Erindringer fra et dikterhjem

av Erik Lie

Ibsen på besøk

Ibsen hadde fra sine tidligere ophold i landsbyen en gammel klokkerkjærlighet til Berchtesgaden. En sommer – visstnok 1881 – da hans frue var i Norge, kom han på besøk og tok inn på «Hotel Salzburgerhof», hvor han innrettet sitt liv, som han pleiet – regelmessig og korrekt som et slagur.

Han så nokså pussig ut, der han med sine små, forsiktig trippende skritt vandret sine spaserturer i landsbyens nærmeste omegn. Sirlig og elegant som han alltid var antrukket, hadde han nemlig efter de innfødtes vis anskaffet sig en høi, spiss tirolerhatt, hvori var anbragt en lang, vajende hanefjær, som vippet frem og tilbake for hvert skritt. Dette i forbindelse med hans soignerte påklædning virket så overraskende, at man uvilkårlig snudde sig efter den fremmede herre.

Som i sine eldre år under sine regelmessige spaserturer til Grand Hotel i Kristiania hadde han også her sine bestemte holdesteder, hvor han ankom og avgikk med den nøiaktigste presisjon. Først var det på torvet – Marktplatz – hvor apoteket lå og hvor en tavle var opslått med 44angivelse av de forskjellige bergføreres programmer for dagen. En skulde til Watzmann med fire herrer, en annen op på «Hoher Göll» med et ektepar, en tredje hadde overtatt det hverv på «Tragstuhl» å befordre en eldre dame til «Scharitzkehl».

Alt dette interesserte dikteren. Han blev lenge stående og lese på tavlen. Hvis han så tilfeldigvis fikk øie på den gamle bergfører Stanzerer, som i mere enn 40 år hadde ledsaget fremmede fjellbestigere over hele Schweiz og hvis navn hadde klang, betraktet han ham beundrende, særlig den gamles skimlete, grønne filthatt, som til stadighet var omkranset av et hvitt flor av Edelweiss, også kalt «Dødens blomst», fordi den bare vokser på de mest utsatte skrenter og fordi den hvert år krever et utall av menneskeliv. Jo flere av disse fløielshvite Edelweiss tindebestigeren kan bringe med sig hjem, desto større er æren.

Ibsen blev stående og stirre. Det hele var et utslag av nysgjerrighet – akkurat som man stanser foran et butikkvindu eller ved synet av en styrtet hest. Men det gav allikevel en tysk litteraturforsker anledning til en dypsindig artikkel, som var betitlet «Dødens blomst – det fundamentale i Ibsens diktning».

Efter denne stans vandret dikteren videre, leste sine aviser på byens konditori ved et glass vin og avla så landsbyparken en visitt: der var nemlig en kiosk med termometer, barometer og 45de siste telegrammer fra værvarslingstasjonen München.

Han skrev dengang på «En folkefiende» og holdt sig strengt for sig selv – undtagen lørdagsaftnene, da han var gjest hos mine foreldre. Det var fast avtale.

En formiddag traff min far ham, og de blev gående og passiare. Far ymtet noget om, at han stred med å skape en bestemt skikkelse – visstnok repslageren i «Rutland».

– La oss gå inn på Neuhaus og få oss et glass øl, foreslo Ibsen.

Ja, de gikk inn og fikk sitt øl. Da far hadde drukket sitt glass, vilde han ha nok en seidel.

– Nei, sa Ibsen. Gå nu hjem og skriv. Og far gikk hjem – og repslagerens skikkelse stod plutselig lys levende for ham.

Om hverdagen møttes de to diktere sjelden, ja de undgikk hverandre som efter en stilltiende overenskomst. De hadde jo begge sitt arbeide.

En lørdags eftermiddag, da Ibsen i flosshatt og redingote hadde slått sig ned på konditoriet for å lese sine aviser – han skulde om aftenen til Lie – lød det plutselig bak ham:

– Undskyld, hr. doktor!

Ibsen så op.

– Doktoren kjenner mig kanskje ikke igjen. Jeg er –

Den fremmede presenterte sig som Ibsens gamle venn, direktør Josephson, som i flere år hadde vært chef for Christiania theater.

46Ibsens blikk skjøt lyn. Han var forarget over ikke å få sitte i fred.

Resultatet blev, at Josephson forlot ham og gikk ned til Jonas Lie.

– Er det ikke fan, sa han, hvor Ibsens storhet er gått ham til hodet? Jeg kommer hit til Berchtesgaden, blir overrasket over plutselig å møte Ibsen – og så verdiges han ikke å tale til mig! Kan De forstå, hvorledes han har kunnet undgå å fornærme de herrer, som har trukket ham om til utstilling på alle tyske teatre?

