40Det er nu mange år siden denne historien hendte under det gamle Kristianiamarked, men rimeligvis var det fordi den var så uhyre morsom, at det store publikum fremdeles har bevart den i like friskt minne.
Jeg husker som det skulde være idag, at jeg i Morgenposten leste en annonce om at en havfrue fanget av noen fiskere ved Shetlandsøene, hver dag forevistes i en bod på Youngstorvet. Entré 50 øre.
«Nei, den er for grov,» tenkte jeg. «Hvert kultivert menneske vet, at en havfrue ikke eksisterer uten i overtroen. Den der kan da vel ikke gå i folk.»
Jo, besynderlig nok gikk den i folk. Man resonnerte som så: Når det står i avisen, kan det ikke være løgn. Altså finnes der allikevel havfruer til. Det må jo være et storartet funn disse fiskere har gjort. Og fullt op av godtroende sjeler strømmet til havfrueteltet for å se den overnaturlige kvinne som var halvt menneske, men skapt som fisk fra navlen.
Jeg hadde nok lyst til å se hvor lange folk vilde bli i ansiktet, når de gjennemskuet denne komedie eller spøk. Det var jo engang før levert en lignende markedsspøk her på Youngstorvet: Fete typer på et billede ved 41inngangen meddelte, at her fremvistes «Verdens Undergang». Løste man billet, blev man innladt i en mørk gang der endte med en dør, gjennem hvilken man kom ut i en annen gate.
Under studentenes store høstfest i 1870 kunde man få se «et stort panorama». Paris ved nattetid. Man førtes inn i et kott, hvor man fikk titte inn gjennem to mørke glass. I begge tilfeller var det en spøk, som man bare lo av.
Siden fikk jeg av øienvidner høre om havfrueopvisningen.
Huset var fullt og forventningen spent, da et forheng blev trukket tilside, og man så inn i et strålende oplyst kabinett, hvor fenomenet lå i en balj med vann. Hun var ung, hvit og vakker, blottet til livet, og nedenfor så man den sølverne hale, hvormed hun pisket vannet så det skummet op.
Det første syn av den overnaturlige kvinne virket helt overveldende på publikum. Men snart var det dem ikke nok å se på vidunderet, de måtte også føle, at det var noe veritabelt, legemligt ved havfruen og ikke var et blennverk som kunde forsvinne for deres øine. En dristig ungersvenn gikk hen og tok i sølvhalen. Sky vred havfruen sig tilside, men i et nu beholdt han halen i hånden, et par nydelige bestrømpete pikeføtter kom tilsyne, og i forfærdelse slapp han halen så den falt i gulvet og der hørtes en klingende lyd som av blikk eller tinn.
Ivrige hender rev døren op.
«Men det er jo ingen virkelig havfrue!» skrek en stemme.
«Det er fanteri og kjeltringstreker!» lød det fra en annen.
42«Det er en skøiertøs!» brølte en sjauer, som med knyttnever vilde styrte løs på piken, men hun forsvant ut av en bakdør.
I et nu forplantet raseriet sig gjennem hele tilskuerflokken. De skrek og hylte som gale i munnen på hverandre. Det syntes dem et uhyre bedrageri, at de ikke som bebudet fikk se en havfrue, skjønt de burde si sig selv, at et sådant vesen ikke eksisterte.
De inntok en så truende holdning overfor billettøren, at han også forsvant ut av bakdøren.
«Riv hele bua ned!» ropte en svenske. Villige hender tok straks fatt på å bryte benkene op, og det blev en larm, som kalte hele folkesvermen fra markedet til.
Nu rykket en politistyrke til, og endel av urostifterne blev arresterte og opbragte på stasjonen.
Lokalet blev stengt og all videre forevisning av havfruen blev forbudt.
Alt dette fikk jeg høre av de skuffede tilskuere, men drømte vel minst om at jeg nogengang skulde bli personlig bekjent med havfruen.
