Eiler Hundevart

av Regine Normann

[7]

59Der var lik fra Jørenfjorden – Lars, sønnen til Peder Obert og Peder-Brita paa Verhalsen var «til jorden» –

Men følget var svært faatallig, for liket hadde vederfartes bespottelig haan og retfærdig gjen gjældelse av den «føggel», gutten støtt hadde hattret fra han blev saapas til kar, han kunde bruke armen til stenkast. Og vetuge folk vilde nødig utsætte sig og sit for hevnfuglens mishag ved at ta del i begravelsen.

Gjengjældelsen begyndte med, at en dag Lars og far hans laa roen efter hyse, kom der en skjur og satte sig til at skrikle paa fremstavnen. Gutten, som ikke taalte se fuglen, trev øskarret og slængte det efter den, men gled i det samme paa den sleipe bundtilje og knuste knæskallen.

«Der fik du det, din forbanna gneiste,» bandte far hans harm, trev sønnen i koftekraven og slængte ham op paa toften. «Har ikkje baade 60æg og ho mor din med graatanes taarer bedt og formanet dæg: Lars, la den stakkars skjura faa være i fred. – Du veit ho kan hemn sæg, sa vi, og gudnaade den som faar erta ho paa sæg. – Lydd du kanske? Nei værre og værre besæt blei du. – Reire har du revve ner, og eggan har du mølstra, og føggelen sjøl, det arme kreket, har du steina fraa gaarden. Og gjor’ æg min ret, saa slog æg dæg ihjel, din helvetes bytting, du ligg der og pistra.

Ønka du dæg for keet, sei du? Du kan takk og velsign, om du slepp med dettan, for skjura, Lars, ho e mægtig baade i ondt og i godt.»

Men Lars slap ikke – Verk fra knæet aat sig langs med laarbenet og videre opover, og kjøtbete for kjøtbete flaknet fra levende krop, saa det var en ynk at se og høre for alle som kom ind og blev vidne til smerten og til stanken.

Den dagen han sluknet, sat der fuldt med skjur paa stuemønet, og Peder-Brita maatte bruke soplimen for at holde fuglene væk fra sønnen det øieblikket de bar ham til skjaaen, hvor han skulde kvile paa likstraa, indtil de fik ført ham til jorden.

Hele natten og dagen derefter sat skjuren paa skjaataket og skreklet og bar sig, saa det 61var fælt at høre paa. Mindst hundred fugl var der, og det lød som krævde de regnskap for mange aars overlast av ham, synderen, som nu laa død og stiv paa bakstebordet inde i skjaaen.

Utpaa kvelden lettet skaren og fløi til ymse kant, saa nær som to, der blev igjen paa taket.

Men da Peder-Brita og Peder Obert og et par av nabokjærringerne tidlig næste dags morgen kom for at svepe liket og lægge det i kiste, var begge øinene hakket ut.

*

Eiler Hundevart blev med likbaaten til Jørenfjorden, siden det var baade letvintere og kortere at komme til Malnesfjerdingen den veien, og aat middag i begravelsesgaarden. Siden fulgte han med ungdommen til Skorpen paa dans.

Og enten det nu kom av han tjente hos presten og var kjendt for en hag og hændig kar, eller det kom av besvergelsen, han signet sig med morgen og kveld, alle saa var de snilde mot ham og tedde ham aabenbar ære. Kjærringerne kruste for ham med mat, og karene ryddet sæte for ham paa hædersbænken mellem sig og trakterte grust med snus og brændevin.

Næsten nifst blev det, da Auen Paalsa, som 62jo alle visste var folkeskygg, sent om kvelden kom stavrende til laget og spurte, om det var saa, at sønnen til han avdøde skipper Hundevart var der.

Eiler var midt i en slaatt og yrende fuldt var det paa gulvet. Han kjendte som drog nogen ham i akslen, og da han saa op, blev han vâr en lang, skindmager gamling som stod og skorte sig mot dørkarmen og nidstirret paa ham. Fyren hadde grissent, graat skjeg, og graa haartjafser hang under bremmen paa topluen; om halsen bar han et tykt, blaat uldskjerf.

