Eiler Hundevart

av Regine Normann

[16]

114Sengkammerset hos Barbro Zidselle Fhyn var delt i to. Ene halvparten med adkomst fra kjøkkenet hadde hun eslet Eiler Hundevart at ligge paa. – Andre halvparten med indgang fra stuen hadde hun selv. Men der var dør i panelingen mellem begge kammerser. Drengene og begge jenterne laa paa kjøkkenloftet.

Hun hadde skikket begge gutterne og en av husmændene med firroringen til prestegaarden for at hente Eiler Hundevart. Tjenesten hans var utløpet i forgaars; men veiret var for utrygt til at fare efter ham da, og det samme hadde været tilfældet igaar. Men idag var det fint veir med passe bør, og naar det lakket mot kvelden, hadde hun dem sikkert tilbake, og gudinderlig give, den vakre gutten vilde slaa sig til ro under hendes tak og befinde sig vel.

Travel traakket hun dagens mange gjøremaal tilende og undte sig knapt ro til at sitte 115før henimot nonstid, og da blev det rokken hun grep efter. Endda manglet der et par hesper islæt til væven hun vov paa, og dem betrodde hun ingen anden end sig selv at spinde. For vadmelet skulde bli juleklær til Eiler.

Prøven hadde hun faat sendt fra Hadseløen der var just kuløren paa mote blandt storkarene – dallblaa renning og staalgraa væft, og naar tøiet blev stampet og presset, vaagde Barbro Zidselle, det kom til at ta sig ut i klær paa en ung velskapt krop.

Det ringlet og kløk med bjelder utfor husvæggen, fine singl av messingbjelder og haarde kløk av jernbjelder. Barbro skjøv rokken tilside, la plagget hun brukte ha over fanget mens hun spandt, paa stolsætet og gik til røstvinduet for at se paa buskapen sin, der nu fik gnage haaen av hjemmemarken. Der var alle ti melkekjørene og begge de røde og hvite kalver, og der kom hesten og kvigen, og alle tre griserne diltet efter og aat græs, de med. Men gjeterne saa hun ikke.

Og nidkjær for sit skred hun til andre vinduet og speidet til hun fik øie paa dem i storuren. Der var bra med græs, som stod og raatnet til unyttes, saa der maatte de gjerne gaa.

116Paa flaten under uren beitet en flok sauer. De hadde nys tat smalen ned fra heiene for at se om hver hadde sine i behold, og gaat og lett efter dem som manglet. Igaar fandt budeien hendes fem, saa nu hadde hun sine otte og firti med smaat og stort gaaende i flokken derborte paa flaten. Smaabeist, som sau og gjet, var det ikke større vaage ved at ha mange av. Fik de bare en liten høivisk til morgen, vinterfødde de sig selv og beitet i tangbroen om saa fok og sne stod himmelhøit.

Værre var det med storbeistet, og trøste og bere Barbro om fisket slog feil, saa de ikke hadde avfaldet at dryge foret med. Da blev det svart nød i fjøset. Og av alle de jammer-stønn Barbro Zidselle visste at nævne, var ingen saa forfærdelig i sin anklage, som naar umælende dyr ropte til Vorherre om mat. Hun hadde været med paa at kjøre kniven i utpinte krøttur, brutt av saar og sult; men Vorherre i sin miskundhet bevare og skaane hende for at se det syn omigjen.

Værdig skred hun tilbake til røstvinduet, og fra buskapen streifet blikket husene paa andre siden vaagen. Det røk av piperne, ytterdørene stod oppe, og smaaunger og krøttur vrimlet rundt husvæggene.

Ikke et eneste karfolk var at se. Det 117var lørdagsefta, og da brukte de ha tilhold paa Ellingsen-kramboden, og dræpte tiden med tobak og dram og druge skrøner, saa et stakkars kvindfolk maatte blues og blekne, om hun vaagde sig i nødvendig erend paa buen.

Det lakket mot kveld. Fra øst kom skumringen og la skygge over land og sjø. Den kom fort, som vilde den indhente dagen og solen, der var ved at gaa til hvile i havet i vest. Barbro stirret spændt ind i det fattigslige graa; var det et seil, den brune flekken, hun skimtet der langt ut paa? Der fænget den glans i straalerne fra den synkende sol og sluknet med den. Men det var baatseil!

