Mere reiseliv og hvordan «Kvernkallen» blev til

Høsten 91 bestemte mine foreldre sig til å ta vinterophold i Rom. Minnene fra deres første italienske reise stod ennu for dem i skjær av den begeistrede tro på en fremtid, som fra Viktor Emanuels enhetspolitikk i 70-årene så friskt hadde avspeilet sig i Tiberstadens kunstnerkretser. De lengtet efter atter å gjense dette sydens land, hvor de hadde tatt sine første tak og hvor drømmeidealer og skjønne fantasier levet side om side med røverier og en personlig usikkerhet der kunde være pikant nok, når man ikke nettop selv var utsatt for den. De erindret hvorledes de for 20 år tilbake oppe i det store, øde forhenværende kloster, Palazzo Carlo, i Rocca di Papa hver aften forinnen de stengte den svære tunge port hadde måttet gå omkring i alle de mørke saler hvor hvert skritt gav ekko – mor med lys og far med pistol – for å forsikre sig om at ingen illesinnet person skulde ha sneket sig inn og ligge skjult i en eller annen krok – –

Det var i november måned, kupévinduene var hvite av is, og en bitende sno møtte oss i 17Brennerpasset. Det var alt annet enn en lovende begynnelse. Bedre blev det heller ikke lenger syd. Vi måtte på grunn av det kolde vær opgi et påtenkt ophold i Florenz – det var hverken ovn eller kamin i «Hotel Cavour», hvor vi hadde tatt inn – og fortsette reisen til Rom, hvor vi snart fikk leiet en tilfredsstillende leilighet i Via di Capo le Case 52.

Gråvær og sludd og optrekkerier og vanskeligheter av alle slags hadde imidlertid forenet sig til et dårlig førsteinntrykk. Inne i husene plagedes man av lopper – ikke sådanne små bondelopper, som vi kjenner i Norge, nei store, fete, glinsende rovdyr, der gryntet som smågriser, når man efter ørene trakk dem hen til vaskevannsbollen. Og ikke en eller to eller ti, men hærskarers mangfoldighet. Det hendte mere enn en gang, når man skrev, at man kunde høre et lite knips mot konceptpapiret. Når man så løftet øinene for å se, hvad det var, satt der, forlate mig, intet annet foran én enn en sådan ussel blodsuger og stirret. Ute på gatene omsvermedes man av skumle, påtrengende tiggere, der forfulgte én med bønner og trusler som rene kreditorer, ja endog vognmannskuskene kjørte ved siden av én, gate op og gate ned, så man kunde være fristet til å henvende sig til politiet.

Verre enn lopper og tiggere og vognmannskusker var imidlertid en gammel heks av en tjenestepike ved navn Lovisa Sorentina, som vi hadde været lettsindige nok til å pådra oss. Det 18var en ekte romerkjerring med én eneste og siste hugtann i munnen, og hender, der grangivelig lignet klør. Lat var hun over all måte, og dertil så langsom i alt, hvad hun foretok sig, at vi tilslutt så oss nødt til å la våre støvler blanke av en gatepusser. Dertil rapset hun litt av hvert til sig og var adskillig forfallen, så hun ikke på nogen måte var å stole på. Vi la merke til, at hun gjerne holdt til på en vinstue tvers over gaten, og at hun hadde mange bekjente blandt de verste drukkenbolter og sviregaster.

