Aage Vang på Meyerløkken

25Blandt mine forleggere må jeg nevne Åge Vang, for hvem jeg skrev historiske romaner. Nu var sjelden vi hefteskriftforfattere plaget av kritikken. De herrer kritici overså oss helst som underordnede forfattere, der ikke måtte tas med i betraktning. Jeg for min del siktet heller ikke så høit. Jeg var tilfreds med å vite at folk over hele byen av det brede lag leste mine bøker, og kolportørene kunde fortelle hvor ivrige abonnentene var efter å hente sine hefter og hvor godt de likte bøkene. Enn mere nøt jeg den hyldest, der møtte mig fra forstadsteatrene, hvor mine komedier opførtes og huset runget under det beskjedne publikums larmende bifall.

Ved et folkestykke der spiltes på Nordre samfund vilde publikum fremkalde mig, men en viss beskjedenhet avholdt mig fra å vise mig. Så kom direktør Asker og sa til mig: «De er nødt til å etterkomme fremkallelsen. Publikum nekter å forlate lokalet før De har vist Dem, og De kan vel ikke forlange at jeg skal la folk kaste ut for Deres skyld.»

Så måtte jeg frem på scenen.

Samme «ære» blev mig senere tildelt på gamle Olympen. Arbeidere og småfolk har nu alltid vært det 26publikum, hvis hyldest jeg har satt mest pris på, og de har også forstått mig best.

Men tilbake til Åge Vang og de historiske romaner. En vakker dag fikk jeg kritikk for den og det i selveste «Morgenbladet», «Intelligensens» organ. Der stod nemlig å lese:

«Ny romantik – Meyerløkkens Ingemann.

Mens Bjørnstjerne Bjørnson politiserer, Henrik Ibsen propagerer, Jonas Lie debatterer og Alexander Kielland polemiserer, er i all stillhet på Grünerløkken spiret op en frodig historisk-romantisk litteratur. Rollo kaller han sig for, denne Meyerløkkens Ingemann – –

Resten av artikelen var bare en opregning av bøkenes titler og gemytlig harselas.

«Dette er jo bare komers!» ropte jeg da Vang viste mig opsatsen.

«Langtifra, De burde føle Dem stolt, mann,» lo Åge Vang. Her nevnes De jo sammen med Norges største forfattere.»

«Dette skal vi sandelig gjøre noe utav,» fortsatte Vang, og på heftenes bakside lot han trykke den første del av opsatsen, hvor de store forfattere nevnes i forbindelse med Rollo og siden sløifet han listelig de mindre heldige ironiske uttrykk som fulgte efter, så det hele blev en fiks reklame for mine bøker.

Da en tilstedeværende roste denne ide, sa han med et lunt smil: «Ja, den som sier at Åge Vang er en dumrian, han tar skammelig feil.»

Disse ord hørte man ofte av ham. Han var virkelig en flink forretningsmann, eide et lyst humør, var munter og hyggelig å arbeide sammen med. Mig ga han også gode ideer som jeg benyttet mig av. Han var en av de første som begynte med jule og nyttårskort. 27I hefteskriftbranchen var han den annen. Den første var gamle Bosse. Bosses forretningsførsel var meget enkel. Han fikk sine hefter falset fra trykkeriet og hadde bare å levere dem til sine kunder som kom fra alle kanter av byen og hentet dem og betalte sine 10 øre pr. hefte, trykt på et nokså simpelt papir. Jeg var selv abonnent der og gikk den lange vei fra Åsen ned i Karl XIIs gate for å kjøpe mitt 10 øres hefte av «Urskogens døtre», som siden blev lest med feberaktig iver av mine søsken og mig, for på oss barn virket de voldsomt fengslende disse eventyrlige beretninger om Bloddrikkeren, Sorte Falk og edle trappere midt iblandt heltemodige spanske adelsmenn og fagre donnaer hvilke hefter sluttet midt i en så spennende situasjon at man neppe kunde sitte rolig på stolen. Se til eksempel:

(«Greven hvisket i hennes øre: Nu skal jeg fortelle dig en forferdelig hemmelighet.» Fortsettelse følger i næste hefte.»)

Ja, Bosse hadde det lett og nett. Ingen kolportører eller ekspeditører, intet kontorhold, hele forretningen greide han selv, og da der hos ham utkom en hel rekke av bøker, der alle gikk som varmt brød, kan man ikke undre sig på at han tjente penger som gress. Siden vokste der sig op en konkurranse, som han ikke kunde binne an med. Så drog han til Sverige, utgav sine romaner der, oversatt til svensk og tjente nette penger der. Ialt la han sig op en smukk formue, så han kunde efterlate sine mange barn en betraktelig arv.

