Erindringer fra et dikterhjem

av Erik Lie

Ibsen og John Paulsen på fottur

En dag ankom forfatteren John Paulsen, Ibsens trofaste drabant gjennem mange år. Han tok også inn på «Hotel Salzburgerhof», hvilket den store dikter ikke riktig helt syntes om. Men der var et eget forhold mellem de to. Som den eldre behandlet Ibsen ham som en stor, snild gutt, der med sin bergenske løssluppenhet satte ham i godt humør, men som ofte ved sin stadige nærværelse var ham til besvær og som av og til trengte en tilrettevisning. Og den yngre forfatter lot sig alt gefalle.

John Paulsen hadde planlagt en tur til Obersee, et høifjellsvann, der ligger innenfor Königsee.

I sportslig iver besluttet Ibsen sig til å ledsage Paulsen til Königsee, hvor denne pr. båtskyss skulde dra videre mot sitt mål. Veien til Königsee var bare en almindelig søndagstur, som tok to timer, men i Ibsens bevissthet formet den sig som en veldig utflukt, som fordret store forberedelser.

Han utrustet sig som til en fjellvandring, anskaffet 62sig et par tykke, spikerbeslagne turiststøvler og en lang alpestokk.

En tidlig morgen drog de avsted. Efter John Paulsens senere beretning om turen må det ha været en eiendommelig fotvandring. Ibsen trippet avsted med sirlige, forsiktige hanefjed, og det var tusen ting, som bevirket, at han på den flate, bekvemme chaussée stadig måtte stanse eller hvile. Årsaken kunde eksempelvis være en vogn, som åpenbarte sig i det fjerne. Ved synet trådte Ibsen ut i veigrøften og blev stående, helt til vognen var kjørt forbi og støvskyen hadde lagt sig. En annen årsak var de tunge støvler, som generte, og ikke minst forbitret alpestokken ham. «Kan De forstå,» sa han, «hvorfor alle turister går og bærer på en sådan lang, unyttig og besværlig stang?» Endelig var det trettheten som snart gjorde sig gjeldende. Allerede efter en times bedagelig avanseren fremad begynte dikteren å bli pirrelig og gretten, og John Paulsen var henrykt, da de plutselig fikk øie på et vertshus, hvor de kunde styrke sig med et glass øl.

Efter henimot 4 timers forløp kom de til Königsee, hvor der er flere store hoteller. Her skiltes de. John Paulsen lot sig ro innover, og Ibsen skulde bli igjen og vente på hans tilbakekomst, som antagelig vilde finne sted ved 6-tiden om aftenen.

Imidlertid brøt der løs et av de plutselige uvær, som er så hyppige i fjellegnene dernede. Alle himlens sluser åpnet sig, en isnende vind feiet ned fra snebreene, luften blev vintermørk, og Königsee 63forvandlet sig på få minutter til et oprørt hav.

Sent om aftenen den samme storm- og regnærsdag holdt en vogn foran det hus i Berchtesgaden, hvor Jonas Lie bodde. Litt efter blev det banket på døren, og Ibsen trådte inn. Han var dryppende våt, og hans ansikt hadde et på samme tid hoverende og bekymret uttrykk.

– Men kjære, utbrøt Lie, hvordan er det du ser ut? Hvor kommer du fra?

– Ta av Dem, så skal vi få tørret Deres klær, innskjøt den alltid praktiske fru Lie. Jonas har sikkert en trøie å låne Dem.

– Nei, nei, tusen takk, svarte Ibsen. Jeg skal kjøre hjem til hotellet med det samme. Jeg måtte bare innom og fortelle, hvad der er skjedd –

Han tok plass i sofaen og fikk sig en varm toddy, og så berettet han kry om sin vandring til Königsee og om uværet, at han i timevis hadde sittet og ventet på John Paulsen, som ikke kom tilbake. «Det var jo et sådant himmelvær,» sa han, «at ingen båt kunde legge ut. Og så er vel John Paulsen blitt nødt til sammen med rorskaren å finne sig nogetslags tak over hodet. Jeg er ikke uten engstelse. Bare ikke båten er veltet –» Han så spørgende hen på fru Lie for å høre hennes mening.

