En kvinnes vei

av Ronald Fangen

[Del II, kap. 4]

279Hun hørte Hans’ stemme mange ganger, langt borte, bare stemmen, mild og varm, – og hun var så forundret over å høre den og lytte efter den, men den var så utydelig, – og så forsvant den igjen. Et par ganger var det noen som rørte henne og da blev hun redd. Men engang var det noen som kysset henne på pannen, det var så varmt, hun syntes hun kjente det gjennem hele kroppen, hun åpnet øinene og da så hun visst Hans, men han var langt borte, og så forsvant han.

Men en dag hørte hun mange lyd: skritt, stemmer, en dør som blev åpnet og lukket. Og hun tenkte plutselig sint: Hvem er det som går omkring her hos mig, jeg vil ha det stille. Men så var det noe vanskelig som kom – noe underlig, hun måtte få tak på det, nu visste hun det: er jeg ikke død? Jeg døde jo? Hvor er jeg?

Da åpnet hun øinene igjen og så et hvitt tak. Og hun så sig selv ligge i en smal hvit seng. En kvinne med blå kjole og stort, hvitt forklæ stod ved fotenden. Og lenger borte så hun en mann med hvit kittel. Da visste hun det: at hun var på hospital. Hvorfor det? Hun husket ikke at hun var blitt syk, hun husket 280bare noe om at hun reiste på tog. Og så husket hun at hun døde.

Hvem var det som rørte hennes hånd? Hun så til siden. Der satt jo Hans. Men var han ikke i England? Så forsvant det alt sammen.

*

Men det kom tilbake igjen. Nu visste hun at hun var på hospital og lå i sengen med lukkede øine, Hans satt på stolen der ved siden av henne og en sykepleierske og en doktor stod og så på henne. Hvorfor lå hun her? Dette toget hun reiste med, – hun kjente rystingen, den kvalme kupélukten, det var mørkt ute og hun var så redd, som om de for ut i en avgrunn. Men det var ikke nu, det var lenge siden, hvor var hun reist hen?

Da plutselig visste hun det: Harald, drømmeren, var død! Hun hadde jaget ham, hun hadde tatt hans liv.

Hun hørte sig selv rope.

Og da med det samme hørte hun Hans’ stemme igjen, like over sig:

«Mor, mor, vær rolig da, mor, ikke gråt da du. Søte mor. Har du det så vondt?

Hun vilde skyve ham bort, hun tålte ikke å høre ham si det, men hun klarte ikke å røre sig, og det var deilig allikevel, hun måtte høre hvad han sa:

«Du skal ikke være fortvilet, mor. Nu blir du frisk igjen. Du mor, jeg er så glad i dig. Kjenner du mig, – Hans? Kan du høre det er mig?»

281Hvorfor spurte han om det? Hun hørte da vel at det var ham. Hun hadde jo visst det lenge at han satt der. Hun hadde sett at han ikke så godt ut også. Han var altfor blek og tynn. Det vilde hun si til ham, men det var så vanskelig å snakke, hun var så tørr i munnen.

«Hvad vilde du si, mor?»

Hun måtte forsøke igjen; jo, nu hørte hun sin egen stemme:

«Du er så blek, gutten min.»

Da kysset han hennes hånd, kjente hun – det var så vondt å se til siden – og så lo han:

«Er jeg blek, sier du? Du skulde se dig selv du, mor! Nei, det er storartet!»

Så han lo av det! Ja, det lignet ham, han hadde aldri passet på sig selv, og det nyttet ikke å snakke til ham. Og nu var hun altfor trett.

Han holdt på å klappe hennes hånd, men så forsvant det hele på ny.

*

Det gikk underlig til: gang på gang våknet hun og husket mere og mere, og fortvilelsen kastet sig over henne som stormbyger, og hun følte sig så trett og forkommen at hun hulket og jamret sig som et barn, og hun skammet sig over det, – det var uverdig, – men hver gang var han der. Hun var så glad i stemmen hans, den var like ivrig og overtalende som da han var barn. Nu kunde hun også snu sig lettere, hun så hans hode når han satt bøid og kjælte med hennes 282hånd, håret var så lyst, hele det smale ansiktet og den tynne kroppen så rørende. Det var godt å ha ham der, men av og til blev hun forbitret, kunde han ikke la henne få gråte i fred og tenke i fred. Og selv hadde han ikke godt av å sitte her.

Hun sa det til ham en dag:

«Du skal gå, Hans. Du har ikke godt av dette. Og jeg skal ha fred til å tenke.»

Men han lo:

«Nei, vet du hvad, mor. Hvad skal du med fred til å tenke? Du kan jo slett ikke tenke. Du kan bare tute.»

Hvad skulde hun svare. Han gjorde bare narr av henne. Hun visste det fra før.

Men når hun klarte det, når hun ikke blev altfor fortvilet, lå hun og tenkte og lot som om hun sov. Men hun orket det aldri lenge, det var så mange ting og hun kunde ikke få sammenheng i dem. Det var så meget hun vilde spørre Hans om, men hun torde ikke, hun var redd for ham, – og han visste vel ingenting heller, han hadde jo vært borte.

Hun hadde jaget ham som hun hadde jaget Harald. Og det var det hun ikke kunde forstå: visste han ikke at det var hennes skyld, hatet han henne ikke? Hun torde ikke spørre om noen ting. Og hun torde ikke tenke på at hun lå her og blev frisk, en dag skulde hun kanskje begynne igjen – det samme livet som hun selv hadde ødelagt og gjort umulig. Og hver gang hun så Harald for sig, følte hun det som hun måtte verge sig, hun kastet sig i sengen og ropte.

283Men Hans var der. Og en dag sa han:

«Mor, du tror da ikke at Harald vil dig noe vondt?»

Hun tenkte på det efterpå: hvordan kunde Hans vite at det var Harald hun var redd for? Kunde gutten lese hennes tanker? Men hun torde ikke spørre ham. Ikke om det. Ikke om noe.

*

Hun fikk sovemidler og hadde det godt om natten. Og hver morgen når hun våknet satt Hans der. Og hver gang smilte han og hadde den samme iver i stemmen:

«Goddag, mor! Har du det bedre idag?»

Det kunde jo ikke gå i lengden at han skulde sitte her hele dagen, dag efter dag, – og hun ligge slik og ikke våge å snakke med ham. Hun måtte få ham bort. Men hun visste jo ikke engang hvor hun var. Hun forsøkte allikevel å være listig en morgen:

«Jo takk, Hans. Jeg er meget bedre idag, nesten aldeles frisk. Så nu kan du godt holde op å sitte her. Komme her på sykehuset, mener jeg.»

Hans lo:

«Det kunde ikke falle mig inn. Jeg sitter her for min fornøielses skyld, jeg, hvis det er det du er redd for.»

Da blev hun sint:

«Tøv, Hans. Du vil ikke fortelle mig at du sitter her på et sykehus for din fornøielses skyld. Det er aldeles meningsløst det hele. Og jeg er nesten frisk nu, så jeg vil ikke ha dig her hele dagen.»

284«Ja, så sitter jeg her for studienes skyld, da. Se her, – jeg har jo et helt bibliotek liggende her. Jeg har da faktisk aldri i mitt liv hatt slik fred til å lese som her; for du er sannelig ikke overdrevent snakksom av dig.»

Da måtte hun selv le og hun tok hans hånd; nu kjente hun at tårene strømmet nedover kinnene igjen:

Han sa:

«Nu forstår jeg hvorfor vi kalte jenter for tårepersere. Jeg hadde aldri trodd det var så meget vann i et menneske. Du har grått stride strømmer, tårer store som hagl hele tiden, og enda ser det ikke ut til at dine kilder er tørret ut.»

Hun måtte le igjen, men hun sa:

«Du skal ikke gjøre narr av mig, Hans! Jeg kan ikke gjøre for at jeg gråter.»

«Nei, bare gråt du, mor. Jeg er så vant til det nu så det blir rent rart når du holder op med det. – Men siden du nu er litt pratsom idag, så skal jeg si dig det at nu er det et fabelfint vær ute, det er snart ordentlig sommer, så du har noe å glede dig til når du kommer på beina igjen. Og Stockholm er en strålende vakker by, i hvert fall på denne tid av året.»

Så hun var fremdeles i Stockholm. Ja, nu forstod hun det: hun kunde ikke huske at Harald blev begravet. Men hun hadde altså ikke vært i begravelsen. Og dette kunde hun ikke spørre om. Hun kjente at hun begynte å skjelve over hele kroppen og snudde sig fra Hans.

285Men en annen morgen, da hun så sol på trærne ute i haven, – hun hadde slett ikke sett sol så lenge hun kunde huske, – da kom hun til å tenke på den lille gården sin hjemme. Hvor deilig det måtte være der nu! Hun lukket øinene og så hele landskapet, tidlig vår, friskt løv, den store, blå innsjøen, tunet hennes som var så stort og fint, hun hadde tenkt på at det var plass til tennisbane der, – tro om Hans visste at hun hadde kjøpt den gården? Det kunde hun jo i hvert fall spørre om:

«Vet du at jeg har kjøpt en gård på landet da, Hans?»

