[Del II, kap. 2]

214Hun kom hjem som hun pleide til sin sene middag. Det var en fin høstdag, det var alt begynt å skumre ute, hun hadde gått fort, den kjølige høstluften hadde gjort henne våken, hun følte sig som et nytt menneske da hun gikk hjem, opfattet alt omkring sig med en tydelighet som forundret henne, det var så nytt. Efter hvert blev hun grepet av en ulykkesfølelse så voldsom at hun ikke kunde huske å ha hatt det så vondt, – og hun forstod hvad det kom av: hun hadde sett noen mennesker vandre arm i arm og følt det som om hun brente sig på lykken i deres ansikter. – Hvor lenge hadde hun nu gått og vært ensom? Hun husket bare den siste tiden; nu hadde han ikke vært hjemme en kveld på fem dager.

Hun kom inn i entréen og den store hallen, der var tomt. Hadde hun noensinne sett et så tomt hus? Det var kjøpt for at de alle sammen skulde få et nytt hjem; guttene hadde forlatt det, det så ut til at Egil flyktet fra det; hun var den eneste som kom og gikk og satt der kveld efter kveld vanemessig og sløvt. Alt entréen var spøkelsesaktig tom; en av hennes kåper hang der og en av Egils gamle hatter, ellers gliste den lange knaggeraden imot henne som tennene 215i et skjelett. Hallen virket øde, spøkelsesaktig stor og forlatt som riddersalen i et slott. Og nu så hun at stuene var stygge; hvorfor hadde hun ikke lagt merke til før at Egils og hennes egne ting ikke passet sammen? Det hadde vært bra ting, hver for sig, men de kunde ikke forlikes og de var ikke laget for dette huset. Selv vilde hun jo heller ikke ha kjøpt det, hun syntes det var for stort, for høit til taket, for uintimt, men Egil syntes det var flott, renslig i stil, rummelig, det beste de kunde få når de ikke hadde tid til å bygge selv. Før hadde han leid et hus og heller ikke det var hyggelig. Hvordan hang det sammen at en mann kunde være fremragende arkitekt og ikke ha noen sans for å bo hyggelig selv?

Hun satte sig i en av de dype stolene i salongen. Hun frøs, det var på tide å begynne å fyre om kveldene nu. Hvor dette store rummet virket tomt; hvorfor hadde ingen sørget for å live op med blomster nu da det vrimlet av dem? Underlig at hun gikk her hver eneste kveld og ikke så hvor tomt her var, hvor ubebodd det virket her; hvad tenkte hun på når hun satt her alene? Hun visste det ikke selv, kunde ikke huske det.

Piken kom inn og meldte at middagen var ferdig; herren hadde ringt og sagt at han ikke kunde komme før senere; han spiste middag i byen.

Hun sa ingenting til det, gikk bare inn og satte sig. Og da hun på ny satt der alene ved det store spisebordet, omgitt av uhyggelig luksus og tvang sig til å spise, skjønt maten kvalmet henne, gikk det plutselig 216op for henne at hele hennes tilværelse var blitt fullstendig uten mening, verre enn den noensinne hadde vært, en karikatur av virkelig liv. Og hvordan hadde det gått for sig at hun selv var blitt så passiv? Var hun redd for noe? Torde hun ikke forstå hvordan det hele var fatt og hang sammen?

Hun begynte å regne efter; nu var det snart oktober. Og da var det altså over et år siden guttene reiste! Et helt år! Tanken var så overveldende, så uutholdelig at hun følte sig lammet. Hun måtte vente, hun måtte se på det: et helt år! Hun satt stiv på stolen og spiste mekanisk det som blev satt foran henne, og hele tiden tenkte hun op igjen og op igjen: det er gått et år siden guttene reiste. Hvad var det som forferdet henne slik i det? Visste hun ikke at tiden gikk? Hun hørte jo nokså regelmessig fra dem begge, skjønt ikke så ofte som hun ønsket og slett ikke slik som hun ønsket; hun syntes de blev fjernere og fjernere; hun visste mindre og mindre om dem. Men at tiden gikk, det måtte hun jo i hvert fall vite; hvad var ikke hendt siden da?

Hun var endelig ferdig med middagen og gikk inn igjen i salongen. Der holdt hun ikke ut å være. Så gikk hun inn i røkeværelset. Hun pleide aldri å være der, hun likte det ikke, hun syntes alltid hun hørte Egils og guttenes krakilske stemmer når hun gikk igjennem det. Nu satte hun sig der allikevel, skjøv en stol bort til peisen, laget et bål og tendte på.

Hvorfor virket det så voldsomt å tenke på at det var et år siden guttene reiste? Det var jo naturligvis 217fordi hun nu satt her i dette store, kolde huset og frøs og visste at alt sammen hadde vært forgjeves. Ja, det måtte hun vite, men hun forstod det ikke. Hun hadde vel ikke villet villet forstå det heller; hadde hun ikke hele tiden dyrket sin gamle kunst: å betrakte hver dag som noe foreløbig, – inntil hun nu opdaget at alle disse foreløbige dagene var blitt et helt år?

