Eiler Hundevart

av Regine Normann

[13]

97Pisa og Blaafru og Vakkeriøian, alle de tre likeste melkegjeterne hans Nils Sjurssøn paa Eidet var som sunket i jord.

Samme efta det skedde, saa Nila fra pollen, der han laa roen efter kveldskokning, gjeteflokken sin paa høgste Klubben og la særlig merke til Pisa og Blaafru og Vakkeriøian, som gik og gnog for sig selv tæt ved Hullhammaren, de kaldte.

Han var krøtturskjær, Nila, og pratet op til dyrene sine, og Vakkeriøian, som var alet unda gjeten han tok med sig fra Jørland det aaret han giftet sig, svarte straks.

Men da Kima kom for at hente gjeterne hjem til natten, fandt hun alle saa nær som de tre Nila hadde set staa ved Hullhammaren. Hun lokket og hun lette, men nei om de kom.

Faren rodde iland og hjalp datteren med at søke, der han trodde de var; men det 98samme blev det samme, ingen gjeter var at høre eller se.

At klyve hamrer og ur og brat skogli en høstkveld i bekmørke og lokke gjeit gagnet litet. Men straks det næste morgen lysnet av dag, var de paa færde. De lette den dagen og næste dag og dagen som derpaa fulgte. Forhørte sig hos nærmeste naboer og bad gaaende folk høre efter paa gaardene de kom forbi, om ingen fremmed gjet var rækt dit; men til unytte var det alt de gjorde; ikke fandt de nogen selv, ikke fik de spurning av nogen heller.

Gammel-Synev sjøl og søskendbarnet hendes hun Bolsak-Mette paa Grimstad var med til at lete. De sa ikke stort og streifet ikke vidt, for da de fik høre hvor Nila sisst hadde set dyrene, tænkte de sit, fast de ingenting sa.

Men den som fjerde dags efta, da de alle sat samlet paa stuen hos Nila og fik sig mat og kaffe, tok bladet fra munden og nævnte aapent det alle gik og tænkte indi sig, det blev kaarkallen paa Bønna, han gammel Albrekt Albrektsen, og ordene hans faldt omtrent saa:

«Nu e det heint som ikkje ha heint, si æg va smaaglunt ikkje høger end ho Didrikka her staar. Daa møst vi ei blaa og kvit gjeit, 99Gulddokka vi kalla, og ho blei sisst set punne Hullhammaren.

Det var endaa han mobbror Lars som saag ho. – Han laag roen ette kokning i pollen liksom du Nila, og det var i medten av august, som det nu e i medten av september, og menkan maane e det nu som det var daa.

Der kom eit kvindfolk gaaanes slette raaka fraa Klubben til Hullhammaren, og ho bat paa ein lysegrøn bunding. Dokker veit det e ikkje saa høgt oppe, og han mobbror saag det aldeles tydelig, at bundingen hadde den letten.

Besst ho gik, saa stansa ho og lokka: Ket, ket, ket, ket, kom naa Gulddokka mi, ket, ket! Kvindfolket var paa størrels saa ho mor, og han mobbror syntes ho liknet ho paa maalet; men det var ikkje hende.

Han fik nap, det var endaa en diger tosk, og daa han hadde faat dein ind i baaten og ængt og hevve kroken og skulde sjaa op efter gjeita og kvindfolket, var de vække.

Vi leitte og vi spurt os førre ette Gulddokka, han far og ho mor og ho Ernstina, søstra mi, og han mobbror Lars og æg; men frit forbarka dyret saags ikkje.

Men niende dags morran, daa ho mor kom til sommarfjøsen, stod ho Gulddokka der som skotten op av jora, og vil dokker tru det, ho 100var ikkje meire asina, end det krøttur e asine, som blir melka baade morra og kveld.»

Ingen saa op, og ingen sa noget, og kallen som hadde snakket saa aapenhjertig, følte sig brøstholden og pratet videre:

«Men I, Olaves-Synev, var ikkje han Olaves, manden jæres, ute for et veppels, eller har æg drømt det.»

Synev sopte brødkrummerne av bordplaten og heldte dem i munden og gumlet fort.

«I har ikkje drømt det, Albrekt-mann, han vart ute for eit kvindfolk, skal æg sei jær.»

«Fortæl mor, e I snild,» bad Nils-Johanna og tok mindste baanet, hun Elle Sjurine, paa fanget.

