Innledning ved Ellen Nessheim Wiger

Johan Nordahl Brun

Johan Nordahl Brun er i dag kanskje mest kjent for sitt virke som biskop i Bergen og for sine salmer. I tillegg kjenner vel de fleste til Bergenssangen «Jeg tog min nystemte» og drikkevisen «For Norge Kiæmpers Fødeland» som regnes for Norges første nasjonalsang. Hans øvrige diktning er dessverre nesten glemt.

Brun ble født på Byneset ved Trondheim i 1745, men vokste opp i Klæbu hvor faren, Svend Busch Brun, drev gårdsbruk. Foreldrene, særlig hans mor, Mette Catharina Nordahl, sørget tidlig for at gutten lærte å lese, og Brun lærte tidlig Bibelen å kjenne. Som 13-åring begynte han å lese latin med sin eldre bror Johannes som var kommet hjem fra København som teologisk kandidat. Men selv om Brun var en flittig elev, var han mer opptatt av idrett; bare 12 år gammel var han blitt innskrevet som underoffiser i det Nordenfieldske Skiløberkorps. Til tross for at familien slet økonomisk, ble Brun i 1760 sendt til latinskolen i Trondheim og fikk der historikeren Gerhard Schøning som lærer. Etter tre år i Trondheim ble han student og reiste til København, hvor han blant annet tok sin eksamen artium og leste fransk. Oppholdet i København ble ikke langvarig. Etter ett år reiste Brun tilbake til Trondheim og ble huslærer hos kammerråd Meinche. Ved siden av huslærerposten begynte Brun å lese teologi på egen hånd. I 1767 fikk han igjen muligheten til å dra til København og tok der sin teologieksamen, dog med dårlig karakter. I hovedstaden møtte han også Claus Fasting som introduserte ham for Salomon Gessners poetiske prosastil, noe som trolig inspirerte Brun til selv å begynne å dikte da han vendte tilbake til huslærerposten i Trondheim. De poetiske forsøkene skaffet Brun stillingen som sekretær for Det Kongelige Videnskabers Selskab, stiftet som Det Trondhjemske Videnskabsselskab i 1760 av Gerhard Schøning, Peter Frederik Suhm og Johan Ernst Gunnerus. Av Bruns tidlige dikting er «Naturens Navnedag» (1769), en hyllest til biskop Gunnerus, mest kjent.

Da biskop Gunnerus i 1771 dro til København for å forhandle med minister Struense om et eget norsk universitet, tok han Brun med seg som sekretær. Men siden forhandlingsspråket var tysk, et språk Brun ikke behersket særlig godt, fikk han raskt avskjed fra sekretærstillingen. Brun valgte likevel å bli i København, og siden han nå stod uten jobb, vendte han seg igjen til diktningen. I løpet av 1772 skrev han to tragedier (Zarine og Einer Tambeskielver) og en rekke småting, blant annet drikkevisen «For Norge Kiæmpers Fødeland».

Brun tilbrakte bare ett år i København. I oktober 1772 fikk han embete som residerende kapellan på Byneset og reiste derfor hjem igjen til Norge. Det var ikke noe stort kall han fikk, men han tjente nok til at han kunne gifte seg med Ingeborg Lind som han hadde vært forlovet med i 12 år. Brun trivdes godt på Byneset, men den trange økonomien tvang ham snart til å søke bedre embeter. Brun ville helst bli i Trøndelag, men fikk ingen av embetene han søkte. I stedet ble han i 1774 sogneprest ved Korskirken i Bergen. Selv om han i begynnelsen ikke følte seg hjemme i Bergen, ble han der resten av livet. Som sogneprest ved Korskirken (1774-93) og Domkirken (1793-1804) og senere som biskop (1804-1816) ble Brun en av Bergens sentrale personer. Som biskop var han strengt rettroende og autoritær. Han var svært opptatt av de politiske hendelsene rundt 1814 og var en trofast talsmann for Christian Frederik og selvstendighetspartiet. Han var derfor skuffet over utfallet, men forsonte seg likevel raskt med at Norge var i union med Sverige. Brun døde i 1816.

Bruns litterære produksjon etter 1772 består hovedsakelig av mindre skrifter: Salmer, taler (Evangeliske Sange, 1786; Hellige taler, 1797-98 og 1805) og dikt (Samling av Johan Nordahl Bruns mindre Digte, 1791). Men han skrev også en del dramatiske verker og et episk dikt (Jonathan). Hans dramatiske produksjon omfatter syv skuespill, hvorav tre ble utgitt anonymt. Av de syv skuespillene er to sørgespill/tragedier (Zarine, 1772; Einer Tambeskielver, 1772), ett syngespill (Endres og Sigrids Brøllup, 1791) og fire komedier (Republikken paa Øen, 1793, Officeren, Væveriet, Toldbetienten). I tillegg kommer komedien Jomfrue Pecunia (1768) som sannsynligvis må tillegges Brun. Jf. Jan Ragnar Hagland: «Kva tid debuterte Johan Nordahl Brun som dramatiker?» (Hagland 1980).

Zarine og Einer Tambeskielver

Zarine og Einer Tambeskielver ble som nevnt skrevet mens Brun oppholdt seg i København i 1772. Universitetet i København var da det eneste universitet i det dansk-norske riket, og det var derfor mange norske studenter i byen. Nordmennene holdt sammen og den norske patriotismen blomstret, noe som fikk ytterligere næring da nordmannen Hans Bull i 1769 vant en diktkonkurranse foran danske Charlotte Dorothea Biehl. I 1772 utlyste Det danske Selskab for de skønne Videnskaber en pris for beste originale sørgespill. Johan Nordahl Bruns Zarine vant prisen, og stykket ble oppført på den Kongelige Danske Skueplads med stor suksess. Feiringen av suksessen ble holdt på Madam Juels kaffehus, som var det faste tilholdsstedet for nordmennene i København, og resulterte i at Det norske Selskab ble opprettet i 1772.Det norske Selskab ble formelt etablert i 1774. Blant selskapets medlemmer finnes kjente navn som Johan Herman Wessel, Claus Fasting og Claus Frimann. Det er skrevet flere bøker om Det norske Selskab i København, se for eksempel Liv Bliksrud: Den Smilende Makten (Bliksrud 1999) eller A. H. Winsnes: Det norske Selskab 1772-1812 (Winsnes 1924). Selskapet var både en klubb hvor nordmenn møttes og et dikterakademi. Bidragene til Det norske Selskabs mange dikterkonkurranser ble utgitt som Poetiske Samlinger udgivne af et Selskab (1775, 1783, 1793).