Nu så hun plutselig hvordan det hele var: den formiddagen da hun fulgte Hans på bryggen og efterpå gikk på kontoret og satte sig til å tenke på om hun skulde utvide forretningen og gi den fra sig til et aktieselskap, – den formiddagen hadde hun fattet en beslutning som hun ikke var sig bevisst: uten at hun siden overveide det mere gikk hun i gang med utvidelsene, og forretningen blev omdannet til et aktieselskap. Hun tok selv initiativet til det, hun var med på det, arbeidet med det fra dag til dag, hun hadde hatt så meget å gjøre som kanskje aldri før i sitt liv, og huset var bygd om, og selv var hun nu chef for et aktieselskap hvor hun ikke eide mere enn en tredjedel av aktiene. Alt hadde hun selv vært med på å ordne, men nu i dette øieblikk visste hun at hun hadde mistet ledelsen av sitt liv fra den formiddag av da hun besluttet alt dette uten å vite at hun besluttet det, men tvert imot sa til sig selv at hun skulde overveie det nøie. Alt var blitt anderledes siden da. Også før hadde hun kunnet føle sitt liv som noe fremmed, til og med som noe fiendtlig og ufattelig, men hun visste da i hvert fall bestandig at det var slik; ingenting, nesten ingenting undgikk hennes bevissthet; hennes 218hånd styrte, selv om den var svak. Men da opgav hun sin egen vilje, en annen makt rådet gjennem henne, hennes bevissthet var blitt en annens medium. Og skjønt hun ikke hadde vært på det rene med noe av det hadde hun hele tiden følt det som en katastrofe!

Nu kunde hun få noe å tenke på: var det ikke hun som i hele sitt liv fremfor alle ting hadde fryktet ydmygelse og vanære? Kunde hun måle vanæren i det som hadde foregått her? Hun kunde jo ikke være i tvil, i dette øieblikk forstod hun det omsider: hun hadde gjort det alt sammen for sin kjærlighets skyld, for å holde fast på ham. Så liten tillit hadde hun hatt til deres forhold og til sig selv at hun beredvillig hadde utslettet sig selv, opgitt alt for å imøtekomme ham og derved binde ham til sig. Det var i sig selv ydmygende, men dobbelt ydmygende, oprørende meningsløst var det blitt fordi det jo ikke hadde fruktet det minste; alt hun hadde ofret, både bevisst og ubevisst, hadde virket mot sin hensikt; – her satt hun i deres store, kolde hus mere ensom enn noensinne, – og i en ensomhet til ingen nytte.

Hvad hjalp det at hun satt her og innså alt dette? Hun forstod jo ikke hvorfor det var blitt slik. Hun forstod ham ikke, nesten aldri. Hun syntes ikke at hun visste hvem han var. De hadde det riktignok godt en liten stund efterat guttene var reist og hun tok fatt på utvidelsen av forretningen og ombygningen av gården. Han var interessert og vilde hjelpe henne. Men det varte ikke lenge; han overlot det hele til kontoret. Han hadde i det hele tatt en periode da han 219nesten ikke arbeidet som arkitekt. Han gikk nok på kontoret en tur hver dag, men efter at han hadde tatt op en av sine yngre assistentarkitekter som kompanjong i firmaet brydde han sig ikke om det daglige arbeide. Han tok sig bare sammen hver gang han blev interessert for en stor opgave, en konkurranse, en særlig smigrende bestilling, og da nøide han sig med å lage utkastene; arbeidet overlot han til kontoret. «Jeg er kunstner,» pleide han å si, «jeg har idéene. De andre er håndverkere og kan utføre dem.»

Han hjalp henne med forretningen, forklarte henne det han kalte «aktieselskapets teknikk» og akkurat da hele omorganisasjonen til aktieselskap foregikk var han svært interessert, hun hadde kanskje ikke klart det uten hans hjelp. Han gratulerte henne med at hun fikk fri en hel del av sin kapital, – «i slike tider skal et menneske som eier noe sørge for å ha sin bevegelsesfrihet,» sa han. På en måte var hun glad for det også; hun forstod i hvert fall at hun ikke hadde klart hele denne ombygningen alene, den var blitt så ufattelig dyr; det hadde slukt alt hun eide og mere til om bare hun hadde skullet stå for det. Men alle deres samtaler om dette var blitt rent forretningsmessige og hver gang de var forbi blev de nervøse begge to, usikre, forlegne. Hun plaget ham meget mere enn nødvendig, snakket op igjen og op igjen de samme tingene – uten å forstå hvorfor hun gjorde det. Men det var vel fordi hun ventet å få høre at det hun hadde besluttet betydde noe for ham? Det var jo bare derfor hun hadde gjort det. Hun vilde finne et 220tegn på at han forstod det var et offer og at han var glad for det. Men han hadde vel ikke forstått det, – og han vilde kanskje heller ikke vært glad om han hadde forstått det? Hvor hadde hun i det hele tatt det fra at det skulde bety noe for ham enten hun beholdt forretningen som den var før eller laget den om slik som han antydet det? Det eneste rimelige å tro og tenke var jo at han sa det ene og alene på grunn av henne, og at det derfor ikke hadde betydd noe mere for ham efterpå heller. Men var det mulig allikevel? Kunde han undgå å forstå at hun hadde gjort også dette for at alt skulde være nytt mellem dem. Også der vilde hun skape en ny situasjon; ingenting i hennes fortid skulde få lov til å gjøre deres samliv vanskelig.

Var ikke det en naiv tanke av henne? Nei, hun kunde allikevel ikke forstå at hun hadde tenkt galt. Selv om det ikke betydde noe praktisk så betydde det noe symbolsk: hun opgav sitt eget til fordel for hans planer. Men dessuten betydde det noe praktisk også: hensikten var jo å skape et grunnlag for samarbeide mellem dem, en situasjon hvor han forstod at hun trengte ham; og det skulde ta bort fra deres samliv den hemmelige følelsen av skam og vond samvittighet, – gjøre det enda mere nødvendig.

