En kvinnes vei

av Ronald Fangen

[Del II, kap. 3]

242Hun gikk til og fra forretningen, mere regelmessig enn noensinne før. Hun klamret sig til regelmessigheten som det eneste urokkelig faste i sitt liv, utrettet hver dag den samme ting på den samme tid, blev utålmodig og forbitret over enhver forsinkelse, stor eller liten, og hun fant aldri på noe som gikk utenfor hennes faste rute og tidtabell. Hun visste slett ikke hvad hun tenkte med det, kunde i hvert fall ikke huske det efterpå; bare én ting visste hun slik i sin almindelighet: hun var tilfreds over at hun gjorde «sin plikt». Det hadde alltid vært en selvfølge før at hun passet sine ting og gjorde hvad hun skulde; nu hadde hun en underlig følelse av at det var en bedrift. Når hun så sig i speilet syntes hun at hun var blitt gammel, trett i blikket og med små antydninger til sølv i håret; hun gikk som før regelmessig og tok allslags behandling, massasje, cremer, ansiktsvann, det hørte med til hennes liv, men da hennes «skjønnhetsdame» spurte om hun ikke skulde gjøre noe med sølvstenkene i håret, svarte hun nei. Blev hun gammel så blev hun gammel.

I forretningen var hun ti timer om dagen, og den meste tid satt hun på sitt kontor. Siden kunde hun 243heller ikke huske hvad hun i grunnen utrettet all denne tiden i forretningen; det var naturligvis travelt der som sedvanlig, men hun forstod ikke hvad hun egentlig hadde gjort. Satt hun der bare og tenkte og lot tiden gå i en beroligende følelse av at hun var på sin post?

Hun måtte i hvert fall ha sittet i dype tanker da det blev meldt i hustelefonen at fru og frøken Billing ønsket å tale med henne. Billing – kjære, det var jo hennes eget pikenavn? Hun tenkte samtidig på hvor fornedrende det var at hun to ganger i sitt liv hadde måtte skifte navn fordi hun hadde giftet sig to ganger, – det var som om man ikke hadde en selvstendig tilværelse, – Billing, – hvem kunde det være? Hun sa i telefonen:

«Be dem vente et øieblikk så skal jeg ringe ned.»

Hun hadde fått hjerteklapp, – var det mulig, kunde det være hennes stemor og hennes halvsøster? Billing – ja, hvem ellers skulde det være, mor og datter, tydelig nok. Kom de hit! Hvad i all verden vilde de? Hvor lenge var det siden hun hadde sett noen av dem? Over tyve år! Hun hadde aldri hørt fra dem, ikke da hun giftet sig, aldri, ikke en lykkønskning, ikke en hilsen og hun hadde måttet bruke advokat fordi hun vilde ha et minne fra sitt barndomshjem utenom de pengene de måtte la henne få, – og noen fotografier kom da i posten uten et ord. Og nu satt de der nede og ventet på å få snakke med henne! Hvem av halvsøskenene kunde det være, tro? Den eldste, antagelig, de to yngste var gifte, hadde 244hun sett, men den eldste hadde hun hverken sett eller hørt noe om, så hun var antagelig blitt hos moren.

Hun måtte tenke sig mere om. Hvor hun hatet dem! Hvorfor skulde de komme, ha lov til å komme her nu og gjøre dette hatet levende igjen. Men det var jo engang hun hadde kunnet tenke på dem uten bitterhet, alt det onde var forsvunnet fra hennes erindring om dem? Å ja; det var den gang i London, det var hennes tidløse lykketid; – også den skulde de altså ha lov til å gjøre henne fortvilet med. Skulde hun si hun var optatt og la dem gå? Nei, hun kunde ikke det, – hun måtte allikevel se dem. Hun skulde ikke hevne sig selv om det blev anledning til det, nei, hun skulde ikke, men hun måtte ha den grusomme oplevelse å se dem nu når de meldte sig selv.

Hun ringte ned og sa hun var ledig.

Så ventet hun dem altså; om et øieblikk skulde de sitte her og de skulde snakke sammen. De vilde snakke med henne! Var det ikke de, stemoren og disse beskyttede halvsøstrene, som hadde lært henne op til å være taus, som hadde hånet og isnet all glede ved fortrolighet ut av henne og istedet gitt henne stolthet, hård, stengt stolthet, – lange, ensomme veier ut av byen i blå, kold eftermiddagsskumring, tilbakevist og utestengt, med hjertet breddfylt av bitterhet og hele kroppen et skrik efter ømhet og tanken besatt av storhetsfantasier og gold hevndrøm …

Der kom de.

Hun reiste sig ikke, hun kunde ikke, hun satt skjelvende, smertefullt opspilt og stirret.

245Stemoren først. Høi, fyldig, – å, hun husket nok at denne stemoren hennes så godt ut og visste om det, men stateligheten og skjønnheten var falmet nu, de hovne, falske øinene var flakkende og redde, ansiktet var furet, håret under den komisk gammeldagse hatten hvitt og tafset, hele kroppen var fet og sjasket, de lavhælte skoene var skjeve; – og dette forfallet var antagelig hennes høieste stas? Men hun var jo gammel nu, hun måtte vel være henimot sytti?

Halvsøsteren kjente hun nesten ikke igjen. Hun fikk ikke tak på hennes blikk, hun så at øinene var brune som morens; også hun hadde en statelig kropp, men hun var så genert nu at hun bare virket ulenkelig, komisk, – herregud, hun var da voksen, det var jo bare fem års aldersforskjell mellem dem.

Stemoren kom halvveis inn i kontoret og blev stående forlegen; hun hadde vel ventet sig en litt mere hjertelig mottagelse og visste ikke riktig hvordan hun skulde ta situasjonen. Søsteren søkte ly bak moren.

Men endelig fikk da stemoren sagt goddag.

«Goddag, goddag. Er det virkelig dig da, Esther. Ja, du er vel forbauset over å se oss, men engang måtte vi da sees igjen, synes jeg, det er jo nesten som om vi ikke var i familie med hverandre. Og jeg har da vært dig i mors sted i mange år og sannelig har jeg tenkt på dig både titt og ofte og dine søstre da! Ja, her ser du Tora, kjenner du henne igjen? Du kjenner oss da vel endelig igjen vel, Esther?»

Nu måtte hun si noe.

«Jo, visst kjenner jeg dere igjen. Goddag. Vil dere 246ikke sitte ned?» Hun pekte på sine konferansestoler. De stod litt, forfjamset. Men så kom de sig da bort til stolene og satte sig, moren først, datteren efterpå. Stemoren fortsatte med å føre ordet, nervøst, i rykk, redd for å komme ut av det:

«Ja, her er vi da. Tenk at vi skulde få se dig igjen da. Ute av øie, ute av sinn, heter det, men det er ikke sant, for sannelig har vi tenkt på dig og fulgt med. Ja, jeg må si du har vært flink, det kan det bare være én mening om, enestående flink. Du kan tro din far vilde ha vært stolt av dig, – du husker han pleide å snakke om hvor flink du var alt dengang.»

