Erindringer fra et dikterhjem

av Erik Lie

Små episoder

Bjørnson og Lie var så forskjellige av natur, at de gjensidig forstod og moret sig over hverandre. Få mennesker har vel i all venskapelighet sagt hverandre så mange sannheter som de to. Det var et frimurerskap, som meninger og divergenser aldri helt formådde å bryte.

Mellem disse to gikk den alltid mistenksomme Strindberg, dette geni, som tiltross for sitt kastell av en panne minnet om en skomakergesell. Han følte sig tiltrukket av Lie og han så op til Bjørnson som til en apostel. Men han kunde aldri – som den lærde mann han var – tåle den norske dikters doserende og belærende vesen.

– Han behandler mig som et barn, sa han til Lie. Forleden dag blev han rasende, fordi jeg ikke var begeistret for den danske skoleholder, bisp Grundtvig, og hans folkeoplysningsarbeide. Som om denne tarvelige folkeoplysning skulde være noget å juble for!

Der hersket derfor alltid en viss bitterhet i forholdet mellem Bjørnson og Strindberg.

En dag møttes de tre diktere på Étoileplassen. Bjørnson utbredte sig i høie toner om et lite, 111populært skrift om Darwins utviklingslære, som nettop var utkommet.

– Slike kortfattede fremstillinger, som spredes rundt i et nokså uoplyst folk, fører bare til halvdannelse og halvkultur, sa Lie. Det er ikke på den vis man setter sig inn i så alvorlige spørsmål. Det norske folk blir på den måte bare en samling av halvdannede skolemestre; både politisk og socialt.

– Det er det enkelte individ, som må utvikles til en fordomsfri personlighet, utbrøt Strindberg. Nietzsche og Ibsen har rett.

Bjørnson blev fortørnet. Han spaserte videre uten å mæle et ord.

Samtalen kom inn på spørsmålet om kunstens berettigelse, som dengang var under diskusjon i vår norske presse. Lie hevdet, at det var et så naivt spørsmål, at det ikke burde være gjenstand for offentlig debatt i et civilisert land. Men Strindberg, som i den tid var i sin mørkeste periode, formente, at all kunst burde motarbeides, da den var «njutning».

Bjørnson rystet på hodet. Han visste, at Strindberg var glad i god mat og god vin.

– Du snakker om, at kunst bør motarbeides, fordi det er «njutning», du Strindberg, utbrøt Bjørnson. Men du er halstarrig glad i å spise godt. Det er vel også «njutning».

Strindbergs ansikt blev rødflammet. Hele stemningen var spolert. Et par dager senere stormet Bjørnson inn hos 112mine foreldre. Han beholdt hatten i hånden, mens han uten et ord spankulerte frem og tilbake på gulvet.

Han pleiet så ofte å komme innom for å få en spasertur. Men dennegang var det åpenbart, at han hadde noget ekstraordinært på hjertet. Han beveget sig frem og tilbake som en tordensky, ladet med elektrisitet.

Foran verandavinduet stanset han.

– Det er synd på Strindberg, buset han ut. Jeg traff ham hernede i gaten. Han var dårlig klædd og vilde endelig ha mig inn på en kafé. Fyren er gal, et forunderlig upraktisk barn. Men vet du, hvad han sa? Jo, at Ibsen er aristokrat. Og det er det, som nu optar mig, for Strindberg har jo rett. Ibsen er aristokrat – besynderlig umoderne, udemokratisk i sitt syn. Han står ikke i pakt med tidsånden. Han har ikke føling med alt det, som nu arbeider sig frem.

– Han ser på sine personer ovenifra, innskjøt min mor, som imidlertid var kommet inn.

Bjørnson senket brynene. Der trakk noget op i ham.

– Nei, sa han. Ibsen skaper utvendig fra. Han er en ypperlig byggmester. Men der står kulde av stuene innvendig. Nu går jeg. Blir du med, Jonas?

Han ventet ikke på svar, men snudde sig i døren.

– Er det forresten noget merkelig i, at Ibsen skriver ypperlige ting. Han har råd til å holde 113på i to år med et skuespill, – det er fan til forskjell!

Entrédøren kneppet igjen efter ham. Det var en tid at de tre diktere næsten daglig møttes, men det var sjelden, at de skiltes i full vennskapelighet.

En formiddag kom samtalen inn på spørsmålet om muligheten av det franske keiserdømmes gjenoprettelse. Bjørnson var glødende republikaner, Lie derimot fantaserte om Plon-Plons (Napoleon III’s fetter, Joseph Napoleons) yndlingsidé: reisningen av et arbeidernes og et fjerdestandens keiserdømme.

Mens de ivrig snakket herom, ringte det i entréen og Strindberg trådte inn, ledsaget av fru Lie, som spurte om de ikke kunde bli til lunch.

Bjørnson svarte straks ja, men Strindberg hadde øiensynlig ikke lyst. Han hadde imidlertid ingen plausibel undskyldningsgrunn for hånden og var ille ved.

Imidlertid fortsattes diskusjonen, og det ene ord tok det annet. Bjørnson forfektet republikken, Lie arbeiderkeiserdømmet, og Strindberg sa nogen ord om anarkismen, men blev avbrutt av Bjørnson:

– Anarkismen teller ikke med. De anarkistiske teorier henger løse i luften og har ikke utkrystallisert sig i nogen brukbar statsform. Strindberg blev rasende:

– Nei, du har aldri kunnet heve dig op over en almueskolelærers åndelige horisont, du Bjørnson, 114bruste han op. Alltid var du en masseinstinktenes mann, og alltid var du en landeveistraver.

