«At tænke sig til at jeg kommer kjørende i en hyrevogn fra Grand hotel efter at ha’e forladt Grefsen om morgenen i ypperligt humør, og besørget alle mine indkjøb o.s. v., altså kommer ud til fru Thaulows løkke, hvor jeg er kommen 100 gange før, uden at noget har arriveret mig, og så render lige ind i en troldmands usynlige garn, og bliver siddende fast, absolut fast, med ingen udsigt til at slippe ud igjen, uden at jeg må lade mit liv med det samme.»
Amalie til Erik, 14. november 1882
Det første møtet mellom Amalie Müller og Erik Skram fant sted om kvelden 8. august 1882, på fru Thaulows løkke i Kristiania sammen med medlemmene av Thaulow- og Gad-familiene og andre danske gjester. Dagen etter var begge to på vei til Aulestad for å feire Bjørnstjerne Bjørnsons dikterjubileum med hele Bjørnson-festens hærskare av venner. De var begge to blitt advart mot den andre. Erik visste at Amalie var så betagende deilig at alle menn falt for henne, men samtidig at hun var mistenkt for å være sanselig kald; hun avviste sine beundrere som om hun bare følte avsky for kjønnslivet. Amalie var forberedt på å møte en Don Juan; det gikk rykter om at Erik var en forfører som hadde vært sammen med en rekke kvinner. På samme tid var hun nysgjerrig etter å møte forfatteren til Gertrude Coldbjørnsen, som hadde tegnet et så varsomt bilde av et ungt pikesinn, hvor hun gjenkjente mange av sine egne følelser.
Hva de følte da de traff hverandre og fikk litt tid og ro til å snakke sammen, er behørig dokumentert og analysert i brevene med de elskendes iver etter å fortelle og høre om alle detaljene. Ellers finnes det et samtidig vitnesbyrd i Eriks dagbok hvor han kortfattet noterer hendelsene fra den sommeren.Eriks dagbok finnes blant hans papirer på Det kongelige Bibliotek, København (NKS 4501, 4°. I: Personalia, kps. 4). Den er uten årstall, skrevet med blyant i en liten sort bok. Bak den knappe stilen kan hans gryende interesse tydelig spores. I løpet av de seks dagene deres første møte varer, blir Amalie omtalt med stigende intensitet. 8. august blir hun såvidt nevnt («fru Amalie Müller kom»), men snart blir hun sentral:
10. august: … Kl 11 kørte til Gausdal med Helland Drachmann Fru Amalie Müller og Frk Steen … Fru Müller fik mit Sæde. Kl 2 i Aulestad. Hilste på Bjørnson. Spiste. Gik med Fru Müller som Vejviserinde til «Styrten». Endelig til Bords Kl 5. … Fru Müller. Talerne. Den lange Lie. Ophold; min Tale. Drachmanns digt. Skandering, Snakkerads med Fru Müller og Bjørn Bjørnson. Dessert. Den lænende Stilling under Bjørnsons Tale. Videre Festlighed Bjørns Venskabelighed. Drachmanns og Fru Müllers Spaseretur …
11. august: … Fru Müller satte sig ved Siden af mig. Samtale om de to Tappe Livet drejer sig om. Munterhed … Kl 7 Køretur til Lillehammer med Fru Müller med Adj Mohn på Forsædet … Uviljen hos Drachmann mod mine Sejre.
12. august: Op Kl.6. Sagde farvel til Thommesen. Skrev. Frkost Kl 10 ½. Fru Müllers Forskrækkelse over Frk Steens Forsvinden. Skrev videre. Kaldte på Helland og Fru Müller gennem Vinduet. Læste Begyndelsen op. Videre Middag. Fru Müller inde hos mig; skulde skrive af. Samtale. Helland kom og gik. Drachmann og Helland kom og bankede paa. Tur til Fossen …
13. august: Op Kl 4. Pakkede og børstede. Kl 6 bankede paa Fru M’s dør. Kl.7. oppe. Vor lille Spaseretur. Kl.8 med Kong Oscar fra Lillehammer. Fru Müller glemte sine Grejer. Vi to sad sammen. Den lille Frokostscene med Sherry. Afskeden. Hendes Modstand og Given efter for sin Sindsstemning. Kl 11 i Gjøvik. … skrev til A.M.
Etter at de gikk fra hverandre, noterer han mange ganger i dagboken at han skrev til A.M., telegraferte til A.M. eller tenkte på A.M. før neste møtet med henne 31. august. Dagboken slutter 2. september.
Det finnes også en annen beskrivelse av dette første møtet, skrevet senere av Bjørnstjerne Bjørnsons sønn Bjørn, som den gangen var 23 år gammel. Hans Aulestad-minner, først trykt i 1955, gir en idé om hvordan noen av de andre som var tilstede, oppfattet hovedfigurene:
Og så stod hun der, mørkhåret, med brunsorte øine, med glødende leber og sydlandsk teint henover det vakreste ansikt en kvinne kunde ha. Amalie Müller, siden Amalie Skram. Jeg tror far møtte henne for første gang. Han stod og så en stund smilende på henne. Hun var rødmende glad, og lo imot ham. Han omfavnet henne. De hadde skrevet til hverandre. Hun hadde anonymt uttalt sig om «Kongen» i et blad. Især om mellemspillene. Far trodde dengangen det var en mann som hadde skrevet om det. John Lund sa det en bergenser hadde å si:
«Hun er storskjønn.»
Forfatteren Erik Skram satt litt for sig og så dit hun stod.
«Unge Bjørn,» sa han ganske stille, «du fatter vel, at du aldri – ved Gud – har sett en sådan brunøiet satans deilighet som denne kvinne.» Og jeg hørte at Drachmann i forbigående med sin merkelige, slørete, litt spede røst uttalte sig til et par villige smil:
«Gud forlate mig min synd, men hennes ophav er sikkert en spanier.»
Olav Thommessen og jeg stod og så på henne, på far og andre som kom til. Skram nærmet sig også gruppen. Han hadde noe aggressivt over sig. Han gikk likesom med et tiltak inne i sig, han, den ellers så vel avbalanserte mann, han som alltid smakte på sig selv før han uttalte sig om noget til nogen. En smukk mann, soignert, med gyllent lyst spisskjegg og hår. Far sa en gang om ham den ondskapsfulle morsomhet:
«Han ligner en velservert fiskebolle.»
Thommessen, som alltid har hatt en sikker sans for humør [sic], selv hvor det bare såvidt var synlig, så på Skram, og hans ansikt blev sprutende fornøielig. Så sa han plutselig uten overgang, dypt alvorlig, bare øinene lo:
«Det er nok ikke mer igjen av ham,» så lo han igjen.Bjørn Bjørnson: Aulestad-minner. Aschehoug, Oslo 1973, s. 11–12.
Det hører med til denne historien at Bjørn Bjørnson også var blant dem som ved denne anledningen forelsket seg i Amalie. Dette fortalte hun senere til Erik (brev 20, 13/10/82).
Ikke bare begynnelsen av deres kjærlighetshistorie, men hele deres samliv ble levd så å si i offentlighetens øyne. Begge to, og særlig Amalie, gjorde i begynnelsen store anstrengelser for å skjule sine brev og sine møter, men ryktene sivet ut uansett. Da de ble gift, ble de et fetert par som var en selvskreven del av selskapeligheten i København; de opptrer regelmessig i både brev og erindringer hos bekjente. Nils Collett Vogt forteller om «det Skramske hjem» med dets begeistring for alt norsk, og særlig om Amalie, i Fra gutt til mann; Marcus Rubin beskriver dem som «et sjælden stateligt Par» i sine erindringer; de dukker opp i Sophus Schandorphs Oplevelser.Nils Collett Vogt: Fra gutt til mann. Aschehoug, Oslo 1932, s. 256–62. Marcus Rubin: Nogle Erindringer. Gyldendal, København og Kristiania 1914, s. 91–97. Sophus Schandorph: Oplevelser. II. Gyldendal, København 1898. Boktrykkeren og revyforfatteren Axel Henriques gir et slående bilde av deres opptreden i selskapslivet i sin erindringsbok Glade Aar:
Det var en gammel Kultur over [Skrams] Tale som over hans Væsen og Tænkemaade. Han var en af de faa, man kunde tænke sig til daglig klædt i Renæssancens rige Dragter og dog en god moderne Mand paa Tomandshaand, der let vandt éns Hjerte og pyntede svært paa éns Selskaber, baade naar han ene og endnu mere naar han sammen med sin første Hustru, Amalie Skram, traadte ind i en Selskabssal, det var et pragtfuldt Syn. Hun var en af de smukkeste Kvinder, jeg har kendt, han var vel ikke, hvad man i Almindelighed kalder smuk, men han havde en storartet Rejsning og saa i højeste Grad «godt ud». Forskellige som de to var, var de, i de lyse Aar, et sjældent henrivende Par.
Amalie Skram var i sin lykkeligste Tid et ganske mærkeligt Menneske; hun var genial i sin Digtning, lavede fortræffelig Mad og syede sit eget og sin Datters Tøj, men hun kunde aldrig – eller sjældent – komme ind i den rigtige Sporvogn; engang landede hun paa Amager, da hun skulde besøge os paa Strandvejen. Hun kendte og forstod Personerne i sine Romaner til det inderste Indre, men hun misforstod ofte sine bedste Venner, og i det Hele taget: den virkelige Verden. … Medens Skram, som den gennemfine Mand han var, ikke dømte uden nøje Overvejelse, var Fruen uhyre impulsiv, beundrende eller fordømmende, og det, skønt hun ligefrem led af en glødende Retfærdighedstrang i store som smaa Ting. … Som de var, var vi glade med dem, og var de hos os i Selskab, gik der ligesom et fornøjet Ah! gennem Stuen, naar de to – som Regel allersidst – traadte ind.Axel Henriques: Glade Aar. Gyldendal, København 1930, s. 156–160.
Ettersom de levde sitt ekteskap «for åpen scene», er det lett å forstå at konfliktene, da de spisset seg til, må ha vært dobbelt pinlige for begge. Det aner man bak Henriques’ parentesebemerkninger «i de lyse Aar», og «i sin lykkeligste Tid». I de mørke årene må begge to ha følt det som om de spilte med i en tragedie.
Brevvekslingen mellom Amalie og Erik Skram forteller mange forskjellige historier. Først og fremst er det en kjærlighetshistorie, fra dens spede begynnelse i august 1882, gjennom forelskelse, forførelse, bryllup, samliv, samarbeid, foreldreglede, skuffelse og fortvilelse i mange forskjellige omganger helt fram til den sørgelige separasjonen i 1899. Men brevene inneholder også mye annet som gjør dem til en rikholdig kilde ikke bare for lesere som er interessert i de to forfatterne, men også for andre som søker opplysninger om den politiske, sosiale og kulturelle utviklingen som fant sted i Norge og Danmark i de to siste årtiene av det 19. århundre.
Da norske Amalie Müller og danske Erik Skram traff hverandre i 1882, var det midt i en stormfull periode i begges hjemland. Politisk var Norge og Danmark innviklet i en langsom og besværlig kamp for uavhengighet på den ene side og en mer rettferdig demokratisk styreform på den andre, en kamp som fortsatte gjennom hele perioden og først skulle avvikles i det nye århundre. Både Amalie og Erik var politisk engasjert på venstresiden, og de fulgte spent med i høyresidens krampetrekninger idet den politiske balansen i begge land svingte mot den nye opposisjonen. Kulturelt og litterært sett var det en nordisk gullalder, med Det moderne gjennombrudds forfattere og kunstnere som Ibsen, Bjørnson, Kielland, Lie, Garborg, Gunnar Heiberg, Christian Krohg, J.P. Jacobsen, Drachmann, Bang, Edvard Brandes og kritikeren Georg Brandes i sin viktigste utfoldelse. Alle sammen kom i mer eller mindre tett berøring med Amalie eller Erik eller begge to, og alle sammen opptrer personlig i disse brevene, ikke alltid i et fordelaktig lys.
Som forfattere sto begge to i tillegg på en korsvei i sine litterære baner. Erik var velkjent både som forfatter og journalist; han hadde to romaner bak seg, en av dem et «skandaleprodukt» som hadde stemplet forfatteren som en forkjemper for «usedelighet». Han var redaksjonssekretær og skrev artikler for den venstresinnete avisen Morgenbladet. Han følte forventningens press på seg; det var nå snart på tide han kom med en ny roman som skulle befeste hans stilling som en av tidens sentrale diktere. Amalie var midt i en gjæringstid; hun hadde fått trykt noen anmeldelser som var blitt godt mottatt, og hadde prøvd seg som skuespill- og novelleforfatter, men hadde ennå ikke fått trykt noe skjønnlitterært. Hun hadde en utsatt stilling som fraskilt frue, og følte et annet slags press på seg, dels det seksuelle presset fra litteratene (og andre) som omsvermet henne, og dels et raskt voksende press fra det stoffet som hun satt inne med, og som skulle bearbeides og omformes til litteratur.
Det var altså ikke bare to private personer som var til stede hos Bjørnson på Aulestad, det var to offentlige personligheter med meget forskjellig bakgrunn og forutsetninger. Dette er viktig å ha i tankene, både fordi det utgjør mye av debattstoffet i brevene, og fordi det bak debatten også ligger en hel del uuttalte, og noen ganger fortidde oppfatninger og fordommer. Både Erik og Amalie må ses mot bakgrunnen av sitt lands politiske og kulturelle debatt og historie i tillegg til sin egen personlige biografi. Danmark og Norge hadde mye til felles i de siste årtiene av det 19. århundre, men det var også mye som skilte dem; det samme kunne sies om våre to brevskrivere.