Hun fikk sig til å si det! – Selv hadde hun sittet og hørt på i et fortvilet ubehag, – hun husket det jo alt sammen: stemmen som var høi og uintim og like på nippet til å være simpel, setningene, hele snakket, som også såvidt undgikk å bli simpelt, – slik at når de hadde fremmede den gang satt hun ofte på nåler av redsel for at hun skulde kompromittere sig helt, det vilde være en skam for dem alle sammen, for far særlig. Hun lot bestandig overfor fremmede som om stemoren var storartet og alt i orden, – hun gjorde det fordi hun elsket sin far. Og stemoren klarte sig bestandig, holdt balansen – og var visst i grunnen både respektert og likt; hun var også mesterlig til å forvandle sig efter dem hun snakket med, hadde kunsten i blodet.

Men nu våget altså beistet å snakke rørt om at faren hadde vært stolt av sin førstefødte datter! Hun 247følte sig syk av å høre det. Men hennes gamle instinkt våknet igjen: hun skulde ikke vise det, hun skulde ikke for noen pris la dem forstå hvad hun følte.

Men hun måtte vel si noe. Hun hadde ikke hørt Toras stemme. Hun snudde sig til henne og sa:

«Og du da, Tora. Hvordan er det med dig?»

Den stakkars Tora, blek, litt loslitt, flyttet sig nervøst på stolen, blev rød og sa på klingende nordlandsk:

«Å jo da; du vet vi lever da vi oppe under polarcirkelen også. Jeg kan virkelig ikke klage. Hvis jeg bare hadde vært litt friskere.»

Nu grep den gamle ivrig inn; – hun hadde bevart sitt kolde østlandske tonefall, bare av og til med en pussig nordlandsk sang:

«Ja, du kan tro Tora har vært riktig klein. Du vet vi har det jo ikke alltid så greit da, skjønt det er synd å klage. Men det er jo ikke alle som kan skyte gullfuglen slik som du, Esther.»

Hun sa:

«Jeg lærte mig tidlig å sikte efter den, jeg.»

Og hun stirret spent på stemorens uttrykk, – jo, hun blev rød og så bort.

Men hun tok fatt på ny:

«Men jeg må da sannelig fortelle dig hvordan det er med oss alle sammen. Jeg tror jeg får lov til å legge av kåpen, jeg, Esther, det er godt og varmt her. Denne overgangstiden er farlig, du. Å, Tora, ta og heng bort kåpen min, er du snild. Så ja.»

248Hun hadde reist sig, ristet kjolen i orden, og omsider satt de som før.

«Ja, du vet vel det at Anna og Gerda er gift?»

«Jo, det har jeg sett.»

«Nå ja; Anna med tollkontrollør Sivertsen i Trondheim, riktig en bra og utmerket mann, tre barn har de alt, litt smått blir det da, vet du, men det går så bra så, de er rene turtelduer de, forstår du. Og Gerda med adjunkt Berg i Haugesund, også en bra og utmerket mann, men de er jo kommet så langt bort fra oss og brever er de dårlige til å skrive, men så meget vet jeg da at de har det godt, ett barn foreløbig, har vel kanskje ikke råd til mere, skjønt naturen går vel over optuktelsen, skal du se. Men smått er det jo for dem begge, du vet hvordan det er å være i statens brød, det er ikke fett.»

Tora supplerte nu – og hennes høie, nordlandske stemme kom så uventet og så komisk:

«Nei, det er nok forskjell på å være i statens brød og så å sitte i et slikt palass som dette.»

Hun kunde ikke la være å si:

«Å, jeg har sittet på adskillig mindre end statens brød i min tid.»

Den gamle tok ordet igjen:

«Å ja, du har vel det, Esther, du har nok ikke danset på roser bestandig; det er ingen som tror det. Du er da også blitt en landskjent dame for din dyktighet; du må nok tro vi forstår hvad det har kostet å komme så langt som du; jeg tenker du har hatt mangen en søvnløs natt, jeg. Nei, det er nu mere 249i det små alt med oss, vet du, men vi lever da og skal stri oss igjennem vi også da. Ja, Tora, og jeg vi lever i Tromsø fremdeles vi, og hjemmet har vi ført med oss de to gangene vi har flyttet, aldeles uforandret alt sammen, for du kan tro vi passer på det, det er hellig for oss alt det som er efter – ja, efter din far, hver eneste ting. Det finnes ingen som er så pietetsfull som Tora. Herregud, er det ikke underlig da – å se sin egen søster? Du synes kanskje at jeg er litt mere fremmed, det er nu så rart med det, – men tenk du og Tora som har samme far! Og som har sett så lite til hverandre!»

Tora:

«Ja, det er så aparte, Esther, at jeg nesten synes det er utrolig det er min egen søster jeg sitter her og snakker med.»

Hun så at stemoren hadde fått tårer i øinene, men selv følte hun sig iskold, – hvordan kunde det bli anderledes: hun hadde ingenting med disse menneskene å gjøre, de måtte være stemor og halvsøster så meget de vilde. Hun sa:

«Ja, det er rart.»

Og den gamle kom øieblikkelig:

«Rart er det ja. Meningsløst og trist. Men slik er det nu engang. Det er sannelig ikke med vår gode vilje. Men man lever så langt fra hverandre. Og vi har jo ikke råd til å reise noe større da, vet du.»

Hun spurte infamt:

«Men dere har vel vært i hovedstaden før på alle disse årene?»

250Den gamle var forvirret et øieblikk, men hun fant på hvad hun skulde si:

«Jo da; vi har da det. Men nesten bestandig i så sørgelige ærender, Esther, så vi tenkte du kunde ha nok med ditt, vi skulde ikke plage dig. Det har vært til begravelse i min familie en gang og så har det vært Toras sykdom, åja, hennes utdannelse også, du vet hun gir undervisning i klavér, ellers kunde vi nok ikke klare oss med min lille pensjon, og da vet du hun må jo følge litt med. Nei, vi har ikke villet plage dig. Men bedre er det ikke blitt, det skjer jo ikke mirakler her i verden, og så syntes vi at vi måtte gå og hilse på dig allikevel.»

Tora supplerte igjen:

«Og så gikk vi like godt hit da, forstår du, for å treffe dig alene. Du var jo gift igjen, og vi kjente jo bare så vidt din første mann og den nye slettes ikke, så derfor gikk vi ikke hjem til dig.»

Hun sa:

«Min mann er ute og reiser så det hadde ikke gjort noe.»

Hun angret at hun hadde sagt det; den gamle begynte å bli fortrolig:

«Ja, hvordan var det nu egentlig med Bøe, din første mann? Han var jo så statelig å se på. Men han reiste jo sin vei fra dig, har vi hørt? Men det er kanskje ikke riktig det?»

Hun vilde ikke forklare og fortelle; hun sa bare:

«Nei, det er ikke riktig, men det er en lang historie.»

251Med et giftig uttrykk i sitt slappe ansikt sa den gamle:

«Så det er ikke riktig det. Nei, nei, vi hørte det bare slik vi, og tenkte det var riktig synd på dig.»

Men så angret hun sig øiensynlig, blev ynkverdig i ansiktet igjen, og sa:

«Du må undskylde hvis du synes vi spør for meget, det var ikke min mening å være indiskret, men du vet familie er jo familie, man vil jo gjerne vite hvordan ens egne har det.»

