63Før har jeg løselig omtalt denne merkelige person fra han gjorde slavetjeneste hos Sann & Co.
Han var født i en fjellbygd vesterpå. Foreldrene var småbønder som hadde sin gård beliggende utover endel teiger. Deres stamfar skulde ha vært en jarl fra Harald Hårfagres tid, og Sven med sin høireiste skikkelse, skarpe blå øine og bølgende rødbrune hår og skjegg, gjorde et djervt, høvdingeaktig inntrykk. Rask og livlig var han og viste et godt nemme, hvorfor faren tidlig bestemte ham for lærerstanden.
I sekstenårsalderen, da Jon hadde gått og læst, var han fullvoksen kar og gikk i lengsel efter eventyr og vakre jenter. Så sværmet han oppe i fjellet og blev kjent med skjønne liljevånd som blev øre i hodet når han smilte til dem. Det kunde sies om Sven:
«Gikk han først på seterstien, blev den snart en alfarvei.»
Sven hadde god lyst på skolen, men ennu ivrigere var han efter å tilegne sig den lærdom han fikk av faren. Denne lærte ham nemlig å brenne brennevin, hvilket dengang var tillatt i by og bygd. Og det første brygg Sven og hans far fikk istand, smakte dem så vidunderlig at de begge tok sig en rus.
64Det var en mangfoldighet av eventyr Sven hadde med seterjentene deropover.
Da han var eneste barn hjemme, satt foreldrene i en slags velstand, så de kunde greie å holde ham på seminariet.
Det var nu kommet noe alvor over ham, og han kastet sig iherdig over lesningen, og fikk sig en ganske respektabel eksamen. Imidlertid var hans foreldre døde, og han tok arv efter dem.
Vi rykker otte år frem i tiden. Da gjenfinner vi Sven Beltø som skolelærer på en liten gård i samme bygd og tillike kirkesanger, gift med en bra bondepike og far til tre barn.
Klokker Beltø var sandelig en mektig mann å se til, og småbøndene så op til ham som en særdeles begavelse og søkte hans hjelp og råd. Han kastet sig op i politikken som venstremann med liv og sjel.
Beltø følte sig vel, da de ryktedes at han skulde stille sig til valg som venstres kandidat for bygden.
Man vil erindre hvor heftig og fanatisk valgkampen førtes iblandt oss i otti-årene, dengang høire sendte «opropet til kristendommens venner».
Beltø valgtes til suppleant på venstres liste. Foreløbig var han tilfreds med dette resultat. Bemeldte representant var meget sykelig, så at Beltø næsten kunde gjøre sikker regning på å tre i hans sted på stortingsbenken.
Da kom plutselig frem en historie, som kuldkastet det hele. Man visste ikke riktig hvad det var suppleanten hadde forbrutt sig i, men det var ett eller annet brudd. Der blev intet avisskriveri om det, men av graverende art måtte det være siden Beltø uten videre blev avskjediget både som klokker og skolelærer. Selv 65påstod han, at det var løgnaktige rykter som politiske fiender hadde satt i omløp mot ham, og hans venner blandt småbønder holdt på at han var blitt urettferdig behandlet.
Men iallfall var Sven nu en ferdig mann. Han pakket sine saker og drog inn til Oslo i håp om å få noe å bestille der. Han var tilbøielig til å gi en viss prest skylden for den urettferdige behandling han mente å ha litt, og nu la han hele prestestanden for hat. Da han talte herom til en venn, sa denne: «Du kan ikke annet vente dig av protestantiske prester. Nei, du bør gå over til katolisismen, det er en deilig religion du, og det vil være en fordel for barna dine å tilhøre den eneste rettroende kirke.»
Han utviklet disse fordele, og Beltø tok sin beslutning. Han innmeldte sine barn i den katolske kirke og nu påtok denne kirke sig alle utgifter til deres beklædning, underhold, opdragelse og skolegang.
Så hadde Beltø slått sig på forfatterskap. Først og fremst var det geistligheten han vilde tillivs. Han fikk en forlegger og begynte å skrive noveller om ukristelige og usedelige prester. De trakk ganske godt. Nu var skrivelysten for alvor kommet over ham, og han skrev en bondenovelle i Bjørnsonsk stil. Den gjorde voldsom lykke, og han fikk fatt i en bokhandler som utstyrte hans småbøker med farvetrykte billeder og de gikk som varmt brød. Men Beltø kom plutselig i sine bøker med slike urimeligheter så forleggeren ofte måtte skrive det hele om, før han kunde by sine lesere produktet. Beltøs bøker omhandlet mest livet i fjellbygdene, hvor han var best kjent, men våget han sig ned i storbyen, gikk han i vilske og forplumret sig rent.
66Dog hans bøker gikk som varmt brød. Han vant mange venner, som spenderte på ham, beundret ham og hevet ham til skyene i den grad at det gikk rundt for ham. Han kunde gå på gaten og stanse og skrike op: «Her kommer den store Beltø.»
