Et besøk hos Ibsen i München

Hvorledes Ibsen reiste, vet jeg ikke. Han var jo allerede dengang en velholden mann, der ikke behøvet å spare på utgiftene og som sikkert heller ikke gjorde det av hensyn til sitt renommé. Helt anderledes forholdt det sig med Bjørnson og Lie. De var alltid på randen av likefrem pengemangel, og reiseruten var planlagt for hvert øre: det var aldri tale om annet enn tredje klasse og annenrangs hoteller. Jeg husker, at mine foreldre reiste med nattog fra Paris til Innsbruck for å spare nattelosji. Og de pengetransaksjoner, far gjorde, for overhodet å ha råd til å forlate Paris og skrive sine bøker ifred i Oberbayern, var både mangfoldige og ikke sjelden en smule ydmygende.

På grunn av vårt Stortings forståelsesløse holdning til og sene tiltredelse av Bernerkonvensjonen led våre diktere i hine år meget betydelige tap, idet deres verker blev stjålet og uten vederlag til forfatteren utgitt i en rekke litterære røverstater. Far solgte eksempelvis «Et samliv» til Tyskland for 1000 mark en gang for alle. Nu foreligger boken i sitt 83. oplag. Jeg vil ikke 71tale om lande som Frankrike, Russland, Holland og England, hvor dikteren ikke fikk en rød øre, ja enn ikke et gratiseksemplar.

Det var under sådanne oprørende forhold, at pennens menn skulde leve, og attpå lød der skrik fra Norge, at de hadde til plikt å opholde sig i sitt eget land for å gjøre fyldest for den plasterlapp av en «diktergage», som lød på det svimlende beløp av 1600 kroner.

– – Far hadde nettop avsendt manuskriptet til «Otte Fortellinger», og dagen efter, den 2 november 1885, kom vi til München på veien til vårt vanlige vinteropholdssted, Paris, hvor også Bjørnson i årrekker hadde sitt tilhold.

Vi tilbragte aftenen hos Ibsens.

Dikteren bodde i en stor, rummelig leilighet i Maximilianstrasse, en av disse staselige, møblerte, men noget kjølig virkende leiligheter, som minner om et hotell. Han var alene tilstede med sin frue. Sønnen, Sigurd, var i Wien ved den derværende svensk-norske legasjon.

Vi blev mottatt med overstrømmende elskverdighet. «Og hvor bor I?» husker jeg, at Ibsen spurte ute i entréen.

Far undgikk spørsmålet, for vi hadde av pengehensyn tatt inn i et Gasthaus. «Like ved Centralbahnhof», svarte han.

Ibsen så på ham. «Nu må I gå inn, for I er vel trette efter reisen», sa han.

Han virket som en koselig, litt pertentlig hjemmets mann, som stullet omkring, ivrig optatt 72av at enhver fikk det så bekvemt som mulig. Særlig erindrer jeg hans rørende omsorg for min yngre søster, Elisabeth, som dengang var en liten pike, der efter den lange reise sovnet inn på sofaen i dagligstuen. Ibsen var utrettelig i å bre over henne og passe på, at hun i alle måter hadde det lunt og varmt.

Han gikk frem og tilbake som en trofast sykepleier. «Mon hun ikke skulde ha et teppe til om sig? Eller litt varm melk –?» Slik spurte han ustanselig. Tilsist satte han sig ved sitt skrivebord og la sitt portrett inn i en rød konvolutt, hvorpå han skrev: «Til min lille veninde Elisabeth Lie. Henrik Ibsen.» Han la konvolutten ved siden av henne på en stol og kom så inn til oss andre, hvor samtalen var i full gang.

– Og hvordan går det med dig og Bjørnson? spurte han plutselig. Han er vel ikke så liketil å omgåes sådan til daglig –

Far sa, at Bjørnson fablet noget om et «diktermøte», hvortil Ibsen svarte: «Si Bjørnson, at jeg selvsagt med glede skulde ville treffe ham, når anledning gis. Men den dannelse, som nu åpenbarer sig i Norge og i endel av den norske diktning, står mig fjern og er mig fremmed. Bjørnson har i sine senere verker anslått en ren skolemestertone. Han kunde for den saks skyld gjerne være misjonær hos zulukafferne».

Senere på aftenen – efter det fortreffelige 73måltid, som fru Ibsen i all hast hadde sørget for – erindrer jeg, at Ibsen gav Jonas Lie det råd, at han alltid burde passe på å avslutte sitt dagsarbeide på et punkt, hvor en løsning og en fortsettelse kunde øines. «Det er forunderlig, hvor ivrig man da påny nærmer sig blekkhuset», tilføiet han. «Hvorfor gir du dig forresten aldri i kast med et dramatisk arbeide? De fleste av dine bøker inneholder en dramatisk kjerne». (Nogen år senere gav han i et brev utkastet til en dramatisering av «Faste Forland» i fem akter.)

– Tenker du aldri på å flytte hjem? spurte Lie.

– Jeg har rent ut sagt hverken lyst, tid eller råd til å leve i et hvepsebol, svarte Ibsen.

Her brøt fru Ibsen inn. «Jeg kan ikke la være å more mig over å tenke på min manns svar til Bjørnson i gamle dager, da Bjørnson maste på Ibsen, at han ikke måtte motta ordener.»

– Hvad skrev han, spurte min mor.

– Det var et ganske lite kort, og der stod bare: «Nu må du tie, for jeg kjenner Dig, og jeg kan fotografere». Det blev jo Stensgaard, som De vet, klukklo fru Ibsen.

Det var sent på natt da vi brøt op. Ibsen fulgte oss ned for å låse op gatedøren. Lenge blev han stående utenfor på fortauget og hilse og vinke.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.