Hun satt iskold og hørte på, i en sløv forundring over at et menneske kunde få det til og ikke omkom av skam. Hun sa ingenting og det blev en pause. Den gamle så sig urolig omkring i værelset og strøk sig uavbrutt nervøst nedover skjørtet. Så tok hun fatt igjen:

«Ja, så har vi et ærend til dig også da, Esther. Det er det, forstår du, at Tora tåler ikke klimaet der oppe, hun er så blodfattig og nervøs, og det er synd ellers også at hun skal begrave sig der oppe, for hun har talent, forstår du, det sier alle som forstår sig på det, og kunde vi bare komme oss hit ned til hovedstaden så blev det vel litt rummeligere for henne, litt mere opmuntring på alle måter. Og skal jeg snakke om mig selv, så vet du at jeg også gjerne vil sydover nu. Jeg har vel ikke så langt igjen og vilde gjerne ende mine dager her sydpå hvor jeg er født. Men en slik flytning koster jo penger, vet du, og en liten leilighet måtte vi jo også skaffe oss, og det er jo blitt så reddsomt dyrt her nede. Men så tenkte vi det at 252siden du er blitt så – ja, man kan vel trygt si: så rik, så kunde du kanskje hjelpe oss og betale tilbake den arven du fikk. Det er jo småting for dig og for oss andre vilde det bety så uhyre meget at du gjør dig ikke forestilling om det, – og egentlig er det jo ikke så urimelig heller, synes du vel, – for det er jo penger som du har fått.»

Nu fór et blindt raseri i henne. Hun hadde jo lenge forstått at de kom for å be om penger og hun hadde hele tiden sittet slik halvt underbevisst og tenkt på hvad hun skulde svare. Men hun hadde allikevel aldri tenkt sig at det gamle beistet skulde forlange penger – som en tilbakebetaling! Betale tilbake det eneste hun hadde fått efter sin far og som de dessverre ikke hadde kunnet nekte henne.

«Nei,» sa hun høit og koldt, «det kunde ikke falle mig inn å tilbakebetale penger som jeg har fått til å starte mitt liv med, fullkommen rettmessig. Du snakker som om jeg skulde ha fått pengene av dig, men såvidt jeg vet har jeg ikke fått noe som helst av dig, ikke i hele mitt liv.»

Hun blev mere og mere forbitret eftersom hun snakket:

«Jeg sier det som jeg føler det: jeg synes det er frekt, sjofelt, – over alle grenser! – å komme her til mig som dere ikke har villet se på over tyve år, og så forlange noe tilbake istedetfor å be om forlatelse for alt det vonde dere har gjort mig. Jeg betaler ikke en øre tilbake!»

Men mens hun sa dette kom hun til å se bort på 253Tora, sin halvsøster, – og hun kunde ikke si hvad det kom av, men hun fikk et sjokk: dette fremmede mennesket lignet jo hennes far. Det var noe i blikket, noe over pannen, noe ubestemmelig i hele uttrykket, dette bekymret-bønnlige uttrykket: la oss ha fred, gjør det ikke ubehagelig. Det var bare et øieblikk, men det var nok; det var som om hun hørte sin fars rolige stemme og kunde tenke hans tanker: du har rett, barnet mitt, og jeg er fortvilet over at det er blitt slik, men hjelp mig, du min flinke pike. Og hun tenkte selv: hvilke gleder har dette stakkars, knugede pikebarnet, – hverken gleder eller sorger!

Hun tenkte det lynfort, – og hun sa, nesten uten avbrytelse:

«Men jeg kan forære Tora penger! Det gjør jeg gjerne. Ikke min arv. Det var omtrent fem tusen kroner og det kommer dere ikke langt med nu. Jeg skal forære Tora det dobbelte.»

Og uten å se på dem mere snudde hun sig til skrivebordet og skrev ut en check.

De var stille et øieblikk. Så begynte Tora famlende:

«Kjære dig, Esther, jeg kan sannelig ikke få ord for mig, jeg er så altfor overveldet, du er så altfor …»

Hun avbrøt henne og rakte henne checken:

«Det er godt jeg kan gjøre dig en tjeneste. Vær så god. Den er til dig.»

Den gamle satt rødflammet og urolig på stolen. Hun kremtet og kjempet hårdt for å få sagt noe. Omsider begynte hun:

254«Ja, der har vi en av de ulykksalige misforståelsene, som ødelegger så meget mellem mennesker. Du kan da vel skjønne at jeg ikke mente det slik. Men det får nu stå sin prøve. Det er storartet gjort av dig og du har veltet en sten fra mitt hjerte. Og så har jeg da fått sett at du er den gamle. Du har ikke vanskelig for å få sagt det du vil, hverken nu eller før.»

Hun stirret forferdet på henne. Hvad satt mennesket der og sa? Denne hennes stemor som hadde lært henne tausheten, gjort henne livende redd for å ytre sig – på alle måter; nu visste hun det: det var den djevelen som satt der som hadde gjort det umulig for henne alltid siden å si akkurat det som kanskje kunde ha reddet hennes liv, å ha den selvfølgelige fortrolighet med de menneskene hun skulde leve livet med som kunde frelst henne og dem over alle konflikter, som kunde skapt den intime lykken som hadde smeltet alt uoverkommelig vondt; den djevelen hadde sørget for å mure henne inne i tom taushet, i redd stolthet, så hun ikke fant vei, ikke engang til sine egne barn! Og djevelen som hadde berøvet henne ømhet og gjort henne redd for sin egen ømhetstrang, hun satt her og fortalte at hun alltid hadde fått sagt hvad hun vilde. Hun som aldri fikk sagt det!

«Gå,» sa hun hest, – «vær så snild å gå!»

Tora reiste sig ulykkelig, den gamle begynte også å lette på sig. Men hun snakket igjen:

«Ja, takk må jeg si på ny. Men samtidig må jeg 255si at det gjør mig vondt å se at du er like hovmodig som før. Jeg hadde jo tenkt at så megen medgang hadde gjort dig takknemlig og …»

Hun stønnet og for op av stolen:

«Gå øieblikkelig og si ikke et ord mere. Hvis du ikke tier ringer jeg og får noen til å kaste dig ut.»

Da kom de sig avsted.

Hun låste døren efter dem og hulket hårdt og tåreløst.

*

Hun grublet og grublet, stirret på sitt liv og grublet, men gikk regelmessig som et urverk den daglige rute.

Og på ny en dag da hun satt på kontoret kom Paus inn. Han var blek og skjelvende.

«Hvad er det i veien med dem, Paus?»

Han skottet bort på døren for å forvisse sig om at den var forsvarlig lukket. Så kom han, usigelig hemmelighetsfull i gangen og i hele sitt vesen, bort og satte sig bent overfor henne.

«Ja, fruen må undskylde at jeg visst ser litt alterert ut; men jeg er virkelig så oprørt. Det er skrekkelig altså.»

Hun tenkte sig at noen hadde fornærmet ham; det var til stadighet noen intriger og fornærmelser i gang, og Paus var unektelig et takknemlig offer.

«Bare fortell det, De, Paus.»

«Det er ikke så liketil, for fruen kan jo tro at jeg farer med sladder og ingenting er mig fjernere, altså, 256jeg avskyr sladder likefrem. Men jeg synes fruen har krav på å få vite at det intrigeres mot Dem.»

«Mot mig?»