– Å nei, sa hun. Båtfolkene kjenner sin sjø og vet sikkert, at de må legge til land, når stormen melder sig.

64– La oss håbe det, la oss håbe det, sa Ibsen og reiste sig for å gå. Det var forresten en deilig vandring, tilføiet han stolt, men veien var forbannet lang. Jeg tror, jeg en annen gang foretrekker å foreta fottur pr. vogn. Han lo eller knegget over sin vittighet, idet han gikk ut til vognen.

Den næste formiddag innfant Ibsen sig igjen hos Lie. John Paulsen var fremdeles ikke kommet tilbake, og Ibsen var dypt bekymret.

– Hvad skal det dog være til å fare sådan ut i vær og vind, når man har et godt hotell å bo i, erklærte han. Det vilde jo være forferdelig, om der var tilstøtt den snilde, elskverdige mann en ulykke.

– Han kommer nok, han kommer nok, formente Lie. Men været må først bedage sig. Han så ut gjennem vinduet. Tåken drev om fjellene, og regnet øste ned i skyller.

Dagen forløp, og ingen John Paulsen viste sig.

Henad aften og den følgende formiddag søkte Ibsen gjentagne ganger trøst hos Lies. Han nevnte bl. a. at han vel burde melde det passerte til politiet, så efterforskninger kunde bli anstillet.

– Hvis noget alvorlig er hendt, vil de vi nok hørt om det, sa Lie. Rorskaren måtte jo i tilfelle også være blitt borte, og det vilde nok ryktes. Vi får smøre oss med tålmodighet. Der hender så meget uforutsett på slike turer.

– Ja, hvad vet man, hvad vet man, grublet Ibsen og vandret påny hjem til sitt hotell.

65Der satt John Paulsen spillevende! Han var blek og en smule forkommen, men ellers i godt humør. Han og rorskaren hadde funnet tilhold i en seter, i hvis høiloft de hadde tilbragt to netter, og hvor de utelukkende hadde levet av ost. Annet fantes overhodet ikke. John Paulsen hadde forspist sig på denne osten, så han tilslutt var blitt syk med opkastninger o. s. v.

Ibsen blev uhyre lettet over å gjenfinne den fortapte, men han blev samtidig opirret ved synet av vennen, som hadde været årsak til hans store uro.

– Hvor kan De dog innlate Dem på sådant? sa han. Det var jo ikke langt fra, at jeg holdt på å varsle politiet.

– Det var da ikke min skyld at uværet brøt løs, mente John Paulsen. Det hele er jo en bagatell, og når enden er god, er allting godt. Men denne lettvinte måte å ta tingen på irriterte Ibsen. «Bagatell?» sa han. Jeg kan fortelle Dem, at jeg i hele to dager har levet i en eneste bekymring på grunn av denne Deres guttestrek. Men det skal De vite, at De aldri mere skal få mig forledet til å være med Dem på den slags vandringer», erklærte den store dikter. «Aldri, sier jeg Dem. Aldri!»

Fortørnet gikk han inn i sitt værelse.

Og Ibsen holdt ord. Han innlot sig aldri mere på lignende «fjellvandringer», men innskrenket sine spaserturer til landsbyens gater.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Erindringer fra et dikterhjem

Erik Lie var sønn av dikteren Jonas Lie. I Erindringer fra et dikterhjem forteller han anekdoter fra sin oppvekst i et hjem som var samlingspunkt for mange av datidens store diktere og kulturpersonligheter. Boken består av fortellinger om, og utdrag av brev fra, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, August Strindberg og Georg Brandes.

Erindringsboken ble utgitt i 1928. Se faksimiler av førsteutgaven (nb.no).

Les mer..

Om Erik Lie

Erik Lie var forfatter og kulturhistoriker. Han er i dag kanskje best kjent for sine erindringsbøker om faren, dikteren Jonas Lie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.