[Del I, kap. 3]

65Hadde hun merket det eller hadde hun vært for optatt til å se det at hennes sønner forandret sig og holdt på å bli voksne? I hvert fall så hun plutselig Hans og kjente ham ikke. Underlig og skremmende å se et menneske som man tror man kjenner ut og inn, ens eget barn, som man er ganske trygg for, – ganske fremmed, et ungt vesen, og allikevel den samme, ennu med mange barnslige trekk og uttrykk som virker som klær man har vokset fra, men langt inne i en ny tilværelse man ikke har adgang til. Ja, hun blev skremt. Det var om våren, i slutten av mars, en kveld hun satt hjemme; da kom han gående gjennem stuen, lang, blek, sky, tynn; han gikk fort, skulde ut; hun opfattet så vidt hans uttrykk, – det var så uhyggelig ensomt. Så var han ute.

Hun blev sittende og tenke. Var det noe i veien med ham? Kunde hun ha noen skyld i det? Hadde hun forsømt ham?

Inne i «biblioteket» som guttene stolt kalte sitt felles arbeidsværelse, satt Harald, «drømmeren», og leste. Døren stod åpen og hun så dit inn. Da merket hun at hans mørke, brennende øine stod like på henne, spent 66og grublende, hun syntes nesten det gjorde vondt. Men med det samme deres blikk møttes, så han ned – og skjønt han bøide sig, så ansiktet var skjult, merket hun at han blev kokhet og rød.

Hvad betydde det? Det var jo plutselig en fiendtlig stemning; hun følte sig som en anklaget. Hun forstod ingenting av det; i mange år hadde hun vært vant til å betrakte sitt forhold til guttene som selvfølgelig godt. Når var det skjedd en forandring? Når hadde de satt henne utenfor?

Hun beroliget sig. Bare omgivelsene virket beroligende. Her hadde hun da skapt et hjem for dem som hun visste de elsket. De var ikke blitt opdradd til luksus, men de hadde alltid hatt det slik at de kunde føle sig trygge, ingen social ydmygelse, intet savn hadde noensinne rammet dem eller truet dem. Begge to var de lynende flinke, tidlig utviklet, og hun var selv bestandig stolt over sine flinke gutter. Det hadde vært problemløst og godt. Og denne underlige stemningen nu var bare en tilfeldighet.

Hun vilde snakke med Harald. Hun sa med rolig stemme inn til ham:

«Du Harald –»

Gutten avbrøt. Han løftet hodet fort så hans lange, mørke lugg fór tilbake over hodet, satte sine brennende mørke øine like på henne og sa:

«Du behøver ikke spørre mig om noen ting, mor. Jeg svarer ikke. Du er likegyldig overfor oss. Du tenker jo bare på forretningen.»

67Det var jo rene ord for pengene. Det sved. Også hun blev blussende rød nu. Hun var forferdet, følte det et øieblikk som en ufattelig krenkelse og holdt på å bli rasende, men hun forstod allikevel straks at gutten ikke hadde villet krenke henne, uforskammet onde var ingen av dem. Det var verre enn som så. Han hadde måttet si det. Og da mente han det vel? At hun var likegyldig overfor dem? At hun ikke tenkte på dem? Denne bitre bebreidelsen forekom henne å være så meningsløs, så urettferdig at hun var aldeles forsvarsløs overfor den. Men det var også den første og eneste bebreidelse hun hadde fått fra sine barn. De følte det altså slik. De hadde følt det slik lenge. Så lenge at de nu holdt henne ute fra sig. Her satt hennes sekstenårige sønn, førstegymnasiasten, og forbød henne å spørre hvordan hennes egne sønner hadde det. Hun holdt på å bli sint igjen, og hun sa inn til ham:

«Du vet godt at det ikke er sant. Du er urimelig.»

Hun angret det straks. Gutten svarte ingenting, og hun så ikke på ham, hun følte sig flau, hun skulde ikke ha sagt det. Hvad nyttet det å protestere og kalle det urimelig all den stund de følte det slik; da var det jo sant. Da hadde det altså skjedd ting med dem som hun ikke ante noe om, og det hadde såret dem slik at hun ikke merket det at de hadde opgitt henne og hevnet sig ved å nekte henne fortrolighet. Hennes lykkelige overbevisning om å være en god mor, en ganske særlig ypperlig mor, den var ingenting verd.

68Det var forferdelig for henne, av alt galt og vondt som kunde skje hadde hun aller minst ventet sig dette. Hun holdt ikke ut å sitte her med denne forurettelsen; hun måtte forsøke på å forstå noe av den, og hun måtte gjøre noe. Men først måtte hun tenke sig om.

Hun reiste sig og gikk fort ut. Hun gikk hårdt, så han skulde høre det; hun håpet han vilde stanse henne, – en slik gutteaktig bitterhet var vel ikke så langvarig, det ropte inne i henne mens hun gikk over gulvet: si noe da, forklar mig det. Men han sa ingenting, og hun gikk.

Da hun kom ut og begynte å gå blev hun overfalt av en følelse hun visste hun kjente fra før i sitt liv, men som hun ikke kunde finne tilbake til; det blev en slik underlig deilig avstand mellem henne og virkeligheten, hun visste nok hvad det var som foregikk, men det var så langt borte, det kunde være i en annen verden. Var det mulig at hun nu i mange, mange år hadde arbeidet og arbeidet i den sikre tro at hun gjorde det for sine barn, at hun hadde gått omkring stolt og lykkelig over at hun klarte det så godt, – og imens følte barna sig forsømte og forlatte. Hun kunde ikke finne tilbake til den gang hun først følte slik, men da hun nu et øieblikk tenkte på forretningen, syntes hun at det var likedan med den; var det blitt hennes liv, hennes? Men da forstod hun også at en slik følelse ikke gikk an, den gjorde henne jo uansvarlig, ingenting gjaldt. Det hun måtte få rede på var om hennes gutter hadde grunn til å synes at hun hadde forsømt dem. Og når hun nu så på denne oprørende 69tanken visste hun straks at den var riktig, det var sant.

Med det samme hun forstod det, forsvant følelsen av fjernhet, drømmesløret, og hun syntes hun våknet, stille, trist, forundret, slik som vel de fleste mennesker våknet hver dag og uten glede på ny tok sitt liv i besiddelse. Men hun hadde sannelig sovet lenge; når hun nu så tilbake på disse årene var det som om hun hadde vært bevisstløs midt i alt sitt arbeide og sin tilfredshet. Sine barn hadde hun forsømt, det var riktig, det var uimotsigelig, men hun hadde ikke forstått det og visst om det. Hun hadde ikke villet forstå det. Hun hadde sine plikter, – og når hun passet dem, mente hun at alt måtte være riktig; da kunde ingen forlange noe mere av henne, Hun mente vel også at alt skulde gå greit og lett slik som det gikk i forretningen; kunde det vågestykket gå, noe så vanskelig og risikabelt, så måtte i hvert fall alt annet kunne gå. Guttene gikk på skole, hadde kamerater, hadde alt de kunde forlange; det vilde være latterlig av henne å gå i angst og uro for dem eller tvile på at de holdt av henne, hadde tillit til henne og var hennes venner.