«Ja, nettop, – mot Dem ja. Fruen har nemlig næret en slange ved sin barm, om jeg så tør si, og det er altså ingen annen enn frøken Kvam som motarbeider fruen! Så er det sagt!»

Hun visste at Marie Kvam og Paus var som hund og katt og trodde han laget noe i hop. Hun spurte:

«Hvordan har hun motarbeidet mig da?»

«Hvem jeg vet det fra og hvordan jeg har fått vite det – det vil jeg ikke røbe. Men jeg vet altså med bestemthet at hun har vært hos forskjellige av direksjonens medlemmer, minst tre, og sagt det at fruen er blitt sløv og forsømmelig og ikke tar sig ordentlig av forretningen mere og at det er på tide det blir ansatt en chef ved siden av fruen, hun mener vel at fruen skal pensjoneres da likesom, avsettes med andre ord, og denne nye chefen skulde naturligvis være frøken Kvam selv, og skjer det, da går jeg, på dagen altså!»

«Vet De dette, sier De?»

«Ja, det er fullstendig sikkert altså, det er det nemlig. Og jeg forteller det ikke fordi jeg har noe imot Marie Kvam, jeg avskyr henne av et godt hjerte, det gjør jeg, men det er ikke derfor. Jeg sier det fordi fruen har vært så storartet mot oss alle, ikke minst imot mig, jeg er takknemlig av mig og jeg tåler ikke at man chikanerer et menneske som jeg beundrer slik som fruen. Og så tenk å si at fruen 257ikke passer forretningen! En frekk løgn altså, fruen er en mønsterchef, det vet vel vi som har vært i forretningen i mange år.»

Dette var ekkelt! Skulde hun tro det? Hun sa:

«Kan jeg snakke med henne om det? Spørre om det er sant?»

«Det kan De så godt, frue. Og De må gjerne referere til mig. Men hun benekter det naturligvis, så jeg tror nok det at hvis jeg var fruen, vilde jeg først snakke med noen i direksjonen og få det bekreftet.»

Hun satt litt og tenkte. Så sa hun:

«Takk skal De ha, Paus. Jeg skal tenke litt på hvad jeg skal gjøre.»

«Og fruen tar mig det ikke ille op at jeg fortalte det? Jeg har gruet slik at jeg har vært rent syk, nesten fra mig, altså. Men jeg synes jeg måtte si det.»

«Ja, takk igjen. De kan skjønne det er best å få vite slike ting.»

Hun vilde ikke snakke med noen i direksjonen. Det vilde være illojalt overfor Marie, – og Marie og hun var venner. Hvad skulde de i direksjonen tro hvis hun kom og spurte om en slik utrolig ting? Det hele kom vel antagelig av at Marie hadde vært i dårlig humør og sagt en eller annen uforsiktig ting – slik som hun pleide.

Hun tok sin daglige inspeksjonstur rundt i huset og gav sig i snakk med Marie da hun støtte på henne. Og hun fikk laget det slik at de uten videre kom til å gå sammen inn på kontoret.

De snakket en stund om alle mulige forretningsting,258– og i løpet av disse minuttene forstod hun at Paus hadde snakket sant. Det var noe i hele Maries vesen som sa henne det, – hun hadde dårlig samvittighet, hun var falsk.

Plutselig sa Marie:

«Du ser så underlig på mig, Esther. Er det noe i veien?»

Hun svarte straks:

«Du vet jeg synes det er underlig å tenke på at du har vært hos direksjonen og likefrem foreslått mig avsatt.»

Marie fór sammen som om hun var blitt stukket. Så valgte hun den utvei som kanskje var den eneste: hun blev rasende.

«Det har jeg aldeles ikke gjort,» ropte hun.

«Hvad er det du har gjort da?»

Nu var fiendskapet klart:

«Det skylder jeg nu egentlig ikke regnskap for da. Dette er et aktieselskap og det skulde bare mangle at ikke jeg som har vært i forretningen i så mange år skulde ha lov til å drøfte hele situasjonen med dens tillitsmenn. Det må jeg virkelig ha lov til. Og dessuten har jeg bare foreslått en omordning og om dig har jeg ikke sagt noe annet enn det som er sant, at du slett ikke er så våken og energisk som før, og det har vel sine private årsaker, kan jeg tenke mig, og at forretningen derfor trenger en chef ved siden av dig, det har jeg sagt og det mener jeg.»

«Hvorfor har du ikke sagt det til mig da?»

«Du mener naturligvis fordi vi er såkalte venner, 259tenker jeg mig. Men det vennskapet har jeg nu sett lite til efterat du blev gift. Og dessuten er det forretningen det gjelder og der skal virkelig ikke vennskapshensyn spille inn; det er jo korrupsjon det.»

Nu fór igjen raseriet i henne; men gudskjelov: hun klarte å styre sig, hun klarte på et øieblikk å forvandle dette raseriet til deilig iskulde.

«Nei vel, – så gjelder ikke vennskap. Men da gjelder desto mere forretningens orden som er den at personalets klager og forslag skal forelegges dens chef, og det er mig.»

«Man skal altså klage chefen til chefen?»

«Du har med andre ord klaget? Hvad over? Jeg akter nu å få direksjonen til å høre hele personalets mening om mitt arbeide. Er det personalets mening at jeg er blitt slapp og uenergisk så skal jeg gå og overlate det hele til dig eller hvem som helst, skjønt denne forretningen er mitt liv og uten overdrivelse skapt av mig.»

«Der har vi det! Mig og mig! Hvor langt tror du at du var kommet uten oss andre, dine medarbeidere?»

«Skal det kanskje legges mig til last at jeg har skaffet flinke folk til forretningen? Jeg husker du satt her for noen år siden og takket mig inderlig fordi jeg hadde gitt dig en chance her, skjønt du aldri hadde vært borte i slike ting før. Og dine vilkår er blitt bedre og bedre; jeg tror ikke at hverken du eller noen av de andre kunde opnå bedre betingelser noe annet sted.»

260«Det har jeg ikke sagt heller. Det er ikke det vi snakker om.»

Hennes tindrende, deilige iskulde holdt sig:

«Jeg snakker om det. Du snakker som en anarkist: alle skal lede, alle skal være chef fordi chefen ikke kan klare sig alene. Men du sa at du skyldte ikke mig noen forklaring. Og jeg tar din egen tone: jeg skylder ikke dig noen redegjørelse for hvordan jeg ser på disse tingene. Jeg skal la direksjonen velge mellem dig og mig. Men inntil videre er jeg leder av denne forretningen. Og inntil direksjonen har uttalt sig er du avsatt. Du behøver ikke komme her foreløbig.»

«Du har ingen rett til å opsi mig, jenta mi! Dette er et aktieselskap, det er direksjonen som avgjør det.»

«Nei, tilfeldigvis ikke. Det står uttrykkelig i min kontrakt med selskapet at jeg alene ansetter og avsetter forretningers personale.»

«Jeg forlanger å se kontrakten.»

«Du får ikke se den her hos mig. Men du kan jo gå til en av dem du har snakket med i direksjonen og spørre om jeg lyver. Da vil du få vite at jeg snakker sant. Gå straks, er du snild. Og sett ikke dine ben i dette hus før du eventuelt kommer her som eneherskerinne over riket. Farvel, Marie.»