Hun lå på siden så hun kunde se ham. Han satt og leste og løftet hodet fort, så på henne, gjennemtrengende, så smilte han stort og underfundig og sa:

«Visst vet jeg det. Jeg vet allting, jeg. Jeg kan for eksempel hilse dig fra den verdensforretningen din og si at alt går briljant. Riktignok vet norske aviser å berette at tidene begynner å bli skrale, men butikken din er full av slepphendte mennesker. Og den gården din, ja, – hvis du ante hvor jeg er nysgjerrig på å få se den, så blev du ordentlig frisk i en fei.»

«Ja, men jeg føler mig frisk idag. Jeg lengter efter å komme op på gården min.»

Hans strålte plutselig og reiste sig:

«Gjør du det, mor. Ja, der kan du se! Kanskje vi kan komme avsted snart da.»

«Stakkars gutten min, – du synes ikke det har vært så morsomt å sitte her, tenker jeg.»

286Han var komisk nu: han hadde røbet sig, han forsøkte å bli alvorlig, men så gav han sig over og lo:

«Nei, mor, la oss være enige om at det finnes hyggeligere opholdssteder enn hospitaler. Har du for eksempel en peisestue på ditt gods?»

«Ja da.»

«Og fin have? Og båt? Det ligger jo ved Tyrifjorden jo?»

«Ja da; det har jeg.»

«Ja, da får du ikke mig til å nekte at jeg gleder mig til å se min friske mor der. Så skal vi snakke da! Du har slett ikke vært noe underholdende.»

Men nu blev hun redd igjen; de skulde «snakke»; – hun kunde aldri klare å snakke om alt det de hadde å snakke om.

Hun snudde sig fra ham og lukket øinene.

Men Hans satte sig ikke stille bort i stolen igjen. Han satte sig på hennes seng, tok hånden hennes og sa:

«Du er dum, mor. Du ligger og tenker så meget rart. Men du er da vel ikke dummere enn at du føler at jeg er glad i dig, vel?»

«Nei, Hans. Og du er min eneste egen gutt nu.»

Og hun gråt. Hans satt og klappet hennes hånd. Blev han aldri trett av å sitte og klappe hennes hånd?

*

287En dag orket hun også å tenke litt.

Hun husket sin fortvilelse fra den natten da hun reiste på toget hit: alt var stengt i hennes liv; hvad hun tenkte på, hvor hun så, – det var like umulig. Og allikevel hadde hun et håp den natten: at Harald skulde leve. Hun kunde trygle Gud om det. Og da hun kom frem var han død.

Hun visste at hun aldri kunde «komme over» det og hun torde ikke tenke fremover. Allikevel var alt anderledes for henne nu enn da. Hun kunde ikke si hvordan, men det var anderledes; det var noen ting hun følte hun skulde komme til å forstå nu og som hun var spent på. Det var noe i ulykken som ikke var så ulykkelig. Hennes liv var det samme, hele hennes situasjon var enda verre, – og allikevel var det alt sammen forandret, det var nesten blitt nytt. Hun kom til å huske det ordet at «som dine dager er skal også din styrke være». Men det var jo ikke sant, for hun hadde ikke hatt styrke, hun var knust; hun følte det slik at hun faktisk hadde vært død. Men nu levde hun igjen, og skjønt alt var likedan, og intet av det som var hendt kunde gjøres om igjen, var det allikevel forandret alt sammen. Hvad var det for en underlig makt som virket inne i tingene, slik at de blev nye skjønt de var uforanderlige? Var det kanskje det som blev ment med det underlige ordet: Guds nåde, –: «se, jeg gjør alle ting nye?»

Hun så bort på Hans. Han satt der og leste i den lenestolen han hadde fått inn på hennes værelse, hodet litt foroverbøid, håret litt uryddig, uttrykket 288opmerksomt, litt anstrengt; den ene hånden hvilte på kneet hans, – den var så levende og nervøs. Hele gutten var nesten uhyggelig levende, selv nu når han satt ganske stille og ubevegelig, det var en slik indre spenning i ham, han var som en bue.

Hvordan kunde den gutten få ro til å sitte her slik dag efter dag, – hun visste ikke selv hvor lenge? Han var jo en voksen mann nu. Hun kjente ham ikke. Og allikevel – når hun lå her og så på ansiktet hans, så kjente hun hvert eneste trekk, hun visste alle uttrykkene det kunde få, og hun visste hvad de betydde, – og hun visste hvordan det ansiktet hadde vært det samme og var blitt forandret stadig helt fra det øieblikk han kom inn i verden, født av henne selv, og første gang lå i hennes arm. Nytt – og allikevel det samme. Og nu i denne tiden hadde altså livet brukt ham til å redde henne? Det var vidunderlig at hun hadde hatt ham hos sig. Han var noe mere enn sig selv der han satt; han var bevis for noe som hun visste hun skulde komme til å forstå bedre når hun blev frisk.

Nu så han op og smilte – tenksomt:

«Ligger du og ser på hvor flittig jeg er, mor?»

«Ja, – og så ligger jeg og tenker på hvor søt du har vært. Du har gjort mig frisk.»

«Tøv. Men føler du dig frisk nu da?»

«Ja; jeg har det godt, i hvert fall nu. Jeg vet jo ikke hvordan det blir når jeg kommer op.»

«Nei, det blir vel ikke stor stasen til å begynne med, tenker jeg. Men jeg tror at overlægen har skumle 289planer om å prøve beina dine imorgen. Føler du dig oplagt til det?»

«Ja; engang må jeg jo forsøke. Ja, ja. Tenk at jeg skal op igjen.»

Hans kom og satte sig på stolen ved hennes seng; han lo litt, genert:

«Ja, du hadde nok god lyst til å sluntre unda denne gangen, forstod jeg. Men det skulde vi altså ikke ha noe av. – Og hvis det nu går bra, så kanskje vi kan reise hjem om en ukes tid. Jeg skal hilse og si at en lang sommer på landet vil gjøre dig godt.»

«Hvad skal du gjøre i sommer da, Hans?»

«Vil du bli av med mig? Det nytter dig forresten ingenting. Jeg akter å tilbringe sommeren på ditt gods – enten jeg får noen invitasjon eller ikke.»

Nu kom hun til å huske en ting. Hun var redd for å spørre om det, men hun gjorde det allikevel:

«Du Hans, – vil du la være å bli sint når jeg spør dig om en ting?»

«Jeg synes det er så hyggelig å høre dig snakke at du skal få spørre om hvad du vil.»

«Kan du huske at for lenge siden, en skrekkelig vond dag, fortalte du at du hadde forlovet dig? Hvordan er det med det?»

Han blev plutselig ildrød i ansiktet; hun angret at hun hadde spurt. Men så lo han heldigvis og sa:

«Kan vi ikke foreløbig si det slik at det var en barneforlovelse, – så skal jeg fortelle dig ordentlig om det en annen gang. Det er så meget jeg skal fortelle 290dig. Jeg har jo måttet vise aldeles overmenneskelig beherskelse for ikke å skravle dig ihjel. Men nu skal vi vente til du er ordentlig frisk,»

*

En uke efter reiste de hjem.

Hun hadde vært oppe litt hver dag. De siste dagene hadde hun spasert nede i hospitalshaven, støttet til Hans. Hun var blitt så tynn at hun syntes det var flaut å vise sig ute, kjolen slang om henne, og hun forlangte av Hans at han skulde skaffe henne noen skikkelige klær å ha på sig.

«Gudskjelov at du er forfengelig,» sa han, «det er usvikelig livstegn. Og jeg skal gå ut i sta’n og skaffe dig kjole, skal du se. Men ellers skal du ikke være ulykkelig over denne avmagringskuren. Du har aldri vært så pen som nu. Og disse hvite hårene dine er så, – ja, det er rørende likefrem,» sa han og klemte hennes arm.

