Eiler Hundevart

av Regine Normann

[10]

79Drugere dag end søndagen som nu fulgte, hadde Kima aldrig oplevd. Først jaget hun krøtturne «attafjelds», saa kløv hun til øverste bergknausen. Hun hadde den vanen at sitte der oppe og drømme sig væk fra alt hun ellers var sat til at utrette. Snart reiste hun med skyen over himlens rund – Saa var hun dronning i berget hos huldrekallen, bar guldkrone og silkekaape til hverdags, mens hun gik og saa sig om paa aker og eng og snakket godlaat for den gilde bølingen huldren aatte.

Eller hun bodde for sig selv paa Jørland og eide alle farmors ren og alt arvesølvet kjærringen tok med sig i jorden – – Nei ikke arvesølvet, for med det hadde farmor kjøpt sig sted og sæte i det paradis, finnen fik ha i fred for sig selv, uten at bumandsherket slap ind og forstyrret. Dit vilde Kima selv, naar hun døde, endda hun ikke aatte andet 80arvesølv at bære for sig med, end en sølvske og en bitteliten pen daabsspænde. Men Beiga-Galle kjendte farmor godt, og naar han fik høre at Kima var sønnedatter til Rein-Ellen paa Jørland, slap han hende kanske ind. Aa du, som farmor blev glad ved at se hende!

Slik brukte Kima drømme; men idag sat hun sturen og stirret sørover mot Bøfjerdingen. Hvad tænkte fremmedkaren paa nu i dette øieblikket – – – Var han staat op? mindtes han hende – – –

Gud give hun kunde skape sig om til en liten fugl, da vilde hun flyve saa fort, saa fort og titte ind til ham gjennem vindusruten. – Og naar han i eftermiddag begav sig paa veien til Malnes, skulde hun flakse med og kvitre vakkert for ham, at ikke turen blev fuldt saa tung og slitsom, som den ellers pleide være. – – –

Da hun langt om længe kom hjem med morgenmelken, fik hun høre vondord av moren for somlingen sin, og blev sat til at lage middagsmaten færdig, mens forældrene fik sig en liten blund før maaltidet.

Men helgrynsvellingen sviddes for Kima, og fiskegryten gjøvde over, saa alt fettet fløt i varmen. Og Nila som satte stor pris paa kveitemølje, 81blev sint og gav datteren en ordentlig lusing.

Kima strøk paa loftet og furtet maten, og da hun endelig drog sig ned, hadde de spist op hver smetter og smule av al den deilige kveiten. Hun stridgraat over al motgangen og ønsket sig død og borte, men Didrikka, det skarnet, sat paa trappehellen og lo.

Men det aller værste hændte om eftan i kaarstuen hos mormor, for da kom Kima av vanvare til at skubbe ned den fine postelinsmuggen. Den gik i knas, og mormor drev til hende over ryggen med krykkekjeppen og hutet hende paa dør. Aa jøie, jøie for motgang. – – Hadde bare Eiler Hundevart latt bli at gaa hjem, saa var leielsen uteblit.

… Det blev kveld og det blev nat og Eiler kom ikke. Hele huset sov, bare Kima sat hopkrøpet ved sengføtterne og lydde med opspilte øine efter det mindste knirk som kunde varsle hans nærhet.

Ved røstvæggen under vinduet stod sengen hans pent opredd med hvitt putevar og splinter ny skindfeld. Men hendes og Dikkas seng stod i kroken ved skorstenspipen, for der var det lunest, naar veiret var ruskevorrent.

Naar han nu endelig indfandt sig, vilde hun late som hun sov og bare titte paa ham 82med ene øiet. Ikke maatte han indbilde sig hun laa vaaken for hans skyld, aa nei da!

Slaguret paa stuen slog tolv og den slog ett og den slog to. Didrikka laa ved væggen og sov tungt, mens Kima vred sig søvnløs; blodet hamret og kinden brandt og sulten suget for bringen. Men ikke vaagde hun sig ned efter en liten matsmule eller en slurk vand til at stille suget med. Han kunde komme i det samme hun var nede, eller forældrene vaakne og spørre hvad hun snaket efter midt paa stilleste natten. De hadde skjendt nok for idag, hattret og forfulgt hende med slag og haansord. Aa gid hun var død i denne stund og sat paa farmors fang i paradiset, for her paa denne kummerfulde jord var det bare sorg og strid og vondt at være.

Hun blev sikkert syk nu, kanske fik hun et langt, smertefuldt sengelæger, kanske døde hun fort, men farlig dødssyk av hjertesorg blev hun, det kjendte hun aldeles tydelig der hun laa. Hun vilde be om at faa presten hentet til sig; og faren gik over myren til Bø og sa, som sandt var, at datteren hans, hun Jochumine Margrete, som stod konfirmert nu i vaar, stredes med døden og ba om at faa tale ved presten og bli «meddelt» før hun sluknet.

De hadde vasket hende og git hende ren 83serk paa, og hun fik ligge paa stuen i forældrenes seng. Der laa hvit salvet paa bordet, og to lys brandt, som da han meddelte mormor det aaret hun faldt og brak laarbenet. Og presten strøk hende endnu engang paa kindet med de fine myke fingrene sine, og talte alvorsfuldt om synden og om naaden og om blodet som renser.

Aa nei, saa vakker og hellig han var at skue med den hvite kraven og den side, fine sorte kjolen. De var tilstede og hjalp til med sangen baade forældrene og han Eiler Hundevart, og da handlingen var slut, klappet presten hende endnu engang paa kindet – det blev den sisste klap her i jordelivet – og Eiler tok hende i haanden og sa: Til lykke og salighed med sakramentet.

Men usynlig for de andre stod en engel i skinnende hvite klær med en palmegren i haanden færdig til at annamme sjælen og bære den op til Gud.

Hæljern skrapte mot sten. Som et lyn randt hun over gulvet og tittet ut glaset. Saa sandelig sat ikke fremmedkaren paa bordstablen og drog av sig støvlerne for ikke at uro de sovende.

Hun randt tilbake til sengen sin og la sig pent med dynen op til haken og hænderne 84foldet under nakken. Aa gudske, gudske lov og tak, at han var kommen!

Der kven det i gangdørhængslerne – ørlitet grand stanset han paa kjøkkenet, saa knirket det i stigen, og loftsdøren gled op og igjen.

Trøien og vesten hængte han paa en knagg i væggen, buksen vrængte han uvorren og lot den ligge paa gulvet, og saa la han sig med et træt stønn.

Da smatt Kima for anden gang op av sengen, og langbent, bararmet i den knækorte understakken randt hun over gulvet og stak sig ned ved siden av Eiler uten at mæle et ord.

Først tænkte Eiler jage hende; men da han fik se de svarte jenteøine som fulde av ømhet hang ved ham, orket han det ikke. Stakkars tosketinget, hun var jo som en vetskræmt fuggelunge, slik skalv hun. Og nensomt tok han hende godt ind i armkroken sin, som var det en liten søster, og slik sovnet de.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Eiler Hundevart

Den historiske romanen Eiler Hundevart kom ut i 1913. Handlingen er lagt til Vesterålen.

Eiler Hundevart er den eneste romanen i Regine Normanns forfatterskap med mannlig hovedperson, den unge Eiler Hundevart.

Da kirken skal flyttes fra Malnes til Eidet finner Eiler en svartebok gjemt i den gamle kirken. Fristet av løfter om rikdom og lykke, tar han i bruk boken og selger sjelen sin til «han Tykje».

Se faksimiler av 1. utgave, 1913 (nb.no)

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.