Josephson hadde nettop forlatt Jonas Lie, da Ibsen innfant sig. Dikteren var ennu opfylt av ergrelse over ikke engang i denne avkrok av verden å kunne være fri for påtrengende mennesker.

Men der skulde møte ham noget, som enn ytterligere ophisset ham.

I husdøren traff han nemlig forfatteren John Paulsen, som også opholdt sig i Berchtesgaden og som nettop var vendt tilbake fra en spasertur sammen med min bror, Mons. Og de viste frem en alenlang stålorm, som de hadde fanget.

Ibsen blev rasende, og hans raseri vendte sig mot John Paulsen.

– Hvor kan det dog falle Dem inn, utbrøt han, å føre en farlig slange inn i en fremmed familie? Hvad tror De vel, fru Lie vil si? Det er uopdragent. De er jo selv gjest i huset. Det er uhørt og helt uforskammet!

Forgjeves søkte de to forbrytere å gjøre 47gjeldende, at «den farlige slange» bare var en ganske uskyldig og almindelig stålorm.

Men Ibsen vilde ikke høre. Historien endte med, at de to forbrytere gikk ut og puttet den farlige orm ned i landsbyapotekerens brevkasse.

Ved aftensbordet kom imidlertid humøret snart op, og da toddyen efterpå blev bragt inn, hadde Ibsen glemt all sin ergrelse.

Mens stuen fyltes av tobakksrøk, gikk passiaren som på studenterhybelen i ungdommens dager.

– Vi lever i en overgangstid, sa Jonas Lie. Om en mannsalder vil all vår diktning ligge som en oase; mens der rundt om gror nye idéer og nye tanker. Vi får trøste oss med, at vi har gjort vårt til å forfekte dannelsens sak.

– Dannelse og dannelse, svarte Ibsen. Tiden trenger store menn og ikke bare en bøling av såkalte demokrater, som tror, de er «radikale», fordi de holder på det siste, såkalte fremskritt. Et moderne menneske er anarkist. Det nytter ikke å reformere verden uten at man først har reformert sig selv. Hvert enkelt menneske må frigjøre sig selv og lære å tenke uavhengig av alle tillærte moral- og religionsbegreper. Man må venne sig til å tenke, som om man var det første og eneste menneske i hele verden – som om man var Adam i Paradis. Det er de få åndelige aristokrater, som alltid har behersket utviklingen.

– Tror De da, sa fru Lie, at disse få enkelte, 48store menn vil kunne dempe for eksempel en revolusjon?

– De kan iallfall lede den inn i de rette linjer, svarte Ibsen. En flink ingeniør er herre over en by. Han kan sette den under vann.

Ibsen tømte sitt glass og begynte å brygge sig en ny toddy.

– Her er så godt og fredelig, fru Lie, utbrøt han plutselig. Hvorledes bærer De Dem egentlig ad med å bevare arbeidsfreden for Deres mann? Hjemme i München har jeg måttet omgjøre min bolig til en festning for å avslå fremmede folks angrep. Og selv har jeg måttet forvandle mig til en tornebusk, som stikker og verger for sig til alle kanter. Jeg kan ikke engang få sitte i ro og lese mine aviser. Det ringer ustanselig på døren og enten er det en av mine kjære landsmenn, som absolutt må hilse på mig, eller det er en journalist eller en kritikker. Kritikkerne er de verste, for de har alltid i min diktning funnet eller utpønsket rene avgrunner av dypsindigheter, som jeg for min part aldri har hatt i hodet. Hvad skal man svare? Jeg velger å forholde mig hemmelighetsfull, og det finner de alltid uhyre interessant. Jo, det er en komedie!

Ibsen knegget og frydet sig ved tanken.

Det var sent på natt, og Ibsens ansikt skinnet av velvære. Det var mange toddyer, som blev skyllet ned, og da så min mor kom inn med nattmat og jeg blev sendt op til Gasthaus 49Neuhaus for å hente friskt øl, var han i sitt ess – snakksom og gemyttlig, mens to fortenner med et mørkt mellemrum mere og mere kom tilsyne.

Dette fysiognomi, som minnet om hans ungdom, gir sig tilkjenne i flere av hans dikterskikkelser, men i selskapelig omgang viste han det sjelden.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Erindringer fra et dikterhjem

Erik Lie var sønn av dikteren Jonas Lie. I Erindringer fra et dikterhjem forteller han anekdoter fra sin oppvekst i et hjem som var samlingspunkt for mange av datidens store diktere og kulturpersonligheter. Boken består av fortellinger om, og utdrag av brev fra, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, August Strindberg og Georg Brandes.

Erindringsboken ble utgitt i 1928. Se faksimiler av førsteutgaven (nb.no).

Les mer..

Om Erik Lie

Erik Lie var forfatter og kulturhistoriker. Han er i dag kanskje best kjent for sine erindringsbøker om faren, dikteren Jonas Lie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.