Grosserer og fabrikpike

19Siden Carl Emil Egeberg skrev sin første roman, Fabrikpiken, der utkom som føljeton i «Verdens Gang» og gjorde voldsom lykke, har der stått en viss glans av disse kjekke, muntre, livsglade jenter med skaut, korte skjørter og spann i hånd, som så freidig i flokk og følge søkte ned til sitt virke og var så stolte og ærekjære på det at de kunde vafle op en laps, og viste sig så sportsglade under sine utflukter i mark og skog. Selv har jeg deltatt i sådanne utflukter og danset med fabrikkpiker en natt i Diesenstuen. Det gikk kvikt og passende til uten noe stenk av stygghet. I en folkekomedie har jeg besunget fabrikkpikene i følgende ordlag:

De fabrikkpiker med sine spann
så glade tripper hver morgen.
De treller trådt som noen mann
men kaster lett fra sig sorgen.

Men lørdagskvelden så blank og tyst
dem lokker belgspellmusikken.
De ler og danser til det blir lyst
og så går de på fabrikken.

20Senere skrev jeg «Fabrikkarbeiderskens datter», en fortsettelse av Egebergs roman. Den utkom i flere oplag.

Jeg er født på gården Åsen i Aker, hvor jeg daglig fikk glimt av fabrikkarbeidernes liv og vi hadde mange underlige typer for øiet.

I begynnelsen av nittiårene skrev jeg en ny Sageneroman: «Grosserer og Fabrikkpike». Heltinnen Inga er en ung pike av god familie, der er blitt forarmet, så hun må arbeide for sitt brød på et spinneri.

En forfatter vil gjerne skildre personer som han kjenner ut og inn, men man må jo her iaktta en viss forsiktighet, så ingen føler sig krenket av det. Nu hadde jeg nok i så måte våget mig lovlig langt ut på glattisen i «Grosserer og Fabrikpike» og skildret forskjellige Sagenefolk altfor påtagelig.

Så blev jeg av en bekjent varskodd om farer som nærmet sig mig. En kvinne som hadde melkebutikk på Thorshaug og bar opnavnet «Katnoskjerringa», hvem jeg ikke engang kjente av utseende, anså sig skildret i min bok «Grosserer og Fabrikpike», og rasende herover, vilde hun ha mig anmeldt. Hun samlet om sig endel andre rasende kvinner, som også mente sig portretert i boken og vilde inngi en fellesanmeldelse til politiet på mig. Avisene skulde tillike tale de forurettede kvinners sak. Og tilsist skulde Thorshaug befolkning samles til en dundrende pipekonsert utenfor min bolig.

«Din grav er gravet, din kiste er bestilt,» sa min venn.

«I kroppen skal ormene leve gildt.» Og han tilla:

«Jeg tror du bør reise bort en tid for å få dette glemt.»

21Men jeg svarte med kong Fredrik VI: «Jeg vil før dø i mitt rede.»

Dagen efter fikk jeg innkallelse til politiet.

Jeg hadde ventet å finne et tallrikt auditorium på politistasjonen, dog satt her kun en kvinne, men det var en kjempekvinne, og det rasende giftige blikk hun sendte mig, sa mig med engang at det var «Katnoskjerringa» jeg hadde for mig, og like sikkert så jeg at her kunde jeg ikke vente mig noen skånsel av henne.

Politifullmektigen mottok mig med følgende ord: «Så De er begynt å skildre levende mennesker nå, Muus.»

«Det kunde vel ikke være noen mening i å skildre døde mennesker, hr. fullmektig,» svarte jeg.

«Nå, den dame der påstår at De har skildret henne.» Og da han leste signalementet, fant jeg at det passet akkurat på denne fete, sterkt byggede kvinne som satt der.

«De må innrømme at beskrivelsen passer,» fortsatte fullmektigen.

«Nei, det synes jeg slettikke,» svarte jeg.

«Hvor svær skulde damen da være, fortsatte fullmektigen. Hvortil jeg svarte: «Så svær at mine hender ikke kunde møtes, når jeg slo begge armene tett om henne. Jeg har forresten aldri sett denne dame før,» tilla jeg.