Slik hadde hun tenkt og intet av det hadde holdt stikk.

Hvad var så det riktige? Hvad kom denne elendigheten av? Hun så nu forundret at hun virkelig hadde klart å la være å tenke på det, hun hadde bare 221ventet og ventet, arbeidet og ventet, nu som før. Var hun kanskje dum, uten forstand på mennesker så hun intet begrep av det som hendte omkring henne? For første gang siden hun traff Egil, tenkte hun sig den mulighet at han kanskje var henne utro, at han kanskje var skuffet over henne erotisk. – Det var en uhyrlig tanke. Men den var jo den eneste rimelige! Hvorfor skulde han ellers være ute bestandig som han var nu? Det var jo et faktum: han undgikk henne! Nu i lange tider hadde de ikke hatt noe med hverandre å gjøre. En ny tanke: var hun ikke skuffet selv? Hun hadde ikke oplevd noe som lignet den lykke hun følte da de var sammen i London og den første tiden hjemme; det var blitt noe grovt i deres erotikk, den var uten ømhet, den var nesten bare en funksjon. Var det hennes skyld? Kunde det komme av noe annet enn at de snart ikke hadde noe annet sammen enn nettop erotikk?

Da tenkte hun ennu en tanke: nu kunde de hatt et barn sammen! Det var i hvert fall bare hennes skyld at han ikke var blitt far. Og dermed var vel det hele hennes skyld: at deres liv blev goldt og tomt, at han var utilfreds likesom hun var det selv, at hele dette deres hjem var frysende uintimt som et venteværelse på en jernbanestasjon.

Og nu var jo hele situasjonen forandret; hun hadde jo allikevel mistet guttene. Hun hadde ikke klart å holde sammen både på dem og på ham. Og hun måtte forstå det: hun klarte aldri å vinne guttene tilbake; hun følte det hver gang hun fikk brev fra dem 222og hver gang hun selv skrev, de hadde mindre og mindre å si hverandre, bare noen utpinte faktiske ting, av og til fra Hans en morsom vending som gjorde at hun så hans smil og kunde høre den ivrige stemmen hans; det var skrevet for å glede henne, men for å skjule ham. De hadde ingen fortrolighet overfor henne lenger, begge var de sky som rasehester; hun hadde en gang gitt dem den følelsen at hun støtte dem ut av sitt liv; hvordan skulde hun kunne gjøre det godt igjen? Hun visste intet middel; alt det var tapt.

Men da gjaldt jo ikke lenger det hensynet som gjorde at hun ikke vilde ha barn i sitt nye ekteskap? Egil hadde vel også hatt rett i det at det var noe oprørende i hennes beslutning. Det nyttet ikke å komme med betingelser i kjærlighet. Hun hadde måttet opgi dem alle sammen, ta tilbake alle sine forbehold. Livets lov var vel i grunnen slik at den riktige kjærlighet tilhørte helt unge mennesker; de skulde gå nøkne sammen ut i livet og erfaringen og byrdene skulde bli lagt på dem begge samtidig. Det krevde alt for meget å dele det med et menneske som man ikke selv hadde hatt del i og som alt hadde preget og bestemt det; det krevde en overlegenhet og frigjorthet så stor at den nesten ikke fantes. Hun hadde ikke fått anledning til å vite om hun hadde den selv, for Egil var taus når det gjaldt alt som angikk hans tidligere liv. Han mente vel at det ikke angikk deres liv. Han kom og vilde komme blank og fri. Og der var vel da hele feilen: at hun ikke hadde kunnet være like fortidsløs 223som ham? Enda syntes hun ikke hun hadde gjort noe annet enn å dra alt hun hadde elsket ut av sitt liv, brutalt, med blodige røtter. Det kunde aldri gjøres godt igjen, ingen vei førte tilbake; hun måtte bare fortsette, sin fortid hadde hun sviktet og sveket, bare av fremtiden kunde hun håpe å få igjen et liv som var et menneske verdig selv om det var fullt av smerter. Hun hadde gode krefter, et sterkt sinn kunde klare meget – bare dette kunde hun ikke klare: et liv som maste rundt som en malstrøm i sin egen rådløshet, bunnløst i fornedrelse, ødslig, ørkesløst i sitt slit. Det var å vente på intet!

Så meget forstod hun da. Og hun var plutselig klar over en ting til: det var ikke bare av hensyn til guttene at hun ikke vilde ha barn. Det var først og fremst dem, hun hadde snakket sant den gang hun forklarte ham det slik, og da forstod hun ikke at det også var et socialt hensyn som virket med: hun var likesom blitt eldre enn sin alder på grunn av sin stilling; skulde hun, som var chef for alle disse menneskene i forretningen og hadde hatt sine store sønner gående der op gjennem årene, plutselig legge sig i barselseng og ha et spebarn å være optatt av – det vilde forekomme folk å være oprørende komisk. – Dette hadde hun slett ikke tenkt bevisst, for da vilde hun ha vist det tilbake som en latterlig feighet; hvad gjorde det om noen idioter syntes hun var komisk? – Men så listig hadde denne tanken vært at den selv hadde holdt sig tilbake og utrettet det den skulde allikevel.

Og når nu ingen av disse hensynene eksisterte 224lenger, forstod hun en ting til: hun vilde jo gjerne ha barn. Det var ingenting hun heller vilde. Det var absurd at hun motsatte sig det. Egil hadde hatt rett den gang i London: det var oprørende, det var å bruke vold mot livet.