Hun hadde det underlig. Hun kunde så vanskelig klare kontrasten mellem det hun kom fra og disse fine forsommerdagene, solen ned gjennem det lysegrønne løvet og i store flak utover plenene, den milde luften, Hans som stadig gikk her ved siden av henne og plapret og spøkte. Hun hadde en utydelig forestilling om at hun hadde oplevd noe som mennesker ikke oplever mens hun var syk, hun hadde vært ute av livet, og det hun hadde erfart der utenfor livets grenser, det visste hun ikke selv hvad var, men allikevel var det i henne, det var gått inn i hennes vesen.291Det var noe tidløst som gjorde at hun syntes hun hadde levd i evigheten. Men når hun gikk her var hun hjelpeløst svak som et barn og hadde en nyfødt forundring over alle ting, – og Hans som gikk med henne var både hennes sønn, en ganske ung, barnslig gutt, hun var en evighet eldre enn ham, – og noe av et allmektig vesen, han hadde gjort henne frisk og han hjalp henne med alle ting, så hun var fullstendig avhengig av ham, – hun hadde av og til følelsen av at han var hennes far; hun hadde forresten lagt merke til nu i denne tiden at han lignet hennes far likesom han lignet sin egen, – denne gåtefulle evighet i slekten, alt det som møtes i et menneske, og gjør det til del i en sammenheng, samtidig som det er enestående, forskjellig fra alle andre! Det var deilig å gå her med Hans og vite og få rørende beviser på hver dag at han hørte henne til og holdt av henne, – og på samme tid føle og forstå at han var fremmed og fjern, et menneske aldeles for sig selv. Hun gikk og syntes at hun forstod noe i livet som hadde gjort det så vanskelig for henne før, en lov som både bandt mennesker sammen og løste dem fra hverandre. Hun var altfor trett til å tenke dette, men hun forstod det allikevel, det var noe i hennes vesen som nu ordnet så meget vanskelig for henne. Og hun var i hvert fall lykkelig over at hun ikke lenger grudde sig for å snakke ut med Hans. Men hun måtte bli sterkere først; hun måtte holde op med å gråte; hun kunde ikke gjøre for det: hver gang noe gikk inn på henne, enten det var godt eller vondt, styrtet tårene ut av 292hennes øine. Hans gjorde stadig narr av henne for det; når de skulde gå ned og spasere spurte han:

«Tror du det klarer sig med fire lommetørklær på denne spaserturen?»

*

Men reisen var forferdelig.

Skjønt hun hadde tatt sovepulver fikk hun ikke sove; hun kastet sig frem og tilbake i kupésengen; til slutt satt hun opreist borte i hjørnet, rullet op gardinet og stirret ut.

Så satt hun slik som da hun reiste hit bort, – uten ham hun skulde bort og gjøre frisk. Det blev så utrolig for henne igjen: at han var død, at hun aldri skulde se ham mere, at han var forsvunnet fra jorden. Hvordan hadde hun kunnet innbille sig at det fantes trøst for det? Hun kunde tenke og føle som hun vilde: ham fikk hun aldri tilbake, han var død, hun skulde aldri få vise drømmeren at hun elsket ham, at hun angret, få ham til å føle at han hørte til hos henne som hadde sendt ham bort. Og nu kom det frem igjen, hårdt og klart, noe hun hadde kjempet med da hun var syk og langt borte: det var hun som hadde gjort gutten syk, hun hadde forvist ham ut i den kulden som tok livet av ham. Han som alltid hadde vært frisk – han var frosset ihjel. Og det var hennes skyld.

Det kunde ikke sones og ikke gjøres godt igjen. Hun som hadde gått der i hospitalshaven for noen dager siden og tenkt på hvordan hvert eneste 293menneske var en verden for sig, – uforlignelig, uerstattelig, – hun måtte jo vite at det kunde aldri bli godt, hun kunde aldri frikjenne sig selv. Drømmeren med det bløte barnekinnet og de brennende øinene, han som var så utenkelig ensom, han som hadde beskyttelsessfære omkring sig og var sky som et dyr, men som kunde betro en alt bare ved å se på en og la hele sitt skjønne sinn strømme ut i musikk, – han var for alltid slått ut, ham hadde hun forrådt.

Da Hans kom inn til henne i kupéen om morgenen og sa lyst «goddag, mor» – hadde hun et øieblikk hvor hun hatet ham: hun syntes han fikk lokket henne til å glemme drømmeren, fortrengte ham, og hun hørte til hos ham som var død. – Men hun blev forferdet over denne hatefulle følelsen og klappet Hans som hadde satt sig ved siden av henne.

«Goddag, gutten min,» sa hun.

Og for en gangs skyld spøkte ikke Hans og hadde ikke den overmodige tonen sin. Han la hodet sitt inn til henne og sa:

«Stakkars mor. Jeg tenkte nok du hadde det vondt i natt. Jeg synes det er så utrolig jeg også. Det er så forferdelig. Det er så meningsløst.»

Han satt slik med hodet lenet inn til henne til de nærmet sig Oslo, og ingen av dem sa noe.

Bilen ventet dem og de kjørte op til gården hennes straks. Hun satt med lukkede øine mens de kjørte gjennem byen; hun vilde ikke se.

294Det var overjordisk deilig der oppe på gården hennes, og det beste ved det hele både for Hans og for henne, det forstod hun nu, var at dette stedet var uten minner for dem. Men det tok litt tid før de kom i orden og fant sig til rette; selv måtte hun ligge nesten stadig de første dagene og Hans gikk litt hvileløs omkring; hun kunde godt se at han tvang sig til å smile og tok på sig et blidt vesen hver gang han kom inn til henne eller traff henne ute.

Hun spurte ham en dag:

«Nå; er du skuffet, Hans?»

«Nei, det kan du stole på jeg ikke er,» sa han, – «det er jo så vakkert her at det nesten er vondt. Men jeg får det likesom ikke til ennu at det er mitt hjem; jeg går og titter på det da, skjønner du.»

Da hun hadde ligget det meste av tiden i fire dager tok hun en stor beslutning: nu vilde hun være frisk. Nu vilde hun tvinge sig til å være oppe. Her var jo så meget å gjøre og det måtte gjøres for at det virkelig skulde bli et hjem; hun orket heller ikke å se Hans gå så rastløs omkring; hun vilde hygge for ham, hun fikk forsøke å være voksent menneske igjen.

Og det virket godt på Hans. Han blev nesten like spøkefull som i Stockholm. Han var så grenseløst tålmodig, og det elsket hun ham for, – hun visste jo hvor urolig gutten var; nu gikk han her, stille og blek og optatt av tusen små ting. Men kanskje han trengte det? Han utfoldet store praktiske egenskaper, ordnet med arbeidsfolk, fikk forandret, fikk 295op noen ting fra byen; i løpet av fjorten dager var huset forandret; det var blitt deres eget.

Den aftenen sa Hans at han vilde ha en pjolter. Det hadde regnet og var litt råkoldt og han fyrte op på peisen. Den store, lave stuen hadde plutselig en stemning som i deres gamle hjem.

Hans hadde sittet og fortalt litt om England, – det hadde han gjort av og til de siste dagene, – og plutselig sa han:

«Jeg tenker ofte på det, hvor mange svinaktig begavede englendere jeg har truffet som er absolutt uærgjerrige. Det er i grunnen nokså stor forskjell på dem og oss der. Vi skal alltid bruke det vi kan, ha nytte av det – og det vi ikke kan ha nytte av det bryr vi oss ikke om. En dannet englender kan og vet en mengde som han aldri får bruk for og som han ikke bryr sig om å ha nytte av. Direkte da. Men de synes det er morsomt å kunne ting og vite ting, for det gjør livet rikere og har lønn i sig selv, likesom.»

Hun hørte på ham, interessert, litt trett, nu som ellers.

Men så måtte hun høre:

«Jeg vet ikke riktig, jeg, men det trøster mig litt. For Harald hadde jo hele gleden av musikken sin og han var en av de sjeldne som hadde noe av det der: uærgjerrig, det skulde ikke skaffe ham ære og ros; han var så uforfengelig; det var hans uttrykksmåte den musikken …»

Hun hørte han var beveget og spurte forsiktig:

«Hvad mener du med det, Hans?»

296Han slukket utålmodig en cigarett i askebegeret, – hun kjente vel den nervøse hånden hans, – og sa:

«Jeg mener at det var jo jeg som skulde forsvunnet og ikke han. Jeg kan ingenting og allting. Men Harald var et stort talent. Jeg forsikrer dig om, mor, at han kunde ha blitt noe, stor kunstner. Men det er bare det jeg mener at han brydde sig ikke om å bli til noe, han jaget ikke efter noen ting.»

Hun forstod ham visst ikke riktig, – og hun var blitt redd – men hun sa:

«Nei, han var så rolig.»

Hans snudde sig fra peisen og like på henne:

«Rolig? Ja. Skal jeg si dig hvad han var? Han var ferdig. Han var mere voksen enn både du og jeg, mor. Jeg har ofte tenkt på det i denne tiden, at i grunnen så kunde Harald nesten ikke utvikles mere. Livet kunde ikke gi ham noe mere. Han hadde fått alt. Og for så vidt kan det være riktig for hans vedkommende – at de guderne elsker dør unge».

Nå, – det var det han mente! Nu blev hun rørt over at han fikk sagt det slik, begynte med å snakke om ganske andre ting. Han hadde vel funnet ut at det skulde skje omtrent slik. Men kunde hun da stole på at han mente det han sa? Eller sa han det bare for nu å fullføre sitt verk: det å få henne frisk?

Hun sa:

«Men når et menneske har fått så meget, som du sier, så har det jo nettop mulighet for å få et deilig liv. Da er det jo nettop så forferdelig at det dør.»