Det finnes ialt nesten 600 brev i denne brevvekslingen, og ca. 600,000 ord. Mange av brevene er meget lange, spesielt i begynnelsen. De begynte å skrive til hverandre med en gang etter møtet i august 1882, og fortsatte med avbrudd i over sytten år, fram til desember 1899. Nesten halvdelen av brevene kommer fra de første tyve månedene før Amalie flyttet til København og de giftet seg i april 1884. Bortsett fra korte hektiske møter var de henvist til brevskrivning for å bli kjent med hverandre. Men også etter bryllupet fortsatte brevskrivningen. Hver gang de var borte fra hverandre i noen dager, når Amalie reiste til Norge for å hente bakgrunnsstoff til sine romaner eller ut på landet utenfor København for å forsøke å få skrevet ferdig noe, eller når Erik reiste til Sønderjylland for å beskrive land og folk eller til Bornholm på ferietur, holdt de flittig kontakt med hverandre. Det finnes til og med noen brev som ble skrevet mens de bodde sammen. Særlig Amalie følte noen ganger trang til å gi sine følelser luft i skriftlig form når uenigheter eller misforståelser gjorde muntlig meddelelse uoverkommelig.
Denne intense skriftlige idéutvekslingen, ofte fra det ene landet til det andre, var blitt muliggjort av moderne kommunikasjonsmidler. Fra midten av det 19. århundre og framover ble postgangen både hurtigere og billigere; de første frimerkene ble utstedt i 1840 i England, og Danmark fulgte etter i 1851, Norge i 1855. Et brev fra Danmark til Norge kostet 24 skilling i 1860, mens det i 1870 var blitt redusert til åtte.Kristian Hvidt: Det folkelige gennembrud og dets mænd 1850–90 (Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie, Bind 11), s. 54. I 1874 bidro dannelsen av en internasjonal postforening til å gjøre postgangen over landegrensene mindre kostbar og mer effektiv. Den elektromagnetiske telegrafen kom til København i 1854, til Bergen i 1857, og i løpet av 1850- og 60-årene ble telegrafnettverket utbygd over hele Norden og videre til England og Europa. Brevene kom fort fram med et distribusjonsnettverk som i noen henseender var bedre enn det vi har idag; det er klart fra Amalie og Eriks beregninger at det var normalt at et brev fra Danmark til Norge kom fram i løpet av to dager, mens posten i samme by (i hvert fall hvis det var Kristiania eller København) ble samlet og distribuert flere ganger daglig. Telefonen derimot var en senere oppfinnelse; det var først mot slutten av århundret at den ble vanlig i private hus. Den blir et par ganger nevnt i brevene, men det er klart at i hvert fall Amalie hele livet betraktet den som et skrekkinnjagende objekt.
Det viktigste elementet som går tapt når en brevsamling kommer på trykk, er selvfølgelig dens fysiske form: papir, blekk, håndskrift. Ved å holde papiret i hånden og følge uregelmessighetene, rettelsene, flekkene har man i det minste en illusjon om å komme forfatteren nærmere. Både Amalie og Erik bruker papir omtrent i A4-størrelse, Amalies noen ganger litt mindre, foldet slik at de skriver fire sider på ett ark; datidens konvolutter var ikke store. Noen av de lengste brevene fyller tolv sider eller mer. Eriks brev er som oftest skrevet med liten, sirlig, regelmessig håndskrift, med få rettelser; det ser nærmest ut som om de er skrevet etter kladd. Det er lett å tro det han sier om at det tar tid for ham å forme sine tanker før han skriver dem ned. Det er sjelden vanskelig å tyde ord i noe han har skrevet (selv om Amalie klager over det). Amalies brev derimot ser like så impulsive ut som hun selv var; de ser ut som om de er skrevet i ett, selv om hun nok overdriver litt når hun sier at det bare tar en halv time å skrive tolv sider. Hennes håndskrift varierer under trykket av hennes følelser; den blir større, og bokstavene rundere når hun er opphisset. Hun retter ganske ofte, feilstaver noen ord og har en ganske egen stavemåte på andre, skriver utydelig og slutter ikke sjelden med å skrive i margen eller helt rundt den siste siden. Å tolke hva hun har skrevet, har noen ganger vært litt av en oppgave.
Da Erik Skram ble født i 1847, var det i begynnelsen av en ny periode i Danmarks historie. I løpet av tre dramatiske år skjedde det en rekke ting på to områder som skulle få vidtrekkende følger både for landets utvikling og for Eriks senere liv. Det gamle enevelde som hadde styrt landet i nesten to hundre år, ble opphevet i 1848 etter Christian 8.s død, og etter press fra borgerne, som var oppildnet av februarrevolusjonen i Frankrike og urolighetene ellers i Europa, innvilget den nye kongen Frederik 7. en mer demokratisk forfatning. 5. juni 1849 ble Grundloven underskrevet, og folkestyret ble innført med den nye Rigsdag. Samtidig blusset det slesvig-holstenske problemet opp igjen i Treårskrigen 1848–51, og sluttet med et provisorisk kompromiss som verken tilfredsstilte danskene, tyskerne eller befolkningen i hertugdømmene. Det var tydelig at de bare hadde oppnådd en foreløpig fred.
I årene etter 1850 gikk det heller tilbake for de demokratiske kreftene i Danmark, da opprettelsen av Rigsrådet i 1854 svekket Rigsdagens makt, og konservative ministre og rigsdagsmedlemmer motsatte seg det som i deres øyne var et altfor hastig innført folkestyre. Stillingen til de to hertugdømmene Slesvig og Holsten var ikke blitt avklart, og i 1862 innså den nye regjeringssjefen i Prøyssen, Otto von Bismarck, at det kunne styrke hans stilling å provosere fram en krig med Danmark. Forholdene i Europa hadde endret seg slik at Danmark denne gangen ikke kunne forvente støtte, verken fra Russland eller fra England. Da heller ikke de forventede styrkene fra Norge-Sverige under Skandinavismens fane kom danskene til unnsetning, var kampen uvegerlig tapt. Etter slagene ved Dybbøl og på Als overtok Prøyssen og Østerrike Holsten og Slesvig i 1864.
Tapet av to femtedeler av det som hadde blitt oppfattet som dansk jord, bidro ytterligere til å skjerpe godseiernes og embedsmennenes mistro til «almuens» evne til å bedrive politikk, og dette førte til en ny kamp om forfatningen. Den reviderte grunnlov av 28. juli 1866 uthulte det liberale framskrittet fra 1849, og viste seg senere å kunne utnyttes effektivt til å blokkere den demokratiske prosessen fullstendig. Den voksende misnøyen i mer liberale kretser førte til at venstregruppene begynte å samle seg i opposisjon, og fra 1872 og framover dannet Det forenede Venstre faktisk flertall i Folketinget. Det medførte imidlertid ikke noen forandring i landets politiske kurs, siden Landstinget og ministrene fortsatt var overveiende konservative. Venstres forslag ble blokkert av regjeringen, og da J.B.S. Estrup dannet regjering i 1875, klarte han enten å splitte Venstre med kloke forhandlinger eller å overse opposisjonen fullstendig. Fra 1877 og framover regjerte han ved en «provisorisk finanslov» som hvert år ble nedstemt av opposisjonen, men ikke desto mindre ble iverksatt. Estrup forble «konseilspræsident» fram til 1894, og det var først i 1901 at systemskiftet inntrådte og venstrepartiene formelt overtok regjeringen.
På denne bakgrunnen er det ikke til å undres over at 1870- og 80-årene politisk sett ble en urolig tid i Danmark; det som egentlig er forbausende, er at venstrekreftene kunne finne seg i å være så tålmodige så lenge. På andre fronter også hadde det begynt å blåse mer radikale vinder, idet nye åndsstrømninger fra Europa nådde inn over landet. Frontfiguren i denne utviklingen var Georg Brandes. Allerede i 1871 hadde han på Københavns Universitet påbegynt den serien med forelesninger som senere ble kjent som «Hovedstrømninger i det 19. Århundredes Litteratur», og som forkynte bl.a. at litteraturen skulle føre an i samfunnsdebatten, at forfattere ikke skulle bo på et fjernt parnass, men hadde en rolle å spille i å tegne et realistisk bilde av samtidens konflikter og å gjøre leserne mer bevisste og samfunnet mer rettferdig. Mot innett opposisjon fra konservativt hold gav han uttrykk for en ny retning som allerede til en viss grad hadde begynt å spire blant yngre forfatterkretser i flere nordiske land, og som han i sin bok fra 1883 betegnet som «Det moderne Gjennembrud». De danske forfatterne som fant nåde i denne samlingen av den nye tidens menn, var J.P. Jacobsen, Holger Drachmann, Edvard Brandes, Sophus Schandorph – og Erik Skram.Georg Brandes: Det moderne Gjennembruds Mænd, Gyldendal, København 1883.
Erik Skrams vei til forfatterskapet hadde på mange måter vært en naturlig utvikling. Han var født i et hjem som var «i al Ro og Selvfølgelighed stærkt mærket af den æstetisk farvede Embedsmandsdannelse, der udgjorde Baggrunden for mine Forældres Opdragelse», som han selv uttrykker det i sine «Selvbiografiske Optegnelser».Erik Skram: «Selvbiografiske Optegnelser». Tilskueren I, 1924, s. 32–47. Litteraturen var en selvfølgelig og sentral del av denne dannelsen, og den unge Erik fant tidlig vei til forfattere som bekreftet hans tro på det skjønne og det idealistiske som bærende krefter i samfunnet (Scott, Ingemann, Carit Etlar osv). Han var elev på den høyt ansette Metropolitanskolen, og hadde i tillegg fra en tidlig alder kontakt med teatret, både gjennom familien (hans farmors søster var skuespiller ved Det kongelige Teater) og via amatørforestillingene som han deltok i.
Det han fortier i disse offisielle minnene – men ikke overfor Amalie – er at familiesituasjonen ikke var fullt så harmonisk som denne beskrivelsen gir inntrykk av. Eriks far, jernbanedirektøren Gustav Skram, kom opp i både administrative og økonomiske vanskeligheter (eller som Dansk Biografisk Leksikon uttrykker det, «svækkede sin stilling ved at forsømme sine private pengesager»),Dansk biografisk leksikon, 3dje udgave, Gyldendal, København 1983. Bind 13, s. 485. og i 1856 måtte han gå av. Hjemmet ble oppløst, og Erik og hans mor og søsken ble henvist til hans onkel Mozart Waagepetersens generøsitet. Denne følelsen av å leve «på nåde» satte seg fast hos den unge Erik, og ble senere forsterket som en fornemmelse av ikke å passe inn, ikke å høre hjemme noe sted – «Altid var jeg kommen ind ad den forkerte Dør på Scenen», som han forklarer det for Amalie (brev 78, 11/3/83).
I 1864 kom krigen, og Erik rømte vekk fra skolen – ennå ikke fylt sytten år – for å utdanne seg til offiser. Han deltok i kampen på Als, ble hardt såret, tatt til fange og lå flere måneder på lasarett; men det som gikk hardere inn på ham, var at hans forestillinger om det ærefulle ved å delta i en krig ikke overlevde sammenstøtet med den barske og kaotiske virkeligheten. Etter krigen fullførte han skolegangen og ble student, men da han ikke hadde råd til å studere, lærte han seg stenografi og ble i 1868 ansatt i Rigsdagen. Av bakgrunn og opprinnelig overbevisning hørte han naturlig hjemme på høyresiden i politikken, og han drev i disse årene en ganske utstrakt journalistvirksomhet ved Høyres provinspresse. Men i Rigsdagen opplevde han på første hånd de intrigene og konfliktene som førte til en motvilje mot Estrups taktikk og en gradvis desillusjonering; han brøt med Høyre, og gikk over til opposisjonen. Han var kommet med i kretsen rundt Georg Brandes (Holger Drachmann var en skolekamerat), utvidet sin horisont med utenlandsreiser (Berlin, Dresden, Prag, Wien i 1874 og Firenze, Roma, Napoli og Pompei i 1877) og begynte å skrive for venstrepressen. Han var først medarbeider, og så, fra 1881, redaksjonssekretær i Edvard Brandes’ og Viggo Hørups Morgenbladet, og ernærte seg fra da av dels som journalist, dels som stenograf.
Samtidig hadde han bestemt seg for å prøve seg som skjønnlitterær forfatter. Hans første roman var Herregaardsbilleder (1877), utgitt pseudonymt under forfatternavnet Henrik Herholdt, som var Holger Drachmanns mellomnavn. Det var en tynn bok, som han selv kalte dilettantisk, og som hovedsaklig var blitt til som et svar på Drachmanns Tannhäuser (1877). Erik mente at Drachmann hadde gitt et villedende bilde av herregårdslivet, et miljø han selv kjente godt fra oppveksten, og ville korrigere det. Romanen er interessant fordi den anslår den tonen og det budskapet som går igjen i hans senere verk: det er en kjærlighetshistorie som finner sted blant kultiverte mennesker i et forfinet miljø, og det forfekter det standpunktet at kjærligheten er den høyeste moral. Et ekteskap som ikke er grunnet på kjærlighet, er usedelig, og en kvinne som bryter ut av ekteskapet for å følge kjærlighetens bud, gjør det eneste rette.
Det gode selskap ble selvfølgelig forarget over denne romanen; men det ble langt mer forarget over hans neste og viktigste roman, Gertrude Coldbjørnsen (1879). Her tok han opp et beslektet tema i en skildring av en ung jente som intetanende ble giftet bort til en eldre mann, og da hun så flyktet fra ham etter bryllupsnattens voldtekt, ble hun sendt tilbake med forskrifter om plikt og lydighet. Den gryende kjærligheten hun følte for en jevnaldrende mann som var henne verdig, måtte bare glemmes. Det var imidlertid ikke Eriks forsvar for kjærlighetens rett som voldte bestyrtelsen, men enkelte «dristige» passasjer i romanen, en beskt skildret abortscene og framfor alt et opptrinn hvor Gertrude på lang avstand beundret den maleriske skjønnheten av en gruppe unge menn som badet nakne.Romanens mottakelse er inngående skildret i Pil Dahlerups etterord til hennes utgave av Gertrude Coldbjørnsen (Dansk klassikerserie, DSL, Borgen, København 1987). Etter denne romanen var han en utstøtt, og de «bedre hjem» lukket seg for ham; men det var Gertrude Coldbjørnsen med dens vilje til å avdekke den usminkete sannheten bak den penborgerlige fasaden som sikret dens forfatter en plass blant gjennombruddets menn.