Hans selv hadde gitt henne grunn til å tro det. Men når hun nu tenkte på det måtte hun skamme sig: det var jo så lenge siden. Mange år siden. Han var ikke mere enn tolv–tretten år, bare et barn, men ellers var han likedan som nu, like plutselig, brå, entusiastisk, fantasifull, med skinnende øine, fin, nervøs munn og nese, nesten altfor uttrykksfull, – engang blev hun så 70beveget når hun så dette opspilte, levende ansiktet hans, – nu hadde hun visst ikke lagt merke til det på lenge. – Men hun hadde levd på hvad han dengang sa mens han plutselig omfavnet henne før han skulde gå inn og legge sig, heftig, glødende som en elsker, hun kunde ennu kjenne den rene, varme ånde fra hans munn. – «Vi er så stolte av dig, mor. Du er den peneste og flinkeste mor i hele verden.»

Det var vidunderlig søtt og levende og vederkvegende. Hun hadde tatt det op i sig. Hun forstod først nu hvor dypt den forsikringen var gått inn i hennes bevissthet, den hadde likesom en gang for alle ordnet deres forhold og tatt bort all bekymring fra henne, gjort henne fri. Og det var ikke en tilfeldig stemning hos ham en enkelt gang; begge to var de stadig like ømme, opmerksomme i den tiden, i mange år; de var små riddere. Og hun hadde ikke merket noen forandring!

Hun syntes det var en skam så grenseløs at hun ikke kunde klare den. Men det hjalp henne litt at hun var så forundret, – hvordan kunde det henge sammen? Hun følte jo nu at det var ingen forandring i hennes kjærlighet til dem, nu som før, som den gang hun begynte, var det guttene hun arbeidet for, det var egentlig hensikten med det hele. Eller hadde forretningen trengt dem unda, erobret henne? Det var en absurd tanke. Men en forandring var der. Hvori bestod den? Hun kunde ikke gå hjem igjen og ta op kampen med dem, for å vinne dem tilbake, før hun var på det rene med det.

71Visst var hun blitt glad i forretningen, og den hadde krevet hennes tid; men det kunde jo ikke være årsaken? Nei. Og nu likefrem snublet hun over den: hun hadde stadig ventet på en forandring! Den gang hun begynte å arbeide da var guttene små og hun hadde ikke noe annet å gjøre enn å kaste sig ut i det; da var alt hun gjorde riktig og uundgåelig. Og så mente hun – uten å tenke det – at en dag måtte hun jo få høre noe. Han, hennes mann, deres far, som reiste fra dem, han kunde jo ikke forsvinne for bestandig og uten spor. Men hun hørte ingenting, i alle disse årene hadde hun ikke hørt et ord, ikke engang et rykte var kommet til henne. Men hun hadde latt som ingenting, og hun kunde i hvert fall ikke huske at hun hadde tenkt på det. Ikke bevisst – men det hadde vel vært der allikevel på en eller annen måte, hver eneste dag. Hennes spenning hver morgen når hun så igjennem posten var ingen rimelig spenning, –og hun hadde alltid et bittert øieblikk når hun var ferdig med det. Hvad hadde hun hatt å trøste sig med, hvad skulde hun finne på for å glemme? Hun hadde ikke hatt noe annet enn forretningen. I gamle dager, da guttene var små, da hadde hun dem også, da var det lett – fordi de var små. Men nu var det anderledes. Også det hadde hun altså forstått – uten å tenke på det bevisst. Gutter som holdt på å bli voksne skulde ha en far. Der var ikke hun den rette. – Men var nu ikke dette noe hun bare fant på? Hun mente jo ikke for alvor at hun ikke godt selv kunde være alt det for guttene som de trengte, deres mor, 72deres kamerat. Når hadde hun sett så vanskelige ting hos dem at hun ikke skulde kunne klare det? Og det kunde vel ikke være lojalitet overfor en mann som hadde laget direkte forsvinningsnummer og overlatt henne alt ansvar og dermed alle rettigheter? Det var ikke så lett å svare på, men lojalitet var det allikevel ikke. Han var altfor fjern til det. Skjønt der var hun ikke sikker: han levde igjen i guttene. Det var ikke en dag uten at noe i deres vesen minnet henne om ham.

Det likte hun kanskje ikke? Nei, det likte hun ikke. Hun elsket guttene – som individer, fordi de var prektige og morsomme og søte, men hun likte ikke at de minnet henne om ham. For det betydde hver dag en minnelse om det ulykkelige i hennes tilstand, – at hun på en måte var enke, men med en levende mann, at hun var ensom, selvstendig, med sitt eget liv og ansvar, men uten frihet. Det var en utålelig tilstand. Og det var den som var kommet i veien mellem henne og guttene.

Men var nu dette riktig? En kjedelig tilstand var det nok, men utålelig? På mange måter hadde hun det misunnelsesverdig godt. Det kunde hun vel takke sig selv for, men allikevel: hun hadde det godt. Hun levde ikke et tomt liv. Tvert imot: det var rikere enn de fleste menneskers. I hvert fall enn de fleste kvinners. Hun kunde jo bare tenke på Marie i forretningen, – og hun priste sig lykkelig. Men hun fordret heller ikke mere, hun hadde vel blandt annet aldri oplevd kjærlighet og påstod i hvert fall at det ikke 73betydde noe for henne. Skjønt når kvinner som hun gikk så lidenskapelig op i arbeide, var det nok for å glemme og døive store lengsler og bitre skuffelser. Og hun var ikke enke, så hun kunde heller ikke sammenligne sig med de mangfoldige kvinner som slet tappert, heltemodig for å få sine faderløse barn frem i verden og ikke forlangte noen annen lykke enn at det skulde gå.

Allikevel – hun måtte innrømme det: hun lengtet efter sin frihet. I hvert fall efter visshet. Hun vilde vite hvor hun stod. Om hun nu blev forelsket i en annen mann så visste hun ikke om hun kunde gifte sig. Var hun det? Ja, hun var visst det. Det var hele fortvilelsen.

Og alt dette gikk hun omkring og visste uten å vite det. – Det var jo ikke så rart at hun nødig vilde tenke på det, for det var ikke morsomt, det var ingen lett situasjon. Det var ikke morsomt for henne å måtte innrømme at hun hadde forsømt sine barn, at hun ikke likte å se deres far leve videre i dem og at hun ikke likte det fordi hun var forelsket i en annen mann.

For slik var det vel?