I motsetning til mange av samtidens diktere, deriblant Johannes Ewald, som var inspirert av tysk følsomhetsdiktning, var Det norske Selskab inspirert av fransk-klassisistisk litteratur og tenkning, med navn som Jean-Baptiste Molière, Pierre Corneille, Jean Racine og Franois-Marie Voltaire i spissen. Diktningen var et ledd i et dannelsesprosjekt. På samme måte som Holberg noen tiår tidligere ville selskapsmedlemmene vise at morsmålet var et fullverdig litterært språk. Selskapets klassissisme var blandet med en sterk sans for komikk. Det kanskje beste resultatet av denne blandingen er Johan Herman Wessels Kierlighed uden Strømper fra 1772, som er en humørfylt tragedieparodi skrevet i pakt med alle genrens regler. Stykket var opprinnelig ment som en intern spøk i selskapet, særlig som et vennlig spark til Brun og Zarine, men ble utgitt og oppnådde stor suksess på Den Kongelige Danske Skueplads.

Suksessen med Zarine ga Brun mot til å forsøke seg på enda et sørgespill. I tråd med den norskhetsbegeistringen som rådet innad i selskapet og kanskje inspirert av utgivelsen av Gerhard Schønings Norges Riiges Historie året før, valgte han denne gang et emne fra fedrelandet. Valget falt på historien om Einar Tambarskjelve som Brun helt fra sin oppvekst i Trøndelag hadde beundret. Einer Tambeskielver. Et Sørgespil i fem Optog til Brug for den Kongelige Danske Skueplads ble skrevet i København sommeren 1772 og utgitt om høsten samme år. Men til tross for at den anerkjente litteraturkritikeren A. G. Carstens hadde sett igjennom stykket og gitt Brun råd underveis, fikk det ikke noen god mottagelse. Rolv Nøtvik Jakobsen (Jakobsen 1999) gir en fyldig framstilling av både den danske og den norske mottagelsen av Einer Tambeskielver. Kritikken gjaldt til dels stykkets poetiske kvalitet, men først og fremst emnevalget. Stykket ble sett på som en trussel mot eneveldet og ble derfor aldri oppført i København. Først i 1793 fikk Brun gleden av å se Einer Tambeskielver på scene og da av en gruppe amatører i Bergen. I 1832 ble stykket oppført på Christiania Offentlige Theater som feststykke i anledning Karl Johans fødselsdag.

Både Zarine og Einer Tambeskielver er skrevet etter fransk-klassisistisk mønster. Om den franske klassisismen og den franske tragedie, se for eksempel Truls Winther: Den franske klassisisme (Winther 1980) og Peter Rokseth: Den franske tragedie (Rokseth 1928). Men mens han i Zarine, som har Voltaires Zaire (1732) som forbilde, følger det klassisistiske mønsteret nesten slavisk, tar Brun seg flere friheter i Einer Tambeskielver. Allerede emnevalget er utradisjonelt: handlingen er hentet fra norsk historie og er lagt til Norge. I tillegg bryter han kravet om enhet i sted i det han i fjerde akt flytter handlingen fra kongsgården til domkirken. Begge sørgespillene har fem akter (Optog) og er skrevet i aleksandrinere, men i Einer Tambeskielver går Brun bort fra parrim som var den vanlige rimstillingen for aleksandrinere. I stedet bruker han omsluttende rim (AbbA eller aBBa) men opprettholder den regelmessige vekslingen mellom mannlig og kvinnelig kadens.Brun gjennomførte denne rimendringen til tross for at A. G. Cartsens rådet ham fra det. I Carstens’ kommentarer til stykket (Bing 1921, 153) ser man at Carstens til nød kunne godta kryssrim fordi dette var en rimstilling Voltaire hadde brukt i et av sine verker.

Tidligere utgaver av Einer Tambeskielver

Einer Tambeskielver ble første gang utgitt av A. H. Godiches Efterleverske ved Frid. Christ. Godiche i København 1772. Seks år senere, i 1778, ble stykket på nytt utgitt, denne gang sammen med fire samtidige skuespill i bind II av Nye originale Skuespil.Nye Originale Skuespil. Med fortale av Peder Topp Wandall. Bind 2, 1778. København, Gyldendalske Boghandel. Samlingen inneholder foruten Bruns to tragedier Johan Herman Wessels Kierlighed uden Strømper (1772) og stykker av blant andre Niels Krog Bredal, Ove Malling og Charlotte Dorothea Biehl. Det er uvisst om Brun hadde noe med denne utgaven å gjøre. Han hadde på den tiden for lengst flyttet tilbake til Norge, men det utelukker ikke at han visste om og deltok i utgivelsen.

I 1945, i forbindelse med 200 års-jubileet for Bruns fødsel, kom en tredje utgave. Brun, Johan Nordahl 1945. Einer Tambeskielver : Et Sørgespil i Fem Optog til Brug for det Kongelige Danske Skueplads. Ved Francis Bull. Oslo, Cammenmeyer. Francis Bulls innledning til denne utgaven inneholder en fyldig redegjørelse for verkets litteraturhistoriske kontekst, men utgaven mangler filologiske kommentarer og opplysninger om hvilken av de to tidligere utgavene teksten er basert på.

Stykket foreligger også i en svensk oversettelse fra 1782.Brun, Johan Nordahl 1782. Einar Tambaskjelfver : Tragedie i 5 Öpningar. Svensk oversettelse ved H[edv. ] S[chultzen]. Gøteborg.

Manuskripter

Det er bare bevart ett manuskript til Einer Tambeskielver (NBO Ms.4° 1095). Manuskriptet befinner seg i Håndskriftsamlingen ved Nasjonalbiblioteket, avdeling Oslo.

NBO Ms.4° 1095 er påført årstallet for stykkets tilblivelse (1772), men manuskriptet er ikke datert. Det skriver seg trolig enten fra et relativt sent stadium i tilblivelsesprosessen eller det kan være en avskrift av førstetrykket ettersom teksten i manuskriptet er nærmest identisk med førstetrykket. En sammenligning av de to versjonene avdekker så å si bare ortografiske varianter, den eneste større forskjellen er at NBO Ms.4° 1095 mangler en del verselinjer mot slutten av stykket.Det ser ut som de manglende verselinjene skyldes at skriveren har hoppet over et blad under avskriften eller at et blad har blitt borte senere.

Det finnes dessverre få opplysninger om manuskriptets proveniens. I Hallvard Lies katalog fra 1948 står det at manuskriptet kom til Håndskriftsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Oslo, nå Nasjonalbiblioteket, avdeling Oslo, i 1910, men det gis ingen opplysninger om tidligere eiere (Lie 1948). På innsiden av permen står det imidlertid to etternavn, Tordenschiold (overstreket) og Sparre, som kan være navnene på to tidligere eiere av manuskriptet.

NBO Ms.4° 1095 består av 5 legg á 8 blad og 1 legg á 3 blad, til sammen 43 blad. Det finnes verken foliering eller paginering. Manuskriptet er ført av to hender og skillet mellom disse går omtrent midt i stykket (før Tredie Optog, Femte Optrin). Sammenligner man de to skriverhendene, kan det se ut som skriveren av den første halvdelen har en mer konsekvent ortografi enn skriveren av andre halvdel. En sammenligning av de to skriverhendene og Bruns egen håndskrift tyder på at Brun ikke selv er en av skriverne av manuskriptet.Skriverhendene i manuskriptet er blitt sammenlignet med Bruns håndskrift i brev til Peter Frederik Suhm, 22. Januar 1774, brev til Peder Andreas Heiberg, 3. Oktober 1785, to autografer fra 1798 og 1807 (NBO Ms.fol. 3453) og en brudetale fra 1802 (NBO Ms. 8 1864). Ingen av disse dokumentene er samtidige med Einer Tambeskielver, men med mindre Bruns håndskrift forandret seg i løpet av to år (fra 1772 til 1774), er ingen av skriverhendene i NBO Ms.4° 1095 Bruns.