«Ja, mor,» sa han langsomt, «jeg har også tenkt 297det. Men siden nu hele verden er så skrekkelig forvirret som den er, krig og hat og ti millioner fortvilelser og Babels tårn, – tror du ikke da at det er utelukkende de forvirrede og skakkjørte og kortsagt alle de som ikke er slik som Harald var – at det er de som lever? Det er jo til syvende og sist menneskene som skaper verden. Og når den nu er så sinnssvak? Det finnes jo for eksempel overflod av alt her på jorden så den kunde underholde med glans det dobbelte av de menneskene som er her. Nå ja. Men jeg synes av og til det ser ut som om dette livet bare er til for at folk skal få anledning til å fly forvirringen av sig. Når det er gjort, så er det jo ikke mere, – sånn et lettelsens sukk: Gudskjelov, – nu er det undagjort. Og de få som ikke trenger til det, de trenger jo heller ikke til å leve.»

Hun satt og tenkte på det, syntes hun forstod det, – for hvis mennesker hadde mere klarhet så vilde de vel ikke ha det så vondt og gjøre hverandre så meget vondt; – men hun orket ikke tenke nu, hun satt her og hørte på Hans som visste så meget mer om Harald enn hun, – hun hadde jo forsømt dem og vært optatt av alle andre ting, hun hadde levd i den forvirringen Hans snakket om.

Men hun kunde ikke spørre direkte, hun fikk det ikke til – hun spurte:

«Synes du det var stor forskjell på Harald og dig, Hans?»

Hans så fort på henne; så lo han:

«Du vil vite om jeg står fast på jorden, med begge 298beina midt i forvirringen? Ja da! Og om det var forskjell på Harald og mig? Ja, det kan du stole på det var! Jeg tror ikke det kan ha eksistert to brødre mere forskjellige.»

«Men gode venner var dere da, Hans?»

«Ja, vi var gode venner,» sa han langsomt. «Vi var nesten mere enn det. Til slutt kjente vi hverandre så godt, hadde hverandre så sikkert på instinktet at det nesten var nødvendig vi kom fra hverandre.»

«Hvordan det, mener du?»

«Jo, det blev for irriterende at vi ikke kunde lyve for hverandre, kan du forstå.»

Han lo:

«Det vil si: jeg for ham da. For Harald løi aldri. Han kunde ikke få det til. Det var nesten en abnormitet ved ham. Du skjønner: han hadde ikke bruk for det. Han var ikke i forvirringen. Men du kan vite at det kunde være irriterende.»

«Hvordan det, Hans. Jeg forstår dig ikke riktig.»

«Det er ikke noe å forstå heller, mor. Jeg mener bare det at et slikt almindelig forvirringens menneske som jeg må jo av og til få lov til å gjemme sig litt bak en liten løgn eller en liten overdrivelse og slikt. Men nei da. Det nyttet ikke.»

«Kan du ikke nevne et eksempel, Hans.»

«Jo, jeg kan nevne mange, men det kan være det samme. Du vet at drømmeren og jeg vi kamperte jo sammen dag ut og dag inn i årevis og pratet mange tonn, – det vil si jeg da, han snakket ikke så altfor meget, men du vet jeg har jo vært nokså flink til å 299besørge den del av husholdningen, mm? Men på den måten var det så mange ting som jeg nesten ikke husker mere nu og som jeg ikke synes vi skal kaste bort tiden med å snakke om. Jeg bare sier det for at du skal forstå det kunde bli nokså irriterende bestandig å bli gjennemskuet og kontrollert og satt på plass.»

Hun satt og forundret sig: hvor vilde han hen med dette?

Han fortsatte:

«Så på en måte var det nokså bra det at vi kom fra hverandre litt. Og han var henrykt over at han kom ut.»

Nu blev hun opmerksom, forundret:

«Var han henrykt over det, sier du?»

Hun stirret spent på ham, men han forandret hverken uttrykk eller tonefall:

«Ja, i høieste grad. Han var slik, forstår du. Det hørte likesom med til hans utstyr det, at når det kom til stykket, så trengte han ikke til noen mennesker, ikke engang dig eller mig. Han hadde likesom alt han trengte til hos sig selv. Er det du som oprinnelig har funnet på å kalle ham drømmeren, mor?»

«Ja, det er visst det.»

«Det er ikke noe dumt navn, forstår du. Men han drømte ikke sånn vagt og svermerisk og utflytende. Drømte sig ikke bort, sånn livsflugt, vet du. Tvert imot, – for han kunde ikke lyve, som jeg sa dig. Nei, men han drømte sammenheng i tingene, om du 300vil. Og den kunde han kanskje ikke forklare sånn med ord, like lite som jeg kan det her jeg sitter. Men der kom den musikken hans inn. La du merke til det, mor, at han nesten aldri spilte slik stemningsmusikk som de fleste mennesker liker?»

Ja, det hadde visst Hans rett i. Hun nikket; hun var spent nu.

«Det er å misbruke musikken det, sa han engang. Litt stemning og litt livsflukt kan man få på så mange andre måter. Men musikken tenker videre der hvor ordene må gi op, sa han. Og en gang sa han at når du ljuger for mig, Hans, så kan jeg gå inn og spille det du sier og hele dig sant på flygelet.»

Hun syntes det var pussig sagt, og smilte.

«Og det verste er at det var sant. Harald har fortalt mig meget mere ved å spille enn ved å snakke. La du merke til det, mor, at drømmeren alltid visste om alt som foregikk selv når han så ut til å være i en annen verden?»

«Ja, mange ganger.»

«Ja, han visste alt. Men ingenting gjorde ham vondt.»

«Hvordan kan du si det, Hans? Du kan da skjønne at det ikke er riktig.»

Hans svarte ivrig og så forsikrende på henne:

«Det er riktig, mor. Det kommer av at han var over forvirringen. Du har naturligvis for eksempel innbilt dig at han kanskje hadde det vondt i Stockholm og gikk og lengtet hjem og slikt?»

Satt Hans der og løi for henne, – for å trøste 301henne? Hun visste jo at Harald lengtet hjem, det hadde han jo skrevet til henne.

«Men Hans, detvet jeg at han gjorde, for det har han selv skrevet til mig.»

«Ja, men jeg lyver allikevel ikke nu. Naturligvis kan han ha lengtet hjem, det gjør vi alle når vi er ute, selv om vi har det aldri så godt, – og lengtet efter dig fordi han var glad i dig, det skulde bare mangle. Men han var ikke ulykkelig, – det er det jeg mener. Og det kan jeg bevise. Jeg har jo også fått brev fra ham, nemlig. Her skal du både se og høre.»

Han tok op et brev av lommen, – og hun så jo straks at det var fra Harald, det var den rare noteskriften hans.

«Nå, du kjenner kloa hans, tenker jeg? Og hør nu her hvad han skriver, det kan du ha godt av, – slike ting kunde han ikke skrive til dig. – «Det hender nok at jeg savner dig og ønsker du var her, din masekopp, men så tenker jeg på at det er jo i grunnen en fordel å være fri for alt maset ditt; tenk å kunne ha så meget fred man bare ønsker sig! Nei, men alvorlig talt, Hans, jeg håper at du har det like godt i England som jeg har det her. Jeg synes ikke jeg kan ha det bedre. Naturligvis er det litt up and down, særlig fordi jeg ikke kan bli kvitt den ekle forkjølelsen min fra i sommer, – dette er skrevet så sent som i februar, forstår du, – og jeg kan ikke fordra å hangle. Men det går det også. Jeg har det godt på skolen, liker godt et par karer i klassen og er dessuten så smått forelsket. Og jeg har en 302fabelaktig flink spillelærer; han spiller ikke så strålende selv, men han kan undervise og han kan all verdens musikk. Han har med andre ord kultur, forstås. Og i det hele tatt: I am a very happy boy. Det er nesten flaut å si det, – men jeg er av og til så lykkelig at det er for meget av det gode. Denne ensomheten har tatt bort en mengde plagsomme, dumme, fordringsfulle ting hos mig. Du kjenner kanskje til den følelsen: at man likesom er befridd for alt, til og med for sig selv. Det er slik at man ikke synes noe er vanskelig eller ekkelt, det er som, – ja, jeg kunde spille det for dig, men jeg kan ikke skrive det, og det samme kan det jo være, for du forstår nok den enkle tingen at jeg har det godt.» – Nå, mor, vil du påstå at ikke Harald var lykkelig?»

Hun hadde hørt hvert ord, men hun kunde ikke få sig til å tro det, – hun var forferdet: var det mulig at hun kunde dikte i stand noe så galt som det hun hadde trodd og vært fortvilet over, kunde hun ta så feil, – det var så utrolig at hun klarte det ikke, – og nu sa Hans:

«Der kan du altså se, mor. Og vent nu litt.»

Han tok op noen flere brev fra lommen.

«Her er noe som angår dig direkte; har du lyst til å høre det?»

Hun nikket.