En aften hadde hun imidlertid vært mere beskjenket enn vanlig, for hun var styrtet ned av en trapp og hadde skadet sin arm, så hun ikke mer kunde forrette sitt arbeide. Vi grep øieblikkelig anledningen til å si henne op. Men da kan man tro, det blev liv i heksen. Som en furie fór hun op og raste og tordnet, ikke på almindelig menneskelig vis, men på storladen italiensk, med funklende blikk og klørne i slike rappe, gestikulerende bevegelser, at de kun overtrumfedes av det Niagara av en ordstrøm, der veltet ut over oss. Det før så dovne menneske var plutselig blitt spenstig som en stålfjær. Alle fakter og lader var som den mest drevne skuespillerinnes. Det var en ren nydelse å se denne stil i raseriet, som kun sydlendingen kan opvise. Hun blev formelig større og større, jo voldsommere hun fektet i sin arrigskap, – lo med øinene, der gnistret av hat, innbaldyrende oss i en uhyre munnfull fete trusler. Og ennu lenge efter at 19vi hadde lukket døren efter henne, lød hennes snerrende strupelyd og gnelrende skjellen og smellen som en stigende fordømmelsesdom nedover trappegangen.

Denne ubehagelige begivenhet gjorde et sterkt inntrykk på far og bidrog i høi grad til å fremmane utrygghetsminnene fra det første Romerophold. Han så ikke lenger denne modning i et barnslig folk, som han for 20 år siden hadde trodd på og levet med i. Han fant ikke lenger i det moderne Italien denne stolte og hellige kunstnerild, der lovet fremtid og malte håp. Han så kun en politikk, hvori middelalderens condottiere gikk igjen, og som hadde satt en glorie av brustne illusjoner over et forarmet folk, og hans fantasi farvedes av sorte kapper, blinkende dolker og et tungt, utrygt mørke, hvorover paven messet sitt patriarkalske amen.

Så var det en natt nogen tid efter vår ankomst. Han våknet ved en så selsom, uhyggelig sang, at han ikke mere fant ro, men måtte op og se ut av vinduet. Klokken var over 2, og vinkneipen like overfor forlengst lukket. Men midt ute i den øde og mørke gate stod en enslig skikkelse med nedbrettet filthatt og et par lange armer fektende op mot himlen. Og mennesket sang med en rusten kjempestemme, der var rå av vin, – skrek sitt hjerteblod op i munnen, villere og villere, uhyggeligere og uhyggeligere, mere og mere satanisk i den stille midnatsstund.

Far lyttet med alle sanser, mere og mere betagen. 20Det var over mannen en gigantisk storhet, der et øieblikk inngav ham den tanke å vekke mor, noget, som han dog opgav.

Han lenet sig ut av vinduet. Gasslyktene var alle slukket. Ikke et liv, bare denne ensling, hvis sang brølte av hat.

Det var en av de halvville, middelalderske smedeviser med svulmende hån i hver linje og innett spott i hvert vers. Og det forekom far, som om det nettop var mot ham, at innholdet av denne truselsvise var myntet. Grunnlyden var bannlysing, anathema.

Den var naturligvis – det følte han som givet – sprunget av det hat, som den avskjedigede, gamle tjenestekvinne bar til oss.

Der var åpenbart en sammensvergelse igjære i gaten – en lønndomstol. Han skulde hevnes – og dette var blodsdommens forkynnelse – –

Dødes, stikkes, pines, brennes,
hau – hau – hau – hau – –

steg fordømmelsen over ham med høi latter dernedefra. Den fremmede skulde kagstrykes, radbrekkes, piskes av byen, hans slekt skulde forbannes i ti tusener av ledd og alt godt i evighet gjengjeldes med ondt. Han skulde flåes levende og i skjærsildens største panne kokes i brennende olje.

Brennende olje, brennende olje – –

gjentok omkvedet sig, mens en fæl latter – Hau – hau – hau! skogret og gledet sig innimellem og fortsattes i et skjærende rop.

21Far hvitnet, der han stod. Han følte sig overbevist om, at det var en snarlig og bratt død, der på denne måte varsledes ham, forat han kunde være forberedt. Det var sin egen liksang, han påhørte.

Først efter 10 minutters forløp ophørte nidvisen, og den mystiske skikkelse forsvant som en skygge om hjørnet.

Gaten åndet atter i nattens fred.