I tillegg til renskriften/avskriften er fragmenter av A. G. Cartsens’ kommentarer til Bruns to tragedier bevart.Fragmentene befinner seg i Bergen, men faksimileavtrykk av to av sidene finnes i Håndskriftsamlingen ved Nasjonalbiblioteket, avdeling Oslo (NBO Ms.4° 1558). Fem av de seks kvartarkene som utgjør fragmentene ble funnet av statsarkivar Just Bing under en gjennomgåelse av C. Benemanns samlinger i Stiftsarkivet i Bergen høsten 1916. Det siste arket ble funnet under en opprydning i Stiftarkivet noen år senere.

Fire av arkene vedrører Einer Tambeskielver og disse kan deles inn i to sett. I en avisartikkel fra 1916 skriver Bing: «Det forekommer mig rimelig at disse fire ark maa inddeles i to rækker, da fjerde og femte ark[sic!]Skal være ‘akt’. gjennomgaaes på to sted i dem, først scene for scene og saa pagina for pagina.» (Bing 1916) Bing opprettholdt denne todelingen da han i 1921 transkriberte og utga fragmentene (Bing 1921, 1922). Sett A henviser til akt og scene og inneholder kommentarer til alle fem aktene. Sett B henviser til akt og sidetall og inneholder kommentarer til fjerde og femte akt samt «Almindelige Anmærkninger» som gjelder stykket som helhet. Arket som ble funnet senere inneholder kommentarer til annen og tredje akt og hører til sett B.

Om de «Almindelige Anmærkninger» kommenterer Bing: «det viste sig at de tre første sider av de almindelige anmerkninger ikke hang sammen med de to sidste, der hadde været et ark eller et blad imellem dem» (Bing 1921, 144). Ser man nærmere på de «Almindelige Anmærkninger» kan det imidlertid se ut til at de to delene ikke hører sammen, men derimot tilhører to forskjellige utkast til stykket. Navnet til den ene av kvinnene i stykket er forskjellig i de to delene. I den første delen (slik Bing utga dem) heter Einers hustru Bergliot. I den andre delen av de generelle anmerkningene heter hun Berlit(te). Og sammenligner man navneformene i resten av fragmentene, ser man samme forskjell der. I sett A heter Einers hustru og svigerdatter henholdsvis Berlitte og Siride, mens de i sett B har de historiske navneformene Bergliot og Sigrid. Det kan derfor se ut som den andre delen av «Almindelige Anmærkninger» (slik de er trykket i EDDA) hører sammen med sett A og dermed er kommentarer til et tidligere utkast av stykket enn det utkastet som Carstens kommenterer i sett B.

Just Bings hovedgrunn til å anta at de to delene av «Almindelige Anmærkninger» hører sammen, er at begge henviser til sidetall. I nevnte avisartikkel skriver han:

Mulig er bemerkningerne i den første række nedskrevet før stykket ble trykt, og derfor sidetallet ikke er anført; bemerkningerne med anførte sidetal til fjerde og femte akt er derimot skrevet, da stykket var trykt ialfald i korrektur, saa man kunne henvise til sidetal. I de «Almindelige Anmærkninger» (…) er anført sidetal, saa dette ark synes at skulle høre sammen med det ark som indeholder bemerkningerne til fjerde og femte akt efter pagina. (Bing 1916)

En sammenligning av sidetallene i fragmentene og sidetallene i førstetrykket viser imidlertid at disse ikke stemmer overens. Det er mer sannsynlig at Brun selv har påført manuskriptene sidetall for å gjøre det «enklere» for seg selv og Carstens.

Ingen av arkene med Carstens’ kommentarer er datert, så vi vet ikke med sikkerhet på hvilket punkt i tilblivelsesprosessen de er skrevet. Imidlertid tyder følgende sitat på at sett A og den andre delen av «Almindelige Anmærkninger» kan ha vært kommentarer til Bruns førsteutkast:

Tag ikke mine mange Antegnelser ilde op, kiäre Hr. Bruun. De har begyndt med et stort og heldigt Skridt; jeg vilde ikke gierne at De skulde denne Gang i steden for at gaae videre frem, synes nogenlunde at gaae tilbage. Jeg tilstaaer ellers at Deres Sujet har denne Gang väret särdeles vanskeligt at behandle, og at deraf egentlig kommer, at man savner en naturlig Forbindelse og Sammenhäng i det Heele. (Bing 1921, 155)

Når det gjelder dateringen av sett B og resten av «Almindelige Anmærkninger», finnes det ikke noe annet holdepunkt enn at disse kommentarene må være fra et senere tidspunkt i tilblivelsesprosessen enn sett A, men trolig ikke så sent som Bing antok.

Ut i fra Carstens’ kommentarer er det mulig å rekonstruere hvordan deler av teksten så ut i tidligere versjoner enn det bevarte manuskriptet. Andre steder er det bare Carstens’ forslag, og ikke den tidlige versjonen, som er oppført. Brun følger i mange tilfeller Carstens’ råd, og konsultasjonen med Carstens må sies å være en viktig del av tekstens tilblivelse.

Denne utgaven av Einer Tambeskielver

Denne utgaven av Einer Tambeskielver er en tekstkritisk utgave.Denne utgaven av Einer Tambeskielver følger tysk edisjonsfilologisk standard. I motsetning til anglosaksisk edisjonsfilologi hvor man tradisjonelt har vært opptatt av forfatterens intensjon med et verk, er den tyske edisjonsfilologien opptatt av tekstens «historisitet» som kommer til uttrykk gjennom verkets tilblivelse, trykkhistorie og overlevering. Målet for denne retningen i edisjonsfilologien er å etablere en autentisk historisk-kritisk tekst, fulgt av filologiske kommentarer og sak-kommentarer, som sikter mot å gi dens lesere de samme forventninger til verket som dets samtidige lesere hadde. At teksten skal være historisk innebærer at hele tekstprosessen, det vil si både tilblivelsesprosessen og trykkhistorien, må tas i betraktning under tekstetableringen. Tekstgrunnlaget for en historisk-kritisk utgave vil ofte være førstetrykket fordi det er da verket trer inn i virkningshistorien. Teksten skal være så historisk autentisk, eller «ren», som mulig, noe som gjør at man innen tysk edisjonsfilologi søker å unngå kontaminerte tekster (blanding av ulike forelegg). Foruten en nyetablert tekst inneholder den variantapparat og sak-kommentarer. Utgavens grunntekst er førstetrykkets tekst. Tekstvarianter fra andretrykket (1778) og manuskriptet (NBO Ms.4° 1095) er anført nederst på siden og knyttet til teksten ved hjelp av linjeteller i margen. Bare leksikalske og syntaktiske varianter er tatt med, ortografiske varianter er utelatt. Andretrykket (1778) har nesten konsekvent ‘øi’, ‘ei’ og ‘ie’ der førstetrykket har ‘øy’, ‘ey’ og ‘iæ’. Manuskriptet (NBO Ms.4° 1095) har nesten konsekvent ‘ieg’ for ‘jeg’ og ‘een’ for ‘en’. Imidlertid er ortografien i manuskriptet svært uregelmessig (gjelder særlig skriveren av siste halvdel), for eksempel er bruken av stor forbokstav i substantiver ikke konsekvent gjennomført. Der det ut i fra Carstens’ kommentarer har vært mulig å rekonstruere lesemåter fra et tidlig utkast av teksten, er disse også ført i noteapparatet. Teksten er holdt helt ren for utgivertegn og varianter. Varianter føres slik:

lemma] A: andretrykkets variant ; M2: manuskriptets variant

Behandlingen av grunnteksten med hensyn til rettelser er konservativ; bare der det ikke er tvil om feil i teksten er det rettet. Åpenbare trykkfeil er rettet og anmerket i noteapparatet. Enkelte steder er teksten rettet etter andretrykket og/eller manuskriptet og slike rettelser er også anmerket i noteapparatet. Rettelser føres slik:

Teksten rettet etter andretrykket: lemma] rettet etter A. F: førstetrykkets variant

Emendasjoner (utgivers egne rettelser): lemma] rettet fra F: førstetrykkets variant

Uregelmessigheter i ortografi (for eksempel forekommer ‘Troskab’ og ‘Troeskab’ på samme side) og i bruk av interpunksjon er ikke rettet. Bruken av stor forbokstav er reprodusert, også i tilfeller der det etter datidens normer burde ha vært liten forbokstav, for eksempel etter semikolon.I 1772 eksisterte ingen offisiell rettskrivningsnorm, selv om det fantes en del ortografiske retningslinjer som forfattere og andre i mer eller mindre grad fulgte. Først i 1775 kom en skoleforordning som viste til Ove Malling Store & Gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenerne (utgitt først i 1777) som forbilde for rettskrivingen.

Førstetrykkets sideskift er markert i tekstens marg, men linjeskille markeres ikke. Andretrykket og manuskriptets side- og linjeskrift er ikke markert. I førstetrykket er uthevinger markert med mange forskjellige skriftstørrelser, samt sperret, fet og kursiv skrift. Disse markeringene er i denne utgaven erstattet med kun kursiv og fet, men kontrastene er opprettholdt. Førstetrykkets forstørrete bokstaver ved scenestart er ikke markert.

Rolleanføringene er normalisert etter førstetrykkets gjennomgående system. Regianvisningene er plassert midtstilt på egen linje etter rolleanføringer og etter replikker.

Sak-kommentarene følger etter teksten og henviser til teksten (lemma) ved hjelp av linjetelleren. Foruten realkommentarer, inneholder kommentardelen ordforklaringer til ord og uttrykk som ikke lenger er i bruk. Kommentarene henviser til teksten ved hjelp av linjetelleren.

{tekst}	overstrøket tekst
«ord»	uleselig ord
]	kommentert lemma slutt
/	skille mellom verslinjer
|	nytt avsnitt

Forkortelser

F	førstetrykket (1772)
A	andretrykket (1778)
M1a	lesemåte rekonstruert ut i fra Carstens’ kommentarer, sett A
M1b	lesemåte rekonstruert ut i fra Carstens’ kommentarer, sett B
M2	manuskriptet NBO Ms. 4° 1095
(1,2)	ved flere forekomster av samme ord i en linje er det satt inn ett nummer som viser hvilken av forekomstene varianten gjelder, forekomstene nummereres fra venstre mot høyre
NBO	Nasjonalbiblioteket, avdeling Oslo
ODS	Ordbog over det danske Sprog 1919-56.
el.	eller
flert.	flertall
adj.	adjektiv
adv.	adverb
v.	verb
pres.	presens
pret.	preteritum
imp.	imperativ
konj.	konjunktiv
part.	partisippp
sup.	supinum
pron.	pronomen
prep. forb.	preposisjonsforbindelse
interj.	interjeksjon
konjunk.	konjunksjon

Redaksjonell tekst er satt med kursiv.

KOMMENTARER

Tittelbladet

Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab] Stiftet i 1760 som Det Trondhjemske Selskab av biskop Johan Ernst Gunnerus, rektor Gerhard Schøning og etatsråd Peter Frederik Suhm. Kongelig stadfestet i 1667. Utgir skrifter og forhandlinger, og deler ut Gunnerusmedaljen. Ble i 1926 omorganisert og delt i to avdelinger, et vitenskapsselskap og et museum. Fra 1968 har museet vært en del av Universitetet i Trondheim (i dag NTNU).

Johan Nordahl Brun var sekretær i selskapet fra 1769 til 1771.

• A. H. Godiche] Andreas Hartvig Godiche (1714–69). Dansk boktrykker og forlegger. Kjøpte i 1735 Joachim Schmetgens Trykkeri og etablerte seg som boktrykker. Ble i 1755 2. boktrykker ved Universitetet i København. Godiche oppnådde stor anseelse og regnes blant Danmarks betydeligste boktrykkere. Godiche var en av foregangsmennene i arbeidet med å lede dansk boktrykkerkunst inn på nye, franskinspirerte veier. Etter Godiches død, fortsatte enken, Anna Magdalene Høpfner, virksomheten til hun døde i 1780. Trykkeriet ble nedlagt i 1781.

Dedikasjonen

Einer Tambeskielver er dedisert til arveprins Frederik (1753–1805). Frederik var sønn av kong Frederik 5 og hans kone nummer to, Juliane Marie. Frederiks halvbror var Christian 7. Arveprins Frederik deltok i sammensvergelsen mot J. F. Struense i 1772 og som president for kanselliet spilte han en viktig politisk rolle i den nye regjeringen, til tross for at det var enkedronning Juliane og O. H. Guldberg som hadde mest innflytelse. Etter kronprins Frederiks kupp i 1784 mistet arveprinsen all sin politiske innflytelse.

Det var trolig flere grunner til at Brun dediserte Einer Tambeskielver til arveprins Frederik. For det første var det nok for å søke «beskyttelse» i en tid da trykte skrifter ofte ble sensurert. For det andre hadde Frederik tidligere samme år sagt seg villig til å være beskytter for for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og ved å dedisere verket til ham, viste Brun sin respekt for selskapet og markerte dets betydning.

