54Olai tilhørte en musikalsk familie, og alle hans seks søskende hadde sitt erhverv med musikken.
Her vil vi kun befatte oss med den eldste, Olai, en kvikk, vakker gutt. Fra han var en neve stor, spilte han piano, fiolin eller fløite.
En slektning skaffet ham inn på Waisenhuset, hvor han tilegnet sig en ganske god skoledannelse. Meningen var vel, at han med tiden skulde skaffes plass på et kontor eller i en forretning. Men han var allerede forut begynt å tjene penger ved å spille til ball.
Nu syntes moren at hun ikke kunde gi avkall på denne biinntekt og lot gutten gang på gang spille ute, så han kom forsent på anstalten eller rent uteblev derfra. Slikt kunde ikke gå an, og Olai blev bortvist fra Waisenhuset. Nu gikk han en tid hjemme og slang og faren, som var skomaker, lærte ham å halvsåle og flikke skotøi. Dette blev siden gutten til uvurdelig nytte.
Da Olai var 16 år og vel konfirmert, rullet eventyrlysten ham så vilt gjennem blodet, at han måtte ut i verden.
Så drog han til Gøteborg sammen med jøgleren Johannes Lohmann. Midt på natten kom de til Gøteborg 55og slo sig trette og sultne ned i en park, de hadde ikke en øre i lommen men delte en sigar, som de røkte for å intrigere bort sulten, og de holdt humøret oppe som best.
Utpå morgensiden «slo» de en krone, så de kunde spise sig deilig mett ved et smørgåsbord.
Her traff de et slangemenneske, som skaffet dem engagement ved et omreisende selskap, bestående av fem unge og smukke men lettsindige sangerinner. De åpnet sin sejour i en liten svensk by. Det varte kun 2 dager, så blev forestillingen forbudt av politiet, og Olai stod på gaten igjen.
Nu tydde han sig inn på et skomakerverksted, hvor han straks fikk arbeide. Alle likte ham godt, men nu fikk han smak for en dram og overdrev så sterkt at han snart blev vist bort.
Inn på et annet skomakerverksted, hvor alle var goodtemplarer, og Olai blev ren fanatiker i så måte.
Fem måneder herefter dukket Olai op i Kristiania, vakker og fin i klærne, takket være hans godtemplarisme. Men hvor lenge varte den?
Inntil han drev om som den verste lasaron og blev trukket til nr. 19, det sted hvor han siden skulde være stamgjest – og akkurat like glad var han, hvad enn hendte ham. Man så ham aldri nedtrykt eller bedrøvet.
Han angret aldri på sine dumheter. Det var som det måtte så være.
Hele hans ungdom var en kretsgang av eventyr, avbrutt her og der ved en periode av hårdt arbeide. Han var nogen og treti år, da jeg første gang traff ham på en kafé, hvor han spilte. Så glimrende spilte han piano, at han henrev sine tilhørere til begeistring. Han hadde 56som ganske ung komponert en marsj, som blev spilt av militærmusikken og gjorde stor lykke, og en flerhet av dansemelodier skyldtes ham.
Når hans fine fingre fløi over tangentene, følte man som han eiet og behersket pianoet. Ellers var hans selskap særdeles behagelig. Han talte et fint, smukt sprog og uttrykte sig med letthet. Alle likte ham og hans selskap var meget søkt, dessverre for ham selv. Hos kvinnene gjorde han rent utrolig lykke, når han viste sig fin og edru.
Engang han hadde vært på landet, blev han kjent med en prestedatter, fridde til henne og fikk ja, så heftig forelsket hun var i ham. De hadde avtalt, at hun skulde avlegge et besøk i hans hjem og hilse på hans mor. Men da den fine, unge pike kom inn i bestestuen, fikk hun se Olai ligge og velte sig halvdrukken på gulvet i all sin lasaronmessige vederstyggelighet. Hun brast i gråt og ilte ut.
Olais mor hadde fra bakværelset vært vidne til denne scene; da hun siden fortalte ham derom, sukket han bedrøvet: «Et fagert håp er gått tilgrunne for mig!»
Av og til traff jeg Olai som musikkinstruktør på et forstadsteater, hvor en komedie av mig skulde opføres. De optredende damer var helt fortryllet av ham.
En tid efter fikk jeg høre at Olai hadde giftet sig – med en losjivertinne fra Vaterland.
Hvad som fikk ham til å begå en sådan galskap, vet jeg ikke, men det blev så ulykkelig som vel mulig, varte neppe et år og endte med at kvinnen fikk anbragt Olai på Kristian Augusts Minde, vel den dypeste nedverdigelse, som tenkes kunde.
57«Hundre ganger bedre enn å være gift med Mikalsa,» sa han senere til mig.
Siden fortalte han mig om opholdet der: «Jeg vet hvad det er å sitte innesperret innen fire vegger alene med mig selv, men det var enda ikke så verst på Mangelen. Der hadde vi iallfall selskap. Om natten, når endel av oss lå på den store speilsal, måtte jeg synge for dem og andre fortelle om sitt livs tilskikkelser. Det var både underholdende og lærerikt. Du vet, jeg er filosof.»