Skjønt Bosses efterfølgere i heftekolportasjen ikke tjente fult så storartet, gjorde de det ganske utmerket, og alle de forskjellige forleggere jeg arbeidet for, la sig op penger, men mine honorarer vedblev i mange år å være små og knepne. Disse bokhandlere lot til å anse 28forfatteren for en mindre viktig person for dem, skjønnt han vel burde ha både æren og en antagelig del av utbyttet. Nei, de fleste av disse herrer tenkte kun på å fleske sig selv. Kun altfor ofte måtte jeg løpe lange veier efter en femkroner eller fikk gå forgjeves.

En av disse knepne forleggere, la mig kalle ham Busk, fortalte mig mange år senere, da han for lengst hadde opgitt bokhandelen, at han på fire år hadde tjent 50 000 kroner på mine bøker. Dette var forresten en forskrekkelig nærig og begjærlig mann og ellers den mest innskrenkede person på Guds grønne jord.

Han hadde innladt sig med en dampskibspike og dette hadde sine følger, ved at han blev far til et barn. Busk betalte først regelmessig sine bidrag, men så kom han plutselig på den tanke, at det ikke hang riktig sammen med dette farsskap og så nektet han tvert å betale. Da pikens far, en tømmermann kom op på kontoret og på en høflig måte krevet Busk for bidraget, blev han rasende, grep mannen i nakken og kastet ham nedover trappen med den følge at han brakk høire arm. Tømmermannen bød ham mindelig forlik og vilde frafalle tiltale mot at Busk betalte ham 100 kroner, men denne bad ham bare pakke sig ut. Saken kom til politiet, Busk fikk sin drøie mulkt, og hele historien kom i avisene med hans fulle navn. Det var jo en offentlig skandale uten like som overgikk ham for hans gjerrighet og dumhets skyld. Jeg for min del var bare glad til, for den dag fikk jeg en ny forlegger som visste å påskjønne mitt arbeide.

Men med Åge Vang stod jeg mig godt, så beskjedne som mine fordringer dengang var, han viste sig ialfall ærlig og reel.

29Nu blev det til at vi skulde ha en illustrasjon i hvert hefte og til å tegne disse sattes en Xylograf Waldor, der også forsøkte sig som forfatter. Det var en løierlig fyr som fortjener en omtale for sig selv. Han skrev en såkalt historisk roman «Klosteret på Hovedøen» som var full av de verste anakronismer, til eksempel at munkene sitter og røker tobakk på Sverres tid.

Waldor var en mangfoldig fyr. Han dyrket xylografien, skrev forskjellig, oprettet et festekontor og optrådte som deklamator og varietist, og ikke nok med det, han led tillike av teaterdilla. Så mange jern han hadde i ilden, måtte absolutt de fleste av dem bli brent.

Det var just i Bohemens dager. Chr. Krohg skrev sin bok «Albertine», som blev beslaglagt og gemyttene kom i voldsom bevegelse, og Waldor fikk den idé å benytte sig herav. Han skrev en komedie «Albertine», som ikke hadde noget med Chr. Krohgs bok å bestille, men var noget riktig makkverk. Nu samlet Waldor en del dilettanter og fikk engagement ved det lille Victoria Theater i gamle Dramatikken i Akersgaten, hvor han lot opføre Albertine og spilte selv hovedrollen. Hvordan han spilte den, vites ikke, han fløt vel på sin frekkhet, og takket være navnet «Albertine» trakk stykket hus og innbragte penger.