Norges historie i den andre halvdelen av det 19. århundre kan bare forstås på bakgrunn av hendelsene i 1814 da landet gikk fra danske over i svenske hender. Denne gangen var vilkårene imidlertid forskjellige; Norge var ikke lenger en umyndig provins, men en mer jevnbyrdig partner i en politisk union. Nordmennene fikk sin egen grunnlov og sitt eget Storting. Det var langt fra å være full uavhengighet – kongen var svensk, og utenrikspolitikken ble bestemt fra Sverige – men det betydde ikke desto mindre en forandring i den politiske bevisstheten. Nasjonalfølelsen begynte å vokse seg sterkere, ledet av diktere som Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven, og senere av Bjørnstjerne Bjørnson. Romantikken i Norge fikk et sterkere preg av nasjonalromantikk enn i de fleste andre europeiske land. Norske forskere begynte å lete etter det spesifikt norske som hadde overlevd «fire-hundre-års-natten», både litterært sett, med f.eks. Asbjørnsen og Moes innsamling av folkelige eventyr og fortellinger som var blitt overlevert i muntlig tradisjon, og språklig sett, med Ivar Aasens lansering av landsmål på basis av norske dialekter som ikke hadde blitt påvirket av det danskspråklige embetmannsstyre.
Da Amalie Skram ble født i 1846, var den nasjonale gjenreisning i full gang. Henrik Wergeland var død året før, og Ivar Aasens Det norske Folkesprogs Gramatik kom ut året etter. Den politiske utviklingen var stort sett fredelig, og i store deler av landet gikk livet sin vante gang; Norges geografi gjorde det til en langsom og arbeidskrevende oppgave å opprette forbindelser tvers over landet med moderne kommunikasjoner, det være seg post, telefon eller tog. Det var således først i 1909 at togforbindelsen mellom Kristiania og Bergen var klar. Religionen spilte en overordentlig viktig rolle i samfunnet; vekkelsespredikanter og nye religiøse retninger etterfulgte hverandre mange steder, særlig i første halvdelen av 1800-årene. Hans Nielsen Hauges forkynnelse rundt århundreskiftet hadde lange etterdønninger i Sør- og Vest-Norge, og retninger som herrnhuterne, grundtvigianerne, læstadianerne, mormonene og senere Indre Mission vakte bred interesse og tilslutning.Se Anne-Lise Seip: Nasjonen bygges 1830–1870. Aschehougs Norges historie, red. Knut Helle m.fl., Bd. 8, 1997, s. 138–49.
Fra 1860-årene begynte misnøyen med maktfordelingen i unionen å bre seg; Norge ønsket mer likestilling og mer selvbestemmelsesrett. I Stortinget dannet det seg en bred opposisjon av både borgere og bønder med front mot embetsmannsstyret. I spissen for denne opposisjonen før det var dannet partier i Norge, stod Johan Sverdrup som klarte å samle mange forskjellige interesser med det formål å flytte den politiske makt fra Kongen og Regjeringen over til Stortinget. Venstre krevde at statsrådene skulle kunne møte opp i Stortinget, og at Kongen ikke skulle ha veto i grunnlovssaker. Fra 1869 hadde opposisjonen en majoritet i Stortinget; men akkurat som i Danmark var det mer enn det som skulle til før høyrekreftene ga fra seg regjeringsmakten. Forslaget om statsrådenes adgang til Stortinget ble vedtatt i 1871, og igjen i 1874, 1877, 1880 – men ble hver gang stanset av Kongens veto. Både Oscar 2 og statsminister Selmer nektet å bøye seg, og til slutt var det ingen annen utvei for opposisjonen enn å nedsette en riksrett som i 1884 dømte Selmer og flere medlemmer av hans regjering til å miste embetet. Norges Venstreforening ble dannet, og Sverdrup ble statsminister.
Venstreregjeringen varte imidlertid ikke lenge; samarbeidet bygde på en ustabil sammenslutning av mange forskjellige interesser, og det ble snart sprengt, bl.a. av spørsmålet om diktergasje til Alexander Kielland. Denne og andre saker skilte den radikale fra den mer konservative fløy i Venstre. Allerede i 1889 kunne Emil Stang danne en ny høyreregjering. Men den gamle maktbalansen kunne ikke bli gjenopprettet, og uviljen mot svensk dominans vokste fram til etter århundreskiftet da Norge bestemte seg ved avstemningen i 1905 for å tre ut av unionen og danne en selvstendig stat.
Kielland-saken i 1885 viser hvor nøye forbundet politikk og åndsliv stadig var i Norge mot slutten av århundret. I 1850- og 60-årene begynte de unge radikale forfatterne – bl.a. Ibsen, Bjørnson, Lie, Vinje – å få stor innflytelse, ikke bare i litterære kretser, men som samlende krefter for en voksende bevissthet om norsk kultur. I 1850 fikk man endelig et norsk teater, da Ole Bull dannet Det norske Theater i Bergen. Før det hadde skuespillerne talt dansk. Ibsen ble direktør for teatret i 1851, Bjørnson i 1857, og begge overtok senere teatrer i Kristiania. Historieprofessoren Ernst Sars skrev en avhandling om dansketiden (Norge under Foreningen med Danmark, 1858–65), som påviste at Norge hadde beholdt sin indre selvstendighet i bondesamfunnet i hele perioden. Splittelsen mellem høyre og venstre viste seg overalt i åndslivet; professoratene til både Ernst Sars og geologen Amund Helland ble forsøkt blokkert av politiske grunner. Språkdebatten ble politisert, og det nynorske forlaget Det Norske Samlaget ble dannet i 1868.
Da Georg Brandes traff Henrik Ibsen i 1871, fant de at de hadde mye til felles i synet på litteratur og samfunn. I det hele tatt fant Brandes i 1870- og 80-årene mer i norsk litteratur enn i dansk som svarte til hans idéer om en moderne samfunnsengasjert diktning. Det var Ibsen og Bjørnson som førte an i hans samling av det moderne gjennombrudds menn. Bjørnson, «Norges store Sædemand»,Georg Brandes: Det moderne Gjennembruds Mænd, s. 1. appellerte direkte til sin samtid med skuespill som En Fallit (1875) og Redaktøren (1875), med deres oppfordring til et liv i sannhet, mens Leonarda (1879) kunngjorde nødvendigheten av sosial og religiøs toleranse. Ibsens skuespill, som Et Dukkehjem (1879) og Gengangere (1881) avdekket løgnene bak det pene borgerskapets ekteskap, og hykleriet i de offentlige religiøse og statlige institusjoner. Senere ble Brandes også meget begeistret for Alexander Kiellands og Arne Garborgs diktning. Kiellands noveller hudflettet en overklasse som levde høyt på hykleri og på utnyttelse av kroppene og arbeidskraften til de fattige og rettsløse. Garborgs Bondestudentar (1883) og Mannfolk (1886) var krasse sosiale og psykologiske studier som viste hvor nådeløse vilkårene var for dem som levde på skyggesiden, eller ville leve et ukonvensjonelt liv. Og i rekken av disse samfunnsrefsende forfatterne kom Amalie Skram fra 1880-årene og framover til å innta en sentral plass.
Hun ble født i august 1846 i Bergen som Berthe Amalie Alver, den nest eldste av en søskenflokk på ni, men kun fem overlevde spebarnsalderen. Hennes far, Mons Monsen Alver, hadde vært en butikksbetjent som hadde arbeidet seg opp til butikkeier; han hadde giftet seg med piken Ingeborg Lovise Sivertsen. Klassemessig var det ikke en herkomst å skryte av – og Amalie diktet litt om på den senere, til og med i brev til Erik hvor hun fortalte at hennes mor hadde vært foreldreløs og var blitt oppdratt i huset til en velhavende kjøpmannsfamilie; sannheten var at hun hadde vært stuepike der (brev 244, 19/2/84). Men barna fikk en god utdannelse; guttene gikk på Katedralskolen, og Amalie på byens beste pikeskole. Dette sammen med hennes livlige vesen og overdådige skjønnhet skaffet henne adgang til det bedre selskap i byen, og ga henne gode venner for livet. Hun leste det hun kunne komme over både hjemme og på skolen, inkludert romaner som ikke egnet seg for unge piker, og beveget seg ganske fritt i byens myldrende folkeliv. I midten av det 19. århundre var Bergen en blomstrende kosmopolitisk handelsby med bedre forbindelser med vestlandske, nordlandske og utenlandske havner enn med den provinsielle hovedstaden Kristiania, og Amalie suget inn inntrykk fra havnen og gatene og samlet inn den detaljerte kjennskap til høyt og lavt som senere skulle gi henne stoff til de uovertrufne realistiske beskrivelsene i hennes forfatterskap.For en fyldig beskrivelse av Amalies barndom og ungdom, se Liv Køltzow: Den unge Amalie Skram (Gyldendal, Oslo 1992).
Så i 1864 forandret hennes liv seg med ett; Mons Alver gikk fallitt, og reiste hals over hodet til Amerika. Familien ble tilbake i ringe kår – ingen av Amalies fire brødre var voksne – og hun bestemte seg nesten med det samme for å si ja til en frier. August Müller var sjøkaptein fra en av byens beste familier; hun sto brud i en alder av 18 år, og fulgte så med mannen i flere år på reiser over store deler av verden. Hennes to sønner, Jacob og Ludvig, ble født i henholdsvis 1866 og 1868. I 1876 solgte August skipet, og de bosatte seg på Ask utenfor Bergen. Ekteskapet hadde ikke vært lykkelig, og nå gikk det for alvor galt; Amalie forlangte skilsmisse, ble fysisk og psykisk syk, tilbrakte i 1877–78 en tid på Gaustad asyl, og oppnådde endelig separasjon i 1878. Våren 1878 flyttet hun til Østlandet med sine sønner. Der bodde hun først med den ene og så med den andre broren for å begynne på et nytt liv.
Til tross for sine personlige konflikter hadde Amalie fulgt godt med i den nye radikale litteraturen, hvor hun fra først av følte at hun hørte hjemme, og hun hadde begynt å skrive selv. Hun hadde vært med i teaterkretsen i Bergen som arbeidet for opprettelsen av Den Nationale Scene, og hadde til og med opptrådt på scenen selv. Hun hadde prøvd seg, foreløpig uten hell, som skuespillforfatter, bl.a. i 1877 med «At lege med ilden», som er gått tapt. Hun hadde debutert som anmelder med en anmeldelse i Bergens Tidende 17/2/77 av J.P. Jacobsens Fru Marie Grubbe, hvor hun priste bokens menneskekunnskap, men etterlyste en mer dyptgående psykologisk analyse av hovedfiguren. Hun skrev mange anmeldelser i løpet av de neste fem årene om bøker av bl.a. Bjørnson, Lie, Camilla Collett, Asbjørnsen, Kielland og Ibsen; hun var en av de få som forsvarte Gengangere mot den alminnelige forferdelse like etter at dramaet kom ut. Hun tok forsiktig brevkontakt først med Bjørnson, så med Brandes, og ble snart personlig kjent med de fleste radikale forfatterne. Da det i 1880 ble drøftet planer om et nordisk litterært tidsskrift som bl.a. skulle involvere Bjørnson, Edvard og Georg Brandes, Sars, Skavlan, Garborg, Drachmann, Schandorph, Erik Vullum, kom hun på tale som redaksjonssekretær. Planene gikk ikke i oppfyllelse; tidsskriftet ble til et norsk foretakende (Norsk tidsskrift, med Ernst Sars og Olaf Skavlan som redaktører), uten at hun ble med. Men hun fortsatte å skrive. Da hun traff Erik i august 1882, hadde hun mer eller mindre ferdig tre fortellinger, «Byråsjef Krogh’s», «Madam Høiers Lejefolk» og «Fru Ring».
Sammenlignet med de fleste andre forfatterne som er nevnt ovenpå, var Amalie kommet sent i gang; ikke bare hadde hun vært opptatt av andre ting, men hun var også kvinne. Det var fremdeles ikke en selvfølge for kvinner å uttale seg offentlig, og som fraskilt frue som viste seg i selskap med menn med samfunnsnedbrytende idéer, levde Amalie hele tiden på randen av skandale. Det var selvfølgelig enkelte kvinnelige røster som lot seg høre, slike som Camilla Collett og Aasta Hansteen, men det var først i 1880-årene at bevegelsene for flere rettigheter for kvinner begynte å få bredere støtte. Norsk Kvinnesaksforening ble grunnlagt i 1884, og skjønt Dansk Kvindesamfund ble startet allerede i 1871, hadde det meget få medlemmer før slutten av 1880-årene. Kampen for allmenn stemmerett tok til mot slutten av århundret. Sedelighetsdebatten i 1880-årene involverte ganske mange kvinner, men det overveiende flertall var på den konservative siden.Se Elias Bredsdorff: Den store nordiske krig om seksualmoralen. Gyldendal, København 1973. Amalie følte hele livet at hennes kjønn la seg i veien for at hennes meninger og bøker fikk den oppmerksomhet de fortjente.
Da Amalie og Erik begynte å skrive til hverandre, var de begge to forfattere, vant til å uttrykke seg skriftlig og klar over ordenes tyngde. Brevene er utelukkende private og absolutt ikke skrevet med tanke på at de noen gang skulle bli vist frem til andre; men brevskriverne var ikke desto mindre klar over at det var en slags historie de skrev sammen. Begge oppbevarte brevene fra den andre som en skatt, og Erik forærte til og med Amalie et skrin hvor hun kunne oppbevare hans (slik som Camilla Collett hele livet bar rundt med seg det sorte skrinet med Welhavens brev). Det forekommer uttrykk i brevene som: «Det bli’r en gammeldags roman detteher» (Amalie til Erik, brev 36, 14/11/82), og «Vor Roman er smuk» (Erik til Amalie, brev 197, 25/12/83). Da Erik hadde sittet og lest brevvekslingen mellom P.A. Heiberg og Thomasine Gyllembourg, som ble trykt i 1882, utbrøt han begeistret: «Det er den interessanteste Brevsamling, der findes i Norden! Vil Du være enig med mig i, Amalie, at bryde Dig snavs om alle Romaner i Verden, når man kan få fuldstændige og virkelig autentiske Brevsamlinger fra betydelige Mennesker? Jeg foragter Romaner og elsker Breve! – Og dine særlig min Unge!» (brev 44, 2/12/82).Se Johanne Luise Heiberg: P.A. Heiberg og T. Gyllembourg, En Beretning, støttet paa efterladte Breve. København 1882.
