9Jeg tok fatt på skriveriet, boken kom ut og det viste sig hvad ellers pleier å følge mine romaner, den gjorde «veldig» lykke. På kort tid var der tusenvis av abonnenter. En ren sukces! Pengene strømmet inn til Sann. Han og fruen blev fine i klærne, og et smukt pantsatt møblement rykket inn i stasstuen. Det var hentet hjem fra pantelåneren. Men denne plutselig opståtte velmakt gjorde Sann hoven og han undlot gang på gang å betale mig mitt honorar under påskudd av at han hadde lidt store tap. Dette sendte han mig skriftlig bud om, men holdt sig helst vekk når jeg hjemsøkte ham. Til sist blev dette mig for drøit. Jeg tilskrev ham et brev, hvori jeg meldte ham at nu fikk han ikke mere nytt manuskript uten ved å innsende kontant betaling til mig for hver gang. Nu mente jeg han måtte bøie sig. Abonnentene vilde vist ikke opgi den bok, som de var så ivrige efter.
Men jeg måtte nok vente forgjeves på bud fra Sann. Til sist fikk jeg meddelelse fra en venn om at Sann uten videre hadde hatt den frekkhet å la en viss dame fortsette min bok. Jeg skaffet mig et hefte og blev helt forferdet over den medfart boken hadde fått. Noget forbandet tøis på halvannen side og så en oprørende 10meddelelse om at den smukke, edle heltinne var blitt voldtatt av en kutorvgutt ute på Ekeberg, dermed sluttet dette hefte. Man kan tenke sig hvilken stemning dette satte mig i. Jeg henvendte mig til en sakfører. Om aftenen kom Sann styrtende hjem til mig aldeles fortvilet og fortalte at det omtalte vederstyggelige hefte hadde gjort abonnentene aldeles rasende. Endel av dem var kommet styrtende hjem til ham og hadde under de verste skjeldsord kastet heftene i veggen og sagt at de ikke vilde vite av ham mere. Han bønnfalt mig om å forsøke å pynte på saken så ikke hans forretning blev ødelagt.
Her var gode råd dyre, men jeg brøt min hjerne. Så fant jeg en utvei. Der blev skrevet et nytt hefte, og heri oplystes at bemeldte heltinne hadde falt og støtt sitt hode og fått et feberanfall, hvori hun hadde drømt alt det sinnsvake tøis som hadde oprørt abonnentene sådan – intet galt var skjedd. Denne meddelelse beroliget abonnentene nogenlunde og boken fortsatte helt ut. Men snart var Sann ute med nye streker, som nødte mig til å avbryte forbindelsen.
Efterpå hørte jeg at det hadde gått så dårlig for Sann at kreditorene påny hadde gjort eksekusjon hos ham.
Men nu kom en ny glansperiode for Hyenen. Han hadde fått fatt i en spennende tysk roman med et smukt, effektfullt billede i hvert hefte. Sann kjøpte forlagsretten for en slikk, og oversettelsen kostet en ren bagatell.
Det var gefundenes Fressen for Hyenen. Han begynte utgivelsen og kolportører strømmet til og meldte sig. De første tusener av hefter gikk som varmt brød, og et nytt, stort oplag måtte bestilles. Det tegnet til 11en veldig sukces, og utfallet oversteg alle forventninger. Alle kolportasjekunder fråtset vilt i disse hefter, og pengene strømmet inn til Sann, så han måtte veksle til sig store sedler. Han kunde jo si sig selv, at om dette vilde vedvare, blev han om kort tid en holden mann. Bare å ekspedere bestillinger og innkassere pengene optok ham til en begynnelse helt, men han var altfor mistenksom til å betro sig til andre enn hustruen. Nu la han an med en ny tysk oversettelse ved siden av den første. Det kunde synes vågsomt, men like briljant gikk det. Mangedobbelt antall hefter gikk der nu, og likeledes vokste de pengesummer som strømmet gjennem Sanns hender. Arbeidet blev ham uoverkommelig. Han måtte ha hjelp til ekspedisjonen og engasjerte flere funksjonærer. Det gikk tålelig godt, og han likte den lettelse dette gav. Han tenkte å få et ordnet system, så forretningen kunde gå av sig selv uten personlig strev fra hans side, han vilde bare være sjef og leder og vel å merke, skumme fløten av fortjenesten. Han kjøpte sig en motorbåt og bød fort vekk venner med sig på sine glade utferder hvori gemalinnen ofte deltok. De stolte på sine folk, som desverre var nokså tvilsomme og forfalne, og Hyenen måtte stadig hjem efter penger, han var den eneste spenderende i sin flokk av tvilsomme venner. Mer og mer forlystelsessyk blev han. Det gikk så vidt at han i dagevis leiet sig inn på et hotell med sine drikkebrødre og blev liggende der og ture. Sann hadde sine stormannsgale perioder, da han la ville planer. Som å kjøpe op alle tyske forlagsretter og stenge konkurrentene ute.
Imidlertid blev Sanns forretning sørgelig forsømt. Uorden i ekspedisjonen og sluskeri i oversettelsene. 12Abonnentene falt fra og inntektene avtok. Men hans konkurrenter forsømte sig ikke. De skaffet sig nye tyske romaner, som i spenning tok luven fra de tidligere og virket ennu bedre ved at de fikk en god oversettelse.
Dag for dag gikk det tilbake for Sann, mens hans konkurrenters forretninger blomstret op, men han tok det sløvt og lot humlen suse. Den eneste som ennu forsøkte å holde de sviktende affærer oppe, var hans kone, men da hun plutselig døde, gikk alt i stykker.
Sann flyttet og realiserte sine trykksaker. Så skulde han kastes ut. En boktrykker sendte en kjerre derop for å hente hans effekter. Sann satt på gulvet i det tømte lokale og drakk med en venn.
«Er der mere igjen,» spurte boktrykkeren, idet budet avleverte endel trykt materie.
«Nu er det bare Sann igjen,» lød svaret.
«Hent ham hit da.»
To smågutter drog derop, lempet Sann op på kjerren og kjørte ham op til bemeldte trykkeri, hvor han fant et foreløpig tilholdssted.
Dermed var bokhandler Sanns saga ute.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Samlingen Dikterliv i Gamle Kristiania inneholder anekdoter fra Rudolf Muus' forfatterliv. Han forteller om forleggere han har truffet på sin vei og skildrer bymiljøer som i dag er borte fra Oslo.
Samlingen kom første gang ut i 1932. Se faksimiler av førsteutgaven på nb.no.
Med sine 286 utgivelser er Rudolf Muus en av de mest produktive forfatterne i norsk litteraturhistorie.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.