5Av og til hørte jeg tale om en viss Sann på Hønefossen, som optrådte som forlegger og delvis som teaterdirektør dersteds. Blandt aktørene var frøken Fredriksen og Harald Otto, som da hedredes ved navnet Jeppe på Hønefossen. Sann spilte komedie med. Nogen år senere flyttet Sann inn til Oslo og jeg fikk anledning til å gjøre hans nærmere bekjentskap.
En morgen kalte et brev mig til Sanns «kontor». Jeg blev vist inn i et litet forværelse, hvor fru Sann mottok mig og bad mig sitte ned og vente litt. Så gikk hun inn i et større værelse, egentlig familiens storstue, nu befridd for sitt stasmøblement der var havnet på lånekontoret. Jeg så en høist besynderlig skikkelse sitte ved et litet bord inn mot vinduet og skrive. Det var en lang, mager fyr, ansiktet med de forstyrrede øine og det lurvete, brunlige helskjegg nedover brystet, gjorde et halvbarbarisk inntrykk. Overkroppen var vel utviklet og dannet en tøierlig kontrast til de altfor korte ben. Det var første gang jeg så den store dikter Sven Beltø. Han var hentet hit for å prestere manuskriptet til ukens hefte, og i vinduet stod inspirasjonen i form av en halv flaske finkel. Beltø strevet fremover 6papiret med sjanglende bokstaver, mens svetten randt ham nedover pannen. Av og til fikk han besøk av fru Sann eller mor Kastut, som hun kaltes, fordi hun var så flink til å kaste ut uvelkomne rykkere; hun skulde påse at manuskriptet skred frem og at ikke finkelen sank altfor hurtig i flasken. Nu slapp dikteren ikke ut før manuskriptet var ferdig og fikk da nogen småskillinger med.
En liten stund efter førte fruen mig inn i det egentlige kontor, herskapets soveværelse. Kontorutstyret bestod av et bord inn mot veggen, bedekket av papirer, mot den annen stod en rødmalt seng. Der lå Sann blussen og fæl i ansiktet med katten Amor ved sine føtter. Han hadde et rått, simpelt ansikt med røde, hengende knebler. Hyenen kalte de ham. På bordet foran ham stod en halv akevitt, en flaske øl og en vaskevannsbolle med lapskaus.
Sann reiste sig, hilste på mig og begynte forhandlingene. Under dette kom et kvinnelig bud inn og øste en strøm av kobber og sølvmynt fra sin voksdukveske på bordet. Sann talte efter, og nu gav han damen hennes andel og skjenket henne en dram. Jeg måtte lese høit for Sann begynnelsen av en bok jeg hadde foreslått ham, og den lot til å virke voldsomt spennende. Fort vekk avbrøt han mig ved å juble: «Storartet! Briljant! – Mange takk, det er nok,» sa han tilsist. Så enedes vi om at jeg skulde levere ham romanen «Loelvens Hemmelighet» i 30 trykkark eller hefter, et for hver uke og motta honorar for hver gang. Jeg beredte mig til å ta avskjed.
Nu blev det banket på døren og tjenestepiken kom inn og meldte at fru Beltø var her og vilde tale med 7Sann. Hyenen rynket brynene og fremmumlet en ed. Jeg hilste og gikk, Sann kalte sin kone inn fra storstuen og i fellesskap rykket nu ekteparet inn i forværelset, hvor fru Beltø satt. Hun var dårlig klædd og det magre gustne ansikt talte gripende om sorg og sult.
Hun reiste sig og hilste med et trist smil. «Hr. Sann,» sa hun. «De må være så snild å la mig få litt mynt. – Jeg har hverken melk eller brød til barna idag.»
«Huff, å stelle sig så ille,» lo fru Sann hånlig.
«Det får være som det kan med det,» gjenmælte den annen. «Men vær så snild å la mig få et par kroner av det min mann har til gode.»
«Jeg tror ikke han har noget til gode,» gren Hyenen, «men det blir en sak mellem ham og mig. Med Dem har jeg intet å bestille.»
Han syntes å ville gå inn, men nu drev harmen op i den ulykkelige kone og hun brøt ut: «De burde sandelig ikke gå frem på en sådan måte. De lar mannen arbeide for Dem og gir ham fyll, men snyter ham for lønnen. Han er dårlig nok til å ta imot det. Men jeg skal da få en ennskap på dette.»
«Kom ikke med skandale!» ropte Sann hovent. I samme øieblikk begynte hans kone å være med neseborne, øinene skjøt ild og der gikk en elektrisk skjelven gjennem hennes vevre kropp. Med et fiskekjerringkast for hun inn på fru Beltø, slynget den ene arm fast om henne, rev døren op og kastet henne ut med en virtuositet der gjorde det økenavn hun hadde erhvervet sig, all ære.
«Forbannet tiggerkjerring!» knurret mor Kastut og ektefolkene gikk ganske rolig hver til sitt, som om det 8passerte var en høist almindelig ting. Ingen sa et ord til poeten om det passerte og selv om man hadde gjort det, vilde det aldri ha falt ham inn å ta til gjenmæle. Han var altfor redd for å miste sin finkelplass.
Jeg, som stod utenfor den åpne dør, var vidne til hele optrinnet og blev høist oprørt.
«Det må være en fin bokhandler å falle i klørne på,» tenkte jeg.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Samlingen Dikterliv i Gamle Kristiania inneholder anekdoter fra Rudolf Muus' forfatterliv. Han forteller om forleggere han har truffet på sin vei og skildrer bymiljøer som i dag er borte fra Oslo.
Samlingen kom første gang ut i 1932. Se faksimiler av førsteutgaven på nb.no.
Med sine 286 utgivelser er Rudolf Muus en av de mest produktive forfatterne i norsk litteraturhistorie.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.