Aldeles ør i hodet av «Albertine»s «sukces» tenkte Waldor kun på å forfølge sitt hell. Nu delte han sitt selskap i to, hvorav han anførte det ene, og de drog til hver sin side av kysten og opførte «Albertine». Vel trakk stykket, men provinspressen overhøvlet dem så skarpt, at det i høi grad forringet resultatet. De to selskaper vendte tilbake med skuffede forhåpninger og tomme punger. Det så ut som Waldor hadde brent sine skiber, da han drog ut på sin store turné. 30Ti bokhandelen, festekontoret og alt det øvrige gikk i vasken. Det blev xylografien å gripe til, men den gav nokså knapt levebrød nu da sinketsningen hadde slått igjennem. Til og med led han et bittert tap, idet han mistet sin trofaste, opofrende hustru og blev sittende igjen med en halvstor småpike. En tid efter fikk han ansettelse ved Andersens boktrykkeri på Horten, hvor han også tok ophold. I denne lille by hadde han større anledning til å gjøre sig gjeldende enn i Oslo. Han deltok i foreningslivet, skrev viser og forfattet en komedie, som blev opført der. Da han år derefter vendte tilbake til Oslo, fikk han atter friste kummerlige kår. Så vendte han sitt blikk mot breddene, søkende sin redning der. Han vilde skrive et stykke, samle et selskap og dra til småbyene og tjene penger som gress. «Det er det om å gjøre,» sa han til en venn, «at jeg egner mig best for elskerfaget, og hadde jeg bare en tann i munnen, skulde jeg nok ta publikum med storm.» Rett flotte var de annonser, hvor han søkte «herrer og damer med lyst og anlegg for scenen». Han samlet en bande dilettanter med den rett flinke Tilla Brun til primadonna og så drog «direktør Waldor» med banden og en pianistinne til Larvik, omtrent uten pengemidler men med håp om at plate sig frem inntil en god forestilling bragte penger i kassen. Waldor var flink til å holde motet oppe, men den gode forestilling blev den reneste fiasko og selskapets medlemmer tydde sig hjem til Oslo. Tilbake blev kun frøken Brun, pianistinnen og Waldor. De to damer var blitt jaget fra sitt losji og hadde tilbragt natten i påklædningslosjen. Waldor kom ned til dem om morgenen for å rådslå, hvad gjøres skulde.

«Dette går ikke, hr. Waldor,» sa pianistinnen.

31«Jeg ser kun en utvei,» svarte han. «Vi averterer en barneforestilling til nedsatte priser – –»

«Nei takk, jeg vil ikke mere,» svarte pianistinnen, mens frøken Brun gikk tvert ut av døren. Waldor fulgte efter henne.

«Hvor skal du hen?» spurte han.

«Hen og stampe mitt ur, så tar jeg hjem med toget.»

«Hvis du forlater mig, Tilla, så skyter jeg mig inatt,» sa Waldor med en tragisk mine.

«Det får De virkelig gjøre som De vil med,» svarte hun.

Nu, Waldor skjøt sig ikke. Han dukket atter op i Oslo. Nu kjøpte han sig en hund på kreditt. De to bodde sammen og delte sultens kvaler, inntil begge blev magre som skjeletter, mens de holdt sammen og tok en rørende avskjed på bryggen, da Waldor drog til Kjøbenhavn for å forsøke lykken i sin fødeby. Der hadde han to brødre som satt i gode stillinger, men de vilde ikke vite av ham, familiens sorte får. Nu begynte han som fiskehandler, drog fra hus til hus med sin fiskekjerre og hadde vel klaret sig godt, om han ikke hadde tilbragt aftenene på kneiper sammen med skuespillerinner av laveste rang. Det bar stadig nedover i dypet, inntil han forsvant for alle sine bekjente. Da man en vakker dag brøt op døren til hans takkammer, slo en skrekkelig stank dem imøte. Waldor hadde ligget der i flere uker efter sin død og befant sig nu i så sterk opløsning at liket måtte bæres på en planke ut.

Åge Vang var en sjelden elskverdig forlegger, hvilket gjorde, at jeg ikke la sådan vekt på honorarets knapphet. Den sommer han bodde på Bygdø var jeg ofte budt i selskap hos ham og overnattet stundom 32der. Jeg tok sammen med ham og hans frue en tur til Krokkleven, og var innom Norderhovs prestegård og kirken og så Anna Colbjørnsens lik. Ved denne leilighet la vi planen til min fortelling «Svenskerne paa Norderhov».

Fru Vang var vel nok hyggelig mot mig, men temmelig udannet, og det var ved henne noget mystisk, som lot ane en dunkel fortid. Så fikk jeg høre at hun hadde vært gift før hun blev fru Vang, men angående dette ekteskap og hennes første mann bevarte de en gåtefull taushet. Tillike fikk jeg inntrykk av at de to ikke levet godt sammen, om de enn i det ytre bevarte skinnet. Siden fikk jeg høre, at Vang i all stillhet var en stor damevenn og at fruen for sin del ikke var så nøie på det.