Han bukket for fru Lie – sikkert i sitt innerste henrykt over å ha funnet et påskudd til å undgå innbydelsen til lunch – og fór mot døren.

Bjørnson og Lie blev stående og se på hinannen.

– Han er umulig, sa Bjørnson og tok sin hatt. Han var helt ute av humør og ikke å formå til å bli.

Bjørnson og Strindberg så hverandre ikke i flere dager.

Så hendte det, at Bjørnson og Lie gikk nedover Avenue de la Grande-Armée. Jeg, som dengang var 16 år, var med og lyttet til deres ivrige passiar. Lie hadde nettop fått et brev fra Kielland, og de diskuterte for ni og nittiende gang det gamle spørsmål om de velsignede embedsmenn. Bjørnson, som alltid var en varm beundrer av Kielland, forfektet hissig embedsklassens fallitt og erklærte, at bøndenes tid nu var inne:

– Det er det enkle menneskevett, som nu må op i Norge, sa han, idet han stanset foran en papirhandel, hvor et illustrert nummer av «Le petit journal» var uthengt. Billedet på forsiden forestilte en forsamling av diplomater i full uniform med brystet bedekket av ordener.

– Der har du dine embedsmenn, Jonas, sa han, og pekte. Det er dette apekatteri vi må bli av 115med. Tiden ligger ikke lenger for slikt. Det blad vil jeg kjøpe! Han lette i lommen efter penger, men fant ingen. Hvor vi er fattige, Jonas! utbrøt han. Jeg har pinedød ikke en sou på mig.

– Ikke jeg heller, lo Lie.

– Jeg har! ropte jeg.

– Er det ikke forbannet, at vi må låne av våre sønner, sa Bjørnson, idet jeg sprang inn og kjøpte avisen.

Mens de drev videre nedover gaten, begynte de påny å debattere, og jeg erindrer, at Lie sa, at det jo var både ensidig og overfladisk å dømme en hel stand efter noget så utvortes som uniform og ordener.

– Det hører nu engang til, bemerket han, og det har sin betydning. Man tråkker ikke inn til audiens hos en konge i fettlærstøvler.

– Du er synkvervd av det gamle embedsmannssyn, det har jeg alltid sagt dig, Jonas, sa Bjørnson. Embedsklassens tid er uhjelpelig forbi i Norge. Du skal se, hvorledes riksretten kommer til å feie vekk grunnen under den og bane vei for folkestyret.

Ved Porte Maillot kom de forbi «Café de l’Espérance», hvorfra Strindberg nettop kom ut.

– La oss gå videre, sa Bjørnson.

– Nei, nu får dere snakke sammen og holde opgjør, erklærte Lie. Det er uverdig, at to slike folk, som dere er, skal gå her i Paris og furte på hinannen.

Den svenske dikters uttrykk var uværstruende, 116men han hilste elskverdig på Lie. Bjørnson var i sitt unådigste lune. De blev gående i dyster taushet.

– Vi snakker om embedsstanden som kulturbærer, begynte Lie som avledning for den pinlige stemning. Jeg mener at den har en stor gjerning å gjøre. Det er dannelsens sak det gjelder –

– Dannelse, blåste Bjørnson. Tror du, at der er mere forstand i en sorenskriver enn i en klok, oplyst bonde, selv om den ikke er beseglet av eksamener?

– Det er noget, som heter, at der skal tre generasjoner til for å skape en gentleman, svarte Lie. Der blir ikke en fin ridehest ut av en gamp, som ikke i slektledd har været under god behandling.

– Det er snobbet tenkt og heller ikke en riktig betraktning, Jonas, erklærte Bjørnson. De første diktere i verden er vokset rett op av jorden.

Strindberg sa ikke et ord. Han lignet en vandrende vulkan. Som «Tjänstekvinnans son» var han sikkert enig med Bjørnson, men hatet lyste ut av hans grå øine.

– Bøndene er i alle land den konservative tyngde, som ligger iveien for alt fremskritt, buste han plutselig ut. Har man den minste forståelse av utviklingens gang, vil man med et halvt øie se, at det er arbeiderne, som eier fremtiden. Han kastet et gnistrende blikk mot Bjørnson og vedblev:

117– Selv om du aldri så meget nedstammer fra de gamle, norske konger, – ikke blir du president i Norge, hvis du ikke har syn for den sak.

Han hilste med hatten og forsvant om hjørnet.

– Mannen hadde sikkert drukket, sa Bjørnson. Jeg ønsker ikke å fortsette vennskapet med den fyr.

– Han var litt ubehersket, innrømmet Lie.

Forstemt drev de to diktere videre på sin morgenspasertur –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Erindringer fra et dikterhjem

Erik Lie var sønn av dikteren Jonas Lie. I Erindringer fra et dikterhjem forteller han anekdoter fra sin oppvekst i et hjem som var samlingspunkt for mange av datidens store diktere og kulturpersonligheter. Boken består av fortellinger om, og utdrag av brev fra, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, August Strindberg og Georg Brandes.

Erindringsboken ble utgitt i 1928. Se faksimiler av førsteutgaven (nb.no).

Les mer..

Om Erik Lie

Erik Lie var forfatter og kulturhistoriker. Han er i dag kanskje best kjent for sine erindringsbøker om faren, dikteren Jonas Lie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.