«Der hører De, frue,» henvendte fullmektigen sig til henne. «Muus kjenner Dem ikke av utseende.»

«Han dere der!» snerret kjempekvinnen med utstrakt pekefinger mot mig. «Jo, han kjenner mig nok, det har jeg greie på. Han er lur han, fullmektig.»

På fullmektigens forespørsel erklerte jeg nu hverken å ha skrevet om henne eller tenkt å skrive om henne.

22«Der hører De hvad han sier, frue,» sa fullmektigen, «så tar De vel Deres klage tilbake?»

«Nei, jeg vil ikke!» skrek hun op.

«Hvad vil De da?»

«Jo, nå skal jeg forklare,» svarte hun i en overlegen myndig tone. «For det første skal hele boka nedlegges. Så skal han stygge forfatter’n i fengsel. Dernæst skal han betale godt for kjeften sin – –»

«Ja ja,» smilte fullmektigen. «Det er nu andre som bestemmer over det. Vi får høre. De kan gå.»

Bemeldte dame vendte tilbake til sin melkebutikk, og for de kunder som innfant sig, avla hun ivrig rapport. «Det så virkelig ut som fullmektigen holdt med forbryteren,» sa hun, «men han kan bare forsøke å vringle saken bort. Jeg skal få min rett, om jeg så må drive saken frem til høiesterett.

*

Siden møtte tre kvinner frem hos politifullmektigen. De kom også med klage over mig. I «Grosserer og Fabrikpike» var skildret en person som gikk under navnet «Gratis-Andersa», fordi hun pleide å møte frem ved alle mulige gratisutdelinger og godtgjøre sin trang og verdighet til å bli betenkt ved hver sådan leilighet. Hun innfant sig trolig ved utdeling av matporsjoner og klær til småbarn i julen likesom bespisninger og juletrefester. Hun var en velkjent person i foreninger over hele byen.

«Hvad vil De?» spurte politifullmektigen den første av kvinnene.

«Jeg er her med klage på han forfatteren av «Grosserer og Fabrikpike» og vil ha ham straffet.»

23«Hvem er De?»

Hun opga navn og adresse.

«Hvad ondt har forfatteren gjort Dem.»

«Han har satt mig ut over byen ved å omtale mig i boka si som «Gratis-Andersa».

«Er De sikker på det.»

«Neida, det er grei skuring at det er mig han har ment med «Gratis-Andersa»,» falt den annen kone inn, «og jeg vil ha ham arrestert for det.»

«Nei, stopp!» gneldret den tredje kone. «Det er mig han har skrevet om som «Gratis-Andersa», og jeg vil ha en klekkelig skadeserstatning av denne dikteren.»

«Nu, det må jeg si,» lo fullmektigen. «Her er nok tre om budet i denne edle veddestrid.»

Nu tok de tre kvinder til å krangle om hvem som skulde ha forrangen til opnavnet «Gratis-Andersa» og var like ved å ryke i toppene på hverandre, da fullmektigen bruste op. «Jeg skal ikke ha mere av deres vrøvl. Se til å komme avsted.»

Så tumlet de ut.

Som man kunde tenke sig, avviste retten «Katnoskjerringas» sak på grunn av bevisets stilling, pipekonserten blev der intet av, dog i «Katnoskjerringas» hus holdt ophisselsen sig fremdeles, og folk blev nysgjerrig efter å se denne bok som hadde vakt så megen uro og krangel, og Sagene blev oversvømmet av kolportører som fisket abonnenter i massevis.

En dag flere måneder senere tok jeg med hestetrikken nedover Sagene og som jeg ofte pleide, leste jeg en korrektur, da kom politifullmektig Gr– hen til mig og pekende på korrekturen spurte han: «Står her nå om «Katnoskjerringa».»

24«Nei, hr. fullmektig,» svarte jeg. «Jeg skriver ikke mere om denne elskverdige dame.»

«Finner De henne så elskverdig,» spurte han smilende.

«Ja, det må jeg virkelig si. Hun har skaffet oss flere tusen abonnenter med kjeften sin.»

Han lo og fjernet sig.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.