Hun visste det ikke riktig. Kanskje var det slik. Kanskje var det ganske anderledes uten at hun forstod det. Hun var ikke vant til å tenke på sig selv. Og hun var ikke vant til å ha det vanskelig. Hun hadde trodd hun skulde undgå alle vanskeligheter. Hun håpet alt skulde gå godt og bli klart bare hun ventet. Nu kunde hun altså ikke vente lenger. Hun måtte snakke med Hans og med Harald. Hun forstod 74de var voksne begge to. Og hun forstod på Harald – hun hadde ennu lyden av hans gutteaktig morske stemme og kunde se hans brennende sinte og sårede øine – at det var ikke lune, ikke noe som ordnet sig selv. Det oprørte henne at hun skulde kalles til regnskap, at hun skulde være anklaget. Men hun måtte svare.

Bare hun visste hvad.

Hun kunde jo si mange ting, bortforklare det, forsøke en spøkefullt overbærende tone. Men det vilde ikke nytte, – og hun vilde ikke orke det. Opdaget de at hun løi, vilde jokse dem, da kunde hun ødelegge alt mellem dem for bestandig. Men det var jo ganske umulig for henne å si at hun var forelsket i en mann som var villfremmed for dem. Det var umulig – for hun visste ikke engang om det var sant. Visste hun det vilde hun si det, hun trodde ikke de vilde bli glad for det, men hun trodde heller ikke at de vilde bli urimelige, de var for kloke til det og for voksne, de vilde sette sin ære i å forstå henne. Men hvad skulde hun gjøre når hun ikke selv visste hvad hun følte. Det var vanvittig å snakke om det nu. Om noen måneder kanskje, – om et år. Kanskje aldri.

Hun gikk og gikk denne brennende marskvelden og følte sig mere forkommen og rådløs enn noensinne i sitt liv. For under alt det hun tenkte frem og tilbake, følte hun noe som hun skammet sig over og allikevel syntes var deilig, – hun hadde lyst på en mann. Hun kunde ikke kalle det forelskelse, hun kjente ham 75jo nesten ikke, det var noe annet – eller kanskje det nettop var forelskelse, hun visste det ikke. Hun hadde vel kanskje aldri vært forelsket, aldri slik av fritt valg, som fri kvinne, hun hadde i det hele tatt aldri følt sig voksen i kjærlighet. Hun følte sig voksen ellers, som mor, som forretningsmenneske, som menneske i det hele tatt, men ikke som kvinne. Ikke slik som nu. Men hun skammet sig altså slik at hun ikke hadde villet vedstå sig det, ikke engang for sig selv. Hun hadde visst det, men ikke med sin bevissthet.

I grunnen var hun vel hvad folk kalte svært «skikkelig». Det kom av at hun på en måte var uskyldig. Hun var for ung den gang hennes liv begynte, alt kom for plutselig på henne, erotikken blev noe hun skulde betale med for å kjøpe sig fri og få sitt eget liv. Det kom også av hennes redsel for sladder og folkesnakk, som hun evig og alltid var omgitt av i forretningen, og av den inderlige lede og forakt hun følte for all den forte, uforpliktende lettsindigheten som var sladderens uslitelige tema, en uendelighet av variasjoner av det samme banale tema. Ja, det var banalt, det var trettende; av og til syntes hun ikke hun kunde holde det ut. Selv vilde hun ikke hvirvles med i sladderen. Riktignok visste hun jo nu at den var ikke så farlig som man trodde, den var nærmest en stor underholdning: gir du ditt bidrag til den idag så er det min tur imorgen. Men hennes tur skulde allikevel ikke komme.

Fremfor alt var det den ting at hun jo fremdeles 76var gift. Hun tenkte ikke på de praktiske følger av det, hun gikk ut fra at når en mann hadde vært borte i over ti år uten å gi livstegn fra sig, kunde hun få sitt ekteskap juridisk opløst. Men hun vilde ikke det. Hvis han levde – og det følte hun at han gjorde – kunde deres ekteskap bare opløses med hans samtykke. Og kom han hjem og vilde opta samlivet med henne, da vilde hun ikke protestere. Hun hatet ham jo ikke. Og hun elsket ingen annen. Ikke ennu. Inntil idag hadde hun nektet sig selv den mulighet å elske en annen mann. Det måtte ikke skje, for det kunde gjøre en floke av hele hennes liv. Det hadde vært en ventetid, og hun hadde klart den. Men nu kunde det ikke gå lenger, det var sant at hun ikke hatet sin mann, men det var også sant at hennes tålmodighet var opbrukt; hennes irritasjon over denne håpløst ubrukelige tilstanden som han hadde satt henne i var så stor, og så lenge hadde den vært undertrykt at nu var den blitt farlig; – kunde det skje noe verre enn at hennes egne sønner irriterte henne fordi de minnet henne om ham?

Og rent praktisk: det kunde ikke gå. Hun var jo aldeles rådløs. Hun kunde ikke lyve for guttene, og hun kunde ikke fortelle dem sannheten. Hvad skulde hun gjøre?

Hun nærmet sig huset hvor de bodde, en liten villa hun hadde kjøpt i Theresegate, stille og deilig. Da hun så den der borte i gaten tenkte hun på alle de gangene hun hadde vært strålende lykkelig over at den var deres, den hadde hun klart å skaffe. Hvor 77dumt å snakke om eiendom som noe likegyldig! Det var en ung socialist i forretningen som stadig deklamerte om at all eiendom skulde avskaffes. En verden hvor ingen kunde kalle noe sitt eget forekom henne å være en komisk død verden. Hun forstod i hvert fall godt at hun trengte et pant på at hun hørte ordentlig til i livet; det hun eide og omgav sig med var noe varig, et billede på noe konstant i henne selv. – Men nu virket det rolige, sikre huset nesten som en forhånelse; det var første gang hun var redd for å gå inn i det.

Hun gikk langsomt og holdt på å snu for å få tid til å tenke sig om ennu en gang. Men da blev hun forbitret over sin egen engstelse og rådløshet, hun var da ingen forbryter, hun var da, ennu i hvert fall, et respektabelt menneske; hun hadde sannelig aldri tenkt på å utdanne sig i diplomatiske kunster, hun fikk ta det hele som det kom.

Hennes forbitrelse vokste eftersom hun nærmet sig huset igjen, med sin almindelige forte gang nu, og den var velkommen! Skulde hun kanskje be om undskyldning fordi hun levde og hadde lyst til å gå hjem i sitt eget hus! Hadde hun kanskje gjort noe som guttene behøvde å skamme sig over! Hun hadde sant for dyden ikke grunn til å være redd hverken for dem eller noe annet menneske. Forsømt dem! Kunde noen barn ha det bedre! Hadde ikke hun, alene og forlatt kvinne, ordnet det alt sammen! Det skulde sett nydelig ut om hun ikke hadde passet forretningen og stått for sitt ansvar. Gått konkurs kanskje! En far som 78rømte sin vei. En mor som gikk konkurs og laget forretningsskandale! Og de hadde ikke krav på at hun skulde utlevere sig til dem; hun måtte ha sitt liv for sig selv. Det var hun henvist til. Det var vel snarest hun som skulde beklage sig.