*
I den tid jeg omgikkes Åge Vang flittig, blev jeg bekjent med sigarhandler Lind og hans frue. Han var en kjekk staut mann og veteran fra den dansk-tyske krig, da endel skandinaver aktet sig til Sleswig-Holsten for å komme danskene til hjelp, blandt dem var Lind, dr. Oscar Nissen o. fl. Som bekjent kom de ikke med i krigen, men efter dette benevntes Lind «Veteranen i Møllergaten». Ellers kaltes han Blodrenseren, da han hadde opdaget endel urter, som skulde virke blodrensende, hvilke han reklamerte voldsomt for i sin butikk. Men en kjemiker avslørte midlet, og Lind blev 43mulktert, dog blev han hetende Blodrenseren. Ved disken hadde han en underlig pukkelrygget pusling, som også var dansk og het Harbo. Han skulde være formuende og holdt en kilebane i Vika.
Harbo hadde sin historie for sig selv, som hans venner moret sig over. På Tivoli optrådte et såkalt fiskemenneske, som het Colling. Hans kunst var å dukke ned i vannet og opholde sig overraskende lenge der uten å ånde. Ved en sådan forestilling ytret Harbo, at han nok kunde gjøre Colling det efter. Vennene tok ham på ordet, og et veddemål kom istand.
Harbos bekjente var møtt fulltallig frem til den forestilling, da prøven skulde stå. Colling gjorde sine vannkunster og trakk sig tilbake under publikums bifall.
Nu trådte Harbo inn, ført av to tjenere, han bar et grønt trikot, der klædde hans vanskapte skikkelse ganske pussig. Da tjenerne vilde føre ham op i vannbassenget blev han redd og vilde rive sig løs, men de trakk ham med makt op i vannet og dukket ham under. Men nu spratt han skjelvende op og tok flukten over arenaen fulgt av publikums rungende latter.
Dette var Harbos første og siste vannprøve.
*
Tvers over gaten hadde fru Lind en større leilighet, hvor hun «drev med losjerende» av en ganske besynderlig art. Det var jøglere av alle mulige slags, taskenspillere, akrobater, jonglører, bajaser, kautsjukdamer, sangerinner av sjette rang m. m. Alle disse losjerende påtok Lind og særlig hans frue sig å hjelpe og rettlede på beste måte, og de trivedes storartet sammen med sine vertsfolk.
44Jeg har alltid interessert mig for jøglere og farende folk, og jeg må si at jeg moret mig ved et besøk jeg avla i det Lindske hus, hvor jeg traff sa mange gamle kjente.
Der var buktaleren og tusenkunstneren Lohmann, Imker, pianisten Olai Olsen, Klara Vissing, Jumbo, dikteren Tostrup og brødrene Teilmann.
Lind kom inn i følge med Bartel, den bekjente markedskunstner, som for tiden hadde et panorama her.
«Du har vel hørt om menneskeeterne, som nu har slått sig ned hos Nilsen på Kasino?» sa han.
«Ja, det var et lurt innfall av pottølkjøreren,» sa den annen. Nu har han fullt hus hele dagen.»
Her var tale om endel sjøfolk, som hadde lidt skibbrudd og efter å ha drevet om i åpen båt i mange dager, tilsist var blitt så vanvittige av sult, at de trakk lodd om hvem av dem skulde opofres for å redde de andre.
«Jeg har allerede bestilt billeder om dette menneskeeteriet,» sa Bartel, «og så tenkte jeg at vi skulde få et par av disse sjøfolkene, som var med å ete op kameratene sine, til å være tilstede og fortelle publikum, hvordan det gikk for sig.
«En glimrende idé av dig, Bartel!» ropte Lind.
Denne utekkelige plan blev også iverksatt, men heldigvis kom politiet og forbød forestillingene.
