Erindringer fra et dikterhjem

av Erik Lie

En aften hos Jonas Lie

54Det var én omstendighet, som gjorde, at Ibsen kviet sig ved å besøke Lie. Saken var, at vår husverts sønn, en 30-årig, snild og dyktig kunstsnekker, led av forfølgelsesmani og hadde den fikse ide, at der i München eksisterte et komplott, som traktet ham efter livet og som på alle måter la renker og feller ut for ham. Han hadde satt sig i hodet, at det eneste, som vilde hjelpe, var, at enten Lie eller Ibsen – han visste, at de var bekjente menn – vilde gjøre sin innflytelse gjeldende hos myndighetene for å få det formentlige komplott avsløret. Gjentagne ganger hadde den sinnsforvirrede mann talt herom med Lie, men da denne nærmest slo det hele hen med ha og ja, så var han også begynt å plage Ibsen med sitt snakk, når anledning gaves. Og anledninger var der nok av, for dikteren såes ustanselig å spasere på landeveiene.

Men Ibsen var like engstelig for å menge sig med myndighetene som for å treffe den gale snekker, og han undgikk omhyggelig ethvert møte.

– Jeg har ikke din makeløse evne til å vise folk fra mig, sa Lie efter måltidet en aften, da 55Ibsen var tilstede og toddybrettet båret inn. Når en fyr stanser op og begynner å snakke med mig, så får jeg så altfor hurtig interesse for hvem han er, hvor han er født og alt slikt sludder.

– Ja, du er altfor innlatende, Jonas, erklærte fru Lie.

– Det har sammenheng med hans fantasi det, frue, svarte Ibsen. Men jeg må opriktig bekjenne, at jeg ikke kan nære interesse for et hvilketsomhelst fe, jeg møter. Kunde jeg gjøre, som jeg selv ønsker, så vilde jeg bo på en ø og ha et par glupske blodhunder til voktere.

– Enhver har det på sin måte, sa Lie. Men jeg synes synd på den prektige snekkeren. Han har det sikkert ondt –

– Jeg vet ikke det, sa Ibsen. Mennesker, som har en skrue løs, er i almindelighet hellig overbevist om, at de har en livsopgave. De lever med en idé for øie, selv om det er en fiks idé, og det er kanskje det beste, som kan times et menneske. Forresten har vel de fleste av oss en eller annen skrue løs, og gudskjelov for det. Jeg kjenner det fra mitt eget hjem. Min kone vil ha det koldt i stuen og jeg varmt. Det er et stadig stridsspørsmål.

– Nå, er det ikke noget alvorligere, I er uenige om, sa fru Lie, så står det jo til liv.

– De tar feil, frue, svarte Ibsen. Min kone og jeg er uenige om all ting, men det er alltid hun, som har rett. Og det er det fatale, at jeg aldri kan overvinne mig til å innrømme det.

56– Det er forresten en ulykkelig følelse, at man aldri kjenner sig i overensstemmelse med andre mennesker, erklærte Lie. Jeg har lidt under det gjennem mitt hele liv, men jeg er kanskje mere uklar i min hjerne enn de aller fleste.

– Ja det er du, Jonas! lo fru Lie.

– Den uklarhet, som du kaller det, sa Ibsen, er nettop din styrke. Den står i forbindelse med din følelse av alt det uutgrundelige, som hersker i og omkring oss –

Samtalen stanset og de så op ved lyden av klokkene fra landsbyens samtlige fire kirker, som voldsomt begynte å klemte.

– Er det nu tordenvær igjen – sa fru Lie, som var vant til den katolske skikk, at kirkene satte i å ringe, når uvær var i vente. Hun så ut og la merke til, at lykter beveget sig på landeveien og at kjøpmannen på den andre siden stengte for vinduene.

Piken kom i dette øieblikk inn med en ny mugge toddyvann og bemerket, at det var så underlig «schwült» utenfor og at naboene var engstelige.

Litt efter stod Ibsen, Lie og fru Lie oppe på altanen.

Det var så mørkt, at man ikke kunde se en hånd foran sig. Kirkeklokkene runget over dalgryten med tonende ekko i fjellveggene. Luften var varm og fuktig, så sveden perlet frem, og altangelenderet var glohett. Gjennem den voldsomme klokkeklemt hørtes en tung, rullende 57kjempemurren, der med korte mellemrum duret frem dypt nedefra underverdenen (det viste sig senere, at der langt sønnenfor, i Pinzgauerdalen, hadde været et sterkt jordskjelv).

Ibsen trakk sig tilbake mot døren.

Tordenen brøt med ét løs med mektige skrall, som helt overdøvet klemtingen og buldrende fór hen over hustakene, mens lynene som lange, funklende gullglimt skar gjennem tusmørket, sekundvis lysende op, så ansiktene kunde skimtes. Skrallene gjentok sig kun nogen få ganger, så blev det stille.