Hun var i friskt krigshumør da hun gikk inn. Og i den samme forbitrelse sa hun til sig selv da hun lukket døren:

«Men vi skal ikke ha noe forelskelsestøv av dig heller, jenta mi!

Og dermed følte hun sig klar og parat.

Men det blev så ganske anderledes enn hun hadde kunnet tenke sig det.

Hun hadde bare ventet å treffe Harald og ryste ut av ham den barske furtenheten han hadde vist henne. Men da hun kom inn i stuen så hun både Hans og Harald i «biblioteket», og for første gang på mange år kunde hun se at de var uvenner. Det var som et billede: de stod på hver sin side av Haralds bord og stirret rasende på hverandre. Ingen av dem snakket da hun kom inn. Hun blev stående og stirre på Hans’ ansikt, det var praktfullt: de lynende blå øinene, den sensible uttrykksfulle munnen som kunde være så vek og drømmende, var smal og hård nu og samtidig med en antydning til et smil av overbærenhet og forakt. Han hadde store årer i tinningen og hans slanke kropp var spent, litt foroverbøid – som en bue. Han er jo voksen, tenkte hun i en slags beundrende uhygge, voksen og farlig både for andre og for sig selv. Spent så hun fra ham over på drømmeren. 79Hun så ansiktet hans bare i profil, hans mørke ansikt som enda hadde en minnelse av barnekinn, men med mørkt dun; han var mindre og tettere av skikkelse, øinene var mørke, brennende, og han stirret nu på sin bror uten å vike. Det var uhyggelig, en kraftprøve som nesten virket hatefull. Hennes sønner. Hennes voksne sønner som hun ikke kjente.

Ingen av dem hadde sett henne og de kunde ikke ha hørt henne, for de vedblev å stå og stirre hverandre inn i øinene. Selv blev hun også stående ubevegelig like ved døren, fascinert, men med vond samvittighet som om hun hadde gjort innbrudd.

Plutselig forandret Hans uttrykk. Det var smertefullt og så rørende så hun kunde gråte. Så levende og nervøst var det ansiktet at hun nesten ikke fikk tid til å følge de skiftende uttrykkene i det – skjønt hun så hvert eneste ett og aldri glemte dem: det var først en grenseløs tretthet og forkommenhet som straks gikk over til forakt – og derpå straks til et ømt vennskap og derpå på ny en trett ensomhet – for plutselig å bli til et smil, først genert, så strålende fint og varmt og altbeseirende. Og med det samme snakket han, høit, fort, stemmen hans var også så levende, melodisk, overtalende:

«Skjønner du ikke det da, Harald, at vi er noen idioter begge to, mm? Men jeg synes du skulde be henne om undskyldning for det der. Vi har ikke noe med å …»

Da så han henne – og Harald fulgte hans blikk.

80De sa ingenting noen av dem, hun visste ikke hvor lenge, men hun kunde ikke finne på noe å si.

Det var Hans som klarte det også nu. Genert sa han:

«Står du der og later som ingenting, du mor.»

Hun tok sig sammen til et smil hun også.

«Å, jeg er nettop kommet inn ad døren, så det er ikke så farlig.»

Hun gikk bort til bordet og gav sig til å stelle med sitt håndarbeide for å få tid til å tenke sig om.

Men det passet ikke for Hans. Diplomat var den gutten ikke. Hun blev på ny så rørt over ham. Det var nok så at hun ikke hadde hatt stor kontakt med ham i de siste årene, kanskje slett ikke kjente ham, men hans vergeløse åpenhet kjente hun, han kunde ingenting skjule; han kunde vel kanskje like vanskelig motstå noen ting som hadde bud til ham?

Hans forte, melodiske stemme:

«Harald og jeg har vært uvenner for en gangs skyld, skjønner du. Han fortalte mig han hadde sagt dig noe som jeg synes er dumt. (Høiere, utålmodig, litt sint.) Dumt. Uberettiget. Lite pent. Men han mener det ikke. Han mener det absolutt ikke, hverken han eller jeg, forstår du? Vær snild og si at du forstår og tror det, mor.»

Hun sa stille, for hun vilde ikke slippe det så fort.

«Jeg tror at både Harald og du mener det. Dere har hatt grunn til å føle det slik, det er jo på en måte riktig også.»

Hun tenkte: jeg er sannelig standhaftig i mine opfatninger 81og meninger; hvor er det blitt av hele min forbitrelse? Hadde det ikke nu vært best å svare ja på hans spørsmål og la det være godt? Men det vilde vært lettvint sloppet både for guttene og for henne. Det kunde og skulde ikke fortsette som før; derfor var det bedre å begynne straks.

Hun hadde satt sig inne i sin egen stue. Hun satt vendt mot dem. Også Harald hadde satt sig ved bordet sitt, han lot som om han leste, han hadde ikke sagt et ord. Hans stod ennu på det samme stedet, han trommet på bordet med fingrene. Så kom han fort inn til henne. Han smilte, men det var et mislykket smil. Hun var forferdet over hvor han virket trett.

«Hvorfor skulde du si det, mor. Hvad skal nu det være godt for. Hvad skal vi snakke mere om det for.»

Hun forstod at han hadde det vondt, og hun vilde la ham slippe. Men hvad så? Nu når det først var sagt, kunde det ikke gjøres om igjen, ingen av dem vilde glemme det, og lot de som intet, vilde de alle tre vite at deres forhold var falsk. Det verste var at hun var genert overfor dem, hun kjente dem ikke godt nok, hun kunde ikke snakke naturlig og gjøre det lett. Utrolig at det var blitt slik! Og i sig selv et bevis for at det var galt. Hennes usikkerhet gjorde henne høitideligere og hårdere enn hun vilde være, hun var ulykkelig over det, men kunde ikke hjelpe det.

«Nei, Hans,» sa hun, «la oss ikke jokse det bort når det nu først er sagt. Harald vilde vel ikke ha sagt det hvis han ikke mente det. Vilde du vel, Harald?»

82Harald så op fra boken og vilde si noe. Hans kom ham i forkjøpet.

«Harald er en snild bror, skjønner du, mor. Han snakket på mine vegne. Det er det som er så forbannet og nesten litt lumpent enda så godt det er ment. Jeg kan da for pokker snakke for mig selv når det endelig skal gjøres. Ikke sant, mor, jeg er da veltalende nok? Det er ikke noe i veien med det?»

«Hysj da, altfor veltalende, din masekopp. Jeg forstod godt det at Harald sa det på dine vegne. Men det gjør det jo ikke bedre for mig. Og, som sagt, det verste er at han har rett; jeg har tenkt på det.»

