Erindringer fra et dikterhjem

av Erik Lie

Ibsen og de litterære sporhunder

50Berchtesgaden blev mere og mere hjemsøkt av allslags turister og reisende, og dette var grunnen til, at den store dikter besluttet sig til for fremtiden å ta bolig i Gossensass på sydsiden av Bremerpasset. En dag kjøpte nemlig den kunstbegeistrede og litteraturinteresserte hertug av Meiningen en villa i Berchtesgaden, og fra den stund av var Ibsens arbeidsfred ødelagt. Hertugen beærte ham nemlig ustanselig med besøk og plaget ham med høitidelige invitasjoner, så dikteren ikke visste sin arme råd. Selv ikke på landeveiene følte han sig sikker, og han slo derfor inn på avsides stier, hvor ingen fare truet.

Samtidig tok den populære østerrikske forfatter Richard Voss ophold ved Kønigsee, og det var neppe en dag uten at han opsøkte Ibsen og ledsaget ham på hans spaserturer. Østerrikske og tyske journalister var – efter dikterens eget sigende – daglig «på jakt» efter ham, det var mengder av unge damer, som bønnfalt ham om å skrive i deres poesialbums eller iallfall avlevere sin autograf, ja den bekjente «professor» Jæger 51trengte sig endog inn på ham med anmodning om å uttale sig om «det jægerske ullsystem».

En formiddag stod dikteren – mot sedvane – ute i vår entré og strevet med å få av sig sine kalosjer. Han blev møtt av far, som fortalte, at han sammen med sin hustru i to dager hadde været fraværende på en fjelltur. De hadde besteget Watzmann, som med sine 2714 meter er det høieste fjell nordenfor Alperne.

Lie var begeistret over turen og skrøt veldig av sin bedrift. «Men jeg er så stiv og støl i bena at jeg ikke orker å løfte dem over dørterskelen,» sluttet han.

Ibsen sa ikke et ord. Han var ikke det spor imponert og deltok ikke i begeistringen. Han syntes nærmest skuffet.

– Jeg hadde ellers tenkt å bortføre Deres mann idag, henvendte han sig til fru Lie. Men når fjellbestigningen har hatt slike konsekvenser, vil jeg naturligvis renonsere.

– Å, jeg er da ikke trønder for ingenting, formente Lie. Hvad er så den skumle hensikt?

– Saken er, sa Ibsen, at jeg i flere dager har hatt en østerriksk litteraturfyr flyende på døren, og jeg har hittil undgått ham på de snedigste måter. Jeg har så vanskelig for å svare på alle de intrikate spørsmål, han stiller mig. Nu har han meldt sig påny – han skal forresten reise i eftermiddag –, men jeg har lagt beskjed i hotellet, at jeg er på en utflukt og dessverre ikke kan motta ham, og så har jeg funnet ut, at vi skal på fjellbestigning –

52Lie stirret uforstående på ham. – Jeg vil ha dig med på en spasertur, skjønner du, forklarte Ibsen. Først tar vi et glass øl på «Neuhaus» og så bestiger vi «Malerhügel».

– Malerhügel? spurte Lie.

– Malerhügel, vedblev Ibsen og lo, er en klippeblokk omtrent 20 meter høi. Der er en utsiktsbenk, hvor vi er i sikkerhet for denne litteraturmannen.

– Det lar sig høre, sa Lie, – og litt efter begav de sig avsted.

Hvorledes den lille bergbestigning endte, erindrer jeg ikke, men de to diktere har uten tvil sittet som to engstelige skolegutter og ventet deroppe på «Malerhügel», til de har regnet ut, at «litteraturmannen» hadde forlatt Berchtesgaden, så de igjen kunde føle sig trygge.

Ibsen var jo en vanskelig omgjengelig mann, og de mange journalister og litteraturforskere, der alltid var i hælene på ham, gjorde ham enn mere menneskesky, enn han var av naturen.

Den sommer var der særlig én mann, som Ibsen forsøkte å undgå. Det var en bekjent, jovial Münchenermaler som var kommet og som flere ganger forsøkte å fornye et gammelt bekjentskap. Men Ibsen var formell og kold og avslo alle angrep.

En eftermiddag var Lies og Ibsen blitt enig om å besøke det gamle ærverdige saltbergverk. De, som vil delta i den underjordiske reise, der dels foregår pr. miniaturbane og dels på apostlenes 53hester, må iføre sig bergmannsdrakt, det vil si: de trekker en mørk drakt over sine vanlige klær og utstyres med en skinnhatt på hodet, en lykt i hånden og en stor skinnlapp på baken.

Ibsen var nettop iferd med å knytte denne skinnlapp om livet, da Münchenermaleren plutselig dukket op iblandt det tallrike publikum i det felles påklædningsrum.

– Goddag, hr. doktor! hilste han med et leende ansikt. I det kostume burde doktoren fotografere sig. Det vilde gå verden over! Og han lo stormende.

Ibsen vendte ham ryggen og begynte øieblikkelig å avføre sig bergmannsdrakten. Han var rasende og vilde ikke delta i turen. Lie og frue forsøkte å formilde ham ved å le av sitt eget, yderst komiske kostyme, men Ibsen var ubønnhørlig. I forbitret taushet vandret han alene hjem til sitt hotell.

I flere dager var han ikke å se.

Nei, Berchtesgaden var ikke lenger for Ibsen den gamle uberørte idyll, som den før hadde vært – –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Erindringer fra et dikterhjem

Erik Lie var sønn av dikteren Jonas Lie. I Erindringer fra et dikterhjem forteller han anekdoter fra sin oppvekst i et hjem som var samlingspunkt for mange av datidens store diktere og kulturpersonligheter. Boken består av fortellinger om, og utdrag av brev fra, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, August Strindberg og Georg Brandes.

Erindringsboken ble utgitt i 1928. Se faksimiler av førsteutgaven (nb.no).

Les mer..

Om Erik Lie

Erik Lie var forfatter og kulturhistoriker. Han er i dag kanskje best kjent for sine erindringsbøker om faren, dikteren Jonas Lie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.