Når noen setter seg ned for å skrive et brev, gjemmer de seg alltid bak en halvt oppdiktet persona – eller flere; og det er noe som verken Amalie eller Erik klarer å unngå. For en interessant diskusjon av Amalies «masker» særlig i hennes brev til Viggo Hørup, se Judith Messick: «Amalie Skram’s Talking Cure Revisited», i Michael Robinson og Janet Garton (red.): Nordic Letters. Norvik Press, Norwich 1999, s. 281–305.For en interessant diskusjon av Amalies «masker» særlig i hennes brev til Viggo Hørup, se Judith Messick: «Amalie Skram’s Talking Cure Revisited», i Michael Robinson og Janet Garton (red.): Nordic Letters. Norvik Press, Norwich 1999, s. 281–305. I brevene fra de første par årene er begge to oppsatt på å presentere seg for den andre og å lære den andre å kjenne. Begge vil gjerne fremstille seg selv i et godt lys og samtidig gi et ærlig bilde av seg selv til den andre – det er ofte en underlig spenning i brevene mellom åpenhet og fortielse. Det å skrive brev har blitt kalt «å kle seg naken»,«Briefe schreiben aber heisst, sich vor den Gespenstern entblössen» (Å skrive brev betyr å kle seg naken foran gjengangere). Franz Kafka: Briefe an Milena, s. 302. og dette forekommer som et diskusjonsemne i brevene. Amalies uvilje mot «å kle seg naken» er ikke bare fysisk, men også mental; det kan godt være at hun følte hun hadde mer å tape enn Erik ved å være fullstendig åpen. Hennes retusjerte bilde av sin mors bakgrunn er allerede blitt nevnt, og selv i 1898, da de hadde vært gift i 14 år og hun fikk beskjed om sin fars død, gav hun i brevet til Erik et forskjønnet bilde av «min dejlige, unge, kampberedte far» og hans «yderst ærlige fallit» (brev 590, 15/12/98). Hun fortiet også (kanskje til og med for seg selv) sannheten om sine brødres død av tuberkulose, først Wilhelms i 1883 og så Bernhards i 1884. Det at den farlige sykdommen fantes i familien, var noe hun ikke ville anerkjenne. Men samtidig er hun meget åpenhjertig når hun skriver om sine egne idéer og meninger; hun vil at han skal få et klart bilde av hvem hun er, hva hun tenker, hvordan hun lever. Hun har ganske bestemte meninger om mange ting, ofte på grunnlag av en instinktiv reaksjon, og noen ganger ikke helt veloverveid. Erik tar henne i skole mer enn en gang for hennes forhastete bedømmelse av noe hun ikke riktig har satt seg inn i.
Erik på sin side gir inntrykk av å bestrebe seg for å være fullstendig ærlig når det gjelder hans bakgrunn og livsvilkår. Det er ganske forbløffende at han nesten med det samme de er blitt kjent, forteller Amalie at han har en maitresse i København – og det er nær ved å velte hele forholdet i begynnelsen. Han forklarer inngående omstendighetene omkring dette forholdet, og forteller også Amalie om sine tidligere forbindelser og elskerinner. Om han har fortiet noe her, er nesten umulig å vite. På Det kongelige Bibliotek ligger det en samling brev til Erik Skram som er nesten uoverkommelig stor (brev fra 1004 forskjellige individer – ofte mange fra hver enkelt – pluss aviser, teatrer osv.), og i noen av brevene fra kvinner er det en antydning til noe mer enn platonisk vennskap, men hvorvidt det var gjensidig er ikke godt å si. Noe bevis for at han har løyet, har jeg ikke funnet. Fra noe han sier i et brev mens de planlegger ekteskap, virker det sannsynlig at han har et uekte barn (brev 130, 5/9/83); dette blir ikke oppklart i brevene, men Amalie forteller det senere til Bjørnson som et faktum.Se «Og nu vil jeg tale ut» – «Men nu vil jeg også tale ud». Brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram. Gyldendal, Oslo 1982. Brev datert 19/11/1900, s. 139. Han vil ikke at Amalie skal få et falskt inntrykk av hans livsvilkår ellers, og særlig ikke når hun har bestemt seg til å flytte ned til ham. Han er dum og langsom, han arbeider alle døgnets timer i to jobber som hverken er åndelig oppløftende eller tilstrekkelig godt lønnet, og når han er forkjølet, er han ikke til å være i hus med. Han har aldri nok penger, og de kommer til å leve i meget trange kår – noe han insisterer på så mange ganger at det igjen holder på å velte forholdet. De må begge huske – og det holder nok hardt for dem begge to – at det er hverdagens virkelighet de skal leve i, og ikke den romantiske kjærlighetsdrømmen som brevene gir næring til: «Vil Du ikke føle Dig skuffet, når jeg bliver dit daglige Brød, når Du bliver Vidne til alle de ak’er og men’er og hm’er, der ledsager den Tales fine Slyngning, som besnærer dit Hjerte i mine Breve? … Du må ikke gøre mig den Uret at overse, at vore Dage ikke kan forløbe i den, hvad skal jeg kalde det, i det festlige Skrud, som Breve dog på en Måde er. … Du får mig at se i Arbejdstøjet, og det er et helt andet Syn end den pæne Frakke, som Pennen nøder mig til at tage på.» (Brev 197, 25/12/83.)
Begge to skifter roller etter hvert som intimiteten utvikler seg. Til å begynne med tar Erik gjerne på seg lærerens rolle; han vet mer enn Amalie, hun skal lære noe av ham. På mange måter er dette sant. Han har mer erfaring som forfatter og journalist og har en sikker stilsans; når han får se Amalies fortellinger og artikler, kommer han med velfunderte kommentarer som hun ikke alltid aksepterer, men som hjelper henne til å bli mer bevisst om språk som redskap. Han har på mange områder bedre gjennomtenkte meninger og får henne til å revidere sine slutninger. Han har den erfaring som kommer av å ha levd et fritt ungkarlsliv i en storby, og å ha sett sider av livet som Amalie ikke kunne ha erfart. Alt dette beskriver han for henne uten omsvøp, og det får henne til å reagere med fascinert avsky (koster det virkelig bare 5 kroner å få en tøs? – brev 46, 7/12/82). Amalie på sin side er ikke så villig til å innta elevens rolle. Hun er faktisk noen måneder eldre enn ham (noe hun forresten også pynter litt på i biografiske noter hvor hun gir seg ut for å være født i 1847, ikke 1846), hun har vært på verdensomseiling, hun har vært gift, fått barn, blitt skilt, vært på asyl. Den ærbødige holdningen hun inntar i sine første brev til Bjørnson finnes det ikke spor av her (og den varte heller ikke lenge overfor Bjørnson).
Og så spiller Erik forførerens rolle, og det med glans. Han har sett at Amalie er deilig, blitt tiltrukket av henne, følt seg vel i hennes selskap; hva mer er, han har sett hennes følelser for ham våkne før de går fra hverandre etter dagene på Aulestad. Han blir meget snart klar over for en vanskelig oppgave han har påtatt seg. Hennes tidligere erfaringer har etterlatt en avsky hos henne for den fysiske siden av elskov; hennes mann klarte aldri å vekke hennes sanselighet, og hennes skjønnhet har siden hun var skolepike tiltrukket beilere som bare har gitt henne avsmak. Hun er ikke sikker på om hun i det hele tatt kan elske. Erik tror hun kan, og tar fatt på å overbevise henne. Tålmodig og utholdende bruker han alle språkets midler: alvorlige foredrag, humoristiske anekdoter, forelskede utbrudd. Dette er en side av livet hun må lære å kjenne, det vil gjøre henne til et mer fullstendig menneske og (meget listig!) en bedre forfatter. Motstrebende og nysgjerrig lar hun seg overtale; hun kan ikke forstå at «dette filleri» skal bety så mye, men hun vil gjerne overbevises, og så er hun også for første gang i sitt liv forelsket. Den eneste gangen Erik virkelig går fra konseptene i disse tidlige brevene, er når hun plutselig får panikk ved tanken på hva hun har innlatt seg på og skriver at nei, det kan hun ikke (brev 33, 9/11/82 – Fredag Aften). Etter deres «bryllupsnatt» i desember 1882 er der ingen tvil om at han har forløst henne erotisk; hennes brev gir utvetydig uttrykk for hennes jublende glede.
Språket i brevene gjenspeiler disse forskjellige rollene. Særlig avslørende er måten de tiltaler hverandre på som viser hvordan spillet mellem dem utvikler seg. Amalies forsøk på å holde Erik på avstand i de første brevene, fører til at hun vakler mellom «du» og «de», mens Erik konsekvent bruker «du» i de brevene som er bevart. (I de aller siste brevene bruker hun igjen «de» for å markere den definitive slutten på intimiteten.) Hun vet heller ikke hvordan hun skal tiltale ham i de første brevene, og gjør det derfor som regel ikke, men tar bare fatt med en gang på det hun har å si. Erik derimot tiltaler henne gjerne, enten med navn eller med et uttrykk for hengivenhet («Min egen yndige søde søde Amalie» (brev 30, 3/11/82); «Søde, kære velsignede Amalie» (brev 54, 20/12/82)).Se også Janet Garton: «Language and gender in the correspondence of Amalie and Erik Skram», i Annegret Heitmann og Karin Hoff (red.): Ästhetik der skandinavischen Moderne. Bernhard Glienke zum Gedenken. Peter Lang, Frankfurt 1998. s. 105–18. Slutten av brevene er tilsvarende forskjellig; hun er til å begynne med «Amalie Müller» eller «A.M.», han erklærer seg helt fra starten av som «din Erik». Han finner i det hele tatt mer varierte uttrykk for hennes roller i disse første brevene enn hun gjør for hans; når han agerer skolelærer er hun litt ovenfra-og-ned «min Unge», «Pigelil» eller «Stump», når han er elsker er hun «Du sødeste Kvinde af alle på Jorden» (brev 110, 17/6/83); «Du kære elskede, usigelig søde, urimelige, forkælede, bedårende Amalie» (brev 91, 22/4/83).
Bruken av fornavn i brevene sier også en hel del om bølgegangene i forholdet. Erik kaller Amalie for Amalie helt fra begynnelsen av, og gjentar det flere ganger i hvert brev; hun derimot kan slett ikke få seg til å si Erik. (Noen tall for å bevise forskjellen: I sine 27 brev mellom august og desember 1882, tiltaler Erik Amalie ved navn 190 ganger – i gjennomsnitt syv ganger pr. brev – mens hun gjør det ikke en eneste gang. Mellom januar og juli 1883, etter at han flere ganger har bedt om det, klarer hun å bruke hans navn tretten ganger i sine 29 brev, hvorimot han tiltaler henne som Amalie hele 194 ganger i sine 31 brev). Til dels er dette en del av Eriks forførelsesprosjekt; hans gjentakelser av Amalies navn lyder nesten som en besvergelse, overtalende, manende. Dels reflekterer det tidens vaner; det var ikke vanlig for kvinner å bruke fornavn til mannlige venner. Amalie ville ikke drømme om å kalle Bjørnson for Bjørnstjerne eller Garborg for Arne selv om hun var dus med dem. I Ibsens Fruen fra havet (1888) kaller Ellida sin mann for Wangel, og i Hedda Gabler (1890) sier Hedda nesten alltid Tesman til sin mann. Sistnevnte tar det for et særlig gunstig tegn på Heddas varmere følelser for ham at hun én gang som gift kaller ham Jørgen.«Og det at du begynner å kalle meg Jørgen også!» Henrik Ibsen: Hedda Gabler, i Samlede verker V, Gyldendal, Oslo 1978. s. 399. I Amalies egen roman Forrådt (1892) ber Ribe sin hustru Ory om å kalle ham Adolph, noe hun må overvinne seg selv til å gjøre. Når Erik ber Amalie om å bruke hans fornavn, forklarer hun hvor uhyre vanskelig det er (brev 32, 7/11/82). Det er et tema som går igjen i debatten i brevene, og det utvikler seg senere i brevvekslingen til å bli en viktig målestokk på nærhet og avstand. Ikke lenge før de gifter seg, ber Erik Amalie igjen om å bruke hans fornavn i brevene – «Elskede begynder Du dit første Brev nu til mig med ‘Erik’, svinder en Måneds Længsel ud af mit Sind» (brev 173, 3/12/83). Og når Erik senere ikke undertegner brevene «din Erik» forstår Amalie, uten at noe mer er sagt, at hun har såret og skuffet ham (brev 511, 27/12/95). Det er betegnende at hun i underskriften til avskjedsbrevet fra desember 1899 går tilbake til sitt pikenavn Amalie Alver, og hennes eneste bevarte brev til ham fra 1902 er så anonymt at det slett ikke lå sammen med de andre brevene – ingen kunne se hvem det var skrevet til.Brevet ligger blant Amalies papirer på KB: NKS 4499 4°, kasse 3, bok 9.