• Hans Majestæt vor allernaadigste Konge] Christian 7, konge av Danmark 1766–1808
• Alderdommens Historie] her: fortidens historie; tradisjonen
• Erkiendtlighed] (-en), takknemlighet; følelse av plikt til å vise sin takknemlighet
• Præsidium] (-et), her: beskyttelse
• Præses] (-en), her: beskytter

Bruns innledning

• Publicum yndede Zarine] Bruns tragedie Zarine ble, som første originale danske skuespill, oppført på Den Kongelige Danske Skueplads 17. februar 1772. Stykket ble møtt med begeistring av publikum. Zarine ble spilt for fulle hus fire ganger i løpet av n uke og tre ganger til samme vinter.
• Einer Tambeskielver] Einar tambarskjelve (ca. 980 – ca. 1050). Norsk høvding. Kjempet mot Olav Haraldsson og måtte rømme til Sverige etter Olavs seier i 1015 (slaget ved Nesjar). Sluttet siden fred med Olav og kom tilbake til Norge i ca. 1022. Var blant de første som sluttet seg til tanken om at Olav Haraldsson var hellig. I 1035 dro han til Gardarike for å hente hjem Olavs sønn Magnus. Einar ble under Magnus den godes styre en av Norges mektigste menn.
• Og du, mit Fædreneland, som har havt saa mange Helte, hvor skiuler du deres Ihukommelse? hvi kneise der ikke paa dine Fieldrygge Ære-Støtter for dine kiekke Sønner? Fuld af denne Ild besluttede jeg at giøre, alt, hvad der stod i min Magt, til at redde mine Landsmænd fra Forglemmelse] Ønsket om å «redde mine Landsmænds Navne fra Forglemmelse» er i tråd med den stemningen som rådde i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og andre historisk-litterære kretser. Torfæus hadde tidlig på 1700-tallet gitt ut verker om dansk og norsk historie. I 1757 kom en ny utgave av Peder Claussøn Friis’ sagaoversettelser: Snorre Sturlesøns Norske Kongers Chronica (utgitt først gang 1633) og samme år kom Suhm og Schønings Forsøg til Forbedringer av den gamle Danske og Norske Historie. Bruns største inspirasjonskilde kan ha vært Schønings Norges Riiges Historie. Første bind, som tar for seg Norgeshistorien fra «dets Begyndelse» til Harald hårfagre, kom i 1771. I tillegg til de nevnte verkene kommer Absalon Pederssøn Beyers Om Norgis Rige fra ca. 1567, som, til tross for at den ikke ble trykket før ca. 1780, trolig var kjent i de akademiske kretsene.
  Til tross for obligatorisk konfirmasjonsundervisning og almueskoler, var ikke lese- og skriveferdighetene allment utbredt og det var derfor trolig få «vanlige» folk som kjente til disse verkene og dermed til Norgeshistorien. Brun, som var preget av opplysningstidens ider, så det som sin oppgave å opplyse folket.
• Ihukommelse] (-en), erindring; minne
• Snorro Sturlæson] Snorri Sturlasson (1178/79 – 1241). Islandsk høvding, historiker og skald. Bl. a. kjent for et historisk verk om Norges konger, vanligvis kalt Heimskringla.
• Torfæus] Tormod Torfæus (1636–1719), islandsk historiker. Ble i 1682 engasjert som historigraf for å skrives Norges historie. Utga i 1702 Series dynastarum et regum Daniæ som tar for seg den danske kongerekken og Historia rerum Norvegicum (4. bind 1711) som tar for seg Norgeshistorien fram til 1300-tallet.
• Harrald Haardraade] Harald 3 hardråde Sigurdsson (1015–66). Halvbror til Olav Haraldsson. Kjempet i slaget ved Stiklestad (1030) og måtte derfor flykte utenlands. Tilbrakte noen år i Gardarike før han dro til Bysants, hvor han ble leiesoldat. Kom tilbake til Norge i 1045 og ble anerkjent som Magnus den godes medregent. Enekonge fra 1047. Gift med Ellisiv, datter av storfyrste Jaroslav.
• Hagen Jarl] Håkon Sigurdsson (ca. 935– 995). Ladejarl.
• Elisabeth] I Norge kalt Ellisiv (ca. 1025–ca. 1070). Datter av storfyrste Jaroslav av Gardarike (Russland) og den svenske kongedatteren Ingegerd. Giftet seg med Harald («hardråde») Sigurdsson i 1045 og ble norsk dronning.
• Jarisleif] Jaroslav 1 (978–1054). Russisk storfyrste. Ble i 1036 herre over Gardarike. Gift med Ingegerd, datter av svenskekongen Olof Sktkonung. Hadde nær forbindelse med de nordiske landene, noe som førte til at Olav Haraldsson søkte tilflukt hos Jaroslav da han måtte flykte fra Norge i 1028.
• Kong Magnus] Magnus 1 den gode (ca. 1024–47). Sønn av Olav den hellige. Ble i 1035 hentet hjem fra Gardarike av Einar tambarskjelve og Kalv Arneson for å bli Norges konge. Konge av Danmark fra 1042.
• Oluf den Hellige] Olav 2 Haraldsson (995–1030). Konge av Norge 1015–28. Drept i slaget ved Stiklestad (1030). Året etter ble Olavs legeme tatt opp, erklært hellig og plassert i et skrin i Klemenskirken i Nidaros.
• Keiserinde Zoe] (ca. 978–1058.) Bysantinsk keiserinne. Overtok tronen da hennes far, keiser Konstantin 8, døde i 1028. Delte makten med sine tre ektemenn: Romanos 3 Argyros, Mikael 4 Paflagoneren og Konstantin 9 Monomakhos.
• Kong Svend] Svend 1 tveskæg. Konge av Danmark ca. 985–1014
• opkastet] pret. av opkaste, her refleksivt: ta en viss makt eller myndighet (uoppfordret eller uberettiget); opphøye seg, gjøre seg til noe større eller bedre enn det man er.
• befandtes aldelees ufortæret] Brun gir her tre mulige grunner til hvorfor liket av Olav den Hellige var «ufortæret (…) som om han nyelig havde været død»: 1) naturlige årsaker, 2) «Virkning af Overtroe»: med andre ord at det ikke var tilfelle, og 3) et statsknep. Den fjerde muligheten, at det var et mirakel, nevner Brun ikke. Brun var protestant og rasjonalist og trodde hverken på mirakler eller helgener. Men han var klar over at man på den tiden handlingen i stykket foregår (ca. 1050) trodde på mirakler og at Olav Haraldson var en helgen. Jf. linje 106–108: «…Heltene i den Tid med al deres Grumhed havde tilbørlig Ærefrygt for alt det som havde Navn af Helligdom.»
• beviiste Ære] her: viste ære; æret
• slibrige] (adj.), her: om forhold som gir anledning til tvil, bekymring, feilgrep; betenkelig; vanskelig; usikker
• lemfældigste] sup. av lemfældig: omhyggelig; varsom; lempelig; skånsom
• Praleri] (-et), skryt; overdrivelse; det å gjøre seg viktig
• Oluf Tryggæson] Olav 1 Tryggvason (968 – 1000). Konge av Norge fra 995. Kristnet Norge.
• Det mærkværdige Søeslag (..) ved Rygen] Kalles ofte for slaget ved Svolder. Sjøslag ca. år 1000. Historikerne er ikke enige om hvor Svolder lå. Snorre og Saxo mener det er ved Rügen, mens Adam av Bremen mener at slaget fant sted ved resund.
• Oluf Fønske] Olof sktkonung (død ca. 1022). Konge av Sverige. Ledet den svenske hæren mot Olav Tryggvason i slaget ved Svolder.
• Erich Jarl] Eirik jarl (ca. 964 – ca. 1024). Eldste sønn av Håkon Sigurdsson. Kjempet mot Olav Tryggvason ved Svolder og styrte etter dennes død deler av Norge sammen med broren Svein. Knyttet til seg Einar tambarskjelve ved å la ham gifte seg med hans søster Bergljot. I 1014 dro Eirik med Knut den mektige til England, hvor han ble til han døde.
• See meere Snorro Sturlæson pag. 176] Sidehenvisningen er til 2. utgave av Peder Claussøn Friis’ Snorre Sturlesens Norske Kongers Krønike fra 1757