Hvor han var storartet den eftermiddagen da de satt og snakket om denne fortvilte tingen! Hvorfor tenkte hun aldri på det? Det var også en dag hun hadde utslettet av sitt sinn, fordi hun syntes det var vondt å tenke på den. Var det så underlig at alt sammen blev galt mellem dem? Det var jo direkte å stjele fra ham – for hun hadde aldri beundret ham så meget og elsket ham slik med hele sitt vesen som nettop da. Hun kunde umulig bli rettferdig mot ham i sin tanke når hun på den måten tok fra ham noe av det beste han eide. Hun hadde vært skuffet over at han opførte sig underlegent overfor guttene, ikke greide å være voksen, klar kamerat. Hun gikk hver dag og var uthulet fortvilet over at han på alle måter forsvant for henne; hun visste ikke hvor han var – hverken i sted eller tanker. Og nu var det enda en ting hun torde se på; hun kunde ikke like alt det han skrev. Han skrev stadig nu, hun syntes hun så artikler av ham i forskjellige aviser et par ganger om uken; som oftest lot hun være å lese dem, men hun la avisene til side allikevel og plutselig tok hun dem frem og leste dem, nesten skjelvende av spenning; det var som om hun lurte sig til å få vite en hemmelighet om ham i det han skrev. Hun visste hvad det var hun ikke likte i hans stadige forbitrelser og angrep – til 225og med på ting han ikke hadde noe med, – hun syntes det var underlegent det også; følte han sig forurettet av tilværelsen, – hvad var det for sinnstilstand å gå og lete med lys og lykt efter ting som kunde kritiseres og angripes, – hadde han noe av slikt ulykksalig retthaveri i sig eller var han simpelthen ond? Og når hun allikevel, halvt motstrebende, måtte beundre en setning, et uttrykk, en slående formulering, var det uten lykke og uten stolthet. Nu syntes hun at hun også kunde forsone sig bedre med det. Hun visste jo at han var et overlegent menneske; hun hadde aldri vært så takknemlig overfor noen som hun var overfor ham den gang; det var som om hun blev reddet fra en stor fare. Men hvordan kunde hun forlange overlegenhet av ham hvis han gikk omkring og følte sig skuffet, forpint og tom. Var det slik som hun nu trodde, da hadde hun selv skylden for hans elendighet. – Han gjorde sig meget mindre enn han var og hun var årsaken til det.

Nu syntes hun at hun forstod meget, – og så fortvilet som det var blev hun allikevel på en måte lykkelig over det; det var tusen ganger bedre enn å gå i dette evige tusmørke, hvor hun bare så alt i sitt liv i spøkelsesaktige omriss så hun ikke visste hvor hun var og hvad hun skulde gjøre.

Men kunde hun nu vite at dette var riktig? Kjente hun ham? Enkelte ganger hadde hun en følelse av at hun visste alt om de menneskene hun hadde med å gjøre, følte deres vesen, nesten kunde forutsi deres skjebne; men det var vel bare en stemning; nu 226syntes hun at hun ikke visste noe, mindre enn ingenting, for det lille hun trodde at hun visste var jo bare slutninger og gjetninger.

Det var vel også derfor at hun midt i hele usikkerheten i sitt liv hadde vært så glad i forretningen sin. Der lærte hun alt efter hvert, kunde overse det hele og føle sig sikker; spenningen der var ikke farlig, kunde ikke ødelegge noe for henne. Men det var uutholdelig å tenke på at hun kanskje tok feil i alt som virkelig betydde noe. Hun hadde mistet guttene, hadde vel aldri forstått dem ordentlig, og det var for sent å gjøre noe godt igjen. Nu forstod hun vel heller ikke Egil og mistet ham kanskje fordi hun ikke visste hvordan han var og hvad som var i veien mellem dem.

Følte alle mennesker det slik i ulykkelige tider at de ikke visste noe om hverandre, alt det de så av hverandre var som hieroglyffer, underlige tegn og gjerninger som de umulig kunde tyde? Hun husket den bibelske legende om Babelstårnet; det var ikke bare menneskenes tungemål som blev påvirket. Men hadde Gud skapt forvirringen så betydde han vel også selv enheten i det hele. Var det kanskje den eneste dype trøst, den eneste virkelige lykke at Gud ledet menneskene gjennem forvirring til den klarhet og fred som «overgår enhver forstand»? Hun trodde det og hun syntes at hun av og til hadde kunnet se noe av meningen med sitt liv, men det var alltid i tider da hun var mest befriet for sig selv. Fortvilelse og 227rådløshet var vel ikke Lovens beste jordbunn? I sin dypeste fortvilelse følte selv Guds sønn sig forlatt. Hvor det var vidunderlig! Hadde noe vært til større trøst for menneskene?

Hun satt med ryggen til værelset, stirret inn i peisen og tenkte på alle disse tingene, følte sig roligere og lykkeligere nu, hun syntes hun plutselig var kommet lenger fra sig selv, det var jo allikevel en fremtid og en sammenheng og alt dette vilde engang bli små ting, kanskje snart … Da for hun plutselig op; hun hørte Egils stemme:

«Sitter du der og døser?»

