselio. I selskap med disse siste foretok jeg en lengere fottur over det 7000 fot høie fjellplateau «Steinernes Meer», og kom ned i Saalfelden.

En sommer senere dukket den senere teaterchef Irgens Hansen op. Han hadde vært i München om vinteren og hadde levet under ytterst trykkende pekuniære forhold. En dag henvendte han sig til Ibsen i Maximilianstrasse og klaget sin bitre nød.

– Bare vent, sa Ibsen. Det hender alltid et eller annet.

Med denne fattige trøst vandret Irgens Hansen tilbake til sitt hotellværelse.

40Men den næste morgen fikk han tilfeldig se en trekningsliste, som var offentliggjort i «Münchener Neueste Nachrichten», og det falt ham inn, at han visstnok engang hadde kjøpt en loddseddel i vedkommende lotteri. Han fant den frem, og det viste sig at Ibsen hadde rett. «Det hender alltid et eller annet».

Irgens Hansens nummer var uttrukket med 1000 mark i gevinst.

Gledestrålende tok han første tog til Berchtesgaden, hvor han ankom med et smil som en seierherre.

Kort tid efter kom et ektepar til Berchtesgaden. Fruen var en sann Hjørdis å skue, og gemalen ansloges av befolkningen til å være prest. Dette vakte til en begynnelse adskillig folkesnakk, ti – ivrig katholsk, som folket var – forbausedes man over, at en prest kunde være gift. Snart opklartes dog gåten, idet man på fremmedlisten leste navnet: Skuespiller Gundersen og frue fra Christiania.

– De var så elskverdig, hr. Lie – således presenterte fru Gundersen sig hos mine foreldre – engang å ville skrive min biografi. Det er jo mange år siden. Og De vilde ha nogen oplysninger. Dessverre fikk jeg ikke besvaret Deres brev –

– Nei, jeg hadde jo ikke noget navn dengang, svarte far tørt.

Det blev intet større samkvem mellem dem. Mine foreldre var sterkt optatt med arbeide, så 41de ikke kunde ofre sig videre for selskapelighet. Og Gundersens hadde intet å bestille. Det blev da jeg, som blev deres drabant og stadige følgesvenn på alle deres utflukter.

Jeg var dengang en ung mann som ikke vek tilbake for strabaser av noen art. Men Gundersens hadde kjempekrefter. De kunde spasere time efter time, uten å bli trette, og de satt oppe til langt på natt, uten at det gjorde dem noe. Han med sitt øl eller sin vin og hun med en cigar, som hun av og til tok et drag av, idet hun ustanselig la den hen igjen. En sådan cigar kunde ligge i vinduskarmen en hel uke uten å være utrøkt.

Da de efter en tids ophold reiste, innbød de mig til å være med til Salzburg, hvilket jeg med glede mottok. Her gjorde vi det først av med alle severdigheter – festningen, Mozarts fødehus og kirkene – men den største attraksjon hadde allikevel Gundersen opdaget. Det var «Sankt Peters Keiler», en koselig, gammel vinkneipe i kjelleren under en av kirkene. Der tilbragte vi «triaa heile daget til ende», vesentlig optatt med å spise skarp Gullasch og drikke ungarske viner. Gundersen var uuttrettelig, og fru Gundersen suget ustanselig på sin fortyggede cigar.

Jeg var tilsist så overtrett, at jeg måtte opby alle mine krefter for å holde det gående. Hver dag forsøkte jeg å si takk for mig for igjen å reise tilbake til Berchtesgaden. Men i 42sin gjestfri, overstrømmende elskverdighet vilde de absolutt ikke gi slipp på mig. Jeg måtte bli ennu en dag og ennu en dag.

Der var ingen annen utvei. Jeg måtte simpelthen rømme.

En morgen klokken fire stod jeg op, skrev et takkebrev og – forsvant.

Det var siste gang, jeg så Sigvard Gundersen og hans hustru.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.