Rollelisten

Navnene på personene i stykket har Brun tildels hentet fra sagaene og tildels fra samtiden. Når det gjelder Harrald, Sigrid, Arne og Bergliod (det siste dog fordansket fordi A. G. Carstens mente at Bergliot var «haardt lydende»), er Brun i samsvar med navneformene i Heimskringla. Derimot er formene Einer og Endre ( i Heimskringla: Einar og Eindride) former som var vanlige i folkespråket på Bruns tid, og Brun bruker ikke det vanlige norske navnet på dronningen (Ellisiv), men hennes «virkelige» navn, Elisabet(h).

Fragmentene av Carstens’ kommentarer til Einer Tambeskielver viser at Brun opprinnelig hadde tenkt seg franske navn på minst to av personene: Berlitte (Bergliod) og Siride (Sigrid).

• fornemste] sup. av fornem: viktig; betydningsfull; innflytelsesrik

1. akt

• hvo] (pron.), her: hvem
• forskudt] part. av forskyde, her: avvise; nekte å motta
• stedse] (adv.), her om varighet: til enhver tid; alltid; bestandig;
• vove] (v.), tillate seg; driste seg til
• Eyegod] (adj.), hjertegod; svært god
• Vennesaligste] fra vennesæl (adj.): populær; godt likt
• Seyers-Krandse] (-en), krans som en seierherre (særlig i idrett) ble smykket med
• Tolk] (-en), her: person som taler på vegne av en annen el. andre; talsmann; forsvarer
• nedrig] (adj.), her: ussel; undertrykket; underkuet
• betlet] (adj.), fra betle (v.): tigge; trygle
• Byrd] (-en el. -et), herkomst; avstamning; slektskap
• Lue] (-en), her: fiendtlighet; hat
• omsunst] (adv.), også skrevet omsonst, her: til ingen nytte; uten resultat; forgjeves
• Tambeskielver bemærkede paa gammelt Norsk Bueskytte] Denne tolkningen av Einars tilnavn har vært den vanligste siden 1400-tallet. Tolkningen ble imidlertid utfordret av Finnur Jónsson (Jónsson 1907) som mente at ordet þomb her som ellers i islandsk betegner (utspilt) mage og at Einar fikk tilnavnet på grunn av redusert førlighet. Senere har Bjarne Fidjestøl (Fidjestøl 1997) og andre gått tilbake til den eldre tolkningen.
• Avindskiold … bære] kjempe mot; gå til angrep mot; angripe. Fra avind (-en): hat; misunnelse
• Tarv] (-en el. -et), 1) behov; 2) gavn; nytte; fordel
• formaster] pres. av formaste, brukes kun refl.: driste seg til; hovmode seg; våge
• Bedrifter] flert. av bedrift (-en): her: berømmelig handling; (helte)dåd
• forskiød] pret. av forskyde: avvise; vise bort; støte fra seg; nekte å motta eller imøtekomme; ikke ville kjennes ved
• uforfærd] (adj.), uredd
• huld] (adj.), tro; hengiven; trofast
• bæver] pres. av bæve: skjelve; ryste
• Tinge] fra ting (-et): forsamling, der man hadde rådslagning og tok avgjørelser om anliggender. Tinge kan være svak form (norrønt þingi) men siste ‘e’ kan også være en hjelpevokal satt inn for å få riktig antall stavelser i verslinjen. Formen kan også være dativ-formen som ifølge ODS ble brukt i noen faste preposisjonsuttrykk, eks. inden Tinge, paa Tinge, ved Tinge.
• Kong Magnus, eene ham jeg Huldskab soret har / Og Dovre synke ned, før jeg mit Løfte bryder] Tidlig eksempel på Dovre brukt som nasjonalt symbol. Dovre har fra gammel tid vært det mest omtalte fjellparti i Norge, noe som trolig skyldes at dalføret var og er et viktig knutepunkt for innlandstrafikken på Østlandet. Dovre ble tidlig symbol på fjellandet Norge, noe som førte til at Dovre ble sentral i sagn og uhyggeforestillinger om fjellverdenen. På 1500- og 1600-tallet var det for eksempel en vanlig forestilling at Dovrefjell var åsted for heksenes årlige samling, og ifølge flere sagn og historier bor kjemper og troll på Dovre.
  Bruken av Dovre som symbol på nasjonalt samhold, har trolig sin opprinnelse i gudbrandsdølenes seier over George Sinclair og skottene i 1612. Hundre år senere opptrer «Bjergtroldet i Dovre» som landets talsmann i et anonymt dikt overrakt Frederik 4 på hans Norgesreise i 1704. Diktet er en klagesang, men etterhvert som nasjonalfølelsen vokser i løpet av århundret, dukker Dovre opp i dikt og sanger som uttrykker begeistring og selvhevdelse. For eksempel bruker Brun Dovre som symbol i drikkevisen «For Norge, Kiæmpers Fødeland» (1772).
  Verselinjen «Og Dovre synke ned før jeg mit Løfte bryder» er en tidlig variant av Eidsvollsmennenes motto «Enig(e) og troe til Dovre falder». Brun bruker selv andre varianter av uttrykket i «Til Nordmænd» fra 1773 og i et nasjonalpolitisk dikt fra 1814 (trykket i Bergens Avis). Det finnes også andre varianter av mottoet, de fleste fra omkring 1814. Ingen av disse variantene er eldre enn eksempelet i Einer Tambeskielver, noe som kan tyde på at uttrykket stammer fra Brun.
• Huldskab] (-en el. -et), troskap; trofasthet; hengivenhet
• soret] (ark.) part. av sværge (sverge): avgi høytidelig erklæring; love; forsikre; erklære
• tviste] (v.), trette; kappes; strides
• taalig] (adj.), tålmodig
• tilstæde] (v.), her: tillate
• for silde] for sent
• Avindsmand] (-en), person som bærer hat eller nag til en annen; fiende
• Yndest] (-en), det å nære el. vise hengivenhet, forkjærlighet el. velvilje for en el. noe; hengivenhet
• billig] (adj.), rimelig; passende; berettiget
• tøve] (v.), nøle
• velan] (interj.), brukt som oppmuntrende tilrop el. oppfordring til en viss virksomhet (etterfulgt av en setning som uttrykker en befaling eller oppfordring)
• Tvedragts Aand] fiendtlighet; hat
• langsom] rolig
• blot] (adj./adv./konjunk.), kun; bare; ikke annet enn
• Avind] her: hat; nag; fiendskap; fiendtlig sinnelag