Nu kom det inne fra Harald:

«Nei, strengt tatt så har jeg ikke det, mor. Jeg mente det ikke slik.»

«Hurra,» ropte Hans, «nu kan du høre da. Der sa han det selv omsider, så nu får du i hvert fall gi dig.»

Men hun gav sig ikke.

«Det er jo nettop strengt tatt at han har rett. Overfladisk og fort sett har han det ikke. Men nu skal jeg si dere at (Harald hadde reist sig og stod i døråpningen nu) at jeg har syntes dere var så flinke og greie og sånn, og …»

Hans avbrøt.

«Er vi ikke det da? Og du har kjempeforretningen din og er verdens flinkeste og mest optatte kvinnemenneske, en kilde til dine sønners villeste stolthet. Er det ikke fint slik da? Og dermed basta, mm?»

Da kom hun til å si, skjønt hun straks syntes det var dumt, og angret det:

83«Men dere er jo blitt voksne, og jeg vet nesten ingenting om dere.»

Hun så på Hans at han anstrengte sig for å svare ordentlig på det, men han fortsatte å spøke:

«Voksne. Jagu sa jeg smør. Det måtte være mig, det da. Harald er i slyngelalderen, bare barnet; ikke sant, Harald?» Hun hørte ikke på ham, hun sa: «Vilde du for eksempel fortelle mig hvad der er i veien med dig i det siste?»

Hans satte sig; ingen av dem sa noe, hun visste ikke hvor lenge. Inntil Hans plutselig sa, sint, midt inne i sine tanker:

«Hvem er det forresten som sier at det er noe i veien med mig? Absolutt ingenting, bare vrøvl. Jeg er nu engang slik, jeg. Flink til å bråke og gå omkring med ti ulykker i hælene. Det er ingenting! Men jeg skal si dig det lille som er sant. Det er sant at vi, Harald og jeg, har vært misunnelige på den storartede verdensforretningen din, alle menneskene der som du har så meget å gjøre med, frøken ditt og hr. datt, og vi har følt det sånn litt stusslig og ødslig her hjemme da siden du er så mye ute. Middagsmaten smaker ikke så godt når du ikke kan få tid til å komme hjem på grunn av den fordømte sjappa som vi av og til uærbødig kaller verdensforretningen. Det er ikke noe annet enn slikt urimelig sludder, for i grunnen er vi liddeli stolte av sjappa og dig og det hele. Slik er det. Ikke sant, Harald?» Harald nikket.

84Hans fortsatte:

«Nei, ta du det med ro, du mor. Det var det som var så forbannet dumt av den guttehvalpen jeg har til bror, at han sa det derre så høitidelig. Hadde han endelig skjelt ut sjappa så. Har du forresten ikke snart tjent så mange penger at du kan selge og holde op nu?»

Det var et spørsmål! Det hadde hun aldri tenkt på. Selge! Hvad skulde hun så finne på å gjøre, få tiden til å gå med? Hun blev så forferdet over selve tanken at hun ikke visste hvad hun skulde svare. Men forferdelsen kunde hun ikke skjule.

«Jeg tror du er gal, jeg, Hans. Penger nok. Selge. Tenk på alle de menneskene jeg har i mitt brød.»

Hans hadde stirret spent på henne; så sluknet likesom hans blikk.

«Det er noe godt tøis, kan du skjønne. Det var bare noe som falt mig inn. Du kan skjønne jeg mente ikke det. Tro mig. Det er ingenting i veien med mig. Bare det at jeg vrøvler. Rotehue, ser du. Har litt vondt for å konsentrere mig og går litt tilbake på skolen. Nokså dumt akkurat nu før jeg skal ta artium, men det retter på sig, for jeg akter å ta mig sammen, skjønner du.»

«Kanskje du har forelsket dig? Det pleier å ta tankene, det.»

Den gutten, – han blev blussende rød. Men han forsøkte å klare det.

«Forelsket, du! Sa du forelsket, lille mor, mm? Ja, det var noe for mig det. Det var noe det. Det …»

85Også Harald hadde satt sig – med hodet i hendene – som om han ikke hørte på; – han pleiet det, man visste aldri om drømmeren var med eller ikke. Nu løftet han hodet og avbrøt Hans:

«Du er feig, Hans. Du vrøvler og jokser. Hvorfor spør du ikke mor hvor far er henne?»

Så kom da også det. Endelig! På alle disse årene var han ikke blitt nevnt. Ikke engang i tiden umiddelbart efter at han reiste, – de forstod det vel på henne at hun ikke hadde noe å svare. Men trodde de nu at hun virkelig visste hvor han var og holdt det hemmelig for dem? Da fikk hun jo først og fremst svare ganske enkelt og si det som det var:

«Dere kan gjerne spørre, Harald; men jeg kan ikke svare, for jeg vet det ikke.»

Begge guttene så på henne, fort, med et speidende uttrykk; de lignet hverandre nu et øieblikk, så forskjellige som de ellers var, – og hun tenkte: her føler de altså likedan, dette har de drøftet, her er de ett. Ingen av dem sa noe.

«Dere tror mig vel?»

De nikket begge to, og Hans sa med tykk stemme:

«Du kan da skjønne det.»

«Dere synes det er trist ikke å ha en far enda han lever?»

Det var Hans på ny:

«Vi synes det er rart. Men vi synes mest synd på dig.»

Nu kom Harald igjen:

«Hvordan kan du vite så sikkert at han lever?»

86«Fordi vi vilde ha hørt det om han var død. Hvor han så hadde vært i verden vilde det blitt innberettet gjennem myndighetene.»

«Han kan ha vært på et aldeles ensomt sted.»

«Ja, det kan han naturligvis, men det er ikke sannsynlig.»

En stund efter sa Hans, lavt og genert:

«Du synes vel det er svært rart selv?»

«Å ja. Og dere forstår kanskje litt når jeg sier at, – ja, det har likesom vært en ventetid alle disse årene, jeg har måttet få den til å gå. Jeg har ikke forstått det selv bestandig. I grunnen ikke før idag. Men jeg fikk jo litt å tenke på, – og det var bare bra, så Harald skal ikke angre på det.»

Så mange rørende ting hun oplevet denne aften. Det blikk «drømmeren» sendte henne nu var så takknemlig og så barnslig, så voldsomt vakkert at det gjorde vondt, – det var bare et øieblikk, så så han ned igjen, men han hadde betrodd henne alt med sitt blikk: sin stolthet, sin nærtagenhet, sin sky ensomhet. Nu var han takknemlig fordi hun gav ham lov til å føle at han hadde opført sig som en ordentlig fyr. Hvor ofte i livet vilde hans mod og sanndruhet komme til å berede hans sky hensynsfullhet store lidelser? Underlig, – dette forstod hun nu; igår visste hun ingenting om ham.