«Nå vel,» sa Marie og reiste sig, «du tar det slik og du vinner nok også. Ja, ja. Men du har ikke hørt siste gang fra mig. Jeg kan dig jeg! Og du må hilse din annen mann som er reist fra dig, – hvis du kan nå ham med en hilsen da!»

261En halv time efter var Marie Kvam ute av huset.

Hun hadde den samme deilige iskulden da hun holdt direksjonsmøte om eftermiddagen. Hun spurte ikke hvem det var Marie hadde snakket med, hun fortalte alt som var blitt sagt, fremla sin kontrakt og forretningens regnskaper, overhørte alle elskverdige avbrytelser og forlangte å vite ved avstemning om direksjonen mente at det var noe å utsette på hennes ledelse av forretningen efter at den blev aktieselskap.

Svaret var enstemmig nei.

Om man av andre grunner ønsket at hun skulde slutte?

Selvfølgelig ikke.

Hun fulgte direksjonen gjennem forretningen, helt ut. Hun følte at det var panikkredsel i hele personalet. Som en triumfator gikk hun tilbake. Og hun visste godt at nu et øieblikk blev alt arbeide i det digre huset forsømt.

Da hun var inne hos sig selv igjen satte hun sig i sin stol og forsøkte å bevare sin kolde triumffølelse, nyde den et øieblikk, men hun følte sig plutselig kvalm, så blev hun svimmel, det sortnet for øinene, – og hun forstod aldri hvordan hun klarte å komme sig inn på toalettet, men hun klarte det i hvert fall og hun stod der og kastet op inntil hun følte det som om hun var slitt i stykker.

Hun kom sig hjem med en bil; og hun hadde ikke alene hjerteklapp, men hun syntes at hele hjerteregionen var så forunderlig sår som om det var gått verk i den.

262Men hun orket ikke å legge sig, kunde ikke sitte stille; hun gikk selv i kjelleren og fant en halv flaske champagne; den drakk hun mens hun vandret omkring i de store værelsene. Dette huset skulde selges, skilsmissen var i gang, guttene var stadig borte, – og hun hadde ikke underrettet dem om noen ting ennu, hun hadde ikke hatt mod til det, – hun hadde kastet ut sin stemor, hun hadde kastet ut Marie Kvam; nu var hun sannelig rik på mennesker som holdt av henne!

Hun tok sitt glass og gikk bort til speilet.

«Du har stelt dig fint, Esther,» sa hun til sitt speilbillede og det hevede glass, – «nu vilde din far være stolt av dig, var det ikke så hun sa den gamle djevelen? Ja, nu er du vel stolt av din datter, din lykkelige, rike datter, som har gjort det så godt her i verden! To menn har løpt fra henne og sine sønner har hun selv sendt bort så hun kan nyde sin rikdom og sine seire alene. Og fremtiden ligger lokkende og lys foran henne!»

– Hun kom aldri til å glemme sig selv der i speilet, likblek, hysterisk, opspilt, med champagneglass i hånden og et dødt smil som en avdanket operettediva, – og stadig med denne kvalmende pinen i hjertet. Hun visste med hele sitt vesen at slik som livet nu var blitt var det ikke til å holde ut; det var galt hvordan hun så betraktet det, men det torde hun ikke vite med sin tanke. Hun følte at lot hun nu sig selv slippe til, vilde hun omkomme i fortvilet selvanklage og selvforakt. Og det måtte ikke skje; – om alt annet gikk i 263stykker i hennes liv så skulde hun klare å hevde sin stilling i forretningen; hun hadde skapt den og den skulde ikke gå fra henne. Hun var redd for sig selv; hun husket at Egil i London litt hånlig hadde snakket om hennes «overfølsomhet»; både hun selv og han og alle andre skulde få se at hun kunde mestre den. For hun var redd for «andre» også nu, dette store, grusomme begrep som het «folk». Marie hadde altså fått snuset op at Egil var reist og hun kunde jo vite at nu var hånen og skadefryden og dens verste utgave: medlidenheten ute og skulde ha fatt på henne. Men det skulde ikke lykkes, den skulde prelle av på henne som på panser og plate. Det var vel både et fattig og et vondt liv å stå slik i forsvarsstilling mot sig selv og mot «folk», men når hun ikke hadde noe valg fikk hun ta det, – da var det det eneste som lot sig forsvare. Når hun ikke kunde ha det godt, kunde hun i hvert fall klare å ha det vondt med triumf masken på!

Så begynte hun å leve «utadvendt». Hun var mere omsorgsfull med sitt utseende enn noensinne, klædde sig flott, på grensen til det utfordrende, farvet håret sitt, tok ansiktsmassasje og kjøpte alt hun kom over av kosmetikk; hun gikk på alle «store» premierer og kjøpte alltid billett til midt i orkesterplass; hun var også på alle «store» konserter; efterpå gikk hun ut på restauranter, ofte alene, ofte sammen med den «gamle venn» som Marie Kvam var så nysgjerrig på da hun kom til å nevne ham for henne en gang for lenge siden, – det var en eldre, ugift advokat, som 264hadde kjent hennes første mann og hjulpet henne litt da hun startet forretningen; han var prektig å ha å ty til nu; han var innbarket ungkarstype og for hennes vedkommende var det ikke tale om å føle annet enn vennskap for ham; alt var i orden med ham, hun kunde fortelle ham alt og hun hadde gjort det, koldt og forretningsmessig, og han plaget henne hverken med nysgjerrighet eller deltagelse; han tok sig av skilsmissen, holdt på å selge huset hennes, gjorde op hennes økonomiske mellemværende med Egil; han var diskret til fullkommenhet; og han var virkelig en venn, – når de var ute snakket han aldri forretning, men var hyggelig kavalér og alltid underholdende, blandt annet kjente han alle mennesker og hadde gode, pussige meninger både om kunst og om folk. Hun var glad hun hadde ham.

Huset blev altså solgt, – for noe mindre enn de hadde betalt, tidene begynte å bli litt mindre florisante; men hun var tilfreds og hun hørte at også Egil, som var kommet hjem, mente det var i orden. Hun hadde ikke sett ham, men hun konstaterte lykkelig at det ikke gjorde noe inntrykk på henne å vite ham hjemme igjen. – Nu vilde hun ikke ha noe nytt hus i byen; hun kjøpte en femværelsers moderne leilighet i en mondén gate og innrettet sig hyggelig der. Hadde hun kanskje vært slapp en tid i forretningen tok hun det igjen nu. Hun hadde jo ikke lenger Marie Kvam å stole på, det var kommet et nytt menneske som skulde settes inn i forholdene, og det bevirket at hun selv måtte sette sig inn i dem fra nytt av. Hun 265arbeidet sammenbitt og konsentrert og kunde på ny hele forretningen på fingrene som i gamle dager.