Hun holdt på å falle over stolen og var forbitret over at hun måtte se latterlig ut, men hele tiden stirret hun på ham – mens han ennu stod borte ved døren og mens han langsomt kom nærmere over gulvet – og hennes sanser var plutselig lysvåkne, hun så ham som om hun aldri skulde ha sett ham før, hun merket at han hadde drukket, så det på noe stivt i uttrykket, på det sorte håret hans som hadde en slapp tafs ned i pannen, på kroppen som var keitet høitidelig som om han gikk i prosesjon; men fremfor alt la hun merke til øinene, for de levde midt i det stive ansiktet, og hun visste da samtidig at nu skulde noe hende, nu vilde hun få vite noe, nu kom det til å skje en katastrofe. – For hans blikk var ondt, det var modig ondt – som når noen lenge har ventet og pønset og samlet stoff og endelig finner at øieblikket er inne: slå til! Han var ikke stor, men han virket 228overveldende, han var stanset midt i værelset, ved en stol, stod og lente sig over stolryggen og stirret stadig på henne. Han gjentok:

«Så her sitter du og døser og koser dig!»

Hun var blitt forskrekket fordi han kom så uventet, men nu da hun hadde sett ham blev hun rolig, gud skje lov: hun var ikke redd. Han kunde ikke nå henne med verre bebreidelser og anklager enn hennes egne, – og hun hadde på ny den rolige følelsen at hun var utenfor sig selv, ikke til å ramme. Hun snudde sin stol mot ham og satte sig igjen. Hun sa – og hun blev lykkelig sikker fordi hennes stemme var rolig og hederlig:

«Goddag, Egil. Ja, her sitter jeg og døser som du sier. Jeg har ikke stort annet å gjøre.»

Han bøide sig fremover stolen, stirret på henne fremdeles, hatefullt, men en smule forundret samtidig, – var han skuffet over at hun ikke var redd?

«Du leker sfinx, høistærede. Men selv en sfinx må kjede sig når man ikke bryr sig om å løse hennes gåte. Og det er det jeg ikke gjør. Den interesserer mig ikke mere.»

Han sa det med et lite smalt giftig smil.

Det var vel i grunnen barnslig, men hun forundret sig allikevel, – hvad var det for noe gåtefullt han snakket om ved henne?

«Vil du ikke sette dig, Egil, og snakke så jeg forstår hvad du mener,» sa hun.

Han lo:

«Takk som byr; men jeg står så utmerket. Jeg synes 229ikke dette såkalte hjem innbyr til hygge. Heller ikke du, min nådige. Jeg akter å forlate både det og dig.»

Hvordan gikk det til at akkurat disse ordene som hun nu i denne aften hadde vært så redd for å få høre, at hun nesten ikke hadde tort tenke dem, – nu gjorde de ikke inntrykk på henne, – de var for meningsløse. Hun sa stille:

«Slike ting skulde du ikke si, Egil. Det er så altfor meningsløst. La oss huske på at vi er voksne mennesker.»

Da gjorde han en grimase og så på henne så hatefullt at hun for hutrende sammen i stolen. Han merket det og triumferte:

«Så min nådige liker sig ikke – omsider! Det er enda bra, for jeg kan forsikre den høistærede frue om at nu skal det være slutt på hennes overlegenhet! Evig rolig, evig overlegen, evig uanfektelig! Slutt på det!»

Han ropte plutselig og slo knyttneven i stolen: «Det er mig som er den overlegne! Det er mig og mig og bare mig! Forstår min nådige det! Det er mig som er overlegen. Og vet fruen hvorfor?»

«Nei,» sa hun fort, – «fortell mig det, men ikke snakk så høit.»

«Så høit som jeg vil, presis, akkurat så høit!» ropte han. «Jeg er den overlegne fordi jeg ikke lar mig avspise med halvgode ting! Ikke lure, ikke avspise! Forstår fruen det? Se derfor skjelver folk for mig, aldri så lite! Det er likesom ikke så greit å luske unda mig med slikt smått almindelig joks og fanteri! 230Hvad behager, din knekt, sier en ubehagelig mann som heter Egil Skram, trodde du ingen så dig, trodde du ikke det fantes noen som gjennemskuer slike små banditter og taskenspillere og hykledjevler og innmari fandensmakt. Frem med kortene! Gud skje lov, man har dem i sin hule hånd! Jeg sier gudskjelov at man fører en proper neve! Gudskjelov at man kan få folk til å skjelve!»

Han slo på ny hånden i stolryggen med et smell; det var et henført uttrykk i hans halvlukkede øine. Hun sa ingenting, hun tenkte ikke heller, men hun visste at nu måtte hun opfatte alt, hvis ikke var alt tapt.

«Jeg har et bestemt inntrykk av at min nådige ikke verdsetter min publisistiske virksomhet og det forundrer mig ikke. Tvert imot! Fruen har vel kunnet tenke sig – eller ane, ane er fint ord fra de høiere regioner – at turen engang nødvendigvis måtte komme til henne! Det var ikke til å undgå eftersom den ophøiede ikke har sett sig for god til å drive med litt fusk og fanteri selv, – i all ophøiethet, naturligvis! En liten nådig innrømmelse hist og en liten ophøiet gavmildhet her! Og dertil en rundelig dosis sfinxaktig uanfektelighet både hist og her – så skulde det gå i den lille, pene, snilde dåsemiklen Egil Skram! Fruen regnet bare med gal person. Min nådige regnet ikke med at den selvsamme lille Skram, arkitekt, er genial når det gjelder å opdage fusk, – og ikke lar sig avspise! Ikke lar sig avspise!»

Nu sa hun:

231

«Jeg forstår det du sier, Egil, og du har rett. Jeg synes bare vi måtte kunne snakke om det på en annen måte.»