Den følgende morgen var far ennu ganske blek av sinnsbevegelsen, og det var i ganske andre farvete ord enn de, som jeg her har brukt, at han ved frokostbordet fortalte oss den nattlige scene.

Imidlertid gikk én dag og to dager og én uke og én måned, og den hele begivenhet glemtes hen i vrimlen av andre hendelser og andre inntrykk. Vintertiden rant som gjennem et soll, og vårt ni-måneders Romerophold markertes kun av stedse mere påtrengende tiggersvermer ute på gaten. Av og til en aften i den skandinaviske forening eller oppe i maleren Ross’ lune atelier. Av og til en middag eller en kneipeaften sammen med Arne Garborgs – –

Den avskjedigede tjenesteheks så vi rett som det var over i vinstuen, og hun stod ofte lenge og kek op imot våre vinduer. Vi undgikk henne helst, når vi møtte henne. Flere ganger i vinterens forløp hadde hun villet trenge op til oss i leiligheten, men var blitt forhindret i sitt forehavende av portneren.

Vi la dog ingen brett på denne hennes adferd. 22Far alene påstod, at han i veggen fra et sidehus, der var under opførelse og som om natten stod tomt, oftere hadde hørt en hissig krassen og skrapen som av en murskje eller nogetslags skarpt instrument. Gud måtte vite, hvad et sådant forarget italiensk kvinnemenneske kunde finne på. Hele middelalderens list og grusomhet lå en slik romerkjerring naturligen i blodet. Hun kunde legge inn dynamitt i veggen – antende leiligheten – overfalle en i all hemmelighet gjennem den sønderbrutte mur – gud vet hvad – –

Imidlertid hadde vi gjennem portneren, som var mulatt, fått fatt på en vaskekone, som skulde rengjøre leiligheten og som lød det schwungvolle navn Rosetta. Hun var utslitt, stakkar – bare skinn og ben – men hun var rapp og vever som et ekorn. Så godt vi kunde, gjorde vi oss forståelig for henne på italiensk – hun antok oss for tyskere –, men da hun hørte, at vi oss imellem snakket norsk, blev hun stående og stirre, og med ett falt hun mor om halsen og gråt. Hun var født på Hammersborg, var i 1860-årene blitt gift med en italiensk sjømann, som imidlertid var død, og var havnet som vaskekone i Rom. I årrekker hadde hun ikke hørt et norsk ord. Hun forstod, hvad vi sa, men hadde vanskelig for å uttrykke sig i sitt morsmål. Hennes døpenavn var Rosa Ellingsen. Nu er hun sikkert forlengst død.

Ut på sommeren skulde vi reise nordover 23igjen. Vi hadde bare én natt igjen – den siste. Kuffertene var pakket, vogn bestilt til om morgenen.

Da skjedde det merkelige, at far noget over midnatt vekkedes op av den samme besynderlige uhyggessang, der hadde gjort så sterkt inntrykk på ham hin gang like efter ankomsten. Uimotståelig følte han sig drevet til å stå op og se ut av vinduet. Dernede i den mennesketomme gate stod atter den mystiske personnage med den kolossale hån i strupen. Men denne gang var der en indre fryd i smedevisen, en overgiven lystig fryd over, at nu skulde den fremmede reise, reise av staden, langt over bergene til de folk, hvis blod er grønt og som har Satanas til Gud. Merket som en slave skulde han rømme fra Italiens sol, og romerne skulde slippe å se ham for sine øine.

Slippe å se ham, slippe å se ham –
Hø – hø – hø, ha – ha – ha –

gottet det sig i omkvedet, der gjentok og gjentok sig, svinget sig ut i nattestillheten med hes triumfklang som av en skrattende fanfare – –

Den næste morgen reiste vi fra Rom nordover til Berchtesgaden. Her fortsatte far utarbeidelsen av annen samling av «Trold», og to måneder efter formet sig av hine romerske begivenheter idéen til det eventyr, som bærer titelen «Kvernkallen».

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.