2. akt

• være] konj. av være
• urygget] part., her brukt som adj.: urokket; uforandret
• bære] konj. av bære
• Landets gamle Love] De norske lovene ble ikke skrevet ned før omkring 1100, og før den tid ble lovene foredratt muntlig på tingene av menn som var utpekt til dette. Det var først og fremst bøndene, og ikke kongen, som foretok de fleste rettsavgjørelsene:

  Gjennom lagtingene ordnet bøndene sine forhold. De rettsavgjørelsene som falt her, var en stor del bøndenes egne. Kom det opp klager mot lendmenn og årmenn, var det nok kongens sak å ta seg av dem, og kongen kunne velges som oppmann av andre stridende parter. Men der hvor tinget gav sin mening til kjenne, måtte han bøye seg for den. Og dreide det seg om nye prinsippavgjørelser, kunne de få verd av presedens og komme inn i loven. Ville kongen på sin side ha lovendringer, måtte han forhandle med bøndene om det.Knut Mykland (red.): Norges historie, Bind 2: «Rikssamling og kristning 800–1177», Oslo 1976, s. 289

• Anlæg] (-et), her: plan; planlegging
• ikkun] (adv.), bare; ene og alene; ikke annet enn
• Til Norden fra Bysantz vor Harrald kommen er] Da Harald Sigurdsson måtte flykte fra Norge etter slaget på Stiklestad i 1030, dro han først til Gardarike og ble der noen år. I ca. 1034 dro han til Bysants (det tidligere navnet på Konstantinopel/Istanbul) for å tjenestegjøre under keiserinne Zoe og hennes mann, keiser Mikael Paflagon. Harald ble raskt høvding for «væringene» (de nordiske leiesoldatene i keiserparets livgarde). Med livgarden kjempet Harald blant annet på Sicilia og i Vest-Asia. Ifølge Snorre var han også i Afika. I løpet av de årene han tjenestegjorde i livgarden, la Harald seg opp mye gull og penger. Da Zoes nye mann, Konstantin Monomachos, ble utnevnt til keiser, rømte Harald med sine ervervede rikdommer til Gardarike, hvor han ble helt til hjemkomsten til Norge i 1045.
• Væ] (interj.), uttrykk for avsky, fordømmelse el. forbannelse. Også som uttrykk for ønsket om at noe vondt må ramme en.
• Rustning] (-en), utrustning; utstyr
• Dunst] (-en), her: noe uhåndgripelig; noe som i seg selv ikke finnes; noe som forsvinner sporløst; noe tilslørt, forvirrende el. uklart
• borget] part av borge (v.), her brukt som adjektiv: om noe som det kan ventes gjengjeld for eller om noe som krever at man gir eller mister noe man ikke har lyst til å gi eller miste
• derhos] (adv.), dessuten; samtidig; i tilllegg; også
• navnkundig] (adj.), om person som er viden kjent og respektert; kjent; omtalt; berømt
• besat] part. av besætte (v.), her: forsyne med soldater el. mannskap i forsvars- eller bevoktningsøyemed.
• Strikker] flert. av Strikk(e) (-en): tau; snor; snubletråd; snare
• forekom] pret. av forekomme: komme i forkjøpet
• grum] (adj.), grufull; grusom; hard
• efterlader] pres. av efterlade, her: la være; unnlate
• forføye] (v.), treffe en bestemmelse; bestemme; avgjøre
• frække] (adj.), 1) dristig; frimodig; uforsagt; tapper; modig; 2) overdrevent selvtillitsfull; skrytende; egenrådig; uforskammet
• Hist] (adv.), betegner el. utpeker et sted som ligger (langt) borte: derhenne; derover; dernede; der langt borte, oppe etc.
• Nælder] nesler
• Band] imp. av bande, her: forbanne
• Opelske] (v.), fremelske
• Høy] (-en), haug; høyde; (fjell)topp
• Velgiort] (adj.), her brukt som subst.: noe som er gjort vel; noe som er tilfredstillende utført: velgjerning; god gjerning
• fortryde] (v.), fremkalle el. føle sorg. el. smerte over en handling el. et forhold man selv er skyld i; angre
• Forvovne] av forvoven (adj.), om person som besitter stort overmot, som gjerne og uten å tenke seg om innlater seg på farefulle handlinger; dristig; dumdristig

3. akt

• qvæles] lider; plages; har kvaler
• flye] imp. av fly(e): flykte; forsvinne; unngå; sky
• Forskyd] imp. av forskyde, her: avvise
• Hvo] (pron.), her: den som
• Tvedragts-Luer] ulmende fiendtlighet; strid; kamp
• udlevet] part. av udleve, her brukt som adj.: gammel; en som har mesteparten av livet bak seg
• tøv] imp. av tøve: her: vente; bli
• utidig] (adj.), urimelig; upassende; uegnet
• Rænker] flert. av rænke (-en): list; listighet; intrige
• tilstæder] pres. av tilstæde, her: tillate
• Anhang] (-et), her: samling av personer som ledsager el. slutter seg til en: følge; tilhengere
• byder] pres. av byde, her: herske; råde; bestemme; føre kommandoen
• Anlæg] (-et), plan
• Anstalter] flert. av anstalt (-en): forberedelse; foranstaltning; innretning; arrangement
• spørge] (v.), få nyss om; skaffe (seg) underretning om; komme på spor av
• idel] (adj.), om noe som ikke inneholder el. er forenet, blandet med noe annet; lutter; baer
• tilig] (adj.), tidlig
• undfalder] pres. av undfalde: svikte; forlate
• sammensoer] eldre pres. form av sammensværge: om sammentreff av uforutsette omstendigheter som truer en
• Galdeblandet] part. av galdeblande, her brukt som adj.: ondskapsfull; skadefro
• Niddingskiold] (-et) = Avindskiold. Fra Niding (-en): feiging; æreløs person; usling
• nedrig] (adv.), ydmykt; krypende
• Formastelse] (-en), det å formaste seg; det å sette seg opp mot noe; det å driste seg; det å hovmode seg; hovmodighet
• Nedrighed] (-en), ydmykelse; fornedrelse

4. akt

• bande] (v.), forbanne
• afmale] (v.), her: beskrive; skildre
• sildig] (adj.), (for) sen; forsinket
• Herrefærd] (-en), krigstokt; krig
• tøver] pres. av tøve: her: nøle
• Brøde] (-en), overtredelse; forseelse; forbrytelse
• Beskiæm] imp. av beskæmme: ydmyke; nedverdige; vanære; krenke
• begegne] (v.), her: møte; treffe; komme i møte; imøtegå
• Herreskiold] (-et), 1) adelsskjold; ridderskjold, 2) våpenskjold
• tøv] imp. av tøve: betenke seg; nøle; vente; (foreløpig) unnlate (å gjøre noe)
• opir] imp. av opirre: tirre; opphisse
• Graaehærdet] (adj.), gråhåret; (overført betydning:) gammel
• sminke] (v.), her i overført betydning: kamuflere; dekke over; besmykke; forkle; bortforklare
• kommer] imp. flert. av komme
• dømmer] imp. flert. av dømme