Også her i byen hadde han sine galante eventyr.
Beltø svermet for Drammensveien og de fine spaserstrøk, og ofte inntok han sine måltider der. Jeg så ham engang stå i Bygdø Allé med en klubb i den ene neve og en flaske i den annen. Han spiste og drakk og så høist oprømt ut.
Beltø var en varm fedrelandsvenn, og i krigstiden gikk han stadig i fyr og flamme. En dag jeg tok et glass øl i dampkjøkkenets lunsjkjelder, satt Beltø der og tittet i en avis. Da for han plutselig op fra stolen og skrek:
«Atter en torpedering! Nu går jeg like ned i krigsdepartementet og nedlegger min protest!»
Og ut travet han med martialske skritt og støtende sin svære stokk i gulvet, og gjestene så nysgjerrige efter denne myndige herre, hvem de måtte anta for en særdeles innflytelsesrik person.
Beltø var nu forlengst blitt enkemann, og da de barn som blev forsørget gjennem katolikkerne, hadde forlatt hjemmet kunde Beltø anse sig som ungkar og spillemann. Det var ham ikke så maktpåliggende å komme hjem på sin hybel om kvellen, hvor han fikk sitte og mugge alene, så selskapelig anlagt som han var. Nei, da foretrakk han å besøke en eller annen venn og kanskje bli der for natten. Således skredder Haglund. «Han var en særs gemytlig og oplyst mann,» sa Sven. Han hadde sitt verksted på Rodeløkken og benyttet Beltø som juridisk konsulent i en sak han hadde 67med en kafévert, som vilde snyte ham. På skredderbordet hos ham sov Beltø mangen natt, men fru Haglund likte det ikke.
Årene gikk ikke sporløs hen over Beltø. Da han var kommet over de sytti, fant hans forlegger at det han skrev var noe umuligt, som måtte kasseres. Hans tidligere bøker utkom riktignok stadig i nye oplag, og bokhandlerne hadde meterhøie stabler av Beltømanuskripter liggende, ting som visstnok kunde benyttes, når de blev grundig korrigerte og omskrevne, men for den videre produksjon sa bokhandler Gillund stopp. Altså skulde Beltø ikke skrive mere for ham, men opbebære en pensjon av en krone pr. dag, plus litt ekstra for de store helger. Overfor verden lot forfatteren det få utseende av at han fremdeles satt midt oppe i skriveriet, og hans velyndere beundret denne forfatter, som virket like kraftig langt utover støvets alder.
Det lot til at Beltø klarte sig gildt som pensjonist. Men saken var at der var tilfalt ham en liten arv fra Finnland, hvem det var overdratt en slektning av forfatteren å forvalte og hvorav han nu og da fikk et lite beløp utbetalt.
Om sommeren tok han sig ferie og flyttet på landet. Det vil si, at han bodde på Ekeberg og holdt sig selv med kosten. «Jeg har fått tillatelse til å bo der av min venn godseieren!» pleiet han å si.
Det syntes som Beltø blev stedse mere forfengelig med alderen. Da han nærmet sig de otti, bar han sitt svære skjegg på oldnordisk fasong som en gammel viking. Blid og gemytlig var han stadig, hadde helt bevaret sitt gode humør og sa aldri nei takk til en dram.
Så oprant hans ottiårs fødselsdag. Den omtalte slektning hadde avtalt med forleggeren at dagen skulde 68feires ved en større fest og gitt denne midler både hertil og til anskaffelsen av en ny dress, som forfatteren skulde vise sig i på sin hedersdag.
En stund efter at slektningen var gått, kom Beltø. «Nå går du ned til Gunerius Pettersen og tar dig ut en pen, blå dress som passer dig godt,» sa Gillund, «og så kommer du hit som en pen gutt klokken syv. Innlat dig ikke på eventyr med noen.»
«Kunde ikke falle mig inn, hr. Gillund,» svarte forfatteren, krenket blott ved påminnelsen herom.
Men klokken blev nok både syv og otte, mens selskapet ventet på hedersgjesten, og vertinnen skjendte for maten blev kold.
Endelig lød der usikre skritt i trappen. Inn kom dikteren ubarbert, med skidden snipp og i de gamle, luvslitte klær.
Gjestene hadde ondt for å gjøre gode miner, idet de gratulerte ham. Husets eldste søn førte ham tilbords, mens Gillund hvisket:
«Sven Beltø er sig selv lik til det siste.»
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Samlingen Dikterliv i Gamle Kristiania inneholder anekdoter fra Rudolf Muus' forfatterliv. Han forteller om forleggere han har truffet på sin vei og skildrer bymiljøer som i dag er borte fra Oslo.
Samlingen kom første gang ut i 1932. Se faksimiler av førsteutgaven på nb.no.
Med sine 286 utgivelser er Rudolf Muus en av de mest produktive forfatterne i norsk litteraturhistorie.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.