Hun kjøpte sig en liten bil, fikk certifikat og drog hver eneste søndag på lange turer. Hun angret på at hun ikke hadde gjort det for lenge siden; i alle disse årene her i byen hadde hun sett for lite land; da guttene gikk på skole leide de sig et sted ved fjorden hver sommer, men bortsett fra denne korte sommerferien var hun nesten ikke ute av byen året rundt. Det var blitt tidlig vår igjen, og plutselig en dag da hun kjørte avsted opover i elendig sørpeføre, bekker overalt og tindrende vårlys, bestemte hun at hun vilde kjøpe sig en liten gård. Hun var forundret over sig selv, for hun visste det var luksus og hun hadde ennu aldri fått ordentlig inn i sin bevissthet at hun var rik og kunde tillate sig slike ting; hun syntes hun måtte spare. Men i den siste tiden brydde hun sig ikke om det mere, hun hadde ikke bekymringer, hun slapp dem ikke til. Hun fant en passelig liten gård med en gammel, hyggelig hovedbygning ved en innsjø oppe i landet, bare et par timers biltur fra byen. Utover våren tok hun weekend fra fredag middag til mandag morgen, hadde to hele dager i fred der oppe og passet på arbeidet med omredningen. Dette var et sted for hennes alderdom, tenkte hun. Hun tenkte også at guttene vilde glede sig over det når hun fikk dem hjem igjen.

*

266Guttene var hennes problem og hun skjøv det stadig fra sig. Skulde hun tenke på det måtte hun også tenke på alt det annet som var livsfarlig for henne. Hun følte ikke krefter til å ta fatt på noe av det enda. Guttene kom vel hjem til sommeren; Hans kom vel ikke før utpå høstparten; mens Harald nok kom hjem i juni. Og hjem kom de sikkert, for ingen av dem var hjemme ifjor; Hans var invitert til en engelsk familie og Harald hadde vært på seiltur med noen svenske venner. Ingen av dem hadde lyst til å komme hjem, forstod hun. Nu vilde hun vente med å fortelle om skilsmissen til de kom hjem.

Men det blev mere og mere besværlig ikke å fortelle om den; hun hadde en møie med sine brev som gjorde at hun til slutt hatet å skrive. Hun syntes efter hvert at det var noe hysterisk ved slik regelmessig familiebrevskrivning; hvad skulde det være til å pålegge sig slike plikter? Man skulde skrive når det var noe på ferde eller man var særlig oplagt til det; å forlange brev, uavbrutt brev som tegn på kjærlighet og tillit – det var jo ikke noe annet enn mistillit – og tyranni. Allikevel skrev hun da regelmessig, men alltid kort, alltid «i stor hast»; hun fikk også brev fra dem regelmessig og leste dem, men utålmodig; hun hadde alltid en uforklarlig spenning med det samme hun åpnet dem, men når hun lynende fort hadde forvisset sig om at det ikke var noe på ferde med dem, følte hun sig beroliget og la dem ned i en skuff.

En aften i et selskap oplevde hun et frieri. Hun var i stort selskap hos en grosserer oppe ved 267Holmenkollen. En venn av ham, også grosserer, var blitt enkemann for et års tid siden, var vel informert om hennes skilsmisse, forfulgte henne hvor hun gikk og stod hele kvelden, – og da hun likefrem kom fra toalettet og stod foran speilet ute i gangen og pudret sig, blev hun plutselig omfavnet fra siden, kjente fyrens pjolterånde inn i ansiktet og hørte den obligate erklæring:

«Jeg elsker Dem.»

Hun skjøv ham vekk og lo det bort. I løpet av utrolig kort tid hadde han tilbudt henne ekteskap og forklart sine forhold. Dagen efter fikk hun brev fra ham. Hun blev fnysende forbitret, skrev at hun aldri kom til å gifte sig igjen og at hun ikke vilde høre et ord mere fra ham. Skulde hun gifte sig med en gammel, skallet grosserer!

Men hun blev også gjort kur til av unge menn hvor hun kom. Hun var spøkefull, men avvisende og kunde berolige sin samvittighet med at hun aldri opfordret til flirt. Men hun hadde det vondt – og mest vondt fordi hun ikke torde tenke på det: hvorfor skal jeg være nektet kjærlighet gjennem hele mitt liv? Hun avviste det, instinktivt, i en forjaget følelse.

Inntil hun en aften lot sig kjøre hjem av en ung forretningsmann hun hadde truffet i et selskap, – og lot ham bli med sig op.

Hun levde sammen med ham en måneds tid. Han var skibsmegler, en pen, grei og diskret fyr i åtte- og tredve års alderen. Hun elsket ham ikke, men hun likte ham. Det blev ingen lykketid for henne, men de 268hadde det godt – og hun trengte ham; skjønt hun på en måte hadde vond samvittighet, var hun tilfreds; hun konstaterte en dag – overrasket – i forretningen, at hun hadde vært irritabel overfor personalet i lange tider; det føltes så deilig at det var forbi. –

Dette forholdet, som gjorde henne tilfreds, lot henne forstå en ting som hun heller ikke vilde tenke på: hvor hun hadde elsket Egil. Hun vilde ikke tenke på det, men hun tenkte det av og til allikevel, – med sin kropp, – og hun bedrog ham hun var sammen med ved å tenke på Egil.

*

En middag i slutten av april fikk hun telegram fra Stockholm, Det var fra Haralds pensjonatsvertinne og lød: «Eder son Harald sjuk. Tillrådligt komma.»

Hun satt på kontoret, hadde mennesker inne hos sig og begrep til å begynne med ingenting, – var Harald syk? Så syk at det blev telegrafert efter henne? Hun blev litt irritert over det; naturligvis var det en hysterisk vertinne som var blitt nervøs over en vårforkjølelse og litt feber; skulde hun være nødt til å reise til Stockholm av den grunn? Nei, hun gjorde det ikke, hun hadde for meget å stå i til å kunne dra avsted slik uten videre.

Så blev hun nervøs. Kunde det være noe alvorlig? Det måtte være kommet plutselig siden de telegraferte; hvis han hadde vært syk noen dager kunde jo denne vertinnen ha skrevet. –

Da blev hun grepet av panikk. Hun tenkte ikke 269engang tanken; hun bestilte en iltelefon til Stockholms pensjonatet. Så ringte hun hjem, bad piken pakke hennes koffert og gav beskjed om hvad hun skulde ha med sig. Hun gav beskjed i forretningen om at hun måtte reise og sendte bud efter en førsteklasses sovevognsbillett; hun vilde ikke risikere å få noen medpassasjerer.

Omsider kom telefonen.

Hun skalv så hun nesten ikke kunde holde røret, – inntil hun gudskjelov opfattet at det var «en mycket svår lunginflamation». Det verste var ikke hendt!

Jo, han hadde vært syk noen dager, de hadde trodd det bare var almindelig forkjølelse, men idag morges var han så dårlig at de blev redd og lægen hadde konstatert en langt fremskreden lungebetendelse. De ventet krisis i løpet av natten eller morgendagen. Vertinnen var opskaket i stemmen, men forsøkte å berolige henne. «Man måste ju hoppas det baste; han år ung och stark.»

Hun bilte hjem og hentet sitt tøi. Med det samme hun skulde til å gå kom hun til å huske guttenes brev; hun gikk tilbake og hentet hele bunken fra skuffen i skrivebordet hvor hun gjemte dem og la dem ned i håndvesken. Så kjørte hun til toget.

Hun satt i kupéen, trett, lam i tanken, og ventet på at toget skulde gå. Og omsider gikk det. Med det samme var også hennes tretthet, hele denne apatiske følelsen, som hun kjente så godt fra de siste årene, forsvunnet. Hun visste at nu var det på ny kommet skjebne i hennes liv, nu kunde hun ikke holde tingene 270vekk fra sig, nu var hun bastet og bundet, fremført til forhør; hun kunde ikke slippe unda. Anklagene var parate, hun kunde se dem komme i langt tog, dystre, med et uttrykk av fiendtlig triumf: endelig er det vår tur.