«Og det Harald skriver her det kunde jeg godt ord til annet ha sagt selv. Men la nu ham si det: «Hører du ofte fra mor? Jeg får brev nokså regelmessig, men jeg vil ikke si det står så meget i dem, akkurat. Men 303allikevel nok til at man har sig en «vemodig vakker» stund, som de visst sier på Hedmark. Der har du nu for det første skriften. Og så er alt så pokkers greit, for det annet. Hun er og blir praktfull.» – Hører du det, mor? Men så skriver han noe du kan ha godt av å høre: – «Bare hun ikke var så vanskelig å komme inn på. Det er bra hun er som hun er, jeg kan ikke tenke mig henne anderledes, det er ikke det; – det er bare så idiotisk av henne å ha vond samvittighet overfor oss; det har vel du også merket? All right, – det har ikke laget sig akkurat slik som vi hadde ønsket det, men på en måte har det laget sig meget bedre, synes jeg. Jeg kan ikke så godt forklare det, men jeg tror det er fint at vi har vært nødt til å si til oss selv det: vel, slik er det, – fordi man vær så god skal respektere at andre mennesker ikke er en selv og fordi det er uforskammet og sjofelt å forlange at andre, selv om det er ens nærmeste, skal opføre sig slik som betingelse for at man skal holde av dem. Man kan ikke ha krav på noe annet enn at mennesker som man likesom deler følelsesliv med – sånn vice versa, vet du – vil gjøre det best mulige, og loddrett avskyr å være sjofel. Vedkommende dame avskyr å være sjofel. Og da må hun få leve slik som det er nødvendig for henne. Ja, misforstå mig ikke og tro at jeg sitter her og preker moral for dig, jeg vet jo at du er enig. Og det at vi ikke var noe hyggelige den siste tiden vi var hjemme, – ja, det er jo litt ekkelt å tenke på, men på den annen side kunde vi ikke være stort anderledes da, og du vet jeg holder på det 304at man ikke skal ljuge, gjøre sig mere storartet enn man har anledning til å være og gi bort det man ikke har. – Bli nu ikke sint, du ødsle. For jeg vet du har nok å ta av.» Sånn idiot, hvad? Men så sier han: «Nei, det er storartet at efter hvert, på nesten ingen tid, synes jeg, blir de fleste besværligheter avklaret og kan seile sin sjø. Noe slikt skulde jeg hatt lyst til å si til mor, simpelthen få henne til å forstå at jeg har det godt, perfekt, så hun skal ikke ha noen vond samvittighet for min skyld. Og slik er det naturligvis med dig også.» – Ja, disse var ordene.»

Utrolig! Den byrden disse brevene skulde ta fra henne – den kunde ikke forsvinne slik øieblikkelig, det var stadig umulig for henne å forstå og å tro at hun hadde tatt feil, at hennes instinkt bedrog henne så grusomt. Og drømmeren, – han var jo allikevel bare et barn; en ung gutt. Hans satt og så på henne, ventet tydelig nok at hun skulde si noe, si at hun var glad, – men når hun ikke fattet det?

«Jeg kan ikke forstå det, Hans,» sa hun, – «og jeg kan nesten ikke tro det er sant.»

Hans smilte lykkelig, – som en seierherre:

«Nei, men her står det nu imidlertid. Du tror vel ikke at jeg dikter det i hop, mm? Akk nei du, jeg kunde ikke om jeg aldri så gjerne vilde; nei, han var ute av forvirringen, han, ser du. Det er ikke noe annet å si om det. Jeg kunde ha vist dig dette før, men så var du så svak og tutet så fælt, så jeg tenkte det var best å vente litt. Men jeg visste ikke riktig, – for jeg skjønte jo det at du lå der i Stockholm og 305betraktet dig som morder. Nu får du i hvert fall holde op med det tøvet da, mor.»

Nei, hun skulde ikke tute, men det holdt hårdt, for hun blev med ett så rørt over Hans. Han hadde likesom ledet et felttog, gutten, og nu hadde han nettop satt inn selve stormavdelingen og han var seierherre. Han så trett og blek ut der i lyset fra peisen, hul i kinnene, årene svulmet på pannen hans; hvor den guttens uttrykk skiftet, – når han smilte og spøkte og var overmodig så han nesten enda yngre ut enn han var, men nu når han var trett og satt og tenkte, var ansiktet hans gammelt og skremmende lukket. I all denne tiden hadde han ikke fortalt det minste om sig selv. Og når hun spurte, bare gjemte han sig selv og lo det bort. I det hele tatt: han var for diskret. Det var umulig å få vite noe om ham, – skjønt det var vel hennes egen skyld; hadde hun ikke forsømt anledningen den gang han ennu var åpen. Den gang da Harald sa at hun ikke interesserte sig for dem? Hvor forandret alt var blitt; nu var hun redd for å miste ham, – hun som den gang endelig skulde ha ham bort. Men når det blev almindelig hverdag igjen så var det vel ikke annet enn arbeidet og ensomheten som ventet henne? Hans skulde vel studere videre, kanskje han vilde tilbake til England? Det måtte hun jo i hvert fall kunne spørre ham om.

Men Hans kom henne i forkjøpet:

«Hadde det gått riktig for sig skulde du snart hatt svigerdøtre, mor.»

Å, herregud, det gjorde slikt voldsomt inntrykk 306på henne, hun var svak enda, forstod hun. Svigerdøtre; hun hadde da visst bestandig ønsket at hun hadde en datter? Det var storartet med disse to guttene; men fullkomment hadde det først vært om hun hadde hatt en datter også, et lite mykt yndig vesen som var blitt hennes venninne efter hvert; bare det å ha et barn man kunde snakke alle mulige kvinneting med! Og nu da hun hørte ordet svigerdøtre, tenkte hun straks på barnebarn; kunde det være mulig at hun kanskje om noen år skulde sitte her på gården og ha små unger omkring sig igjen? Alt hun hørte i kveld virket så voldsomt på henne. Hvis hun nu fikk barnebarn, så var jo hele livet forandret, da blev det virkelig nytt alt sammen. – Hun spurte så rolig som hun kunde:

«Hvordan det da, Hans?»

«Du hørte jo Harald skrev at han var «smått forelsket» og du skjønner at når jeg ikke satt på hospitalet hos dig, benyttet jeg tiden til å treffe de menneskene han hadde vært sammen med der borte. Det var en søt pike, kan du tro! Og slik som hun elsket og beundret Harald, – som hun sa med slike lange svenske a-er.»

«Tenk! Hvad heter hun da?»

«Hun heter Greta, naturligvis! Greta Malmstrøm, og hennes far er fabrikägare og hun er atten år. De hadde truffet hverandre på et eller annet musikk konservatorium. Jeg skal si dig jeg nevner det – ja, fordi du bør vite det naturligvis, og fordi du bør skrive til henne og invitere henne hit en stund i 307sommer. Du kommer til å bli glad i henne. Og hun er så fortvilet og nedfor! Du kan tro det var opløftende for mig å gå frem og tilbake fra dig til henne, – tårer, tårer; av og til var jeg fristet til å tute med.»

«Du kan skjønne jeg skal be henne. Du må la mig få adressen da.»

«Jeg skal skrive for dig jeg, mor. Jeg vilde bare si det.»

«Men du selv da, Hans?»

«Jeg?»

«Ja, du sa uttrykkelig svigerdøtre.»

Hans blev blussende rød straks.

«Sa jeg det, du? Ja, ja. Du skjønner …

Så gikk han i stå. Men da fikk hun mod; hun spurte:

«Har du tilgitt mig den skrekkelige dagen da jeg kom hjem fra England, Hans. Du sa du var forlovet og jeg var så optatt av mig og mitt og hele fortvilelsen at jeg ikke engang spurte hvem det var.»

«Om jeg har tilgitt dig? Kunde noe være rimeligere da? Jeg visste jo bare ikke at du selv kom med et lignende budskap, – ja, undskyld.»

Endelig, endelig var hun da kommet innpå ham; hvad var ikke dette for en velsignet aften, – at hun nu kanskje skulde få vite litt om ham!

«Men Hans. Kan du huske den dagen da Harald og du var uvenner, – Harald hadde sagt mig det som sant var: at jeg nesten bare tenkte på forretningen, – og jeg hadde sett dig gå gjennem værelset på forhånd og da blev jeg opmerksom på du virket, – ja, 308undskyld, men så ensom og forkommen. Hvad var det i veien da?»

Hans så ulykkelig ut nu også, så over alle grenser forlegen; var han så ensom at det direkte pinte ham når noen spurte ham slik at han blev nødt til å snakke om sig selv? Men nu reiste han sig i stolen, knyttet hendene over kneet og fikk et så bestemt, sammenbitt uttrykk at hun et øieblikk var redd og angret.