Hun følte sig takknemlig selv. Hun hadde ikke løiet, og hun hadde ikke behøvet si noe. Det var nok. De forstod henne. De forstod hverandre alle sammen.

87«Harald skal spille,» sa Hans plutselig. «Du må høre hvor flink han er blitt, mor.»

«Ja, gjør det, Harald.»

«Hvis du har lyst, så.»

Han gikk bort til pianoet og satte sig. Hvor pen han var! Det mørke, store hodet og hans kropp som samtidig var tett og smidig, var så fint proporsjonert, det var likesom en beskyttelsessfære omkring ham, ingen kunde komme ordentlig inn på ham, han virket ukrenkelig.

Han begynte å spille. Hun hadde jo visst i mange år at han spilte og at musikk var hans store pasjon; på en måte hadde hun vært glad for det, – det var en morsom interesse, særlig hos en gutt, men hun hadde jo nærmest betraktet det som luksus, tidsfordriv. Hadde han forstått det siden han aldri spilte når hun var hjemme? At han spilte nu betydde forsoning og var en betroelse? For henne var det en åpenbaring. Hun kunde jo ikke avgjøre om gutten spilte godt, skjønt det måtte han jo gjøre, han spilte all den vanskelige musikken hun selv aldri rakk frem til som ung pike. Men han spilte slik at hun aldeles visjonært forstod hans sinn og hans skjebne. Det var ro i ham, innerst inne, han hadde alt et holdepunkt, han kunde binde uroen og ømfintligheten, forvandle det alt sammen; hør hvor nesten ubarmhjertig sikkert han bandt takt til takt, sats til sats, og slik, behersket og bundet, fikk hele musikken strømme ut. Han skulde jo bli musiker, drømmeren; nu visste hun det. Underlig; det var jo egentlig Hans som var 88«kunstnernatur». Tro om han selv hadde anelse om hvad han skulde bli?

«Er det ikke storartet,» ropte han da drømmeren sluttet. «Kan du høre at Harald har talent? Det er godt å ha, det. Det er verre å være slik altmuligmann som jeg. – Men mor! Nu skal du sette dig bort til pianoet og synge den danske sangen din, «Man kan ei sanke roser hvor ingen roser gror».»

«Nei, det vilde da være helligbrøde.»helligbrøde.»] rettet fra: helligbrøde. (trykkfeil)

«Sludder, mor,» sa Harald og reiste sig.

Så gjorde hun det. Hun la merke til at Hans gikk ut av værelset mens hun sang, og hun tenkte: gråter gutten? Hun torde ikke slutte, så hun sang enda noen ting. Og da hun sluttet, stod Hans i døråpningen.

«Dette var ordentlig hyggelig,» sa han. «Sånn pen stemme du har, mor.»

Men hans stemme var ikke riktig i orden.

Hun lot som ingenting, hun vilde ikke spørre. Kanskje skulde alt være vanskelig imorgen igjen, men nu var det godt. Den blev henne dyrebar, denne kvelden: det hadde skremt henne hvor langt de var fra hverandre, hun fra dem, de fra henne; nesten ennu mere hadde det skremt henne at hun ikke hadde merket det. Slik kunde hun altså leve sammen med mennesker, midt oppe i det, blindt, uten å forstå hvad som foregikk. Det var skremmende usikkert og bittert; kanskje var hun nettop våknet og skulde til å opdage at slik var det alt sammen, hun hadde bare ikke sett, ikke villet forstå noe av det? – Så blev plutselig det hårde, fiendtlige landskapet bløtt i farven, mykt 89i stemningen: nu var det åpen vei mellem dem; det var nok sårt alt sammen, men det var godt allikevel. Hun følte det som om hun var reddet, – på en nesten uforklarlig måte: så lite som de hadde sagt og kunnet si, noen av dem, så hadde det allikevel åpnet sig og ordnet sig.

Guttene blev hjemme den kvelden; de satte sig til med sine bøker, – hun med sitt håndarbeide, – dette håndarbeide som de hadde ledd av, hånet siden de var små pjokker, men som hun elsket, det hjalp henne både til å tenke og til ikke å tenke.

Guttene gikk tidlig op. De hadde hver sitt værelse med dør imellem så de kunde ligge og snakke når de hadde lyst. Hun gikk en runde i huset. Hun elsket det alltid, men hun følte det meget sterkere i kveld fordi hun likesom hadde fått lov til det, – hun som var redd for å komme hjem for noen timer siden.

Så slukket hun overalt og gikk op, hun også. Guttene hørte henne; Hans ropte:

«Kom inn og si god natt til oss da vel!»

Hun gikk inn til ham. Han var alt i seng, omgitt av rot.

Hun begynte å skjenne, av gammel vane, mens hun hengte op hans klær og ryddet på bordet og kommoden.

«Skal du aldri lære å bli ordentlig, Hans. Du er da sannelig den verste rotekopp jeg har sett, selv for et mannfolk å være. Slik svinesti inviterer du din mor inn til å se på.»

«Ja, det er forferdelig, men jeg kan sannelig ikke 90noe for det, jeg. Jeg har forsøkt i mange år, men jeg glemmer det, skjønner du. Gå inn til Harald og trøst dig. Han er pertentlig som et fruentimmer.»

«Det er jeg slett ikke! Jeg er bare utstyrt med almindelig, normal ordenssans.»

«Jeg har forresten ordenssans jeg også,» sa Hans. «Bare ikke til hverdags. Det tar slik tid. Dessuten fryder det mig så opriktig å høre dig skjenne litt igjen. Og til syvende og sist er det kvinnens opgave å holde orden på mannens soveværelse.»

«Jeg håper bare du ikke får en altfor tålmodig kone når den tid kommer, Hans. Du må ha en som kan skjenne på dig.»

«Bare hun skjenner så morsomt som du er det ingen sak. Ikke sant, Harald,» – han ropte inn – «vi er enige om at det finnes ikke noe så festlig som når mor skjenner!»

Harald kom i pyjamas og blev stående i døråpningen. Han lo:

«Jo, det er morsomt.»

Hun blev litt sint av gammel vane, – var tilbake i den tiden da hun var livende redd for å miste sin autoritet overfor dem.

«Er det morsomt og festlig! Dere skulde skamme dere. Her har jeg holdt på å mase med dere i alle år for å få dere til å bli noenlunde ordentlige og velopdragne mennesker. Men tror du det nytter noe? Langtifra. Og så fortelle mig at det er morsomt og festlig; det er sannelig ikke noe morsomt for mig, må dere tro.»

91Hun kom til å se på dem. De skottet på henne og blunket til hverandre, sprutrøde av latter. Og da hun selv måtte le, brølte de.

«Storartet, mor,» ropte Hans. «Perfekt!»

«Nå,» sa hun, «dere har nu slett ikke bestandig vært så lattermilde når jeg har vært sint.»