*
Atter var det marked i Oslo og jeg satte mig i den anledning ned og skrev et stykke til «Morgenposten». Så kom jeg til å tenke på historien om havfruen. Nu var det over treti år siden den hendte. Jeg skrev den ned og fikk den antatt av bladet.
45Næste dag stod den å lese der. Om aftenen fikk jeg besøk av en bekjent, som hadde lest stykket og det med megen interesse.
«Jeg var smågutt, da det hendte,» bemerket han,
«Vet De hvem det var som avslørte havfruen?»
«Nei det vet jeg virkelig ikke,» svarte jeg.
«Det var min far,» svarte han med en viss stolthet.
«Nei, virkelig?»
«Han fant, at det var hans plikt å avsløre bedrageriet. Man bør jo alltid kjempe for rett og sannhet.»
«Javel. Fikk Deres far nogen nasjonalbelønning for denne bedrift?» spurte jeg nu.
Han lo.
«Ja, far fikk 20 kroners mulkt for gateuorden.»
«Nå, sannhets sak seirer kun i nederlag,» bemerket jeg.
*
Næste dag fikk jeg en billett fra fru Lind, hvori hun bad mig komme ned til henne, da hun hadde et arbeide til mig. Jeg blev forundret, skjønt jeg visste at hun hadde en smule viseforlag.
Jeg gikk ned i hennes butikk, hvor hun stod bak disken ung, ennu smukk å se til. Det kom vel av at hun ingen barn hadde hatt i sitt ekteskap. For øvrig var hun og Lind kjølige ektefolk å se til, man hørte dem aldri spøke. Men likeoverfor andre herrer kunde hun være nokså kokett.
«Goddag, unge mann,» hilste hun mig gemytlig, skjønt jeg nærmet mig de femti, «vil De skrive en vise til mig?»
«Skal forsøke, frue.»
«Jeg leste Deres havfruehistorie i «Morgenposten». Den var ikke heldig – ikke korrekt, vil jeg si.»
46«Hvordan kan De vite noget om det, frue, så mange år det nu er siden historien foregikk.»
«Jo, det kan jeg vite bedre enn nogen annen.»
«Av hvilken grunn?»
«Fordi jeg selv var havfruen,» svarte hun.
«De, frue?» skrek jeg op.
«Ja, det var jeg, som lå og plasket i vannet. Det var i min grønne ungdom det. Jeg forsmådde ikke å tjene en tokrone dengang! Men det kunde jo blitt en farlig historie. Aldri i mitt liv har jeg vært så nær ved å få juling.»
«Det tror jeg nok, frue.»
«Ja det var en leilighetsvise jeg skulde ha – om den store skandale i Centralhallen i forrige uke, De vet.»
«Melodi?»
«Da jeg i vuggen lå.»
«All right.»
Jeg satte mig fluksens til å skrive.
Da fru Lind hadde lest visen, kom hun i en sann henrykkelse. Hun satte sig ned bak disken og sang med en smukk, fulltonende stemme, så det hørtes langt ut i gaten, hvor folk stanset forundret op og lyttet.
«Bravo, frue,» ropte Josef Jansen, som just kom forbi. «Det er jo som å høre selve madame Trebelli.»
Jeg fikk i den følgende tid fullt op å bestille for fru Lind, både småbøker og oversettelser. Men tre år efter fikk jeg en konkurrent i en ung, kvikk svenske, som blev ekspeditør hos Lind. Fruen satte ham til å oversette romaner.
Det skulde ingen særdeles menneskekjenner til for å opdage at svensken, Hagerstrøm het han, og fru Lind hadde et godt øie til hinannen. Deres øine strålte påtagelig, når de talte sammen og de hadde det med å stå og hviske i krokene, men besynderlig nok lot ikke 47ektemannen til å bemerke dette. Han syntes å stå på en god fot med Hagerstrøm. Jeg var bortreist en tid.
Da jeg kom tilbake og gikk innom Linds, stod i et hjørne av butikken en ny flott barnevogn med et vakkert, lite spebarn.