Eiler Hundevart ante ikke hvem manden var, men jenten han danset med, sa det var han Auen Paalsa paa Mikkelsnesset. Han skulde i ungdommen ha dræpt en mand og røvet liket, og siden hadde han med de døde at gjøre og maatte følge dem, naar de var ute paa gangfærd. Hvad vilde det utysket her?

«Det er visst mæg han vil ha tak i,» kviskert Eiler, slap jenten og slentret ut av dansestuen.

Auen Paalsa kom efter, naadde ham paa trappen og klinte sig op til ham.

«E du søn til han avdøde skipper Hundevart?» gneldret kallen ind i øret paa Eiler.

«Ja, dem sei det,» svarte Eiler stuss, han likte ikke opsynet til karen som spurte.

63«Føll med mæg attom novva,» bad kallen, og stiltret stivbent nedover trappetrinnene.

Eiler fulgte halvt nysgjerrig, halvt arg, hvad i alverden hadde den trollkallen at si ham i enrum.

Da de vel var i skjul bak novven, trak Auen Paalsa sølvtomlingen og brændevinsflasken frem av koftebarmen og heldte i en dram til Eiler.

Han takket og drak, men Auen trængte slettes ikke bry sig med at skjænke ham, fremmede glunten.

«Du e ikkje saa fremmed som du sjøl trur,» sa kallen og blunket rapt. – «Æg kjem med bud fraa far din til dæg, og skal hels og sei, du kjem længst med bære aa bruk gudsoran.»

Eiler blev kokende harm. Var det ikke nok med den tort jomfru Sloltz hadde tilføiet ham, skulde nu ogsaa dauingerne komme og lægge sig paa tverke med tøis og unødig formaning.

«Reis til helvetes baade I og budskapet Jæres,» sa han mut, «og hels han far fraa mæg, at æg e mand for sjøl at bestem over handlemaaten min, saa han træng ikkje bry sæg med at skikke bud omigjen.»

Da lo Auen Paalsa aldeles lydløst med hopknepne øine og vidtaapen mund, og Eiler glante 64klomsen ind i det røde, tandløse svelg og fælsket for kallen.

«Du e kort for hovve, som far din var det før dæg, og du kan lite paa æg skal bring svaret dit frem,» forsikret Auen lystig og strøk Eiler paa akslen.

Nogen kaller stimte om novven, en av dem var bumand, resten var finn og halvfinn. De saa Auen Paalsa staa og le, og det syn var dem saa uvant, at de plent glemte den forretning de selv gik i, og blev staaende paa rad og glane og saknet ord for hvor rent forundret de var.

Eiler nyttet øieblikket og smatt fra dem ind til dansen, og straks stimte kallene efter, randt op paa siden av ham og frittet ublut:

«Ka va det dein karen hadde aa sei dæg?»

«Ka fan skjel det dokker,» gnefset Eiler, trev en jente og blandet sig uvørren i flokken av dem som danset.

Men han var utpekt, og hvor han snudde sig, saa han øine som frittet, og jenten han danset med, tagg rent syk i stemmen: «Sei mæg ka han ville dæg, saa e du snild.»

Men Eiler trampet stø takten, svang jenten, saa stakken stod som hjul, og less ikke høre. Fan til ublu herk!

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Eiler Hundevart

Den historiske romanen Eiler Hundevart kom ut i 1913. Handlingen er lagt til Vesterålen.

Eiler Hundevart er den eneste romanen i Regine Normanns forfatterskap med mannlig hovedperson, den unge Eiler Hundevart.

Da kirken skal flyttes fra Malnes til Eidet finner Eiler en svartebok gjemt i den gamle kirken. Fristet av løfter om rikdom og lykke, tar han i bruk boken og selger sjelen sin til «han Tykje».

Se faksimiler av 1. utgave, 1913 (nb.no)

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.