«Som Du trænger til mig Amalie!» utbryter Erik ganske tidlig i brevvekslingen (brev 13, 20/9/82). Dette er sant nok; hun trengte ham både som menneske og som forfatter. Det er ingen tvil om at hun lærte mye av ham når det kom til skrivekunsten, og at han gjorde alt han kunne for å støtte hennes forfatterskap og hennes talent – som han klart innså var større enn hans – selv om enkelte kritikere går for langt når de påstår at han «ofret» sitt forfatterskap for hennes. F.eks. Nils Collett Vogt i Fra gutt til mann: «Uferdig som hun var, men rik på friske impulser og nytt stoff stod han henne offervillig bi i hennes forfatterskap, ja, han oppgav endog sitt eget til fordel for hennes. » (s. 261.) Det finnes helt andre grunner til at han i flere år ga opp å skrive skjønnlitteratur. Men det er like innlysende at han trengte henne. Til tross for sitt rykte som kvinnebedårer hadde Erik Skram aldri før truffet en kvinne som han kunne gi sin modne kjærlighet til. Han forsikrer Amalie om det gang på gang når hun blir plaget av tanken på hans tidligere forbindelser: «Du er ikke en stakkels Pige, der kommer dumpende ind i en Mands Liv, som en tredie Elsket der har at kæmpe med de foregående; Du er den Kvinde, som han har stridt sig gennem Livet for at nå» (brev 67, 4/2/83). Pil Dahlerup sier det ganske treffende i etterordet til sin utgave av Gertrude Coldbjørnsen: «Amalie Skram var digter: hun måtte og skulle skrive. Erik Skram derimod var et menneske, der måtte og skulle elske.»Gertrude Coldbjørnsen, s. 169. Og på en måte gjorde dette ham – kanskje litt uventet for dem som kjenner deres samliv bare fra Amalies uttalelser eller fra andres omtale – til den svakere i forholdet. Diktningen stod i sentrum av hennes bevissthet; hun stod i sentrum av hans.
Innflettet i Amalie og Eriks private diskusjoner i brevene er mer generelle bemerkninger om tidens debattemner; ikke bare uttaler de seg begge to som offentlige personligheter, men de er personlig dypt engasjert i utredningen av konfliktene. Dette kommer tydeligst fram i deres drøftelser av samfunnets og deres eget syn på seksualiteten og dobbeltmoralen. Amalie er et levende eksempel på hvorfor hele debatten var så mye mer pinefull for kvinner enn for menn. På en måte kan man si at de utkjemper hele sedelighetsfeiden i brevene.
Det borgerlige samfunnet i midten av det 19. århundre både i Norge og Danmark, som i det meste av Europa, var basert på et splittet syn på seksualiteten. Familien var samfunnets basis, og hustruen dens vokter; en kvinne burde komme uberørt til ekteskapet slik at hun kunne vie seg til mannens og barnas vel og garantere for arvefølgen (mannen måtte kunne være sikker på at hans barn var hans egne). Mennene derimot burde være rimelig erfarne; for dem ble seksuell avholdenhet eller onani betraktet som usunt. Dette betydde at det måtte finnes andre slags kvinner enn dem man giftet seg med, og dette rettferdiggjorde nødvendigheten av en underklasse av ukyske kvinner, prostituerte og forførte piker.
Denne bekvemme inndelingen av kjønnslivet på mennenes premisser var både kjønnslig og klassemessig diskriminerende, og med det voksende presset fra 1860-årene og framover for politisk demokrati og sosial rettferdighet, kom den uunngåelig i søkelyset. Kampen for kvinnenes rettigheter ble ikke bare ført av kvinner, men også – og til å begynne med, først og fremst – av de radikale mannlige politikerne og forfatterne i begge landene. Det var således Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som i 1884 sendte en protestskrivelse til det norske Storting etter en avstemning hvor forslaget om at gifte kvinner kunne få særeie, var blitt forkastet – av menn.For en lengere diskusjon av mannlige forfatteres rolle i den norske likestillingsdebatten, se Janet Garton: Norwegian Women’s Writing (Athlone Press, London 1993), s. 10–13. Undertrykkelsen av den borgerlige kvinnens utfoldelsesmuligheter i et konvensjonelt ekteskap ble påpekt bl.a. av Ibsen i Et Dukkehjem (1879) og av Lie i Familjen på Gilje (1883), og den triste skjebnen til en forført pike av Kielland i Else (1881) og av Christian Krohg i Albertine (1886). Bjørnson kastet seg inn i debatten med skuespillet En Handske (1883), som kom til å stå i skjæringspunktet for feiden. Gjennom historien til den modige ungjenta Svava angrep han fortielsessystemet som gjorde kvinnene til bitre ofre og mennene til kyniske hyklere, og forlangte samme oppriktighet av begge kjønn: Begge skulle komme kyske til ekteskapet. Dette ideale kravet vant tilslutning hos noen, men hos mange vakte det både personlig hån (Bjørnson hadde såmenn ikke levd opp til idealet i sine yngre dager) og prinsipiell motstand; det var simpelthen urealistisk. Georg Brandes førte an i forsvaret for det motsatte synspunkt: mer likhet mellom kjønnene måtte bety ikke det at mennene skulle bli unaturlig kyske, men at kvinnene skulle skaffe seg mer erfaring. Han på sin side ble angrepet for å være umoralsk og for å oppfordre til «parring i fleng». Debatten fortsatte gjennom resten av århundret; historisk sett kan man vel si at Brandes vant til sist, godt hjulpet av sosiale framskritt som kvinnenes voksende økonomiske selvstendighet og adgang til prevensjon.
I brevvekslingen blir dette fra første stund et brennende emne. Til å begynne med går Erik nesten som en selvfølge ut fra at Amalie deler det allment aksepterte syn på saken: «Du véd, at alle vi Mænd ikke leve kysk», sier han freidig (brev 6, 2/9/82). Omgående får han hennes bestyrtete svar. De går i gang med å diskutere problematikken og fortsetter gjennem resten av korrespondansen. Amalie forklarer at hennes tidligere liberale uttalelser bunnet i en følelse av at alt som hadde med seksualiteten å gjøre, egentlig var henne uvedkommende. Når det går opp for henne at det også for henne er blitt en viktig del av livet, begynner hun virkelig å få problemer ved tanken på at Erik har elsket andre kvinner i en yngre alder og derfor heftigere enn han elsker henne. Han setter alt inn på å overbevise henne om at dette ikke er tilfellet, og en stund ser det ut som om hun aksepterer det; men det ligger og ulmer under deres nygifte lykke og bryter senere ut gang på gang. Amalies anklager er voldsomme, urimelige, noen ganger grotesk overdrevne; på grunn av sine tidlige erfaringer følte hun seg mer sårbar her enn på noe annet punkt. Erik på sin side er mildest talt uforsiktig i sine handlinger, og av og til merkelig svevende i sine svar. Dette er nok ikke den eneste grunnen til at ekteskapet til slutt gikk i oppløsning, men de lidelsene som begge to påførte den andre som en følge av denne konflikten, bidro sterkt til å drive dem fra hverandre.
Debatten om den personlige seksualmoralen er knyttet sammen i brevene med deres meningsutvekslinger om litteratur og kunst; langt på vei er det den samme debatt. Stort sett er de enige om å bifalle indignasjonen bak de radikale forfatternes skildringer av middelklassens hykleri og arbeiderklassens elendighet, og om å forkaste de frafalne – som f.eks. senere hen Holger Drachmann – eller de useriøse, som John Paulsen. Betegnende nok er Bjørnsons En Handske en av de få bøker de er uenige om; Erik synes at skuespillet er kunstig oppspinn, mens Amalie forsvarer Bjørnson som en profet (brev 107, 7/6/83). I kunsten beundrer de begge de sosialrealistiske bildene til Krohg, Frits Thaulow, P.S. Krøyer. I teatret liker de de samme problemdebatterende skuespill (Ibsen, Gunnar Heiberg, Edvard Brandes) og de samme skuespillerne, skjønt Amalie ikke helt forstår Eriks svakhet for Sarah Bernhardt. Det er ikke bare nordiske forfattere som interesserer dem heller. Begge leser ganske mye utenlandsk litteratur, særlig fransk; de diskuterer Daudet, Dumas, Pierre Loti, Musset, og begge er begeistret for Maupassant og for Dostojevskij. Zola er en forfatter som spiller en rolle i begges utvikling. Erik hadde allerede skrevet sine to første romaner, og hadde halvferdige planer om å skrive en mer realistisk samfunnsroman da han leste Zolas L’Assommoir, og ble klar over at han aldri kunne hamle opp med en så jordnær, illeluktende fordypelse i livets råhet; så han skrinla prosjektet, og bestemte seg for å være journalist (brev 76, 4/3/83). Amalies Hellemyrsfolket er det nærmeste nordisk litteratur kommer til Zolas form for naturalisme, og er ofte blitt sammenlignet med hans Rougon-Macquart serie. Selv påsto hun at hun hadde lest meget lite av Zola, bare noen noveller, og at hun syntes at Nana var kjedelig; men at hun kjente til ham og hadde lest om ham, er sikkert.
Forbindelsen mellem den offentlige moralen og de økonomiske forholdene i samfunnet var særlig tydelig i samtidens debatt. Mangelen på økonomisk uavhengighet drev mange piker inn i prostitusjonen – hvis de kom fra arbeiderklassen – eller i et ekteskap som egentlig var en byttehandel, hvis de kom fra det pene, men ubemidlete borgerskap. Victoria Benedictssons Pengar (1885) gir en krass skildring av hvordan en kvinneskjebne blir bestemt av den som har råd til å kjøpe henne. Dette er et dominerende tema også i Amalies romaner; det grelleste eksempel er Fie i Afkom (1898), som blir solgt av sin mor, men det blir også ventet mer eller mindre åpenlyst av Constance, Lucie, Aurora osv. at de skal yte seksuelle tjenester mot økonomiske fordeler.
Penger og mangelen på dem er et omkved som ledsager mye av det som blir sagt i brevene. Amalie og Erik vedblev å være «to fattige litterater» i hele sitt ekteskap. Amalie nektet å skrive på en måte som det pene borgerskap ikke ville finne støtende, og Erik skrev likeledes bare av overbevisning, ikke av økonomisk beregning. De hadde faktisk ikke nok penger til å gifte seg på; i april 1884 var deres eneste faste inntekt Eriks latterlig lille lønn som riksdagsstenograf. Den gangen ble 4000 kroner regnet som en god borgerlig lønn som en mann kunne gifte seg og forsørge en familie på. Erik hadde tjent 1800 kroner som redaksjonssekretær ved Morgenbladet og 14–1500 kroner fra Rigsdagen – i underkant av hva de ville trenge; og da han mistet stillingen ved avisen, var det en økonomisk katastrofe. Også etter at de ble gift, fikk de aldri nok penger til å kunne foreta seg noe uten nøye beregninger. Hvis Amalie måtte kjøpe et par sko, eller Erik ville tilby en dame noe å spise for ikke å være direkte uhøflig, skrev de til hverandre med unnskyldninger. Fra brevene kan man danne seg en god idé om hva forskjellige varer kostet på den tiden; prisene på mat, husleie, bøker, togreiser, hoteller, pikelønn, til og med hattenåler. Amalie sendte ofte en liste med utgifter til Erik slik at han kunne se hva hun hadde brukt pengene til. Erik gjorde det ikke så ofte, men hans små notisbøker er fulle av regnskaper; han holdt nøye rede på hvordan han brukte pengene. Til tross for knappheten forekommer det ingen bebreidelser fra den ene til den andre (bortsett fra mot slutten da allting gikk galt). De hadde giftet seg under forutsetningen av at dette skulle være et arbeidende fellesskap hvor ingen av dem skulle leve av den andre, og slik ble det også.
Nasjonalitet og nasjonalfølelse er et tilbakevendende tema i brevene. Erik er og skriver dansk, mens Amalie er norsk og skriver datidens dansk-norsk.Dette punktet voldte en del diskusjon. Ifølge mine norske konsulenter skrev Amalie dansk; danskene sa at det gjorde hun i hvert fall ikke. Det viktigste her er vel at de både forsto og ikke forsto hverandre såvel språklig som på mange andre måter. På en måte betydde dette at de hadde mye mer tilfelles enn det som er vanlig for to forfattere av forskjellige nasjonaliteter; de delte en felles historisk og kulturell arv, og den litterære debatten foregikk på et nordisk plan. De fleste norske og danske bøkene ble trykt i København, og skuespill og kunst krysset landegrensene uten problemer. Begge to leste, skrev om og kjente danske, norske og svenske forfattere. Dessuten kunne de begge skrive til den andre og (nesten) bli forstått uten videre; ingen av dem måtte slåss med den hemsko det ville ha vært å prøve å uttrykke sine mest intime følelser på et fremmed språk. Men alt dette var for dem en selvfølge, og i brevene er de mye mer opptatt av forskjellene mellom norskhet og danskhet enn av likhetene.
På ulike måter hadde begge to en sterk fedrelandsfølelse. Som mange av sine landsmenn var Erik tidlig blitt berørt av den sønderjyske konflikten, og hans deltakelse i krigen hadde etterlatt en sviende følelse av at en del av Danmark var gått tapt. Hans opptatthet av Sønderjylland kommer klarest fram i hans bidrag om denne landsdelen til Galschiøts Danmark i Skildringer og Billeder af danske Forfattere og Kunstnere (1887), som gir et levende og vemodig bilde av landskapet og befolkningen. Han levde lenge nok til å få se før sin død i 1923 at den nye grensen gikk omtrent hvor han hadde sagt at den naturlig skulle gå. Rundt århundreskiftet kom hans sterke interesse for danskhet fram da han arbeidet for opprettelsen av «Det danske Selskab», et forbund av dansker som hadde bosatt seg i utlandet. Så ble han sekretær for «Forsvarskommissionen af 1902», som arbeidet for en forsterkelse av Danmarks militære forsvar, og dette brakte ham i nærmere kontakt med konservative kretser enn han hadde vært siden sin tidlige ungdom.Se hans «Selvbiografiske Optegnelser», s. 44–47.