«Ja,» sa han, «vi får kanskje snakke om alt dette da, skjønt det er jo så meningsløst, det er jo forbi alt det der. Og i grunnen var det bare noe sludder også. Og i hvert fall må jeg få lov til å si det kort og godt slik at det var akkurat en tid da det var besværlig, nesten holdt på å gå i stykker. For mig, altså. Det var mange ting. Mange ting som jeg slett ikke kan forklare fordi jeg ikke er den samme lenger og jo ikke kan huske hvordan jeg følte lenger og i hvert fall ikke forklare det selv om jeg nok har det inni mig et sted. Men det var det at da jeg kom op i tredje gym blev jeg så liddeli forelsket. – Men du mor, – kan jeg ikke få slippe? Det er da ikke noe å snakke om, mor?»

«Jo, Hans, du vet da at jeg ikke vil plage dig.»

«Nei, for det var bare det at det holdt på å gå i stykker! Det var alt sammen, det var ikke bare én eller et par ting. Så det er i grunnen endeløst det. Og det var akkurat i den tiden en stund at jeg likesom savnet dig svært.»

Nu smilte han med ett og var fullstendig forandret.

309«Men det savnet har jeg hatt godt av. Ikke bare fordi det fikk mig til å forstå at du var verd å savne, med andre ord at jeg var meget glad i dig, forstår du, med andre ord, ja, ikke sant? Men tror du ikke det at i den alderen der skal man ha noen grosår hvordan det så lager sig, – og desto flere jo mere man gror? Jeg har i hvert fall innsett det, mor, at jeg ikke vilde hatt det anderledes for noen pris. Det er ofte noe vondt som skal til for at man skal forstå tingene her i verden, men når man har forstått dem så er det perfekt det hele. Det at du har måttet leve ditt eget liv akkurat på den måten med forretningen og uten far og det hele, – du kan skjønne at det har betydd meget mere både for Harald og mig enn om du hadde vært slik almindelig mamma for oss.»

Var det sant? Hun visste heller ikke nu om hun kunde stole helt på det han sa, – hun måtte huske det Harald skrev om å gi bort det man ikke har. Men sant og sant, – han følte det da sikkert slik nu. Det var så underlig alt det hun hørte i kveld at hun gledet sig til å ta det med sig og se på det lenge – siden.

Han snakket igjen:

«Hvordan det var brysomt med forelskelsen min, det kan jeg vel allikevel få slippe å fortelle. Så meget mere som det bare var noe vås det meste av det. Og fremfor alt fordi det er i orden.»

«Du er forlovet?»

«Ja da.»

Hun glemte alt og blev sint:

«Og det forteller du mig ikke, Hans! Lar mig sitte 310her som en narr og grave og spørre, jeg vet jo ikke en gang hvad hun …»

Men der grep hun sig i det og stanset. De så på hverandre og brast i latter begge to.

Hans stønnet:

«Du er guddommelig mor! At ikke Harald så dig nu! Den skjenneprekenen gikk i stykker, mm? Det er nemlig den samme jenta, presis den samme!»

«Uff ja,» lo hun, «men så spør jeg omsider nu da, angerfull og sprekkeferdig av nysgjerrighet, – hvad heter hun?»

«Hun heter Ellen Reime, er datter av en skogeier i Smålenene som i hvert fall var meget rik; hun gikk på skolen i Oslo og var svært eftertraktet, hun er uhyggelig søt, forstår du, og attpå til var hun altså rik og det var mye socialt snobberi der, og noen bandittgutter som forsøkte sig med litt sjofle midler da det gjaldt å stikke ut mig. Men det gikk altså ikke. Og hør nu godt efter: hun har vært i London i vinter og er der fremdeles, så vi har vært sammen en del. Hun studerer hun også, nemlig.»

Det begynte å bli for meget på en gang, men hun var så deilig nysgjerrig, hun fikk drive på og spørre nu da det nyttet – og så tenke på det siden.

«Hvorfor studerer ikke hun også i Oxford da?»

«Fordi hun studerer medisin og det kan man ikke der.»

«Nå; det visste jeg ikke. Tenk! Og når skal dere gifte dere?»

«Det vet jeg virkelig ikke, mor. Nu kommer hun 311hjem om en ukes tid og da håper jeg hun er velkommen her. Så kan du se selv.»

«Men jeg mener – dere skal vel fortsette å studere begge to?»

«Jeg tror opriktig talt at hun er lei av det. Og dessuten tror jeg det er gått nokså ut med hennes far. Så i England tror jeg i hvert fall ikke hun kommer til å fortsette.»

«Men du selv da, Hans? Ja, undskyld at jeg graver og spør slik.»

«Bare spør. Det er like godt å gjøre det unda. Men jeg vet ikke, mor. Jo, studere skal jeg, men hvor, det vet jeg ikke. Kanskje vi gifter oss. Den verdensforretningen din og ditt gode hjerte har jo satt mig i stand til å ha det ubekymret – selv om vi gifter oss.»

«Hvad er det i grunnen du studerer?»

«Jeg studerer historie. Jeg studerer «forvirringen». Jeg har noen idéer. Å ja, gudskjelov, jeg har noen idéer og noen liddeli fine planer som i hvert fall skal gi mig nok å gjøre.»

Hun kom til å si – hun hørte selv hvor naivt det lød:

«Men kjære gutten min, – så har du det jo riktig godt da? Og gratulerer, skal jeg jo si. Til lykke.»

Først lo han. Så reiste han sig og kom bort og kysset henne på pannen.

«Takk skal du ha, mor.»

«Og du er ikke noe sint på mig for de gamle tingene?»

312

«Du behøver ikke spørre. Eller kanskje du er blitt følelsesløs mens du var syk?»

Hans gikk rundt på gulvet, – og hun var trett, – og hun hadde fått altfor meget å tenke på, men det var enda en ting hun måtte snakke om, hun syntes hun skyldte ham det, – det måtte i hvert fall bli nevnt. Og kanskje blev det aldri så lett å gjøre det som nu. Hun sa:

«Ja, Hans, du skjønner vel det at jeg er skilt?»

Han stanset ikke og han hadde et tonefall som om han nettop hadde ventet dette spørsmålet:

«Det var ingen stor kunst å skjønne det, nei, – selv om jeg ikke hadde visst det på forhånd.»

«Visste du det? Hvor lenge har du visst det da?»

«Jeg fikk vite det da jeg kom hjem.»

Hun spurte redd:

«Men Harald visste det ikke?»

«Nei, det gjorde han sikkert ikke. Hvem skulde ha fortalt ham det når ikke du selv gjorde det?»

«Ja, Hans, – jeg skulde jo ha gjort det, – skrevet om det både til dig og til ham. Hvorfor jeg ikke gjorde det forstod jeg ikke selv – før det var for sent.»

Hans var fremdeles konverserende, som om det ikke gjaldt noe særlig.

«Nei, du kan jo ha hatt mange grunner for det. Det kunde jo i og for sig være grunn nok at du ikke syntes det var en hyggelig ting å skrive om. Vi hadde nu heller ikke gjort oss særlig fortjent til din fortrolighet der.»

313

«Men hvis jeg hadde skrevet, fortalt det, spurt om dere ikke hadde lyst til å komme hjem, tror du ikke da at …»

Nu stanset Hans sin vandring på gulvet, avbrøt henne og var ivrig:

«Nei det tror jeg aldeles ikke. Det vilde ha vært ytterst pinlig og uvelkomment for oss begge. Av mange grunner. Men først og fremst fordi vi hadde det godt hver på vår kant, hadde vårt arbeide, var i det hele tatt i gang, – og så skulde vi plutselig ha brutt op og reist fra hele greia. Du hørte jo selv hvordan Harald hadde det. Til og med forelsket! Nei, du må ha mig undskyldt, mor, men nu overvurderer du dig selv. Riktignok var vi begge glad i dig, – og naturligvis: hadde du skrevet: kom til undsetning, jeg er knust og knekket, – så var vi kommet. Det er en annen sak, det. Men Vårherre skal vite at det vilde ikke vært morsomt om du ellers slik uten videre hadde beordret oss hjem.»

På ny var hun usikker: kunde hun tro på ham? Han kunde jo si hvad han vilde, hun kunde aldri kontrollere ham. Men én ting var hun sikker på, – og hun sa det:

«Men var Harald kommet hjem så var det aldri hendt.»

Hans hev sig utålmodig ned i stolen igjen og sa opgitt:

«Du er virkelig genial. Dette er jo faktisk: hvis skjærtorsdag faller på langfredag, – hvad så? Og det kan jeg dessverre ikke svare dig på. Kan du opriktig 314talt tenke dig noe mere håpløst enn å forsøke å tenke som om man var selve forsynet og visste alt? Hvordan kan du vite det, mor, – at det ikke var hendt om han var kommet hjem? Blir ikke folk syke i Norge? Du kan si det samme om alt som er hendt i verden fra tidenes morgen: hvis det og det hadde vært anderledes vilde det og det kanskje ikke ha hendt. Men kommer du noen vei med det?»

«Men da har jo ikke mennesker ansvar for noen ting?»