… Vilde skjæbnen være hende naadig denne gang, og skulde hun nu faa mætte sit øie og stille hjertets sultne sug efter det som var vakkert og behagelig at se og føle paa. For salig avdøde Joel, Gud glæde hans sjæl – han var ikke bare søtmelken at være gift med. Ikke aatte han haar paa hodet, det lugtet ikke godt av pusten hans, og saa var han plaget med «fotkjyll».

Men gaves der mellem himmel og jord noget tristere for et kvindfolk end nat efter nat ligge i seng med en mand hun ikke orket smyge sig indtil med al sin krop – –

118Men du jøsses som hun kastet væk tiden med funderinger og glemte det vigtigste. Hadde hun ikke at smøre lefser og steke fløtevafler og fjelge sig selv, inden baaten la tillands.

Svint rugget hun ind paa kammerset og tok frem barberskrinet hans salig Joel. Der var skarpe kniver og speil i lokket, og hun maatte overfare haken sin inden Eiler Hundevart kom, for det var blit saa besæt til at gro skjeghaar paa den, siden hun steg paa alderen.

Da haken var undagjort, kom turen til haaret. Hun tok huen av, løste de lange fletter og gnidde haaret omhyggelig ind med vellugtende olje, glattet efter med finkam, flettet og fæstet og bandt silkehuen paa igjen. Saa fandt hun sig et rent forklæ i mellemste dragkisteskuffen, knyttet det brukte utenpaa og skyndte sig ut paa kjøkkenet.

Da karene var matfjont efter reisen, bad Barbro Zidselle Fhyn Eiler Hundevart ind paa dagligstuen og trakterte med dram og sukkerbete. De sat ved klaffebordet, han i salig Joel sin skindtrukne armstol, hun i sin rummelige kubbestol, og lyset stod og brandt midt imellem dem.

Hun sa, som tilfældet var, at hun agtet 119at sætte ham over de andre tjenerne og gi ham magt og myndighet jevnt med sig selv. Og Eiler, hvis sind hadde været knuget av mismod siden det med hønen slog feil, og ikke visste sig anden vei til ære og rigdom end forskrive sin arme, syndige sjæl og krop til helvedes herre og fyrste, blev glad for tiltroen hun synte ham.

Men styret fik bli paa de hænder det var, for ikke kunde hans ringe indsigt maale sig mot hendes, saant aparte dygtig kvindfolk hun aatte ord for at være.

Glad ved kytet hans la hun begge armene flatt efter bordkanten og lænet sig mot dem saa barmen svulmet. «Kvindfolk er kvindfolk, Eiler Hundevart,» sa hun og saa ham ind i ansigtet. «Æg raar ikkje med at være overalt, og sjæle glad skal æg bli den dag, æg faar en anden til at dele børden med mæg. Men nu maa du værssegod smake paa traktementet, det e til ære for dæg æg ha borre det frem.»

Morgenen efter – det var endda søndag – bar Barbro kaffe paa sengen til husbondskaren sin. Der var bakkels og nysmurte lefser og fløtevafler paa brettet, som til en storkar, og selv staset hun i hvit dreielsnattrøie, purpurrød understak, gul og blaa ringete hoser 120og lave, sorte skindsko. Unda silkehuen stak der glat hørgult haar, og huden paa hals og hænder var kriddende hvit og drysset med fregner.

Hun satte brettet fra sig paa sengen og bad ham endelig forsyne sig av det ringe der var, mens hun la et tór i ovnen hans. Det blaaste surt ute, fortalte hun, og der var tynd isskorpe paa vassbaljen i bislaget, da hun kom for at fylde kaffekjelen.

Men da Barbro var færdig med ilæggingen, satte hun sig paa sengkanten og drak selv en taar for at holde Eiler med selskap. Hun var støtføtt og fyldig, og stakken strammet rundt hofterne saa skjørtsplitten glipte.

«Jammen er hun drug,» tænkte Eiler, han laa og tok øiemaal av kjærringen, «men du verden for en glo at ha hos sig i sengen en kold vinternat.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Eiler Hundevart

Den historiske romanen Eiler Hundevart kom ut i 1913. Handlingen er lagt til Vesterålen.

Eiler Hundevart er den eneste romanen i Regine Normanns forfatterskap med mannlig hovedperson, den unge Eiler Hundevart.

Da kirken skal flyttes fra Malnes til Eidet finner Eiler en svartebok gjemt i den gamle kirken. Fristet av løfter om rikdom og lykke, tar han i bruk boken og selger sjelen sin til «han Tykje».

Se faksimiler av 1. utgave, 1913 (nb.no)

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.