Nu begynte Vang i forretningens medfør å foreta stadige reiser, hvorved han optok ordrer på varer. Han ofret sig ikke lenger for bokhandelen og utgav ingen nye bøker, men mine tidligere romaner utkom i nye oplag, som jeg fikk honorar for, og i så måte hadde jeg å bestille med fru Vang, som snøt mig skammelig men på en så underfundig måte, at jeg ikke kunde levere noget bevis for det, og Vang var jo stadig på reiser.

En av Vangs agenter, som jeg i forbigående vil omtale, var Rasmus Rasmussen. Skal jeg skildre hans ytre, vil jeg kun si at han lignet den berømte Lars som det ene egg ligner det annet. Rasmus Rasmussen var reisende hos Vang, og når han gikk ut i byen, hadde han salmebok i lommen, i den lå en bunke vekselblanketter; ti ved siden av sitt annet virke lånte han penger ut mot høie renter, drev med andre ord som ågerkar. En mann kunde låne 200 kr. av ham men måtte 33levere et gjeldsbevis for 300 kroner, hvilket måtte være en hemmelighet mellem de to, så ikke politiet kunde trekkes op i det. Det hendte, at Rasmus blev tilbudt en veksel, som han forstod var et falskneri og dog ikke lot sig merke hermed, men endoserte den, når han trodde at synderen vilde bli skånet av den hvis navn han hadde forfalsket, så han vedgikk underskriften.

Til sine forretningsreiser valgte Rasmus helst Vestlandet, da han fandt sine beste kunder i «kaninenes» land, og Lars var hans store forbillede i ett og alt, de to syntes åndsbeslektet, og Rasmus kopierte Lars i klædedrakt like fra den skinnende cylinder og halstørklæet til den sorte dress og de snevre benklær, i hår og skjegg var de like, og ofte tok folk feil av dem. Når Rasmus reiste vesterpå, gjorde han av og til en stans og holdt opbyggelse, og han hadde fullstendig tilegnet sig Lars’ses jargon, og predikantvirksomheten lot sig såre vel forene med hans øvrige gesjeft. Ja, Rasmus lærte meget i Morten Kruses by.

Man vil ennu erindre, hvilket opstyr det vakte, da Lars en søndag fremstod i domkirken, hvor han var prest og bekjente sine synder og hulkende erklærte sig for å være den verste horkar i Stavanger. Og menigheten opløftet sine røster og gråt med ham: «Vi er ikke det spor bedre enn dig, Lars,» hulket de.

Rimeligvis var ikke Rasmus nogen ivrig avisleser. Iallfall hadde han ikke hørt noget om Lars’ses skandale, da han dagen efter kom med dampbåten inn til Stavanger i fullt puss og med skinnende floss på hodet. Han la ikke merke til den stussen der gikk gjennem folkemassen på bryggen ved synet av ham. Men neppe var han steget iland, før fem-seks sjauere rasende styrtet sig over ham i den tro at han var selveste 34Lars, hvilket han ikke selv begrep. Før han kunde komme tilorde, blev flossen slått ned på ham, klærne vekkrevet, og Rasmus slept ned til sjøen, hvor de gav ham en dukkert. Da han endelig blev befridd av politiet, så han høist jamerlig ut. Men efter dette tapte nok Rasmus lysten til å påta sig Lars skikkelse.

En tid efter hendte det, at Rasmus røk uklar med fru Vang. Han skulde, efter hvad hun påstod, ha lagt an på hennes tjenestepike, hvem han vilde bevege til å flytte til ham, og fruen som overrasket dem i en øm sene, tok Rasmus og kastet ham ut, men så voldsomt at en glassdør knustes. Siden sendte hun ham regning på glassdøren, men han nektet å betale, og det kom til absolutt brudd. Det var forresten dem som påstod, at fruen hadde vært sjalu på tjenestepiken, da hun vilde ha Rasmus for sig selv. Kan vel hende, at det var sant; ti også Rasmus var likesom Morten Kruse høist erotisk anlagt.

Rasmus var metodist og vilde gjerne optre ved menighetens møter. Da der engang holdtes et diskusjonsmøte om sedelighetssaken, vilde Rasmus gjerne gi sitt besyv med. Han besteg prekestolen, hvilket vakte betenkeligheter hos noen av hans venner, da han ofte kunde uttale sig nokså drøit. Efter en liten innledning sa Rasmus: «Hvad mig angår, venner, var jeg som ungt menneske så varmblodig, at jeg blev gal, bare jeg så et skjørt – –»

I dette øieblikk kom to av hans venner ilsomt til og rev ham med sig ned fra prekestolen.