«Jo, bevars, det er ikke så lettvint. Vi har ansvar for å gjøre det best mulige ut av vårt liv, men en annen sak er at vi ikke bestandig vet hvad det er. Vi vet dessverre ikke alt. Og det lille vi vet det vet vi på forskjellig måte. Vi lever i forvirringen. Det vilde ikke eksistere moralske og alle andre slags problemer hvis vi ikke gjorde det. Menneskene reiste et Babels tårn og deres tungemål blev forvirret, står det. Men hvad vi nu vet og ikke vet så er det i hvert fall sikkert at det kommer lite ut av å leke skjebne, – selv om det kan være interessant. Du må gi dig på det. Du kan aldri vite hvad som var hendt om Harald var kommet hjem.»

«Jo, Hans. Jeg vet det. Jeg føler det.»

«Har du lyst til å plage dig selv, mor? Det er utenfor all rimelighets land det der. Mennesker kan ha nok å bebreide sig, og jeg nekter ikke at man ofte har grunn til å bebreide sig mest de tingene man ikke har gjort. Men i dette tilfelle: hvordan kunde du gå her i Norge med dine egne ekkelheter, – du 315hadde det vel ikke for morsomt, kan jeg anta, – og tenke dig muligheten av at Harald, unge, friske, sterke gutten, skulde gå bort og få lungebetendelse og dø?»

Hun vilde ikke svare på det. Hun kunde ikke fortelle at hun hadde alle Haralds brev som hun nesten ikke hadde lest. Men Hans sa – som om han hadde gjettet hvad hun tenkte:

«Han skrev jo til mig at han var forkjølet, og det har han vel gjort til dig også, tenker jeg. Men, herregud, litt forkjølet er da alle mennesker. Jeg har også gått og vært hangleforkjølet i England i lange tider og jeg vet om folk som går og er småsyke i årevis; til slutt merker de det nesten ikke. Nei mor.»

Han reiste sig og begynte å gå igjen. Hun sa ikke noe mere; han vilde hjelpe henne, – og kanskje gjorde han det også; alt dette måtte hun gjemme til siden.

«Men det var en annen ting jeg skulde ha fortalt dig,» begynte han igjen. «Jeg har snakket med Skram.»

Hun for sammen:

«Har du snakket med Egil, – med …»

«Ja. Du skjønner at jeg kom til Oslo med båten om formiddagen – og jeg kunde ikke komme videre til Stockholm før med toget om eftermiddagen. Og jeg visste jo ikke at dere var skilt, så jeg undersøkte om han var i byen. Og traff ham omsider.»

Nei, han visste jo ikke at de var skilt! At hun ikke hadde tenkt på det.

316«Så det med skilsmissen fikk jeg høre av hans egen munn,» fortsatte Hans. «Ja, det var jo en litt underlig situasjon for oss begge. Kanskje du ikke liker at jeg forteller det?»

«Jo, du kan skjønne jeg må få høre det.»

«Nei, man kan aldri vite, vet du! Men jeg hadde nu tenkt å si dig det engang; det er all right det hele. Han var svært rystet, skjønte jeg. I det hele tatt hadde han det visst ikke så storslagent, forstod jeg.»

Uff, at hun nu skulde begynne å skjelve igjen; hun følte sig så svak i knærne at hun var sikker på hun ikke hadde kunnet klare å reise sig. Hun skalv i stemmen også:

«Hvordan det da, Hans?»

Hans merket heldigvis ikke at det gjorde slikt inntrykk på henne. Han fortsatte:

«Ja, stakkar, – han var rystet over dette med Harald, som sagt. Og det var andre ting også; – virket svært sånn forjaget og utkjørt, – snakket noe om at han nok hadde dummet sig og opført sig mindre fint overfor dig siste gangen dere var sammen. Så sa han.»

«Sa han det?»

Hans lot som om han ikke hørte, – fortsatte bare:

«Han bad mig hilse dig, – hvis hun vil ta imot noen hilsen fra mig da, sa han. Og du kan gjerne si at jeg tror jeg har vært litt forrykt i den tiden» – det tror jeg er så noenlunde ordrett. I hvert fall må jeg si at jeg hadde vondt av ham. Han hadde det ikke så greit.»

317Hun hørte nu plutselig sig selv si, – det var ute av henne uten at hun hadde tenkt det:

«Men kjære, hvad synes du jeg skal gjøre da?»

Hans snudde sig fra henne og begynte å hoste, – og hun var så forferdet over sitt eget spørsmål at hun blev utålmodig over å måtte vente på hans svar. Men omsider kom det – mens han gikk bort til peisen og satte sig igjen:

«Sannelig om jeg vet, du. Men dere er jo voksne mennesker, begge to, og jeg mener: litt skilsmisse fra eller til. Ja, undskyld, men …»

Så begynte han å hoste igjen; og et øieblikk blev hun redd, for han satt aldeles sammenkroket og hostet og hostet.

«Nei, jeg mener bare det, jeg mor,» sa han da han endelig kom sig, «at du skulde snakke med ham. Det er jo allikevel under både din og hans verdighet at dere skal ha et direkte vondt og pinlig minne om den siste gangen dere var sammen. Det er dere for verdifulle til. I det hele tatt er jo ikke nettop bitterhet en ting til å sanke i lader, synes jeg.»

Hvad var det hun husket nu? Det var jo nettop Egil som snakket om det den aftenen i London; hun husket det ordret: «Jeg egner mig visst ikke for å være bitter,» hadde han sagt. Hun husket sin egen takknemlighet – og så hadde de allikevel gått fra hverandre så fulle av bitterhet som om de skulde ha plaget hverandre et langt liv. De som ikke hadde levd sammen lenger enn at hun nesten ikke kjente ham. Han avskydde å være bitter, – han var vel 318ikke blitt det uten grunn? I hvert fall hadde jo Hans rett i det at det var uverdig for to voksne mennesker å gå fra hverandre på den måten. – Hun tenkte fort, hun følte sig forvirret, hun måtte snart bli alene nu. Men hun måtte spørre:

«Så du har inntrykk av at han vil snakke med mig nu?»

«Ja da, mor, det har jeg. Ganske bestemt. Og jeg synes som sagt at du skulde det; for din egen skyld også. En slags storrengjøring, om du vil.»

Da sa hun på ny en ting som forundret henne selv:

«Det er pent av dig å si dette, Hans. Du liker ham jo ikke.»

«Det er ikke det minste pent, jeg overbringer jo bare en hilsen, – og det skulde bare mangle. Dessuten – liker og liker. Vi var ikke så svært hyggelige noen av oss i den tiden. Når jeg skal være helt opriktig så er det en ting jeg ikke liker ved ham og som gjør mig forbitret. Og det er simpelthen at han har så mange meninger.»

Det var for besynderlig: nu måtte hun på ny huske den London-tiden, hun hadde jo tenkt det samme, hun hadde bare latt være å høre på ham. Men det var jo nettop det som hadde plaget og forundret henne hos ham siden også: at han var så parat med en mening om alle ting. At Hans hadde tenkt det samme! Nu skulde hun riktig spørre ham; – og hun syntes at hun fant på å si det listig:

«Ja, men vi har adskillige meninger vi også, Hans, – alle mennesker.»

319Hans fór op og begynte å vandre igjen:

«Jo naturligvis. Men meninger skal stå i forhold til mennesket, ellers har de ingen vekt. Det irriterte mig så at han likesom hadde talent for meninger! Om alt mulig! Også om noen ting som jeg elsker og som han ikke har noen følelse for, men meninger hadde han om dem! Nu kjenner jo jeg ham så lite, vet du, men jeg har da støtt på slike folk som har det så travelt med å mene at de aldri får tid til å forstå noe. Du aner ikke hvor de har ergret mig. Står på tå for å forkynne meningen istedetfor å sette sig ned og forsøke på å begripe.»

Men nu angret han sig; han fikk sitt forte, angerfulle uttrykk og sa:

«Slik tenkte jeg om ham dengang, skjønner du. Men det var lumpent det hele, mor. For jeg gad jo sett det menneske som jeg hadde likt i hans situasjon; det var lumpent. Og du skjønner at det har plaget mig nokså meget. Svar opriktig på en ting: tror du det har ødelagt svært meget mellem dere at vi var så ekle den gangen? Opriktig!»

Hvad skulde hun si? Hun hadde jo ikke en gang tid til å tenke. Hun sa:

«Nei det tror jeg slett ikke, Hans. Du kan da skjønne han er allikevel ikke så underlegen.»

Men hadde hun nu svart sant? Og var det ikke hun som satt og var så spent på om Hans svarte sant på hennes spørsmål?

Da kom Hans bort til henne, strøk henne over håret og lot hånden sin ligge der oppe på hodet hennes:

320«Det er jeg glad for, mor,» sa han. «Og nu tror jeg at vi må gå og legge oss. Husk på, husk på! Synes du ikke det at vi har nokså meget med hverandre å gjøre, mor? Jeg synes ofte det er så deilig å tenke på at jeg er kommet fra dig!»