Hvis danskenes nasjonalfølelse var blitt skjerpet i striden mot tysk militarisme, så var nordmennenes blitt skjerpet i striden mot dansk dominans. Amalie kunne ikke unngå å bli påvirket av uviljen mot arven fra dansketiden som kunne merkes på så mange nivåer i det norske samfunnet, og denne holdningen kommer klart til uttrykk i brevene. Senere i livet kom hun i en mer tvetydig stilling til hele spørsmålet; hun flyttet jo til Danmark, og de fleste av hennes bøker kom ut der. Ganske lenge ble hun like stemoderlig behandlet av begge land. Verken av danske eller norske kritikere fikk hennes bøker den anerkjennelse hun hadde håpet på, og da hun søkte forfatterstipend, ble hun avvist i Norge fordi hun var gift med en danske og i Danmark fordi hun var norsk. Men endelig i 1901 fikk hun dansk diktergasje, og i Danmark fikk hun også etter hvert en mer positiv kritikk for sine bøker, noe som forsonet henne med landet. Det gikk så langt at hun etter århundreskiftet erklærte at hun nå ønsket å bli betraktet som dansk forfatter.Amalie Skram: Landsforrædere (København 1901).
I 1882 var det imidlertid lenge til Amalie skulle ta en slik beslutning, og brevvekslingen inneholder ganske mye fektning om nasjonalitet og nasjonalisme.Se også Janet Garton: «’Why do Norwegians hate Denmark so much?’ National Consciousness in Amalie and Erik Skram’s Correspondence», i Nordic Letters, s. 264–80. Erik kan ikke forstå nordmennenes angrep på danske forhold, og ber – litt naivt – Amalie om å forklare hvorfor følelsene er så sterke (brev 28, 29/10/82). Hun på sin side forsøker å forklare at det ikke er så galt som Erik tror, men den bitterheten hun sier ikke finnes, skinner tross alt gjennom i hennes svar (brev 29, 1/11/82). Danmark var kolonialmakten, og danskene er fremdeles litt overbærende, litt nedlatende i sin holdning mot Norge. Mye av norsk litteratur og kultur kan bare forstås, påstår hun, hvis man ser forskjellen; Norge er en ung nasjon, mer energisk, mer idealistisk enn det litt trette og kyniske Danmark (brev 107, 7/6/83). Amalie overdriver i sin trang til å overbevise, men hun var ikke den eneste. Hennes gjengivelse av Amund Hellands rasende utbrudd da hun fortalte ham at hun skulle gifte seg med en danske viser hvor dypt det stakk i hvert fall i noen nordmenn: «’Det har vi ikke fortjent af dem’ – sa’e han omsider, – ‘gifte dem når de virkelig elsker, – det er en ting, men gå til Danmark, til dette forbandede, flade, forhadte ‘jyteland’, der ligger os alle iveien, og er enhver skikkelig og retskaffen nordmand en forsmædelsens torn i øiet … Det er en national forhånels …’» (brev 186, 13/12/83).
I det hele tatt føler Erik nødvendigheten av å unnskylde seg overfor Amalie fordi han er dansk, mens hun ikke tviler på norsk overlegenhet på nesten alle områder. Det norske landskapet er så mye deiligere enn det danske. Da det er blitt bestemt at hun skal flytte til København, tar han seg en tur på landet for å forsikre seg om at det ikke er altfor stygt (brev 135, 16/9/83). Danskene kan ikke lage mat; Amalie kan ikke begripe at det er mulig å klare seg i København uten en iskasse, og det er først etter lange diskusjoner at hun motvillig finner seg i å etterlate sin i Norge. Til og med i språket gjelder den samme diskrimineringen. Amalie klager over Eriks bruk av flertallsformen i verb (‘vi ere’, ‘de høre’ osv), selv om den eneste begrunnelse hun kan finne for sin klage er at det er – dansk (brev 24, 21/10/82). Erik på sin side er begeistret for Amalies norsk; når han leser særnorske ord som ‘pyt’, ‘sjau’, ‘på strømpelæsten’ i hennes brev, kommenterer han det forelsket, og han blir fullstendig betatt av å høre henne snakke det: «er det nu ikke til at forgå af Henrykkelse over at høre Dig sige det. Ja det kan Du måske ikke forstå, men en sød Kvinde, der er norsk, er det to Gange» (brev 30, 3/11/82).
Forskjellen falt imidlertid ikke alltid utelukkende ut til Amalies fordel; det var ikke fritt for at hennes ‘norske’ fripostighet senere voldte henne noen problemer i det mer avmålte danske selskapsliv. Følgende bemerkning av Louise Drewsen til Alexander Kielland i oktober 1884 kan fungere som en slags motvekt til alle de positive uttalelser om hennes opptreden i København:
Har Beate – ja hun har naturligvis fortalt Dem om fru Sk. – det lader nu til at hun har kastet masken. Jeg har hørt at det ene hus efter det andet lukker sig for hende. Hun har aldrig havt gode manerer, men nu gaar det til yderligheder … Jeg hørte fortælle om et foredrag, hun nylig havde holdt for herrer og damer om de danske lopper og derved givet en skildring af hvordan de passerede hendes ryg. Hun drikker cognak og ryger tabak [sic] med en mærkelig færdighed og skal være i den grad fri i sin tale og i sit væsen, saa det forbavsede de indfødte. Skram, siges der, ser ulykkelig ud og sidder som paa naale, naar hun slaar sig løs. Brev fra Louise Drewsen til Alexander Kielland 28/10/84, i Tor Obrestad (red.): To par, Cappelen, Gjøvik 1998, s. 122–23.
Metaforene Amalie og Erik bruker i brevene forteller mye om deres forskjellige temperamenter og livssyn. Amalies bilder har ofte et negativt preg, handler om noe ekkelt som synes å klebe ved henne. Bildet hun bruker av sin reaksjon ved Eriks tilståelse om forholdet til Camilla er velkjent: «Det er et lag af olie jeg må være indsmurt med; thi alt det, der er min natur fjernt og modbydeligt, glider af igjen, om man så tog og dyppede mig i det fra isse til fod» (brev 11, 15/9/82). Når hun tenker på sitt første ekteskap, og forteller Erik om det, kommer det hele opp igjen: «Der kommer krybende over mig noget sort og klamt og uhumskeligt» (brev 38, 22/11/82). Hun vil ikke at noen skal vite om deres forhold, fordi de ville «drage det ned i smuds, og håndtere og beføle det på den modbydeligste måde» (brev 29, 1/11/82). Dette henger sammen med hennes hyppig uttrykte fysiske avsky for å bli «fingereret på». Selv det å bli forelsket omtaler hun som å la seg synke: «hvis en gav sig hen, og lod sig synke, så blev en ikke det en kunde og skulde for de andre» (brev 1, 16/8/82).
Tonen i hennes brev er ikke alltid så dyster; hun kan juble over sin kjærlighet, sladre om sine bekjentskaper, glede seg over et nytt stykke på teatret. Hun blir veltalende i sin begeistring eller indignasjon. Men selv når hun er aller mest forelsket, tyr hun gjerne til bilder som har noe negativt ved seg. Hun er fanget, bundet, lenket: «Lagt mig i lænker, har du, og du ved det godt, du tyran!» (brev 36, 14/11/82). Han har temmet henne, og hun er ikke udelt glad for det: «Nu har jeg gået fri om i alle mine mange ungdomsår, og så kan du vide det ikke er spøg pludselig at få tøiler og sæle på» (brev 77, 7/3/83). Det er alltid en anelse av motstand i hennes hengivelse.
Erik uttrykker seg gjerne i bilder. Når han skriver om litteratur, roser han ofte verk hvor et godt bilde gir uttrykk for historiens kjerne, og han bestreber seg på å gjøre det samme. Når han snakker om Amalie, florerer bildene ganske uhemmet; hvis de mest slående bilder i Amalies brev handler om henne selv, handler de mest spennende bilder i Eriks brev også om henne. Når han vil beskrive sitt inntrykk av Sarah Bernhardt sammenliknet med Amalie, griper han til et dyrebilde: «må jeg kalde Dig en Bjørn, Amalie, når jeg kalder hende en Hjort? Å må jeg kalde Dig en Bjørn, en sød, sød en, sådan en rigtig ubegribelig dejlig Hunbjørn, der er sådan nogle med kort Snude …» (brev 108, 10/6/83). Og når han vil skjenne på Amalie, blir også det ofte i form av et bilde. Når han synes hun er moralsk trangsynt i sin fordømmelse av «usædelige kvinner», utbryter han: «Er Du gal Tøs! Men Du tænker nu også som en løbsk Hest med Vogn bag efter» (brev 140, 2/9/83). Når han går på så direkte, blir hun sint og fornærmet, og han lærer snart at han skal gå mer forsiktig til verks når han antyder at hun kanskje burde tenke seg litt om før hun uttaler seg. Han skisserer for henne et bilde av et imaginært ektepar, hvor «… det stundom i hans Øjne kunde komme til at tage sig lidt letfærdigt ud, at hun sprang ud af sine Tankers Seng i bare Natlinned … Jeg vil jo ikke gøre Dig Fortræd. Tror Du ikke jeg ser, hvor skinnende hvidt dit Linned er, hvor smukt den lette Dragt klæder Dig? Hvor kan Du nogensinde blive bange for at vise Dig for mig således? Det er kun ikke altid jeg synes det passer» (brev 187, 13/12/83). Her som andre steder mildner hans forelskede blikk på hennes kropp tonen i hans irettesettelse.
Det er også Erik som finner et passende bilde for hvordan forholdet mellom dem må ha vært når de hadde det som best, når begge var villige til å glemme sin stahet og inngå kompromiss: «Vi kan jo se, om vi i al Skikkelighed kan komme ud af at lempe os efter hinanden, den ene i Spring den anden i Trav, i Længden kommer vi forhåbenlig lige langt og til samme Tid begge to. Du ved, en Traver holder nok så godt ud som en Hest i Spring» (brev 190, 19/12/83).
De forteller hverandre om drømmene sine i brevene – og drømmene gir også et bilde av deres sinnstilstand, selv om disse er noe vanskeligere å tyde enn de bevisste metaforene. Amalie har det ikke godt i sine drømmer, hverken før eller etter at hun gifter seg med Erik. Drømmebildene er fulle av angst og skyldfølelse. Den første drømmen hun forteller, handler om at hun har vært Erik utro med Holger Drachmann, Eriks rival fra Aulestad (brev 86, 4/4/83). Hennes bekjennelse får Erik til å holde en prefreudiansk foredrag om «disse fuldstændig skændige Ting man i Drømme begår» (brev 87, 8/4/83), hvorpå hun svarer at selv ikke i drømmen gikk hun i seng med Drachmann, hun gikk bare tur med ham, og det var galt nok (brev 88, 11/4/83). Men hun fortsetter å drømme – og det blir ikke mer behagelig.
Spesielt to av hennes drømmer er det verdt å se litt nærmere på. Begge to er fra høsten 1883, etter at hun hadde fridd til Erik og de var blitt enige om å gifte seg. Det var en vanskelig høst for Amalie. Hun hadde tatt sin beslutning, men måtte slåss med seg selv for å holde fast ved den; hun ble gang på gang hjemsøkt av tvil. Bare et par uker etter at de har forlovet seg, har hun en drøm hvor hun er ute på reise med Erik, som er blitt fører på et stort dampskip, og de må skjule sitt forhold fordi de ikke er gift: «Så pludselig hed du August og ikke længer Erik, ligesom Müller, og det syntes jeg var så leit; men så et øieblik efter var det slet ikke dig, men ham jeg skulde seile med og ham jeg skulde giftes med for anden gang. … Og så med engang vidste jeg at det om dig var en fabel, at det havde været August Müller hele tiden, og altid skulde være ham. Så sprang jeg i søen og vågnede nede i bølgerne» (brev 134, 15/9/83). Dette er en ganske foruroligende drøm. Man ville tro Erik ville være like betenkt over denne som han hadde vært med Drachmann-drømmen. Det kunne se ut som om Amalie fryktet at det ville gå med Erik som det hadde gått med August, at hennes andre ekteskap også ville ende med en panisk flukt. Var noe i henne blitt ødelagt av den tidligere redselen slik at hun aldri kunne befri seg fra den, hadde hun ikke tillit til Erik, ville hun ikke la seg binde? Det er vanskelig å tro at han ikke ble foruroliget av dette; men hvis han ble det, ga han ikke uttrykk for det i sitt svar. Hans eneste kommentar til drømmen er: «Hvor jeg elsker Dig for dit Spring i Bølgene» (brev 138, 19/9/83).
Den andre drømmen er fra oktober 1883, bare en måned senere. Amalie er i teatret, og her møter hun Erik uventet; hun styrter om halsen på ham foran alle menneskers åsyn. Han bærer henne ut av teatret – men så husker hun kåpen og vil gå tilbake og hente den. Han blir sint på henne fordi hun ikke følger med, hun river seg løs, men så angrer hun plutselig og kommer tilbake til ham. De kommer så hjem til henne, og oppdager at det sitter en stor rotte på bordet, og
i samme nu vidste vi begge at den der først kom indenfor tærskelen måtte dø af rotten. Jeg gjøs et øieblik heftigt tilbage, men pilsnart besindede jeg mig, puffede dig bagover, og løb frem. «Amalie!» råbte du med en ubeskrivelig angst i stemmen, – «Vil du gå tilbage!» og i samme nu havde du armene om mig, og stødte mig så langt indover fra den grufulde tærskel, at jeg vidste der ikke var tale om at komme dig i forkjøbet. Så vendte du dig lynsnart om og gik over tærskelen; der stansede du et sekund, kyssede på fingeren til mig, og var i samme nu dræbt af rotten. (Brev 149, 8/10/83.)
Drømmen inneholder i et nøtteskall mye av deres samlivs konfliktstoff – hans ønske om å være den som vet best, hans «stivhet» som hun klager over, og hennes likeså heftige trang til selv å bestemme, som plutselig kan forvandle seg til anger. Den inneholder også mye av det beste i samlivet: hans ridderlighet, hennes spontane likefremhet, og begges dypfølte kjærlighet og ønske om å gi til og ofre seg for den andre. Den viser også hvor Amalie hentet noe av det stoffet som hennes senere forfatterskaps drømmefigurer og monstre er gjort av. Også denne gangen er Eriks kommentar til drømmen ganske kortfattet, men fyndig: «Historien med Rotten greb mig, jeg finder den ikke meget usandsynlig» (brev 150, 10/10/83).