«Storslagent på ny! En liten konsesjon i et kritisk øieblikk som erkjennes mottatt, men på det bestemteste avvises. Ellers takk! Men jeg har nok av min nådiges innrømmelser. På min side skal jeg innrømme at de sånn til å begynne med har virket ganske besnærende. Men jeg akter ikke å la mig besnære lenger! Jeg har alltid hatt en utpreget sans for realiteter – inntil den høistærede frue opnådde å forvirre mine begreper. Heldigvis bare for en stakket tid. Og den tid er forbi. Den er forbi akkurat nu. Jeg blev under fruens påvirkning, om jeg så må si, en smule gammelmodig, plutselig eldre enn mine år, men jeg har heldigvis holdt mig veien åpen tilbake til min ganske visst barske, men sunde og uforvrøvlede ungdom.»

Nu ja; det måtte hun jo vente: å få høre om aldersforskjellen mellem dem; men det var vondt, det var så vondt at hun et øieblikk tenkte hun måtte gi det op, hun kunde ikke møte ham der, det var en ting hun aldri følte og derfor aldri tenkte på, regnet med. Men hun skulde ikke vise det, og hun skulde ikke påkalle noen medlidenhet hos ham, ikke for noen pris.

«Fruen må undskylde at jeg muligens ikke er særlig høvisk, særlig ridderlig, men det ligger sant å si ikke så godt for mig. Efter mine begreper er et opgjør et opgjør, og jeg har tillatt mig å ta fruen på ordet og betrakte oss som voksne mennesker.»

232Hun sa:

«Du behøver ikke undskylde dig. Jeg har heller ikke bebreidet dig noe som helst.»

«Nei, fruen har ikke det, fruen er som sedvanlig overlegen og ukrenkelig. Det passer mig for øvrig godt, – så slipper man å belegge sine ord.»

Hun avbrøt ham nu:

«Men om du i hvert fall kunde holde op med den jargonen, snakk direkte, vi er da i hvert fall dus.»

Han stanset et øieblikk og stirret forskende på henne og han var lavere i stemmen da han snakket igjen:

«Du vil ha direkte tiltaleform og det skal du få. Og jeg kan like godt meddele dig først som sist at jeg reiser til utlandet imorgen, på en studiereise, blir borte i tre måneder, og når jeg kommer hjem ser jeg helst at vi opløser dette mildest talt mislykkede forsøk på et ekteskap.»

Nu blev hun vettskremt, – ikke av truselen om skilsmisse, men fordi han sa han skulde reise. Det klarte hun ikke. Hun hadde ventet nok i sitt liv. Det kunde enda gå an å vente når man var slik halvt bevisstløs og man egentlig ikke visste hvad det var man ventet på, men hun kunde se for sig tre måneder, nitti lange, tomme, ensomme dager, hvor hun skulde gå med verk i sjelen og ingenting kunne gjøre og ikke vite hvad noe skulde bli til. Nu blev hennes redsel for det til raseri. Det våget han å si henne! Det fikk være grenser for alt; skulde de gå fra hverandre, så fikk de gjøre det, men da skulde det 233ordnes straks; det var vanvidd, men i hvert fall vilde hun igjennem det uten noen ventetid. Hun var plutselig i en slik forbitrelse at hun tvang sig til å vente en stund før hun snakket. Så sa hun:

«Du må si hvad du vil og du må forlange skilsmisse om du vil det, men du reiser ikke til utlandet imorgen.»

Han avbrøt henne, lo høit og hånlig:

«Hvem kan hindre mig i det? Er det kanskje noen annen enn mig selv som bestemmer det?»

Da lot hun raseriet slippe til:

«Ingen kan hindre det. Men jeg sier dig det at hvis du reiser er du en kujon. Nei, la mig snakke. Hvad er det for ynkverdighet å komme her og snakke til mig som til en forbryter og efterpå erklære at imorgen reiser jeg, farvel! Det er skamløst. Det er gement. Og hvis du gjør det, skal jeg love dig at vi har snakket sammen for siste gang.»

Han var skamfull, hun så det på hans blikk som vek unda hennes. Plutselig gikk han inn i spisestuen og kom tilbake med portvinkaraffelen og to glass. Hun følte sig i skjebnestemning nu: det fikk gå som det kunde, men vente skulde hun ikke mere i sitt liv. Denne underlige tiden som av og til stod stille og av og til nesten ikke eksisterte, den hadde hun fått respekt for, kunde hun på noen måte undgå det skulde hun aldri, aldri mere bruke den til å vente på uvisse ting. Engang før hadde et menneske reist fra henne …

Han var stiv i ansiktet fremdeles og det var stadig blikket som var levende; han så ikke på henne, men 234hun så at han tenkte intenst og straks vilde begynne igjen. Men han satte sig da nu og skjenkte i glassene. Han drakk uten å si noe. Hun drakk hun også, hun trengte det, hun var begynt å skjelve over hele kroppen.

Endelig:

«Du er hysterisk som de fleste damer. Jeg har ikke sagt at jeg skal reise nu om et øieblikk, men derimot imorgen eftermiddag, med utenlandstoget imorgen klokken seks. Ikke før. Det er nesten et døgn til det. Det kan snakkes og avtales og handles meget på et døgn. Jeg kunde skrive en stor roman om alt det som kan skje på et døgn.»

«Men du sa uttrykkelig at du reiste imorgen, og når du kom hjem vilde du ha vårt ekteskap opløst. Jeg vil ikke sitte her alene og vente i tre måneder på at det skal skje. Det som skal skje får vi sørge for blir ordnet før du foretar noen reise.»

«Utmerket. Gjerne det. Det er for øvrig enkelt nok: Jeg vil skilles. De formalitetene som skal til i den anledning kan gjerne innledes imorgen. Men som bekjent tar det sin tid. Det haster vel ikke så svært for dig, – med mindre du da har en ny ekteskapskandidat i kikkerten?»