«Lattermilde, nei! Vi har vært redde for dig som for en heks. Men det har vært nokså morsomt allikevel. Jeg beundrer ditt sinne. Kan du huske da du kastet et vedtre i hue på mig? Det var ikke noe morsomt å erte hvis det ikke var farlig. Men nu skal vi ikke erte dig mere. Sett dig litt da, mor?»

«Ja, sett dig, mor,» sa Harald. Han kom inn i Hans’ værelse og dumpet ned i en stol. «Sett dig og fortell oss litt om den tiden da du var barn der nordpå.»

Hun måtte jo sette sig da. Hans ordnet putene sine og la sig godt til rette, lysende i blikket.

«Ja, det var et fremragende forslag,» sa han.

«Men det lille jeg har å fortelle, det har jeg da fortalt dere før, unger.»

«Langt ifra,» sa Hans, «når da?»

Harald spurte:

«Du var jo så flink på skolen. Pugget du svært?»

«Jeg leste naturligvis.»

«Ja, men var du sånn skoleærgjerrig?»

«Jeg vet ikke hvad du mener med det. Nei, det tror jeg ikke. Jeg vilde jo gjerne glede min far. Og så vilde jeg gjerne hevde mig overfor de andre siden jeg likesom var sånn femte hjul til en vogn der i huset.»

92«Hadde du mange venner på skolen da?» spurte Hans. «Mange som flirtet med dig og sånn?»

«For det første gikk jeg på pikeskole. For det annet visste vi ikke hvad flirt var den gang.»

«Nei, hørte du det, Harald,» ropte Hans. «Du mener det er opfunnet sånn omtrent i forgårs det? Å nei, du. Også slik pen pike som du må ha vært!»

«Tror du det?»

«Det er vel ikke vanskelig å vite det. Men din far var vel glad i dig vel og snild og stolt og så videre?»

«Det har jeg fortalt dere så mange ganger.»

«Ligner du på ham?» spurte Harald.

«Jeg vet sannelig ikke, jeg. Jeg gjør visst det, litt.»

«Var det noe sånn kunstnerisk ved ham?» spurte Hans.

«Ja, det var det. Han både spilte og skrev. Men jeg vet jo ikke hvad han skrev. De andre har det alt sammen.»

«Du synes kanskje det der er nokså bittert den dag idag, synes du?»

«Jo. Jeg gjør nok det. På en måte. Ikke fordi jeg bryr mig om å vite noe mere om min far enn jeg vet. Jeg mener om jeg leste de tingene. Det er ofte så mange mennesker i et menneske. Jeg er glad jeg kjente ham slik som jeg gjorde; det er jeg tilfreds med.»

Hans så på henne en stund. Så sa han:

«Du er neimen ikke dum, du mor. Det der er sant.»

Nu var det Harald:

«Hvor gamle er disse halvsøskenene dine nu?»

93Hun måtte tenke sig om.

«Sannelig om jeg kan si det. Men de er jo voksne alle sammen for lenge siden. Jeg mener, – ja, den yngste halvsøsteren min må vel være slik i åtte og tyve-årsalder en. Noe slikt.»

Harald igjen:

«Og stemoren din lever stadig?»

«Ja da.»

Nu var det Hans:

«Og du har ikke hørt noe fra dem på alle disse årene?»

«Nei, ikke et mukk.»

Det var Hans på ny:

«Den stemoren din, – var hun ondskapsfull, – eller var hun bare dum og sjalu?»

«Det er umulig å si det, Hans. Hun virket jo ond på mig, jeg var livende redd henne. Men det var vel bare det at hun var sjalu, som du sier, – på min fars fortid og skulde karre alt til sig og sine egne, – ikke bare det lille som var av penger, men alt, hans tanker, folks deltagelse da han døde, og siden tenker jeg at ingen av dem har likt at det har gått mig relativt bra i denne verden. Men her sitter vi og prater så altfor lenge.»

Harald protesterte:

«Nei sitt litt til, mor. Det er så hyggelig.»

«Ja, litte gran,» sa Hans, «så skal vi ikke spørre dig mere. Du, det er nokså morsomt det at du har vært så flink så de misunner dig det også. Men du har det da ikke bare kjedelig, mor. Det er ikke bare 94kjedelig å ha to slike sønnelabaner, mm? Du har da i hvert fall hatt noen å skjenne på.»

Hun blev så lett rørt i aften; det var plutselig altfor deilig å ha disse to guttene og føle at de hang ved en enda, skjønt de snart var voksne, som små barn. Hun kunde ikke tenke på det nu; hun måtte gjemme det til siden.

«Du er en tosk, Hans,» sa hun. «Men nu skal Harald også gå til sengs, så sier jeg god natt til dere.»

Harald reiste sig lydig og gikk inn til sig selv.

Hun gikk bort til Hans og kysset ham på pannen.

«God natt da, lange gutten min.»

«God natt, mor. Kom her skal jeg hviske noe til dig.»

Hun bøiet sig ned igjen.

«Kan du huske jeg hvisket til dig før i tiden,» hvisket han, «at jeg er så glad i dig.»

«Og da hvisket jeg,» hvisket hun, «at du er min egen kjekke, kjære gutt. God natt, barnet mitt.»

Harald trykket hennes hånd lenge.

«Dere hvisket, hørte jeg,» sa han, «jeg også skal hviske noe.»

Hun bøiet sig.

«Kjære mor.»

Hun strøk ham over det tykke, myke håret.

«Kjære drømmegutten min. Takk for du spilte så pent. God natt da, barn.»

*

En fin og kold vårmåne stod inn gjennem hennes vinduer, og hun kunde ikke sove.

95Hun var glad for denne kvelden, det var jo nesten mirakuløst hvordan alt det hadde åpnet og ordnet sig som så ut til å være så stengt og håpløst sammenfiltret. Vidunderlig at det fantes en slik følelse av dyp samhørighet som opløste alle vanskeligheter og nesten ikke trengte ord for å gjøre sig forstått. Det var en lykke, hun følte sig gjennemstrålt av den, og nu da hun lå og stirret ut i det overjordisk vakre, iskolde månelyset kom hun til å tenke på alt det vidunderlige i denne verden som var uten varme, som gjorde en ensom. Kanskje det var derfor elskende følte så meget heftigere for hverandre i slikt mystisk vidunderlig månelys, hver gang de i det hele tatt oplevet slik fjern skjønnhet, – havets og fjellenes eller store byers: de hadde ikke del i den, de var henvist til hverandre. – Det var vidunderlig, det gav henne ny betydning å se at hennes gutter, som hun var redd for før idag, de var ennu bare barn, de hang ved henne, og det eneste som var i veien var at de hadde savnet henne. Og det var ikke farlig: hun var her jo, hun visste det sikkert at hun kunde aldri svikte dem, med henne kunde de alltid dele sin ensomhet.