Uværet var over, men heten og den uhyggelige, underjordiske murren vedvarte, mens kirkeklokkene kimte, som om dommedag stod for døren.

Det var lys i alle landsbyens vinduer og der hadde samlet sig klynger av mennesker utenfor på gårdsplassene.

Også i Lies hus var der opstandelse. Mens vårt selskap satt nede ved toddyen i den lune stue, lød ivrige stemmer innenfor hos verten og det hørtes skritt og smell i dørene. Gjennem vår pike erfarte vi, at uværet hadde virket så sterkt på den gale snekker, at han hadde slått sig ganske desperat og forlangt å få snakke med «herskapet», noget, som han dog var blitt forhindret fra. I ustyrlig sinne hadde han tatt sin hatt og var styrtet ut i kullmørket.

– Det er dog reddsomt å begi sig ut på denne tid av natten, sa Ibsen og rystet uforstående på 58sin manke. Han, som efter Lies uttrykk hele aftenen hadde været så «lun og snakksom som en jormor», var helt ute av humør. Likeså litt som han likte bondelandet, likeså uhyggelig tilmote følte han sig i storm og uvær.

En pinlig taushet var opstått.

– Ja ja, du er blitt en berømt mann, Ibsen, sa Lie og løftet sitt glass. Vi setter tilbørlig pris på, at du fant på å besøke oss her i Berchtesgaden.

– Er det en tale, du brygger på? smilte plutselig Ibsen og lavet sig en ny toddy. Når du imidlertid taler om denne berømmelse, så vet du best selv, hvor skoen trykker, men hvad mig angår, så føler jeg den som en byrde. Det er min natur imot å trekkes omkring som et sjeldent dyr, der skal fremvises og utstilles. Det er mig en likefrem lidelse å være nødt til å møte frem ved premièrer og denslags. Jeg gjør da også så lite av det, som det bare går an. Jeg tror, jeg på en viss måte var lykkeligere dengang jeg var uberømt. Ja, det var underlige tider –

Han rørte med skjeen om i glasset og vendte sig mot fru Lie.

– Jeg husker så godt en av de første ganger, jeg traff Deres mann. Det var en het sommerdag i 50-årene i Christiania, og vi hadde sittet og snakket sammen i Petri kirke – det var en liten studenterkafé – og så spaserte vi nedover mot bryggene. Der møtte vi Vinje, som vi blev 59gående sammen med. Han stønnet over varmen, og vi blev begge en smule overrasket, da han plutselig gikk hen i et skur ved tollbodhuset og vrengte ulltrøien av sig – en tykk bondeulltrøie – og rullet den sammen og tok den under armen og igjen kom hen til oss. «Det letnet!» sa han.

Ibsen var igjen blitt likeså godslig og pratsom som tidligere, og timene gikk ut over natten, til dikteren omsider brøt op.

– Bare jeg nu ikke møter den ulykksalige sneker – sa han bekymret.

– Vi følger Dem, doktor, erklærte fru Lie. Det er så godt å komme ut i frisk luft.

Uværet var forlengst over og det var klart stjerneskinn. Landsbygatene med de spissgavlede huser og de middelalderske bueganger ved Stiftskirche gav gjenlyd av skrittene i stillheten. Utenfor «Hotel Salzburgerhof» forsøkte Ibsen forgjeves å få døren låst op med sin portnøkkel, men fru Lie greiet mysteriet, hvilket vakte hans udelte forbauselse og takknemlighet.

– – –

Den ulykkelige snekker kom ikke tilbake på flere dager, men det voldte ingen bekymring, da han ofte hadde for vane å vandre tilfjells og bli borte i kortere eller lengere tid. Ibsen var imidlertid særdeles optatt av mannen og kom på sine spaserturer stadig ned til Lies og forhørte sig om han.

Nogen måneder senere blev snekkerens lik 60funnet i Königsee. Ibsen skrev i den anledning et kort til Lie: «Hjertelig tak til Din hustru og Dig for samværet i sommer. I forbindelse med den sørgelige meddelelse, som Du sender mig, tænker jeg naturligvis paa den aften, da vi oppe paa Eders altan stod overfor det beklemmende uveir. Men vi anede jo ikke, at det indgik som en scene i et menneskedrama. Bring den ulykkeliges familie min deltagende hilsen – –»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Erindringer fra et dikterhjem

Erik Lie var sønn av dikteren Jonas Lie. I Erindringer fra et dikterhjem forteller han anekdoter fra sin oppvekst i et hjem som var samlingspunkt for mange av datidens store diktere og kulturpersonligheter. Boken består av fortellinger om, og utdrag av brev fra, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, August Strindberg og Georg Brandes.

Erindringsboken ble utgitt i 1928. Se faksimiler av førsteutgaven (nb.no).

Les mer..

Om Erik Lie

Erik Lie var forfatter og kulturhistoriker. Han er i dag kanskje best kjent for sine erindringsbøker om faren, dikteren Jonas Lie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.