Og hennes forsvar gikk istykker for den første anklagen; hun måtte innrømme at den var riktig og dermed måtte hun innrømme alt.

Det var en listig anklage; den overrasket henne, – og den var tilsynelatende så uskyldig spørgende: hvorfor hadde hun ikke skrevet til guttene om sin skilsmisse? Hvorfor hadde hun ikke engang gjort et forsøk på å få dem hjem igjen nu efterat veien var klar? Nu kunde hun jo ha gjort det godt igjen og de kunde være lykkelige sammen som før? Hun svarte først at hun hadde ikke lyst til å innrømme sitt nederlag, nettop ikke overfor dem som hadde vært fiendtlige overfor Egil og hvem hun faktisk hadde ofret for hans skyld. Men hun visste at det ikke var sant; hun visste nøiaktig det som var sant: hun hadde ikke gjort det fordi hun hele tiden håpet og ventet at Egil skulde komme tilbake! Hadde hun skrevet til guttene at det var forbi og efterpå fortsatt som før, da visste hun at de ikke kunde undgå å forakte henne.

Tanken var utrolig: hun som mente at hun i hvert fall hadde reddet sin stolthet selv om hun hadde mistet alt annet – hadde hun bare med flid narret sig selv? Hvad var i det hele tatt hennes stolthet? Hun var stolt av at hun hadde klart å bygge op sin forretning og tjene penger; og det var en stolthet folk 271gav henne rett til å ha; hvad betydde den for henne selv all den stund hun bare hadde hatt nederlag på alle andre områder i sitt liv? Var ikke denne stoltheten hennes forbannelse, var det ikke den som bandt hennes tunge og stengte hennes følelser og gjorde at hun ikke kunde bli slik kvinnelig åpen og hengiven som mannen krevde, alle menn? Hvad skulde det ha gjort om hun hadde ydmyget sig for Egil, tryglet ham om å bli hos sig – for å gi sin kjærlighet til ham en ny mulighet; – en gang måtte han jo føle sig sikker på den? Og når hun så bare gikk, måned efter måned og håpet at han skulde komme tilbake; – hvad var da hennes stolthet verd? Sin virkelige stolthet opgav hun den dag hun lovte ham å sende guttene bort, forvise dem av sitt liv, – og efterpå gav sig hen til ham; de følte begge at det var skam – og de nød den. Det var gatepikestolthet. Og det var ingen annen stolthet hun hadde levd på siden, alt mens hun gikk og håpet på at han skulde komme tilbake, men uten å ville gjøre noe for å vise ham det, – ekshibisjonistisk, statelig utstaffert, smilende og overlegen, med farvet hår så alle skulde se at hun var meget til kvinne ennu! Og når han kom tilbake til henne vilde de si at han angret nok på den skilsmissen, en slik kvinne var det ikke lett å undvære! Hadde det ikke også frydet henne at nettop nokså unge menn var optatt av henne? Hvad var denne hennes stolthet verd?

Men var hun ikke et menneske hun som andre? Kunde hun leve på stolthet? Måtte hun ikke oprettholde sig selv i det samfund hvor hun nu engang 272hørte til? Skulde hun gå med på det at hennes liv var mislykket, fullt av hemmelige nederlag, full av hemmelig vanære? Skulde hun lamme sig selv med den vissheten? Var det ikke bedre og verdigere da å drive et spil både med verden og med sig selv så lenge hun var nødt til det? Engang var det jo slutt, – gudskjelov at det engang var slutt!

Hun på den tanken; hun kunde ikke huske at hun hadde tenkt den før: at hun gledet sig til å få dø. Men hun visste det var sant. Alt var stengt for henne nu, og der var ikke hjelp i noe. Det var bare en ting som gledet henne: den anklagen som hun hadde vært redd for: at hun hadde hatt dette tilfeldige, uforbindtlige forholdet nu i den siste tiden, – den var ikke farlig. Hun var nu engang kvinne og kjønnsvesen og hele det forholdet hadde ikke vært mere og ikke mindre enn en funksjon; det var nøitralt; det gjaldt ikke henne. Men det var jo heller ikke noe, det var uten lykke og alt som hadde gitt henne lykke det var forsvunnet. Hun kunde forsvare sig med noe: det hun forstod den dagen da hun fikk besøk av sin stemor – at fortrolighet var skremt ut av henne, all umiddelbar ømhetsevne var stjålet fra henne. Hun kunde se sammenhengen i hele sitt liv, – se årsaken til hele sin elendighet. Men hvad hjalp det? Det forandret ikke en tøddel. Hennes nederlag var like uoprettelige, hennes situasjon nu like fortvilet og hennes fremtid like stengt. Og hun kunde ikke nekte at hun aldri hadde gjort noe for å overvinne sin stolthet og finne vei til dem hun holdt av; hun dyrket sitt 273hovmod, vilde aldri opgi sitt eget, hun hadde bare elsket sig selv, – beviset lå jo i det at hun ofret sine barn for sin egen skyld, fordrev dem kynisk!

Ennu en anklage: hadde hun ikke hatt dette sitt hovmod som stengte henne inne, – da vilde hun vel visst noe mere om de menneskene hun skulde leve sitt liv sammen med, – visst mere om dem, forstått mere av dem. Hun visste jo ingenting! Hun hadde et billede av sin første mann, – hun syntes han hadde vært slik, – men hun hadde jo i virkeligheten ikke anelse om ham, og efter hvert som tiden gikk blev han mere og mere gåtefull og utydelig for henne. Hadde hun noensinne kjent ham riktig? Han hadde vært henne utro, han kom til slutt til å elske et annet menneske så høit at han flyktet for ikke å krenke henne. Hvis hun hadde forstått ham og visst hvem han var, da hadde det kanskje aldri hendt. Ja, kanskje hun selv var kommet til å elske ham for alvor? Guttene var ikke blitt uten far! De kunde ha levd sammen og hun hadde aldri tenkt på å ofre dem!

Tanken fikk henne til å føle sig som forbryter. Hun forstod ikke hvordan hun skulde klare denne reisen, hvordan hun i det hele tatt skulde klare en ny dag. Men hun jaget videre: hadde hun kjent Egil? Hun husket jo helt fra London at hun ofte lot være å høre på hvad han sa, hun var fylt av sig selv, sin egen lykkefølelse og hun regnet med tid og evighet, de skulde ha det godt bestandig. Det var alt forbi, og den dag idag visste hun ingenting om ham; hun visste at han hadde vært slik overfor henne, hun 274husket hvert uttrykk i hans ansikt og hvert ord han sa den siste kvelden, men hun hadde ikke nøkkelen til det, for hun hadde ikke kjent ham. Det passet vel best for henne å ha en nesten anonym elsker; det hadde hun ikke noe bry med, hun risikerte ikke annet enn at han gikk han også! Men ennu kunde hun saktens finne en ny.