Det var godt og levende og vakkert alt sammen; og de var reddet alle tre fra hver sin bitterhet, og de visste at de hørte sammen. Allikevel var hun redd. Hvorfor? Jo, hun var redd for Hans. Når hun nu tenkte på hans evig levende, bevegede ansikt, syntes hun det var det mest hjelpeløse hun hadde sett. Hun husket ham som lite barn – og fikk plutselig tårer i øinene av bevegelse. Slikt et levende lite menneske, 96ridder bestandig, ertekrok og kjælegris, full av tusen innfall som tok ham helt og som han straks glemte; –han bestod likesom av alt mulig, og det blev til ingenting. Bare et evig spill, fullt av mening, men uten mål, vakkert, men flyktig, flyktig. – Kunde noen være mere hjelpeløs enn en slik gutt? Hun beroliget sig: han var så klok og flink, ærgjerrig på en fin måte og hadde et så vidunderlig rikt sinn at han vilde bli elsket, og han vilde komme til å elske. Han var en elsker. Skjønt vilde han ikke være flyktig også der –og kanskje gjøre mange mennesker ulykkelige? Og kanskje var han slett ikke flyktig, ikke i sine følelser, bare i sine innfall; – hvis noen sviktet ham! Hvis den guttens kjærlighet blev mislykket og forsmådd. Hvis hans ære for alvor blev krenket. Hvad var det i veien med ham nu om dagen? Hun orket ikke å tenke på det.

Men hun husket plutselig noe, – og på ny strømmet tårene ut av hennes øine. Han var ikke mere enn ni år den gangen, det var ikke lenge efter at de blev alene. Harald var ute; Hans og hun satt hjemme i den gamle leiligheten. Så kom han springende inne fra spisestuen, stillet sig foran stolen hennes og sa høitidelig:

«Hvor er Hans?»

Hun forstod ikke hvad gutten mente straks, men så husket hun det, gudskjelov, for hun så på øinene hans at han begynte å bli skuffet; – det var noe han hadde sagt til henne før en kveld da de var kjælne; –og så kunde hun svare:

97«Inne i mors hjerte.»

Med et overmodig skrik snudde han helt om, løp tilbake og ropte fra spisestuen:

«Du er en ordentlig skøier, mor!»

– Det var ikke lenge siden. Nu i natt syntes hun ikke der var avstand i tiden. Selve tiden gjorde henne redd. Hun husket den eftermiddagen før han reiste, intet kunde forklares, intet måtte bli sagt, alt stod stille, bare viseren på kirkeuret flyttet sig, bare tiden gikk. Gikk. Gikk. Kunde ikke stanses. Og plutselig var tiden gått langt, og hun visste nesten ikke hvad den var gått til, hvad man hadde brukt den til; det var som når man gikk i ring og efter lang vandring og møie stod på det samme sted. Slik så det av og til ut. Og andre ganger så det ut som om tiden forvandlet alt. Hun hadde ikke merket noe, men det var skjedd. Hun hadde oplevd det nu idag. Og var blitt reddet. Når skulde hun opleve det på ny? Og kanskje ikke bli reddet? Og det var hennes angst: at noe uoprettelig skulde skje, uten at hun vilde det, uten at hun kanskje merket det engang, ting hun ikke vilde bære eller som hun ikke kunde orke å bære, selv om hun vilde.

Hun forundret sig over at hun var så redd i kveld og forsøkte å trøste sig: hun hadde gitt sig ut i det ukjente før, og hun hadde klart sig; det hadde jo i virkeligheten klart sig eventyrlig godt; nu skulde hun sove og ikke la trettheten får gjøre sig så altfor sentimental og overfølsom og engstelig. Men hun trøstet sig forgjeves. Det var ikke lenger slik som før, enda 98hun stundom ikke syntes det var noen avstand i tid. Hennes barn var store nu; det var ikke farlig så lenge de var små. Men gudskjelov for («drømmeren». Ikke fordi han var snildere enn Hans; det kunde ingen være. Hans var for så vidt meget elskverdigere, han vilde være elskverdig og snudde gjerne litt om både på sig selv og virkeligheten for å kunne det. Det hadde drømmeren vondt for å gjøre, selv når han gjerne vilde. Var han så ubestikkelig fordi han ikke engang forstod hvor farlig det var å være det? Jo, han forstod det nok, han bare var slik og måtte være slik, uten ondskap, ikke for å være retthaver, men fordi han var redelig helt igjennem, musikalsk redelig, falskhet hos ham selv og i livet han levde vilde pine ham som en falsk tone og ødelegge det hele. Denne myke redeligheten hos ham var som en fint stemt sangbunn, balsam for nervene. Hun kunde ikke tenke sig ham ødelagt, et så dyrebart instrument.

Dyrebart, dyrebart var alt dette som livet hadde gitt henne. Og derfor var det ikke så lett å være tapper og uforferdet lenger. Livet var åpent den gang, og det var mere en sport å klare det. Nu snevret det sig inn efter hvert, det var ikke mange veier å gå, og gikk det galt, gikk man vill, da hadde tiden sørget for å gjøre det vanskeligere å komme til rette igjen.

Var det alt? Hun lå og stirret ut i det kolde månelyset, og koldt og trett måtte hun innrømme: nei, det var ikke alt. Barna var blitt store, tiden hadde gått og tatt med sig en grådig glefs av livet; det var så; men det behøvde vel ikke å gjøre så meget? Nei, men 99hun var ikke den samme selv. Den gang var hun stolt og ung og uforklarlig seiersikker. Hun skulde klare det å være alene, og hun hadde klart det. Medlidenheten skulde ikke få sette sig på henne, og hun hadde holdt den borte. Men nu syntes hun allikevel at hun nesten ikke hadde levd selv. –

Men hun vilde ikke tenke på det nu, hun vilde ikke se på det. Denne kvelden hadde vært god. Den var klar og sølvhvit som det stykket av himmelen hun så gjennem sine vinduer. Kanskje det samlet sig uværsskyer et annet sted, men hun kunde ikke se dem. Hun visste at alt vilde være forandret for henne selv imorgen, det var andre ting i hennes liv enn dem som hadde gjort henne lykkelig i aften, og hun kunde ikke undgå dem. Hun måtte treffe avgjørelser. Hun opdaget at hun alt hadde tatt en avgjørelse: hun vilde skaffe rede på hvor guttenes far levde. Og det begrunnet hun, uten å tenke mere over det, med å si til sig selv: «Jeg er jo firti år nu.»

Hun hadde alt lukket øinene og skulde sove, men åpnet dem igjen for å se dette kolde, skjønne, uvirkelige lyset som skinnet inn til henne. Og da syntes hun på ny at alt hun hadde oplevd var så utrolig; var det sant at akkurat dette var blitt hennes liv? Var det sant at hun var mor til snart voksne barn, – og så hadde det nesten ikke eksistert kjærlighet i hennes liv? Det var ufattelig og meningsløst; men hun vilde ikke tenke på det nu.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.