«Jau,» pratet kjærringen, «han Olaves, Gud glæde hans sjæl der dein e, hadde det med aa sjaa meir end ainna folk, og saa var det en vaar, lauvet var netop sprotte, han gik til Bulidstranden for aa teng han Otter-Jørn til aa kom og hjælp os med aa spre gjøsla.

Bess saa han gik, fik han sjaa et blaaklædd kvindfolk fremma førre sæg. Ho var pynta og pæn med et roset silketørklæ paa hovve. Gik han Olaves fort, gik ho fort, og gik han Olaves langsomt, gik ho ogsaa langsomt, og sæt han Olaves sæg, saa sæt ho sæg likelessen.

101Men punne Hullhammaren blei han Olaves saa ussel og trøit, at han seig ihop paa ei tuva, og ka der meir skjedd, kunde han ailler gjør skjekkelig rede for. Men ette meddan fain æg han sovanes i bakkan, og daa va han saa hask og fremmen i auan, at æg ailler skal gløm det, om æg blir huinner aar.»

«Ja du sei det du,» sa Bolsak-Mette og rugget med overkroppen. «Men hus du ikkje, Olaves-Synev, at vi hørt, daa vi var ung, at sønnen hans Karel i Skatvaagen blei tat ind til huilla og vart borte – – ja la mæg nu ikkje lyg – – men sei æg tre vekker, saa sei æg ikkje ein dag for litet. De løist kjerkeklokka ei prækenhelg paa Malnes og fik han ringt ut.

Men dokker hus daa vel fleir end æg, at det sveiv dokker for øiran,» spurte Bolsak-Mette.

Kima sat blek av bare spænding og glodde paa de gamle, som aatte saa god besked om hitfolket, og hun magtet ikke dy sig for at lægge ord med i laget.

«Dem sei de har kjerke og prest akkurat som hos os; men naar de skal sei gudsnamn, nevn de han Tykje isteden. E det sandt, dokker saa veit det?»

«Hyss, Kima, ikkje bland dæg fremmi, naar 102gammelt folk snakka,» advarte moren og traadte hende haardt paa foten for at gi formaningen mere eftertryk.

«Æg spørr bære om de e sandt,» fortfor Kima stædig.

«De e nu meire de underjordiske end huilla, som har det, du der nevn,» mente Albrekt Albrektsa. «Men blir du nokken gang tat i berg, Kima, saa nemn du trøgt gudsnamn, daa maa di slepp dæg ut, enten de vil eller ikkje.»

«Aa, det skal æg hus! Høirt du det, Dikka?»

«Ja,» pustet Didrikka, som stod og hang bak farens stol og orket næsten ikke faa maal for sig, saa fælen var hun.

Nils-Johanna satte mindste jenten fra sig paa bænken og heldte kaffe i kopperne for tredje gang og bad dem værsaagod æte og drikke av det slaget, der var.

De blaaste og de drak, og kallene kveikte pipe. Og om en stund sa gammel Albrekt Albrektsa:

«I snakka om han derre striken hans Karel i Skatvaagen, I Bolsak-Mette; men hus I ikkje kolsen forældran hans fekk rede paa kor han var henne?»

«Nei, det har pleint segge mæg av mindet.»

103Jau, mor til striken gjek til Jørland og spurt mormor hans Nils Sjurssøn, som her sett, og ho var det som saag i brændevinstomlingen, at glunten sat med et duka bord og aat graut. Og ho fortælt ka slags folk han var sammens med, og paala dem aa løis kjerkeklokka.»

Nila rettet sig kry i sætet. Var det ikke saan bestandig, at det var finnen og ikke bumanden, som aatte visdommen angaaende det skjulte, spurte han brysk.

«Saa skaf gjeiten dine frem,» gnefset gammel Synev.

Ja, det kain I brændfortære jer paa at æg skal,» svor Nila, og de svarte finneøine gnistret ondt mot kjærringen.

Men den gangen trængte ikke Nila ty til trolldom, for da han aapnet bislag-døren, gik alle tre gjeterne og gnog i bakken ovenom kirken; og Vakkeriøian brækte, straks den blev ham var.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Eiler Hundevart

Den historiske romanen Eiler Hundevart kom ut i 1913. Handlingen er lagt til Vesterålen.

Eiler Hundevart er den eneste romanen i Regine Normanns forfatterskap med mannlig hovedperson, den unge Eiler Hundevart.

Da kirken skal flyttes fra Malnes til Eidet finner Eiler en svartebok gjemt i den gamle kirken. Fristet av løfter om rikdom og lykke, tar han i bruk boken og selger sjelen sin til «han Tykje».

Se faksimiler av 1. utgave, 1913 (nb.no)

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.