*

Hun sovnet straks; hun var så altfor trett.

Men hun våknet igjen i femtiden om morgenen; det holdt på å bli lyst, nattedisen drev bort over fjellene på den andre siden av sjøen som en florlett tåke, vannet var blått og blikkstille, trærne ute på tunet stod der med store urørlige kroner, lysegrønne, men frodig sommertette allerede; den hvite båten speilte sig i vannet; hun kunde se langt utover landskapet fra sengen, og ingen steder så hun annet liv, annen bevegelse enn denne florlette nattedisen som langsomt drev bort over fjellene.

Slik kunde det ha vært i livets første time; ennu var intet skjedd; alt var nytt. Selv følte hun sig nu i denne morgentimen så klar og ny som om aldri noe hadde tynget henne. Hun var også i denne underlige mellemtilstand, – et nytt avsnitt i hennes liv som ennu ikke var begynt, men som skulde begynne nu om et lite øieblikk. Hun var stemt sammen med dette landskapet som lå der i urørlig hvile, det var som om det nettop hadde åpnet sine øine og så den nye dagen i møte, alvorlig, forskende. Nu hadde også hun omsider krefter til å se sin skjebne i øinene: 321hvad vil du med mig? Nu kunde hverken hun eller den lyve; ingen så dem; de var øie til øie.

En tidløs stund; og hun syntes nu som noen ganger før at det heller ikke var noen avstand i tiden, hun kunde strekke hånden ut og nå sig selv da hun var liten pike og gikk med sin far på landeveien langs sjøen, alltid i skumringstimen, alltid med bølgebrus mot stranden og klippene, alltid i en hemmelighetsfull trist glede: nu var de litt alene, nu kunde ingen forstyrre sammenhengen mellem dem. Og ofte syntes hun at hennes mor gikk med dem, – så var de der alle, så var det som det skulde være. Det var ingenting ved hennes far som hun hadde glemt, hun kunde se ham og høre ham, grå, skjegget, nervøs og fort; men med fred over sig allikevel, – kom det av at stemmen hans var så rolig? – Men hun hadde glemt noe han pleide å si; – nu hørte hun det tvers over alle disse årene som om han stod her og sa det: «Det er vår plikt å være sterke; og du blir et sterkt menneske, Esther.» Hun var så stolt. Det var som et ridderslag, en innvielse. Slik mente han vel han skulde ruste henne, – og han hadde jo regnet rett: det hadde alltid stått for henne som en plikt og alltid vært hennes store ærgjerrighet: hun skulde være et sterkt menneske.

Men var det nu det livet hadde villet vise henne: at den styrken hennes var et blendverk, ingenting verd, så hadde det gjort sitt arbeide til fullkommenhet. Hun kunde klare mange ting fordi hun hadde 322vennet sig til å være tålmodig; den kunsten kunde hun: å sitte og ha det pinefullt og tie stille og se på kirkeuret der oppe at tiden ikke gikk. – Og hun kunde slite, henge i, og hun var ikke redd. Så langt var hun «sterk».

Det var jo ganske andre ting som hadde avvæbnet henne, – og nu når hun så sin skjebne i øinene vilde hun vite hvad det var. Det var mange forklaringer som hun hadde tenkt sig og trodd på før; de dudde ikke lenger; hun var vokset fra dem. At hun led som barn og blev frosset til å tie stille; at hun giftet sig av stolthet og ikke oplevde som ung pike en virkelig kjærlighet, en helt lykkelig hengivelse; at hun siden kom i denne fortvilede konflikten mellem sin kjærlighet til guttene og til Egil, – det var sant alt sammen og det var kanskje hårde vilkår, men de var vel ikke verre enn at hun kunde klart dem: barndomsbitterheten kunde man vokse fra, og man kunde lære sig både resignasjon nok og mod nok til å greie det livet hadde budt henne siden.

Nei; det var andre ting, som hun først hadde sett i den siste tiden. Noe av det forstod hun den natten i London da hun lå der ved siden av Egil og følte at nu var der mil av avstand mellem dem som intet favntak kunde utslette, – og da hans bevissthet forsvant i søvn var hun ganske alene, så ensom som hun skulde bli når hun engang skulde gå ut av livet. Men med den ensomheten var hun ikke fri; hvor fremmed og ufattelig hun enn kunde synes at hennes liv var, – hennes var og blev det, – det var bundet 323til andre menneskers vesen og skjebne så uløselig at bare døden kunde gjøre henne fri! Nu kunde hun jo ikke undre sig over sin ulykkelige avmaktsfølelse den gang. For det var ingen sak å være sterk på egne vegne, men hvem kunde være sterkere enn dem man elsket, frasi sig sammenhengen med dem; hvem kunde være sterkere enn selve livets lov?

Men enda skulde det vel kunne gå om man bare visste hvem de var de menneskene man elsket. Var hun mere instinktløs, dummere, blindere enn andre? Hun trodde at hun hadde gjort noe godt, – og tok feil – som overfor Egil. Hun trodde hun hadde gjort noe uoprettelig vondt – og tok feil – som overfor guttene. Og mens hun tok feil av dem alle fornedret hun sig selv og forsonet sig med skam og vanære. Hvad var sannheten om det som var hendt i hennes lille liv, de få menneskene og hendelsene som hadde bestemt det? Hun hadde sin sannhet. Hadde alle mennesker hver sin sannhet som aldri kunde passe helt med andres, en hemmelighetsfull indre sannhet, skjult i deres vesen, som de tok med sig i graven?

Det var jo det samme hun hadde følt da hun satt alene ute på gatekaféen, midt i menneskevrimmelen i Paris, en slik stim av mennesker og skjebner at hun kom til å tenke på Nordens stjernehimmel. Millioner av mennesker, hver sin vei, hver sitt vesen, hver sin sannhet.

«Du blir et sterkt menneske, Esther.» Ja, hun kunde saktens huske det nu hun lå her og var kommet over et sammenbrudd. Men hun var brutt 324sammen; hun hadde vært død; nu skulde hun begynne igjen, – bare for at de samme tingene skulde slå henne ned på ny? Eller hadde hun lært noe som kunde bli til større styrke? Ja, i hvert fall det at hun slett ikke var så sterk; – det hadde hun erfart. Hennes lille liv ødela henne med forvirring. Hvad mente i grunnen Hans med at Harald var ute av forvirringen? At han var ferdig. At han drømte sammenheng i tingene? Harald mente altså at der var sammenheng i tingene, – og at man var «ferdig» når man var kommet over forvirringen? Men det mente hun jo også selv. Hadde hun ikke på en måte bestandig trodd at hun og alle mennesker skulde «fullbyrde løpet» som det het, og at det var fullbyrdet når man kom ut av «forvirringen»? Og fikk man stor lengsel efter det, da skulde det vel skje? Hun husket noen ord, hvor hadde hun nu dem fra; en bønn: «Du har satt oss et evig mål hos dig.» Var det ikke så at lengst ute løper alle linjer i ett?

Hun hadde fått et nytt liv. Hun så sin skjebne, var øie til øie med den, – og hun hadde intet annet å be om enn at hun nu også måtte få en ny styrke, en slik lengsel efter klarhet og enhet at hun ikke mere skulde bli slått ned av forvirringen i verden og maktesløsheten i hennes egen kjærlighet. Med den kraft måtte hun kunne klare alt.

Det var underlig å tenke på hvor mange slags menneske man var. Hun skulde gå tilbake til hverdagen, mange små og store, gode og vonde ting, og hun vilde ikke være den samme da som nu, – hun vilde vel til 325og med synes at det mennesket som lå her i denne morgenstillheten, i dette dødsstille øieblikk før dagen begynte – at det var et verdensf jernt vesen som hun ikke kjentes ved. Også i henne selv var der mange «sannheter»; hele forvirringen holdt til huse hos henne selv. Allikevel var hun viss på at noe var skjedd fordi Gud hadde gitt henne dette nye livet og gitt henne det på den mest vidunderlige av alle måter.

Nu forstod hun med ett at Hans hadde jo slett ikke hatt noe hosteanfall igår; han hadde ledd! Han hadde hatt anfall av krampelatter fordi hun blev så opskaket da han snakket om Egil! Ja, det var jo komisk, komplett komisk; – hun begynte å le selv, – det var forvirringen!

Det begynte plutselig å brise ute på vannet; og solen var på vei over åskammen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om En kvinnes vei

Romanen En kvinnes vei kom ut i 1933.

Esther blir forlatt av mannen Olaf og hun må finne en måte å forsørge seg selv og barna på. Hun starter en forretning, som etter hvert blir svært lønnsom og som gjør henne i stand til å kjøpe et lite hus til seg og de to guttene.

Livet til Esther gjør en ny vending da hun tilfeldigvis treffer Olaf i Paris etter 15 års atskillelse. De skiller seg og Esther innleder et forhold til en ny mann, men det nye livet blir ikke helt som forventet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1933 (nb.no).

Les mer..

Om Ronald Fangen

Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.