Ja, det var sant. Han leste en hel del og tenkte og grublet meget. En ærlig natur var han.
Nu blev det ordnet så Olai slapp fri fra Mangelsgården og begynte det gamle liv. Hans foreldre var døde, han var hjemløs og bodde som oftest på frelsesarmeens herberge. Men nu inntrådte plutselig en bratt forandring med ham. Han sluttet helt med det sterke og sparte hvert øre han kunde legge tilside og levet så billig som mulig. Man undret sig nok over, hvad dette kunde ha å bety.
En vakker dag leiet han sig et verksted ute i Russeløkveien med tilhørende kammer, kjøpte verktøi og nu begynte han skomakeriet for full stim.
Det gikk over forventning godt og han fikk fullt op av kunder. Han arbeidet og kokte sig mat men nøt intet sterkt. Man kunde se velstanden holde sitt inntog i hans lille hjem, der kom seng og annet innbo og et taffelformig piano samt en del bøker. Folk fant dette rent ubegripelig og mente på, at det ikke vilde vare lenge med Olais godtemplarisme.
Han holdt det gående i nær syv måneder, så begynte han plutselig å drikke – ikke langsomt og forsiktig, 58men som en der har en voldsom tørst å slukke. Der kom besøk av løse kvinner og holdtes veldige drikkelag, forretningen forsømtes, kundene ventet på bestilte reparasjoner og arbeidet stoppet op. All den velstand, som Olai hadde samlet sig i syv måneder, gikk i fløiten på nær en måned og Olai stod igjen der ribbet, fattig, husvill, så han måtte ty sig til Blåkorsets herberge. Siden sa jeg til ham: «Hvad var det for en farlig fyr som forførte dig til å drikke påny?»
Hvortil han svarte: «Det var ingen mann som kunde få mig til det, men da tøsene la sig efter mig, var det forbi med mig.»
«Hvor elendig å la sig påvirke av sådanne vrak,» sa jeg.
«Du kan så si. Men nå er jeg ferdig her i Vika – alt er ødelagt for mig.»
«Du må da vel kunne ta dig sammen og gjøre en ny start,» mente jeg.
«Jeg får se – får se,» sukket han håpløst.
Og virkelig gjorde han et nytt forsøk – nu på en annen kant av byen. Men det mislyktes totalt, og så dumpet han over i den gamle elendighet – ildvann – nr. 19, dansemusikk og det sure skomakeri.
Langt om lenge fikk han en heldig idé. Han vilde på Mangelsgården. Den gamle tvangsanstalt Kristian Augusts Minde i Storgaten var nu omdannet til etslags asyl, hvor havarerte mannspersoner fikk losji og underhold ved å arbeide i et fag de var hjemme i og for en liten daglønn. Det var mest beregnet på sådanne personer, som ikke kunde passe sig selv, og idioter optokes her også for fattigkassens regning. En avdeling av denne anstalt var aldershjem for menn og kvinner. Utenfor arbeidet hadde de sin fulle frihet, men måtte 59være tilbake til anstalten til en bestemt tid om kvelden, og den som forså sig mot den vedtekt, drakk sig full eller begikk annen uorden, fikk husarrest eller blev bortvist.
Der var stor rift om disse plasser på Augusts Minde, og Olai søkte om å komme dit, da han trengte et hjem hvor han kunde ha tilsyn og være under kontroll og her kunde han dessuten tjene ekstrapenger ved å spille i avholdsforeningen. Han hadde ellers mange bekjente på denne anstalt. Først hans gamle onkel Gullow, som visstnok var idiot, men dog hadde lært å skomakere, så han nu i mange år hadde underholdt sig selv. Det var en blid, stillferdig fyr, som lo og knegget av alt hvad folk sa og aldri gjorde en flue fortred.
Så var det den gamle skolelærer og regnekunstner Vikesland, «dikteren» pianist Streit, organist Bonding og mangfoldige andre havarerte individer som skulde tilbringe sine siste livsår i dette asyl.
Olai følte sig nu som han efter sitt stormfulle liv var kommet i havn. Dagen hadde han fullt optatt, spillet i foreninger og hengav sig til lesning av åndeseeren Swedenborgs skrifter og spiritistiske verker. Han fant at hans fremtid var så ødelagt, at han hadde gjort sig ferdig hersteds og lengtede kun efter det nye liv som skulde stråle op for ham efter døden.
Av og til fikk han besøk av en ung mann som var hans uttrykte billede, en Olai nummer to som hadde arvet hans musikalske begavelse og glade lettsinn, frukten av et ubetenksomt elskovseventyr. Den unge mann hadde allerede vunnet sig et litet navn som pianist, giftet sig med en bra, smuk pike, satt en ny Olai inn i verden. Så gikk det hele istykker, og hustruen forlot ham.