I sin første kones begravelse trådte Rasmus frem og holdt en svulstig tale over hennes kiste. Her berømmet han henne over all måte: «Du har aldri gjort 35mig nogen sorg uten ved nu å dø fra mig. Ingen er verdig til å bli din efterfølgerske, og aldri skal nogen annen kvinne innta din plass hos mig.»

Fjorten dager efter førte han en ung pike for alteret som sin hustru.

Rasmus var utrettelig i å samle denne verdens mamon. I syttiårsalderen blev han enkemann for tredje gang og kastet sine øine på en ung, smukk pike, som han vilde gifte sig med. Han var jo en rik mann. Men da det kom til stykket, følte han sig ikke sterk nok til et nytt ekteskap og opgav gifteplanen.

Nu begynte han å takke av. Han bodde sammen med en brorsønn, Valdemar, hvem han holdt av og hadde mere tillit til enn nogen annen av sine slektninger, der bare ønsket livet av ham for å arve ham. Valdemar var en pen, bra gutt, som onkelen fullt ut kunde stole på. I årevis hadde Rasmus snytt skatteligningen ved feilaktige opgivelser, så ingen fikk riktig rede på ham, men han var dog eier av flere hundre tusen. Nu inngikk han en overenskomst med brorsønnen. Han skulde få alle Rasmus’ penger mot at denne forsørget ham rikelig de år han hadde tilbake. Beveget og med tårer i øinene lovte Valdemar å sørge vel for onkelen og pleie ham og bli hos ham. Så fikk han pengene utbetalt. Dette skulde jo bli en hemmelighet mellem de to. Rasmus beholdt ingen penger for sin del. Han visste ikke, hvilken levelysten gutt brorsønnen var og hvor mange glade eventyr han hadde hatt.

Valdemar tok sine penger med og strøk til utlandet og lot ikke høre fra sig. Rasende og fortvilet satt Rasmus tilbake, men hvad skulde han gjøre? Han 36hadde brent sine skiber og måtte ty sig til fattigvesenet på sine gamle dager.

*

Vi vender tilbake til Vang som hadde sin store komedie ivente. Han kom hjem for å feire sitt sølvbryllup. Da merket han vel ikke at det var noe iveien med finansene. Fruen hadde penger nok til å gjøre splendide innkjøp til den store festlighet. En mengde gjester blev innbudne gjennem invitasjonskort, der bar sølvbrudeparrets fotografier. Jeg blev ikke innbudt, da jeg stod mig dårlig med fruen og hadde trukket mig tilbake fra hennes snyteri. Om den store fest fikk jeg høre av en av Vangs kolleger. Det hadde vært en glimrende bevertning, Vang holdt en begeistret tale for fru Vang og hun holdt en ikke mindre svulstig tale for ham igjen.

Næste formiddag var jeg tidlig i byen og møtte da Vang, som så rent skrekkelig ut. Over hele ansiktet bar han klorsår og skrammer og så høist ophisset ut.

«Nå, Vang, har De vært ute for en sint katt?» spurte jeg.

«Ja, den katten heter Josefine Vang,» hikstet han.

«Men nu skal det være forbi.»

Ja, forbi var det efter en voldsom scene, som måtte ha avsluttet hint sølvbryllup, men ingen visste noget bestemt om det. Sikkert er dog at fru Vang hadde forberedt sig på et sådant brudd. Det fikk nok hennes gemal erfare. Han hadde trodd å eie en god, gjeldfri forretning full av varer og med penger i banken og ikke tenkt sig annet enn at hustruen skjøttet den vel, men hun hadde planmessig bestjålet ham for kontantene, eftersom de kom inn, undlatt å betale regninger, så gjelden hopet sig op, samtidig som hun slo kreditt 37på sin manns navn. På den måte arrangerte denne listige bedragerske det sådan, at hun litt efter litt fikk lurt til sig Vangs hele formue, mens han stod der totalt utplyndret og ovenikjøpet led skade på navn og rykte for hennes stygge streker, som blev lagt hennes mann til last. Han hadde leiet sig inn etsteds på Meyerløkken. Her fikk han ikke fred for kreditorene, som hans kone hadde bragt ham på nakken. Der kom regninger på steker, husholdningsvarer, silkekjoler og fint undertøi m. m. som hun allerede hadde tatt i bruk. Det hjalp ikke at han nektet å betale, han blev stevnet for gjelden der snart vokste til et skrekkinnjagende beløp.