5. akt

• tænker] imp. flert. av tænke
• næst] (adv.), nærmest; like ved siden av
• Øyemeed] (-en el. -et), hensikt; formål; siktemål; mål
• Bludsel] (-en), skamfølelse; blygsel; undseelse
• beregnet] part. av beregne: (opp)telle; utregne
• Arnested] (-et), åpent ildsted, her: hjem; hus; hjemsted
• flyer] pres. av fly (flykte; unnvike), her i overført betydning: bli forferdet; bli redd; bli skrekkslagen; frykte
• formaster] pres. av formaste: driste seg til; sette seg opp mot ( den rette orden); hovmode seg
• Ædelmodighed] (-en), 1) det å være edel el. storsinnet; det å yte (egennyttig og selvoppofrende) hjelp og støtte; gavmildhed; oppofrelse, 2) det å vise overbærenhet el. tilgivelse, 3) modighet
• falder i Afmagt] besvimer
• griber] imp. flert. av gribe
• Misdæder] (-en), forbryter; lovbryter; brottsmann; ugjerningsmann
• Vagten] flert. av Vagt (-en)
• flye] (v.), her: unngå; sky; holde seg borte fra
• formaaer] pres. av formaa(e): makte; ha krefter; orke
• Skare] (-en), (stor) gruppe; flokk; forsamling; følge; tropp; hob; mengde
• hævner] imp. flert. av hævne
• redder] imp. flert. av redde
• behiertet] part. av behierte (sette mot i), her brukt som adj.: 1) modig; uforfærdet; uredd; 2) godhjertet; kjærlig
• Seer] imp. flert. av se(e)
• vide] konj. av vide
• Troer] imp. flert. av tro(e)
• lyder] imp. flert. av lyde
• elsker] imp. flert. av elske
• hælder] pres. av hælde, her: bøye, synke (ned)

VARIANTER OG RETTELSER

• Allernaadigste Herre!] dedikasjonen mangler. A
• Velgiører] Velgiørere M2
• indhugne] indhugget M2
• kneise] kneiste M2
• Huusbye] rettet etter A og M2. F: Hunsbye
• Lehnshøvding] rettet fra F: Landshøvding
• Misforstaaelse] Misforstaaelser M2
• Høytideligheder, han] rettet etter A. F: Høytideligheder han, M2: Høytideligheder han
• Alders attende Aar. Den] alders 18de Aar. | Den M2
• og da blev] og blev M2
• Bergliod] Berlitte M1aBergliot M1b
• Sigrid] Siride M1a
• Lyst.] rettet fra F: Lyst: A: Lyst; M2: Lyst
• Min] Men M2
• mig og Harrald] rettet etter M2. F: mig af Harrald A: mig, af Harrald
• Gunst.] rettet etter M2. F: Gunst
• Hierter] Hierte M2
• ubekiendt,] ubekiendt? A
• faderløst] rettet fra F: faderløs
• Miskiend] Mistænk M2
• værd.] rettet fra F: værd:
• er dig] dig er M2
• Tinge] Ting M2
• Hob] Hær M1b
• Ja Konger selv] Men jeg ham snart M1b
• brast – Og] brast, og M1b
• kiekke] Norske M1b
• Og] at M2
• troe] viid M1b
• Fødelandets] Fædrelandets M1b
• den Gunst, jeg beder om, / Det er at] Den Gunst jeg Haab om fik / Er den at M1b
• skyldløst] Nordmænds M1b
• svarer du mig for] hævner jeg paa dig M1b
• Endres] rettet etter A og M2. F: Einers
• elske] elsker M2
• Ey Vidne trænger til] Ey noget høres skal M1b
• Roes] Navn M1b
• Naboe-Riger] Naboe-Riget M2
• Bar] fotnoten mangler. M2
• voxe] voxer M2
• Velgiort] Velgjerning M1b
• Fælt Sværdet] Fælt-Sværdet A
• barsk] grum M1b
• han ] rettet etter A. F: han,
• Endre] Endre, A
• sin Konges] af Idel M1b
• Fred! (1)] Fred, M2
• byder.] rettet fra F: byder?
• hvor] Hvad M1b
• O! Gud] skillet mellom de to skriverhendene går mellom denne og forrige linje. M2
• Trudsler,] Trudsler
• Raad?] Raad; M2
• Hytter] Hytte M2
• hævnet] erstattet M1b
• kom, forglem din Lyst til Fred] kom, og lad os falde ned M1b
• Arne] Arne, A
• grib] grib, A
• unge] kiekke M1b
• Velan] Velan, A
• hvis] viis M2
• end] een M2
• Liig] Støv M1b
• Olufs Skrin] Heltens Støv M1b
• Dødens] Dødsens M2
• før] rettet fra F: for
• Dag, o Konge!] Dag! o Konge M2
• var] rettet fra F: Var
• for] til M2
• Du] Du, A
• veed,] veed A
• Mon] Men M1b
• Støv,] Støv M1b
• bar] bær M1b
• Raad i] Raad {«ord»} i M2
• Søn] Søn, A
• min bittre Harm] min Kierlighed M1b
• Siig kun:] Siig: kun M2
• stolt og vred] grum og stolt M1b
• Bryst] rettet etter A. F: Brøst
• din] min M2
• Jeg efterlader kun mit Fødeland en Søn;] Dog bedst dit Levnet den udslette kan, min Søn! M1b
• min] den M1b
• Naar du] Imens M1b
• skal finde] du finder M1b
• herind] sig ind M1b
• gaaer.)] rettet fra F: gaaer )
• Frygt!] Frygt – A
• feyle] synde M1b
• ydmyg] ydmyghed M2
• silde] sildig A
• hulde] bedste M1b
• glemt] glemt, A
• myrdet] myrde M1b
• skræksomt] grusomt M1b
• nidkier,] rettet etter A. F: nidkier
• fortære,] rettet etter A. F: fortære
• endnu, o Konge!] rettet etter A. F: endnu. O! Konge
• Landsmand] rettet etter A. F: Landmand
• alt] alt, A
• Ven. Strax] rettet etter A. F: Ven Strax M2: Ven, strax
• Nei, før] verslinjene tom «Hør først og undersøg – Der staaer Forræderen,» mangler. M2
• O! Gud! o! Sorg] O Gud! o Sorg! A
• forrige.] rettet fra F: forrige
• Konge,] rettet etter A. F: Konge
• Heftighed] Dristighed! M1b
• Helt] Ven A
• Modet] Mod M1b
• samler] forsamler M1b
• o! Konge] o Konge! A
• Konge,] Konge! A
• Fred,] Fred! A
• Kraft] Konst M1b
• Tyranner] Monarker M1b

LITTERATURLISTE

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.