Hvad visste hun om guttene? Ja, hvad visste hun om dem? Hun hadde glemt å spørre Hans hvem det var han hadde forlovet sig med. Selv det hadde hun glemt. Så lite var hun optatt av dem, så lite hadde hun felles med dem. Hun var charmert av dem, stolt av dem, de var kloke og pene og rørende overfor henne, – hun tok hele den gleden de gav henne, men hun visste ingenting om dem. Og uten videre hadde hun latt dem gå ut av sitt liv. Nu reiste hun til Harald fordi han var syk. Budsendt av en pensjonatsvert inne. Og hun kom som en fremmed. Hun visste jo omtrent ikke hvordan han rent praktisk hadde hatt det i denne tiden. Og ennu mindre hvad han tenkte og arbeidet med. Hun visste ikke hvem han var.

Nu husket hun at hun hadde tatt med sig guttenes brever i kofferten. Hun fikk dem frem og begynte å sortere dem; det var ikke vanskelig å se hvem de var fra: Hans hadde en lutende luftig skrift, men Harald skrev steilt og sort – det var som om han skrev noter. Hans skrev lange brev om løst og fast, Harald skrev kort, det var tydelig han ikke syntes det var lett å få et brev i stand, – men han skrev ofte, – det var en kjempebunke. Hadde hun noensinne lest 275dem ordentlig? Hun husket bare praktiske ting, om seilturen ifjor, om penger han trengte eller takket for, at han var fornøid med sitt værelse og at han syntes Stockholm var vakker; kanskje han ikke skrev andre ting heller, – han hadde jo aldri vært så meddelsom som Hans.

Hun tok og leste et brev fra ifjor i oktober; hun fikk tårer i øinene over skriften; den var både så voksen og så barnslig, – slik som han selv var: voksen i uttrykket, av og til nesten skremmende voksen, men allikevel barn enda, barnslig runde kinn og det samme smil som da han var liten:

«Kjære mor.
Jeg har som sedvanlig intet opsiktvekkende å berette. Den ene dagen er som den annen; bare det at av og til går tiden fort, men av og til kan den sannelig være nokså lang. I særdeleshet når jeg får en raptus av hjemvé, hvilket hender.»

Hadde hun lest dette? Hun tenkte efter nøie, men hun kunde ikke huske at han en eneste gang hadde skrevet at han lengtet hjem. Hun hadde altså ikke villet se det?

«Jeg er ikke særlig flittig for tiden. Den stakkars studenteksamen skal jeg nok klare uten store anstrengelser. Jeg lærer dessuten helst når jeg arbeider i raptuser og må ta mig på tak. Skal ikke det være typisk for det fremragende folk jeg tilhører forresten? Svensk er det ikke vanskelig med. Jeg skriver snart svensk like godt – eller like dårlig – som jeg skriver norsk. Men med musikken arbeider jeg ordentlig.276 Det er flott at du bevilget mig så rikelig apanasje at jeg har råd til å ha dette værelset med flygel. Du kan stole på at det blir brukt!

Jeg er forresten ikke så særlig fin i formen akkurat nu. Jeg skrev visst til dig at jeg fikk en slik ekkel forkjølelse på den seilbåten i sommer, og det er ikke mulig å bli kvitt den. Nå ja, det gir sig vel.»

Men dette hadde hun da lest? Nu husket hun jo tydelig at han hadde skrevet om en sommerforkjølelse han ikke kunde få has på; hun hadde bare ikke festet sig ved det. Skrev han ikke noe om denne forkjølelsen siden en gang også, – bare for noen måneder siden?

Hun lette gjennem brevene og fant ett fra slutten av januar. Jo, her var det:

«Jeg har fått den ekle forkjølelsen igjen efter å ha vært bedre en måneds tid. Jeg lot mig forlokke til å gå ut i tynn frakk forleden dag fordi det var så mildt og fint – med det resultat at jeg nu harker og hoster og snuer verre. Det er jo idiotisk at jeg ikke skal tåle noen ting, – jeg som alltid har vært sterk som en bjønn. Nå ja, – syk er jeg jo ikke, bare sånn litt skral. Jag mår rätt bra, men inte riktigt bra, förstår fruen.»

Hun klarte ikke å lese mere; hvert ord var en anklage.

Hun hørte hans stemme den gang da hun skulde til å spørre om Hans:

«Du er likegyldig overfor oss. Du tenker jo bare på forretningen.»

277Hvad vilde gutten si hvis han visste at hun hadde vært så optatt av sig og sitt at hun næsten ikke hadde lest hans brev? En iskold redselstanke kom nu langsomt, – hun kunde føle den lenge før hun våget å se den, – hun følte den som dødskulde, som tilintetgjørelse:

Tenk om han var død når hun kom frem!

Hun satt stiv i kupéhjørnet, i vill, lammende redsel følte hun sig selv, sitt legeme som et spøkelse, en demon; hun hadde forrådt sine egne barn; hun reiste til sin syke sønn – og kjente ham ikke.

Kjente hun ham ikke? Hun kjente ham ut og inn, hun kjente ham som en dyremor kjenner ungen sin; han hadde levd i hennes legeme og han levde den dag idag i hennes vesen; han hadde samme slags kjød og blod og hud som henne; når han satt og lekte der inne i spisestuen, med klossene og papirene sine, da var det barnesinnet hans en del av hennes og varmen av kroppen hans når hun løftet ham op og kjælte med ham var hennes egen varme – han var hennes eget liv.

Å, allmektige Gud, la ham ikke dø; for alt i verden – la ham ikke dø. Tilgiv mig, du som er kjærlighet. Du som vet alt, – du vet hvordan det har vært, du vet at jeg er avmektig og ikke har forstått noen ting og har ødelagt alt i mitt hovmod. La ham ikke dø, la ikke alt være forbi, la mig få leve sammen med guttene ennu en gang og få fred så jeg kan forstå din mening med det hele.

– Hun satt ubevegelig i kupéhjørnet hele natten.

278Først da det begynte å bli lyst i femtiden om morgenen døset hun av en times tid.

Hutrende av frost gikk hun ut av toget om morgenen og tok en bil til huset i Karlavägen hvor han bodde.

Hun følte sig roligere nu da hun var fremme. Døden var for utrolig; han var jo en ung frisk gutt; nu skulde hun pleie ham og få ham frisk; så skulde de reise sammen hjem og de skulde få Hans hjem igjen og de skulde begynne et nytt liv alle sammen og hun skulde være mor for sine gutter.

Hun sprang fort opover trappene med kofferten i hånden.

Det stod en eldre dame i entrédøren som så ut til å vente på henne.

«Er det her,» spurte hun. «Er det Haralds vertinne?»

«Ja, goddag,» sa damen, la armen om henne og fikk henne inn i gangen. «Ja, hør, – nu måste kära fruen vara lugn, – Er snälla pojke dog klokkan två inatt.»

Hun falt bevisstløs til gulvet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om En kvinnes vei

Romanen En kvinnes vei kom ut i 1933.

Esther blir forlatt av mannen Olaf og hun må finne en måte å forsørge seg selv og barna på. Hun starter en forretning, som etter hvert blir svært lønnsom og som gjør henne i stand til å kjøpe et lite hus til seg og de to guttene.

Livet til Esther gjør en ny vending da hun tilfeldigvis treffer Olaf i Paris etter 15 års atskillelse. De skiller seg og Esther innleder et forhold til en ny mann, men det nye livet blir ikke helt som forventet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1933 (nb.no).

Les mer..

Om Ronald Fangen

Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.