Hun kunde ha slått ham, men gemenheten var så altfor utrolig, hun følte sig lammet. Hun stirret på ham. Var det ham? Var det den samme mann som hun oplevde sin tidløse lykketid med i London for bare godt og vel et år siden? Det var mange mennesker i et menneske, hun visste det vel, men det var 235for håpløst motbydelig, hun kunde ikke orke å forstå det. Hun kunde si sig selv at når han var så gemen hadde han det også gement vondt, men hvad hjalp det, han vilde jo ikke la henne hjelpe sig, det var ikke menneskelig vei mellem dem. Og allikevel måtte hun forsøke; hun sa stille:

«Stort verre ting kan du vel ikke finne på for å såre mig. Og når du nu forstår at det ikke nytter, kan du kanskje like godt opgi den tonen der og si mig hvorfor det er du vil skilles.»

Han hadde sittet med bøid hode en stund og ikke sett på henne. Nu tok han sig forbitret sammen og stirret på henne igjen med det samme hatefulle blikk som da han kom. Han fnyste:

«Du skal ikke forsøke å sanke glødende kull på mitt hode, som det heter. Jeg er uimottagelig for edelhet og dine forsøk på overlegenhet imponerer mig ikke. Du blir ikke såret? Godt og vel. Men jeg akter ikke desto mindre å gjøre mitt beste for å såre dig. Det drikker jeg på.»

Han tømte et nytt glass vin.

«Og tillat mig å si at når du spør om årsaken til at jeg vil skilles så hykler du naivitet, ganske enkelt. Du synes dette er et ekteskap!»

Hun var fort og sa:

«Nei, jeg synes ikke det. Og jeg er fortvilet over det. Jeg har ikke villet det slik.»

«Så det har du ikke. Nei, det er kanskje ikke så godt å vite hvad du har villet. Men jeg kan uten vanskelighet oplyse dig om hvori din store feiltagelse 236består: du har undervurdert mig en liten smule. Kanskje ikke så forferdelig meget, men mere enn nok. Du trodde du kunde lure mig. Avspise mig.»

Nu for han plutselig op av stolen igjen, ut på gulvet, ropte:

«Nettop det trodde du. Du er ikke den første som har trodd det. Folk begynte med det alt da jeg var guttunge. Forskjellige kamerater og lærere som trodde de kunde spille mig på nesen. Men nei, ser du, det måtte de tro om igjen. Nummer én til middelskoleeksamen. Nummer én til artium. Førstemann i mitt tyske universitetskull. Takk san! Jeg var i arkitektfirma en stund og min prinsipal trodde han kunde holde mig nede og avspise mig med litt lønnspålegg og hemmelige fiksfakserier; men nei takk! Han har fått noe annet å vite. Hele firmaet hans er ute av dansen nu. Det er farlig å forsøke på å avspise mig, skal jeg si dig. Og allikevel kommer du og forsøker på det samme. Jeg skal si dig én ting.»

Han stanset sin marsj på gulvet, og lente sig på ny over stolryggen:

«Jeg har bare vært grundig idiot én gang i mitt liv. Det var da jeg begynte å fable sammen noe om dig. Stolt kvinne! Uavhengig, flott dame! En hvis kjærlighet virkelig kunde være noe verd! Jo, mange takk. Vet du hvad det der betydde? Du svekket mig. Du gjorde mig til følelsesidiot. Jeg holdt på å opgi min sikre holdning. Jeg gjorde det også! Da du telegraferte fra Paris da tenkte jeg – ja, det kan være det 237samme hvad jeg tenkte, fordømt sentimentalt sludder, velvilje og hensynsfullhet og idioti. Men du benyttet dig av at jeg var idiot. Og jeg kjøpte katta i sekken.»

Dette er håpløst, tenkte hun, la det være slutt, la mig gå nu. Men hun blev sittende allikevel, – hun var på ny besatt og lammet av den følelsen at det hele var uvirkelig. Var dette hennes liv? Skulde hun ikke våkne av det som av en ond drøm og finne dag og lys og klart, trygt liv? Skulde det aldri ske? Hun kom til å huske på ny den eftermiddagen da hun som barn så guttenes seilbåt forsvinne ut den blåkolde fjorden helt til havs, hvor alt gikk i ett. Skulde hun engang forsvinne slik, alene, frysende helt inn i hjerterøttene, ut i evighetens åpne, blåkolde gap. – Men nu var hun her, nu var akkurat dette hennes situasjon, enten hun vilde kjennes ved den eller ikke; det holdt på å skje noe som kanskje aldri kunde gjøres om igjen; hun som hadde greid sig godt i alt praktisk liv kunde ikke sitte her nu og overgi sig til denne uvirkelighetsfølelsen og la sig såre av en mann hun elsket og som såret henne fordi han selv var såret. Bare hun forstod ham bedre, bare hun ikke hadde følt sig så avmektig, bare hun visste hvad hun skulde si. Det vilde kanskje ikke være farlig hvis der ikke var en grense for hvad hun kunde si, men hun kunde ikke bønnfalle, ikke trygle.