Erik kan ikke varte opp med så dramatiske drømmer; hans er fredeligere og mer dagligdagse. Men han har en innholdsrik drøm fra samme høsten som Amalies to selvmorderiske drømmer, like etter at han har takket ja til giftermålet. Han går rundt i København og leter etter Amalie som skal flytte til en ny leilighet:
Der kom min Moder og fortalte mig, at Du var forlovet med en anden end mig. Jeg traf Dig endelig lige som Du var i Færd med at bære en Kurv fyldt med Syltetøjsglas med et underligt brunt Stof ind i din nye Lejlighed, lige overfor den gamle, nogle ganske små Værelser. Der stod tre Herrer, som da de så Glassene i Kurven, vilde købe denne «Likør» – den plejede de at få på dette Sted. Jeg fortalte dem, at der her intet Udsalg var. … Der inde spurgte jeg Dig, om det var sandt, at Du var forlovet med en anden. Du så så sød ud, var også alvorlig og trådte lige hen til mig. Så lagde Du begge Armene om Skuldrene på mig, ikke om Halsen men helt nede på Armene og sagde: Ja vist er jeg forlovet, men det kan Du da vide gør ikke noget. (Brev 142, 27/9/83.)
Det er mange tråder man kan følge i denne drømmen. De er i gang med å diskutere Amalies flytting til København, hvor mange værelser de trenger, om de har råd til pike osv. – og Erik er bekymret for at de kommer til å bo trangt fordi de mangler penger. Det er ikke mer enn noen uker siden hun skrev til ham og fridde, og ba ham om ikke å gi henne «en kurv» i den anledning. Han er nok litt bekymret for alle rivalene som flokker seg om Amalie når han ikke er tilstede; hun forteller ham i mange brev hvor omsvermet hun er, og han vet det også av egen erfaring. Selv om hun sier hun avskyr det, er det ikke usannsynlig at det gjør ham litt urolig på så lang avstand. Og så kommer hans mor inn i bildet – moren som han er så knyttet til og samtidig så fjern fra, som han bodde hos inntil året før han traff Amalie, da han var 34, og som han nettopp for noen dager siden har fortalt at «jeg havde en Svigerdatter at give hende» (brev 138, 19/9/83). Det er mange slags bekymringer som tynger også på Erik i denne tiden, særlig økonomiske, men som ikke er så undertrykte som Amalies – han snakker åpent om dem i brevene. Og når hun svarer på hans fortelling om drømmen, tar Amalie den ikke videre alvorlig (brev 149, 8/10/83).
Etter at de har giftet seg, har de ikke så mange drømmer å fortelle hverandre – i hvert fall ikke skriftlig. Men Amalie fortsetter å drømme, noen ganger ganske voldsomt. Hennes drømmer er likeså dramatiske som hennes følelsesliv, og går dypt inn på henne. Mens hun bor hos sin bror Ludvig i mai 1889 på Kongsberg, har hun en fargerik drøm som hun beskriver for Erik i alle dens tragikomiske detaljer. De skal skilles, og Erik ordner med Marcus og Gottfred Rubin at hun skal avstås til Niels Juel-Hansen (en mann hun aldri ville ha valgt i bevisst tilstand). Hennes sønner Jacob og Ludvig har vært ute på byen og svirt opp en masse penger, og kommer hjem fulle og fryktelig skitne. Det er forbudt å vaske klær, og så skal guttene avsted til Nordpolen hvor Amalie har bestemt at hennes to bøker Sjur Gabriel og To venner skal skjæres i småstykker og såes i en potetåker. Hun kaster seg inn til Erik og ber om å få bli hos ham – og han tar henne til nåde. Drømmen er en herlig blanding av alle bekymringene som går rundt i hennes hode: hva det skal bli til med hennes stormfulle ekteskap, om guttene (som for tiden bor hos dem) kommer til å kunne klare seg økonomisk, om hun får skrevet noe som duger. Men mer gripende enn selve drømmen er dens virkning på henne: «Så vågned jeg og var så dyvåd af gråd, ikke alene på ansigtet og hodepude, men også det øverste af mit natlinned som jeg på en ubegribelig måde havde proppet ind i munden min, var vådt. Men det værste er, at da jeg så sovned ind igjen, drømte jeg videre … og vågned i samme tilstand og sovned igjen og drømte videre og vågned igjen. Tre ganger gjentog det sig og idag er øjnene mine som to smale røde striber og jeg brænder så på ansigtet» (brev 360, 11/5/89). Denne kraftige reaksjonen kommer igjen etter andre drømmer; det virker som om hennes fantasiliv er like virkelig for henne som det som skjer rundt henne om dagen.
Erik er mye mer forbeholden i hva han forteller Amalie om drømmene sine etter at de har blitt gift; det virker som om han ikke vil si for mye. Flere ganger nevner han at han har drømt om henne, men sjelden forteller han noe om innholdet. Bare noen måneder etter bryllupet er han i Thisted for å besøke J.P. Jacobsen, og skriver: «Jeg har drømt hver Nat om Dig – undertiden ikke glædeligt» (brev 280, 26/9/84). Året etter skriver han hjem fra Flensborg: «Jeg drømte inat først så ondt om Dig og dernæst så skønt» (brev 287, 30/7/85). Før de giftet seg kunne han fremdeles spøke med det («Du Amalie, nu må Du virkelig snart sørge for, at Du bliver sødere i mine Drømme» (brev 148, 5/10/83)); men senere blir det nesten til en klage: «Blot jeg kunde drømme smukt om Dig» (brev 354, 3/5/89). Det må ha betydd en del for ham, siden han nevner det så ofte; om det er for å skåne seg selv eller Amalie at han ikke går inn i detaljer, er vanskelig å si.
Barn og barneoppdragelse er et tema som går igjen i brevene. Mest dreier det seg selvfølgelig om egne barn; men også andres blir omtalt ganske ofte. Særlig Erik virker usedvanlig opptatt av og vár overfor barn. Han forteller Amalie om barn fra vennskapskretsen, hvordan de oppfører seg og (ofte ganske kritisk) hvordan foreldrene oppdrar dem; han synes det er en fornøyelse å gå i Tivoli med Alexander Kiellands sønner eller i barneselskap med datteren Johannes lekekamerater.
Amalies to sønner fra hennes første ekteskap, Jacob og Ludvig, opptrer regelmessig i brevene. Hennes tidlige brev gir et inntagende bilde av dem som to livlige og kjærlige gutter. I begynnelsen av brevvekslingen er hun nervøs for at de skal bli tatt fra henne om hun gjør noe som kan bli tolket som usedelig, og litt senere blir hun bekymret for hva det skal bli av dem når hun reiser til Danmark – de var da 17 og 15 år gamle. Erik er fra første stund inneforstått med at dette er noe som må være av den største betydning for henne. «Nu har jeg Stump jo aldrig forlangt af Dig, at Du skulde løbe fra Gutterne dine, jeg har vistnok ikke en men flere Gange sagt, at dine Pligter dér også for mig er hellige» erklærer han etter at de bare har kjent hverandre i noen måneder (brev 37, 18/11/82), og han mener det. Han vil gjerne invitere dem til København ved juletider i 1883 for å bli bedre kjent med dem, og han overveier om det ikke ville være mulig for dem å flytte til ham sammen med Amalie. Når Amalie i 1887 må reise hodestups til Kristiania for å hente Jacob som har kommet på gale veier, skriver han forståelsesfullt om hvordan det er å være en gutt i den alderen. Senere bor en eller begge guttene i ganske lang tid hos dem i den trange leiligheten, og det kan bli en ganske stor belastning, både emosjonelt og økonomisk; men Erik opptrer alltid lojalt, som om han var deres egen far.
Fra 1889 og framover er Johanne, Småen, et yndlingstema i brevene til begge to. Vi får nesten en løpende beretning om hennes første år; det finnes mange detaljer om hva slags klær hun gikk med og hvor de kom fra, hvordan hun lærte å snakke, hvordan de leste med henne og oppdro henne, hva slags barnepiker de hadde og hvor vanskelig det var å finne en som dugde. Særlig Erik skriver inngående om hvordan hun oppfører seg, hva hun sier, hvordan hun leker. Han er en usedvanlig øm og oppmerksom far, og tilbringer ganske mye tid med datteren, enten hjemme eller på landet, når Amalie arbeider eller besøker familien i Norge. Han lar seg villig forstyrre i arbeidet når datteren krever hans oppmerksomhet. I august 1891 for eksempel, når han bor på kro i Esrom sammen med Småen og Amalie er inne i København, skriver han og beretter inngående hva hun foretar seg etter at hun våkner av en drøm:
Så satte jeg mig hos hende, hun holdt min Hånd (rettere en Finger) og alt medens Efterdønningerne af Gråden sad hende i Struben, blev hun inderlig fornøjet, og det var umuligt at forlade hende. Men det gjorde hende naturligvis mere vågen end ønskeligt, hun faldt først i Søvn Kl 9. Hun lå og fortalte om Willy, Tove, Magna rejst langt bort – Mama også rejst langt bort – med Postmanden, kommer snart igen. Mama ikke tommet endnu, Willy, Magna, Tove, Fru Galle, Else, Postmanden, Mama tøre på Vogn, langt bort osv. Johanne tør itte gi Aja Sigtebrø, våd på Fingrene, Aja Mund. Sigtebrø mejet godt li osv. Magna Tove Else – der tører no’e Hyppehester (hun hører en Vogn køre forbi) Papa sitter der inde (på den anden Side Gardinet) Papa!!! Papa itte hove! (jeg havde sagt, at nu skulde Papa sove, Mama sove, Kirstine sove) Papa itte då sin Vej. Kort sagt, havde det ikke været fordi Kristines Ryg så så bebrejdende ud, tror jeg, at jeg var bleven siddende der, til hun endelig var sovet ind. Nu løsrev jeg mig efter en lille Times Forløb. Og nu idag, hvor svært at bære hende over til Kirstine! Først havde hun leget og løbet efter Gudrun ned i den lille Spisestue, pyntet sig med Elses røde Hat – det øsregner naturligvis – og så gået med mig ind i Butiken for at hente Posten, så op til mig og standset mig i Læsningen af dit søde Brev vel de Snese Gange, så ligget i min Seng, så siddet på mit Skød og fået Neglene klippet, og lidt til, som jeg sender Dig, så ligget og jublet i min Seng igen og selv kunnet kave sig op til at stå for Fodenden, og så havde jeg dog til sidst Mod til at tage hende på Armen og bære hende over … (brev 400, 13/8/91).
Amalies omsorg for datteren uttrykker seg i brevene mest som bekymring. Hun føler seg hele tiden pint av motstridende følelser; når hun har reist vekk eller sendt familien vekk for å kunne arbeide, lengter hun etter Småen, og når hun er sammen med Småen, lider hun fordi hun ikke får skrevet noe. Hun forlanger daglige rapporter fra Erik om hvordan Småen trives uten henne, og er flere ganger på nippet til å reise hjem når hun ikke hører noe. Hun skriver lange formaninger om hvor forsiktig han må være med hennes påkledning, og gremmer seg fordi datteren ikke spiser nok, ikke legger på seg som hun skulle. Hun har en skrekk for at Erik lar henne ligge for ulåste dører mens hun selv er bortreist, en angst som blir til en besettelse mens hun er i Norge i 1898, og som hun nevner gang på gang (brev 582, 14/11/98; brev 584, 24/11/98; brev 585, 30/11/98; brev 590, 15/12/98). Etter skilsmissen bor Johanne hos Amalie, og i brev til andre gir hun flere ganger uttrykk for at datteren er det eneste som nå gjør livet verdt å leve: «Havde jeg ikke Johanne, det deilige livskraftige, og glade lille menneskebarn, så – ja så Irminger var min træthed så stor, at jeg uden et suk gik ud af verden, frivillig, forstår Du. Men hun – hun holder så fast ved mig, og jeg mærker ved alle lejligheder hvorledes hun trænger til mig – eller hvorledes hun ialtfald bilder sig ind at hun trænger til mig. Og så må jeg som en trofast soldat ikke forlade min plads. »Brev til Valdemar Irminger 24/11/04, sitert (ufullstendig!) i Eugenia Kielland (red.): Mellom slagene, s. 157. Etter Amalies død overtok Erik ansvaret igjen; det finnes blant hans papirer en ekteskapskontrakt for Johannes første ekteskap med Poul Knudsen i 1912, hvor han og Pouls onkel påtar seg å støtte dem mens Poul blir ferdig med sine studier.Se Eriks papirer på KB (NKS 4501, 4°): Personalia, kps. 1.
Fysisk sykdom, medikamenter og råd for god helse blir drøftet inngående i brevene. Både Amalie og Erik har venner som er leger, og som de rådfører seg med. Begge tror på det sykdomsforebyggende i å gå tur; særlig Erik nevner i nesten hvert brev at han har gått én om ikke mange turer den dagen. Når han blir syk, er det som oftest tale om kortvarige sykdommer, forkjølelser, hodepine, en vrikket ankel; og så har han en stivhet i benet på grunn av sårene fra krigen og en svekket høyre hånd. Amalie har mer kroniske problemer. Gjennom hele bekjentskapet plages hun av en stadig tilbakevendende hoste (sikkert til en viss grad nervøsitet, kanskje forårsaket av den undertrykte frykten for «strubetæring»), og av søvnløshet. For å motarbeide begge symptomer forsøker hun forskjellige medikamenter. Regninger fra apoteket utgjør ofte en betydelig del av de utgiftene hun skriver til Erik og forteller om. Det blir nevnt flere ganger i brevene at hun tar bromkalium for å kunne sove, og hun har også tatt opium. Hvor mye disse medisiner har påvirket hennes evne til å konsentrere seg om arbeidet eller hennes generelle velvære, er vanskelig å si. I 1895 lå hun på sykehuset med eksem, og i 1897 var hun igjen innlagt med «et maveonde». Etter separasjonen i 1899 var hun ofte sengeliggende med sår på benet som ikke ville heles; flere brev til andre gir uhyggelige detaljer om dette.