*

En dag da han gikk nedover gaten, kom plutselig hustruen styrtende ut av en port og skrek: «Der er den breibeinte Åge Vang, storbedrageren jentefuten, se, nå skal han ut til tøsene, den svinehund.»

Han løp fra henne, men hun fulgte efter og skjelte ham ut på den mest gemene måte og folk stimlet sammen, så der blev et helt opløp. Tilsist reddet han sig inn i en ledig drosje.

Nu våget han sig ikke ut i byen uten med vognmann. Han fikk en innkallelse til politiet. Hans kone var mistenkt for brannstiftelse. En mistenkelig brann var opstått i en gård hvor hun hadde cigarbutikk, hun forsøkte å skyte skylden på Vang, men han kunde bevise sitt alibi. Natten efter brendte gården ned. Politiet hadde et godt øie til fru Vang.

Ikke lenge efter gikk Åge Vang konkurs. Butikken var stengt og deres eiendeler blev opskrevne.

En tid efter meldtes det politiet, at endel kostbare møbler var forsvunnet fra det Vangske bo, rimeligvis 38bortført om natten. Både fru Vang og portnerkonen som nu bodde i første etasje, nektet å vite noget herom. Blandt de savnede gjenstande var et kostbart piano, et forgylt kabinettsmøblement, nogen sølvvaser, to fløielssofaer og annet kostbart innbo.

Nu kom to opdagelsesbetjenter dit for å holde husundersøkelse. De ransaket over hele huset men uten å finne noget mistenkelig, da den ene betjent heftet sig ved en loftsbod, hvor et felt av veggene var nytapetsert.

Tapetet blev fjernet og veggen opbrutt, og i det hemmelige kammer, som nu fremkom, fant de pianoet, sølvvasene, kabinettsmøblementet og alt det øvrige.

Fru Vang, der hvit i ansiktet luret i en krok, løp nu hastig nedover loftstrappen for å redde det viktigste, en håndkoffert full av penger og sedler, som hun hadde røvet fra sin mann. Hun gikk gjennem butikken ned over en vindeltrapp som førte til hennes værelse og portnerkonens kammer, hvor denne satt på sengekanten: «Pass på!» ropte fruen, idet hun slengte kofferten til henne. Hun skjulte den i sengen, og fruen ilte opover vindeltrappen og nådde sitt værelse. Straks efter kom detektiven derinn.

«La mig få se i Deres gjemmer, frue!» bad han.

Hun leverte ham et nøkleknippe, idet hun pekte på en kommode.

Den viste sig å inneholde nogen smykker og et litet pengebeløp.

Da detektiven kjørte med fru Vang til politikammeret, lo hun innvendig ved tanken om den skatt hun hadde reddet. Den beløp sig til over halvhundre tusen, som hun hadde stjålet fra sin mann.

39Det var nær vel to uker efter, jeg gikk ned gjennem byen. Nede på Youngstorvet møtte jeg Vang, som var fin og pusset og så rent strålende oprømt ut. Han hilste muntert.

«Skal De ut på noen festlighet?» spurte jeg.

«Javisst,» smilte han. «Jeg skal op og se på madamen. Hun skal op idag.» Han pekte mot rådstuen. «Blir De med op?»

«Nei,» svarte jeg trist tilmote. «Men det er da sørgelig for barna.»

«Nå, de kan besøke mig så meget de vil.» Han hilste og gikk videre.

Det var rent utrolig hvor lett Vang tok denne forandring i sine livsforhold. Det gode humør sviktet ham ikke. Han var munter og virksom som i sine beste dager.

Innen kort tid hadde han fått en rik mann til å innskyte endel penger i sin forretning og jeg fikk arbeide hos Aage Vangs efterfølger. Selv drog han til Kjøbenhavn, og en tid efter hørte vi at han hadde åpnet en ny forretning dersteds.

Jeg minnes ikke hvilken straff fru Vang fikk, men strengt fengsel slapp hun vel, da hun alltid hadde visse sykdommer å skylde på.

Iallfall hadde hun bragt sitt på det tørre, og en tid efter at hun slapp ut av fengslet var hun innehaverske av en gård på Grønland, hvor hun hadde muntre losjerende og vinhandel.

Vang hadde giftet sig påny, og jeg fikk anledning til å se hvor lykkelig han var i dette sitt annet ekteskap.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.