Skurekonen, som kjente mig og stod like ved, så mitt forundrede blikk og utbrøt: «De ser, hr. forfatter, at familien har forøket sig.»
«Ja, tenk, hvor storartet både for Lind og fruen nu de er ut i årene å få en liten å stelle med.»
«De skjønner vel det,» mumlet konen med et skjevt smil som jeg ikke forstod å tyde. Så kom Hagerstrøm og jeg fjernet mig.
Ute i porten møtte jeg Lind. «Må jeg få lov til å gratulere dig,» sa jeg i min troskyldighet.»
«Med hvad?» bjeffet han.
«Med ditt vakre barn som jeg så i vognen derinne.»
Han syntes like ved å eksplodere.
«Du tror da vel ikke at jeg er far til den ungen,» skrek han op.
«Jo, det ligger vel i sakens natur.»
«Nei, vet du hvad! Jeg kan skaffe lægeattest for at jeg absolutt intet har med dette å bestille.»
Dernæst løp han inn av porten og jeg stod helt paff tilbake, nu begrep jeg at Hagerstrøm var mannen. Og jeg som ikke hadde forstått noe av det hele tiden.
Om aftenen drev jeg ned på min stamkneipe. Der satt Lind og Hagerstrøm ved hver sin toddy, øiensynlig i den beste forståelse. Nei, det gikk virkelig over min forstand.
Næste dag hørte jeg, at Lind hadde flyttet til en annen kant av byen. Han og fruen fikk skilsmisse i en fart. Siden blev hun viet til Hagerstrøm og de flyttet med sitt barn, som var døpt Leonarda, inn i Linds forrige 48leilighet. Nu forstod jeg, at dette barn hadde vært ytterst kjærkommet for Lind, da det hadde gitt ham den forønskede anledning til skilsmisse.
Det gikk lang tid, før jeg fikk anledning til å hilse på den fordums havfrue. Hun hadde nu sin sigar- og bokhandlerforretning i Brogaten og familieleiligheten i en gammel brakke like ved. Da jeg nærmet mig butikken, hørte jeg fruen synge derinne med sin klare stemme, som lød ennu dypere enn før. Der satt hun og sang for barnet og tok sig henrivende ut som mor; hun hadde just dette vidunderlige uttrykk av moderlig lykke som idealiserer kvinnen.
Jeg gratulerte henne og sa så: «Hvordan liker De Dem nu, frue?»
«Storartet!» lød svaret. «Nu synes jeg å ha nådd mine ønskers mål. Lind var en god, bra mann, som forsørget mig vel, men han var altfor meget eldre enn jeg og blev tidlig for gammel for mig. Nogen kjærlighet har det aldri vært mellem oss, derfor sørget ingen av oss over det, som nu er skjedd. Vi bærer intet nag til hinannen. Han besøker mig og Hagerstrøm som gode venner og hjelper mig fremdeles, når jeg trenger ham i min forretning. Og Leonarda er min største skatt. Hun skal få all den lærdom jeg kan koste på henne. De skal få se, hvor stolt og deilig hun skal bli.
«Jeg frykter for at jeg ikke blir gammel nok til å opleve det.»
«Jo da, De kommer til å overleve alle Deres nuværende venner,» sa hun. «Tro mig, hr. dikter.»
Det syntes virkelig som fruen i denne stund var begavet med etslags fremsyn. Jeg overlevet virkelig de fleste av mine jevnaldrende og fikk se mange ganske unge kjente falle fra.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Samlingen Dikterliv i Gamle Kristiania inneholder anekdoter fra Rudolf Muus' forfatterliv. Han forteller om forleggere han har truffet på sin vei og skildrer bymiljøer som i dag er borte fra Oslo.
Samlingen kom første gang ut i 1932. Se faksimiler av førsteutgaven på nb.no.
Med sine 286 utgivelser er Rudolf Muus en av de mest produktive forfatterne i norsk litteraturhistorie.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.