60Nu kom han jevnlig i besøk på anstalten hvor piano fantes, og han spilte for sin far som var meget stolt av ham. Olai hadde nu et net værelse her som han dog måtte dele med en annen. Stedse mere tjente han på musikken og lot til å legge sig op penger.
Men en dag dukket den gamle Adam op i ham. Han kjøpte en flaske konjak, drog ut med gamle venner og blev borte natten over.
På anstalten visste man allerede om hans dype fall og syntes ikke å ville vise ham noen skånsel. Han var ulykkelig og fortvilet og tenkte på å rømme sin vei fra det hele, men så seiret da tilsist fornuften. Han under kastet sig en ukes husarrest og fikk tilgivelse for sine synder, og alt var som før.
Vel et år gikk hen uten at Olai gjorde flere krumspring, men nu inntraff noe som plutselig fremkalte en bratt omveltning for ham og bragte ham til alvorlig eftertanke.
Han begynte å lide av et halseonde, som viste sig å være strupetæring. Nu visste han at han var en dødsdømt mann for hvem ingen helsebot gas, og at han intet mere hadde å vente sig av livet.
Sykdommen gjorde rask fremgang. Han blev sendt på sykehuset, men her kunde de ikke hjelpe ham. Han kunde ikke ta annet enn flytende næring til sig gjennem munnen og halsen. Derfor måtte man anbringe et hull i maven på ham hvor en trakt blev stukket ned og gjennem denne heldte man buljong – det var all den næring han nu kunde få til sig og det vilde han ikke lenge kunde opholde livet med.
På sykehuset spilte han også piano og det like henrivende som i sin beste glanstid. Der kom kvinnelige patienter inn og lyttet til, og ved et underlig skjebnens 61spill var der blandt dem den prestefrøken han for år tilbake hadde vært forlovet med, Valborg het hun, og var her for tæring, opgitt av lægene. De to kjente hinannen igjen og blev heftig beveget ved gjensynet. Hvilken smertelig vemot følte hun ikke da hun med tårefulle øine lyttet til hans musikk. Men Olai måtte forlate Ullevål hvor man ikke kunde hjelpe ham, og vende tilbake til Kristian Augusts Minde for å dø.
«Farvel Valborg,» sa Olai da de skiltes. «Vi skal snart møtes igjen histoppe.»
«Ja, Jeg er så glad for det!» hikstet hun.
Så vendte han tilbake til anstalten hvor alle som kjente ham tok hjertelig del i hans skjebne.
Det var ham smertelig å tenke tilbake på sine utskeielser og hvor sørgelig lite han hadde gjort ut av den rike begavelse som var ham skjenket, og neppe noen kunde angre bitrere enn han, men han fant ro i den sikre fortrøstning at hans synder var ham tilgitt og alt snart skulde bli lyst og godt for ham.
Hans netter var slemme med voldsom hoste og åndenød så han var nær ved å bli kvalt.
Midt under sine hardeste lidelser følte han en brennende lengsel efter døden, da hans sjel skulde frigjøres fra dette syke, ødelagte legeme og han kunne begynne et nytt liv, hvis herlighet han talte om i en begeistring som om han så glimt av den for sig der han lå.
Slektningene kom jevnlig og besøkte Olai. Han hadde alltid vært en snild gutt som gjerne vilde glede sine pårørende på en eller annen måte, og en dag da han trodde at han ikke hadde lenge igjen, utdelte han sine bøker og en cither, en kikkert og en fløite til dem.
«Jeg får ikke bruk for noe av dette mere,» sa han, «jeg tror og håper at der ingen morgendag blir for 62mig her på Kristian Augusts Minde. Nei, gråt ikke, Lillemor, jeg gleder mig så inderlig til å bli fri. Og så vet jeg visst at jeg skal få se dere alle igjen.»
Nu fikk han et så voldsomt hosteanfall at han holdt på å kveles. Aldeles uttømt lå han i sengen. De tok avskjed med ham, som de tenkte, den siste i dette liv. Bedrøvet fjernet de sig.
Næste dag kom der en fetter på besøk. Han fant Olai ilive og i rett godt humør.
«Da jeg sov inn igår, var jeg så sikker på at jeg skulde våkne i herligheten hos Gud,» sa han, «men det var en bitter skuffelse idet jeg slo øinene op i denne fattige stue på Mangelsgården. Nu må jeg spille et stykke for dig, det siste før eventyret er ute.»
Han vaklet hen til pianoet og spillet sin svanesang. Straks efter måtte han gå tilsengs.
Nu kom hans seier. Med bristende mål bad Olai ham spille «Bedre kan jeg ikke fare».
Før han var ferdig med å spille, hadde han dratt sitt siste sukk.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Samlingen Dikterliv i Gamle Kristiania inneholder anekdoter fra Rudolf Muus' forfatterliv. Han forteller om forleggere han har truffet på sin vei og skildrer bymiljøer som i dag er borte fra Oslo.
Samlingen kom første gang ut i 1932. Se faksimiler av førsteutgaven på nb.no.
Med sine 286 utgivelser er Rudolf Muus en av de mest produktive forfatterne i norsk litteraturhistorie.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.