Allikevel sa hun:

«Jeg forstår at jeg har gjort dig meget ondt; jeg har 238sittet og tenkt på det nu i aften. Men du må forstå det også, Egil, at jeg har ikke villet det, jeg har ikke forsøkt det ordentlig, jeg har ikke …»

Han avbrøt:

«Det nytter ikke noe at du forklarer dig. Jeg skal si dig hvad du har. Du har i mange år gått og vært smigret over at jeg gjorde kur til dig og agerte en slags utholdende opvartende kavalér i ditt liv. Men du vilde ikke slå til, det var ingenting i dig som sa: Jeg må bli hans, koste hvad det koste vil. Du la ikke engang to pinner i kors for å få opløst det ekteskapet med din bortrømte mann; du lot det gå sin egen gang. Hvorfor? Naturligvis fordi du ikke elsket mig. Men så inntraff da miraklet, du traff, hvis man kan tro din egen fremstilling, du traff den bortrømte tilfeldigvis i Paris’ vrimmel, og siden du nu snublet over ham eller han over dig, mente du at du kanskje burde benytte anledningen til å få opløst formelt dette ekteskapet ditt som ikke hadde eksistert reelt i mange år. Siden det falt sig så heldig! Ja, siden det falt sig så heldig, kunde du til og med uten skade imøtekomme mine frierier og tillate dig selv et eventyr ute i den store verden. Hvorpå du telegraferte efter mig. Det skulde du aldri ha gjort. Da visste du ikke hvad du gjorde.»

Han blev plutselig taus, som om noe hadde falt ham inn, og hun sa utålmodig:

«Nå ja; hvad er det for noe mere jeg har gjort?»

Han var distré et øieblikk, så tok han sig sammen: «Hvad mere du har gjort? Vet du det ikke selv? 239Jo, du mottok mig da jeg kom og gav mig den illusjon at du elsket mig, kanskje hadde du den et øieblikk selv også. Derpå fortalte du at du ikke vilde ha barn med mig av hensyn til dine voksne sønner!»

Han lo på ny en hård, forbitret latter og ropte:

«Herregud, hjelp! For en idiot jeg var! Jeg tok det sublime, nei det frekke vanvidd alvorlig! Jeg innbilte mig at jeg forstod halvparten av det vås du sa, og resten valgte jeg å respektere, – fordi jeg var forelsket i dig, for pokker, og fordi jeg var så full av respekt for dig. Jeg skulde ikke ha barn. Jeg skulde ikke bli far. Jeg skulde bare ha dig! Godt. Jeg gikk med på det; det var jo dig jeg hadde villet ha. Og du hadde fått det som du vilde, du hadde avspist mig pent og pyntelig med sublimt vås. Det fikk du gjort. Og da vi så skulde gifte oss blev det da ordnet slik at vi skulde bo sammen her, du, dine sønner og aller nådigst jeg, dine voksne labansønner, uforskammede, arrogante, furtne over at deres søte mamma kunde bry sig om andre enn slike uopdragne brakkunger, som hadde fått alt i sitt liv undtagen, dessverre, noen porsjoner bjerkeris, og i det hele tatt en fars autoritet – da det ennu var tid. Og der gikk du selv og skulde skifte sol og vind og få det til å gå; inntil du mente det var nødvendig å gi ekteskapet en ekstrabevilgning – og omsider lot dine voksne sønner reise ut i verden. Og så var vi kanskje litt skamfulle begge to, du fikk mig til å være det, og så kom en bevilgning til, alt dette med forretningen din.

240Tror du ikke jeg har gjennemskuet dig, – tror du ikke jeg kan dig omsider!»

Han så triumferende på henne.

«Jo, jeg kan din kolde, beregnende, forsiktige, undvikende konsesjonspolitikk nu, og det er mig en glede at jeg har gjennemskuet den, men det finnes ting som man ikke tilgir.»

Hun spurte, hun hørte selv hvor klangløs og umulig hennes stemme var:

«Det at jeg lot dig tro at jeg elsket dig mens du nu tror at jeg ikke gjorde det?»

«Si det gjerne slik.»

«Men du tar feil. Og du er litt urettferdig. Du visste jo selv at jeg hadde guttene og hele mitt tidligere liv og du visste …»

«Jeg visste og visste! Jeg vet at du har avspist mig, slengt til mig et bein som til en bikkje som bjeffer. Du har fusket overfor mig. Hvad og hvem du elsker, det vet ikke jeg, det vet vel ingen, tenker jeg, for du agerer sfinx, det finnes vel ikke det menneske skapt som noensinne er kommet inn på dig, – og det kan være det samme, men mig har du undervurdert, jeg lar mig ikke avspise!»

Da sa hun – hun hørte det bare selv og forstod ikke hvordan hun hadde fått det til:

«Men nu vil jeg så gjerne ha barn med dig, Egil.»

Han bøide sig frem mot henne, stusset, hadde et øieblikk et måpende uttrykk. Så lo han igjen, først i små støt, hårdt og tvungent, så brølte han, gikk kroket ut på gulvet, – og lo og lo. Hun hørte ikke det 241første av hvad han sa, plutselig tvang han sig å være alvorlig og sa:

«Dette kunde jo rent blitt min død. Det er for ustyrtelig komisk. Nu vil du. I dette øieblikk er det gått op for dig. Det blev nødvendig å slenge til mig enda en konsesjon, en riktig godbit, et barn, jeg skal få lov til å bli far! Takk, takk, hjertelig takk! Jeg skal få en arving med selveste den høistærede, nådige frue! Jeg …»

Da plutselig var hennes tilstand langt borte fra fortvilelse og sorg og håp og alt hun kjente til, hun bare måtte reise sig og hun måtte si det om det gjaldt hennes liv:

«Du skal få din skilsmisse. Og du kan reise når du vil.»

Så gikk hun op på sitt soveværelse og låste døren.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.