Amalies søskens dødelige sykdommer blir beskrevet i brevene, om enn litt unnvikende. Av hennes sønner er det Jacob som volder mest bekymring: Først med en litt vag tretthet i 1889 som legen beskriver som «en Overgangstilstand» (og som Erik forteller Amalie at han skal ha fri en måneds tid for å komme over (brev 352, 1/5/89)) – og senere med alkoholisme. Datteren Johannes helse opptar også Amalie mye, særlig den forferdelige sommeren 1893 i Norge etter at hun har hatt difteri; hun ser ikke ut til å kunne komme seg, og Amalie henger nesten ikke sammen av angst og sorg.
Mental sykdom er et velkjent tema fra Amalies forfatterskap; hennes to romaner Professor Hieronimus (1895) og På Sct. Jørgen (1895) skildrer i lett fiksjonalisert form hennes opplevelser i 1894 på Københavns Kommunehospital og på Sct. Hans, og utløste en debatt om datidens behandling av psykisk syke som førte til forandringer i regimet. Første gang hun snakker om sine opplevelser i brevene, er når hun forteller Erik om sin tidligere innleggelse på Gaustad asyl i Norge da hun ville skilles fra sin første mann; den gang opplevde hun behandlingen som velgjørende og helbredende (brev 38, 22/11/82). Når hun sier seg enig i å la seg innlegge i 1894, er det for en stor del på bakgrunn av denne tidligere erfaringen i håp om at et nytt forsøk vil få samme virkning. Selve opplevelsen i 1894 er tilstede som et hull i brevvekslingen, mellom brev 457 (30/1/94) og brev 458 (23/4/94) – omtrent den eneste gangen de er borte fra hverandre uten at det finnes brev. Erik hadde skrevet til Amalie på sykehuset, og hun hadde skrevet til ham, men brevene er forsvunnet.
Etterpå setter disse hendelsene ganske lenge sitt preg på brevene, uten at de kommenteres direkte. At de også setter sitt preg på forholdet mellom dem, er utvilsomt. Amalie har skildret ganske utførlig hvordan hun opplevde behandlingen og Eriks svik i brev til Bjørnson, datert 22/4/94:
S. gik fra mig med løftet om at han skulde se til mig mindst hveranden dag. I de 4 uger (på to dager nær) jeg var der, kom han ikke en eneste gang for mine øjne. Jeg tigged og bad i begyndelsen daglig om at få se ham, for jeg vidste at han, så snart han så hvordan jeg havde det, jeg lå nemlig i celle mellem tildels meget støjende gale, med celledørene åbne nat og dag – straks vilde tat mig hjem, men der blev stadig sagt nej og nej og atter nej.
Så efter 3 ugers forløb fik jeg se en dame … Til hende gav jeg et hemmelig brev … Brevet var til S. Jeg skildred ham deri tilstanden som den var, tigged i de mest hjærteskjærende udtryk om at måtte bli forskånet for transporten til Bidstrup, hvorom jeg vidste, der var tale. Jeg anråbte ham om dog idetmindste at skaffe sig adgang til mig, og se mig forinden, sa ham at hvis han lod mig rejse uden at se mig først i altfald, så havde jeg ikke mere nogen mand og at så vilde jeg aldrig, aldrig vende tilbage til hans hus. Jeg bad og bad for barnets skyld, idet jeg minded ham om al den strid der vilde bli om hende når jeg slap ud igjen fra Bidstrup. Alt forgjæves. Han kom ikke og jeg blev sendt afsted.
Siden den dag da S. forlod mig ved indgangen til komunehospitalets sjette forfærdelige afdeling har jeg ikke sét ham, og med min gode vilje sér jeg ham heller ikke mere her i verden. Alt er forbi, uigjenkaldelig forbi.«Og nu vil jeg tale ut», s. 92–97.
Bjørnsons svar – da han også har lest Professor Hieronimus – kommer kontant: «Jeg ser heri hele hans slaphed og det som værre er. Du er gift med en velformet fiskebolle.»(17/2/95, ibid. s. 102.) I mellomtiden har Amalie og Erik truffet hverandre igjen, og oppnådd en slags forsoning, og hun skriver tilbake for å prøve å formilde hans dom. I februar 1896 har hun nådd så langt at hun skriver: «Min mand er sød og god. Har han faret vild dengang han lod mig i stikken hos Hieronimus, så er det ikke skét med hans gode vilje. Og det må der ta’s hensyn til.» (21/2/96, ibid. s. 114.) Men at alt ikke er som det var før, kommer tydelig fram i disse brevene.
Erik på sin side har vært mer tilbakeholden når det kommer til å uttale seg om forløpet. Den eneste kommentaren fra hans side som det har vært mulig å finne, er et udatert notat blant hans papirer som gjør det klart at også han synes at Amalie var blitt feilbehandlet. Han bestreber seg på å gi et objektivt bilde av hva som skjedde, uten å være urettferdig mot noen av partene, men hans forbitrelse gir seg luft i slutten av notatet, hvor han utbryter: «Denne tarvelige Herre!»Dette notatet er tatt med i denne brevsamlingen som Appendiks 1.
Forholdet fikk en avgjørende knekk i 1894. Ikke bare følte Amalie at Erik hadde latt henne i stikken, hun var også overbevist om at han hadde innledet et nytt forhold til en annen kvinne mens hun lå på sykehus. Det skulle gå fem år til innen de endelig ble skilt, og av og til i disse årene skriver de fremdeles til hverandre som i gamle dager; men det er også kommet en ny vemodig tone i brevene, særlig i Amalies, som gir inntrykk av at noe er uigjenkallelig forbi. Hennes mistenksomhet og hans utålmodighet vokste om kapp inntil det ikke var til å holde ut lenger, og hun ba ham om å flytte ut.
Etter separasjonen i 1899 fortsatte Amalie og Erik å ha kontakt med hverandre inntil Amalies død i 1905. Erik flyttet ut av Klassensgade 11 til en liten leilighet i Købmagergade, mens Amalie ble boende der med Johanne inntil hun flyttet til Ribegade i oktober 1904 noen måneder innen hun døde. Drude Krog Jansons datter Ingeborg bodde hos dem en del av tiden. Amalie slet i sine siste år med romanen Mennesker som hun aldri ble ferdig med, og hun var plaget av dårlig helse og svak økonomi. De fleste av hennes bøker innbrakte ikke noen særlig fortjeneste før etter hennes død, slik som hun hadde forutsett. Hun og Erik ble separert, men ikke formelt skilt.
Etter Amalies død giftet Erik seg om igjen i 1907 med den 36-årige Caroline Aagaard. Hun hadde tidligere vært skuespiller på Dagmarteatret (1893–96), og hadde spilt ingenuerollen i hans skuespill Ungt Bal i 1895, så han hadde kjent henne ganske lenge. Det finnes ikke noen overleverte brev mellom dem. Men Eriks dagbøker fra 1900 til 1905 og 1907 finnes blant hans papirer på Det Kongelige Bibliotek, og der forekommer hun.Eriks papirer på KB (NKS 4501, 4°): Personalia, kps. 5. Dagbøkene inneholder for det meste korte notater om hans avtaler; når han skulle treffe Småen, når han skulle spise middag hos Harriet Meyer (ofte), Augusta Lønborg, With, Marcus Rubin. Men noen ganger bruker han stenografisk skrift istedenfor vanlig skrift, og det er i de delene Caroline finnes; dette skulle ingen annen lese. I dagboken for 1900 forekommer hun mange ganger, og alltid har hun vært på besøk hos ham. Noen ganger kunne det kanskje dreie seg om et uskyldig besøk: «Caroline hos mig om Aftenen» (3. mai), «Caroline hos mig om Formiddagen» (5. mai), «Caroline hos mig hele Dagen» (8. mai, 25. mai, 9. juni). Andre ganger ser det neppe så uskyldig ut: «Caroline hos mig Dag og Nat» (25–30. juni), «Caroline kom og var hos mig den Aften og Nat og fremdeles» (11–16. desember).Det har ikke vært lett å finne noen som kunne tyde denne stenografiske skriften, som er basert på Gabelsbergers system. Jeg skylder stor takk til redaksjonssekretær Finn Holle, fhv. folketingssekretær Emil Hansen-Salby og fhv. stenografilærerinne Astha Kjærsgaard for deres hjelp. Spennende nok har fru Kjærsgaard meddelt at «der er kun ét tegn, som hun ikke kan tyde, og det er nok Erik Skrams egen opfindelse». Nå var dette selvfølgelig etter separasjonen, så det er ikke noe bevis på utroskap, men det er interessant å oppdage at forholdet eksisterte allerede da. (Det finnes dessverre ikke noen dagbok for 1899!) Etter at Erik og Caroline hadde giftet seg, slo de seg ned i Nøjsomhedsvej 15, hvor de ble boende til Eriks død i 1923. Han fikk en del anerkjennelse for sitt arbeid med Det danske Selskab og med Forsvarskommissionen, og ble Ridder af Dannebrog i 1908.
Den siste tiden av Amalie og Eriks ekteskap er ikke fyldig dokumentert i deres brevveksling, spesielt ikke fra Eriks side. Hans brev fra de siste to årene mangler fullstendig, og fra Amalie finnes det bare tre brev fra det siste året. Etter separasjonen fantes det nok noen flere brev fra Amalie til Erik i tillegg til det ene fra 1902 som har overlevd, men det kan godt tenkes at det ikke var noen fra ham til henne. I et brev til Helene Sandberg datert 14/1/05 beklager Amalie seg over dette: «Og at spørge hr. E.S., vidste jeg ikke kunde nytte. Han har siden vi blev skilt aldrig svaret på skriftlige spørgsmål eller henvendelser fra mig. Dertil er han naturligvis alt for ‘fin-fin’ og altfor ‘stolt’».Brevet finnes i håndskriftsamlingen på NBO (Brevs. 117). Mesteparten av brevet er trykt i Amalie Skram: Mellom slagene (red. Eugenia Kielland), s. 158, men disse setningene er utelatt.
Blant Eriks etterlatte papirer finnes det imidlertid noen notater skrevet på lapper, for det meste udaterte, som belyser den siste tiden av ekteskapet, og som jeg derfor har tatt med i slutten av brevvekslingen.Det kongelige Bibliotek, NKS 4501, 4°. Erik Skrams papirer Kps. 18: Forskellige optegnelser. Se Appendiks 2. Det finnes faktisk to sett av noen av lappene, ett sett skrevet med Amalies håndskrift og ett sett skrevet med Eriks. Noen av dem er så like at en av dem må ha skrevet av etter den andre (og vi vet også fra brevene at Amalie noen ganger leste Eriks opptegnelser når hun kunne komme til – se f.eks. brev 489, 23/10/95). Men det er ikke lett å dømme fra innholdet hvem som opprinnelig skrev hva. En del er formulert slik at de må skrive seg fra Erik, siden de former seg som en kommentar om Amalie – selv om de finnes (nesten) hos begge:
Hun, der var alle mine Tankers Genstand, min Lidelses Alfa og Omega, har været hos mig og har talt om sine Sorger, forklaret mig sit Indres Sønderrevethed, hvori også jeg spiller en Rolle – og jeg er rolig.
Jeg tror det ligger i at jeg er for langsom. Jeg fattede ikke, mens hun var hos mig hendes uendelige Fjærnhed.
Men hun vækkede ikke hos mig den uendelige Attrå jeg for to Dage siden endnu har følt
Er det fordi hun sagde, at hun ikke følte Attrå til mig?
Andre derimot kunne være Amalies formuleringer, skjønt det er mindre sikkert. Uttrykket «å ta sitt kors på seg» virker mer sannsynlig i Amalies munn:
Det er det sidste forsøg på at tro at der endnu er en fremtid for mig, der har givet mig kraft til at skilles. Hvis jeg havde givet efter for den ofte gjenkommende følelse af at potten var ude, så havde jeg taget mit kors på mig og var blevet i ægteskabet.
Det er umulig å si med bestemthet hvem som har skrevet hva. Som notatene nå foreligger, fletter de seg sammen til å danne en slags felles elegi over en tapt kjærlighet.
Da jeg gikk i gang med å redigere denne brevvekslingen, hadde jeg bestemt meg for å prøve å la være med å «ta parti» for enten Amalie eller Erik. Ettersom arbeidet skred frem, mistet jeg lysten til å ta parti for noen av dem. Det går tydelig frem av brevene at begge to satset alt på dette forholdet, for begge to var den andre deres livs kjærlighet; men forskjellig bakgrunn og oppdragelse, forskjellig erfaring, forskjellig temperament la seg imellom, og skjønt de gang på gang gjorde et nytt forsøk, ble det til slutt for mye som skilte dem. Begge mente det helt oppriktig da de skrev med forskjellig håndskrift på de siste lappene: «Jeg er dømt til at skulle leve halvt herefter.»
Janet Garton
Norwich, mars 2001
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Elskede Amalie inneholder hele den bevarte korrespondansen mellom Amalie og Erik Skram, fra 1882 til 1902, til sammen nesten 600 brev. Brevene gir et unikt innblikk i forholdet mellom de to, og kaster også lys over Amalie Skrams diktning.
Utgiveren, Janet Garton, har skrevet en fyldig innledning om ekteparet og deres samtid. I tillegg har hun utstyrt hver årgang i korrespondansen med en kort innledning om brevenes kontekst.
Boka inneholder også ordkommentarer, et appendiks med Erik Skrams notater rundt Amalies sykehusinnleggelse i 1894, et appendiks med begges notater og lapper rundt skilsmissen, ordliste, slektstavler og bibliografier.
Teksten i bokselskap.no er basert på Janet Garton (red.): Elskede Amalie. Brevvekslingen mellom Amalie og Erik Skram 1882–1899, 3 bind, Gyldendal, Oslo 2002. Se faksmiler av bokutgaven fra 2002: bind 1, bind 2, bind 3
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.