[Del] III

329Så var hun ferdig også med det direksjonsmøte og dermed skulde forretningen være trygg!

Hun gikk fra direksjonsværelset inn på sitt eget kontor, langsomt, for hun hadde meget å tenke på, – og hun hadde også en underlig fornemmelse av at det var best å gå langsomt, hjertet slo så høit og fort og hun kunde ikke riktig føle sine ben; – jeg har sittet forkjert, tenkte hun, og spenningen har vært for stor.

Men hun kom da inn til sig selv. Og for første gang på lange tider, på mange år, syntes hun det var trygt og godt her inne. Da hun hadde lukket døren blev hun stående en stund, lenet til dørkarmen, og se sig om. Det var jo bare et kontor som de fleste kontorer, kanskje litt hyggeligere, hun var jo en gang kvinne og kunde tillate sig noen få intime ting som ikke passet på et mannfolkekontor, – men et kontor var og blev det. Og her hadde hun nu tilbragt det meste av sitt liv i tredve år! Hun måtte ha lov til å se sig litt om – opdage det; hun var jo så vant til det at hun slett ikke så det til daglig. Hun hadde drømt meget om sitt liv da hun var barn og pur ung, mange strålende og mange usannsynlige ting, men at hun skulde bli forretningsdame, leder av en slik stor bedrift og 330kjempe den kamp hun nu hadde ført i lange tider, – det hadde i hvert fall aldri streifet henne. Og riktignok var hun vel glad nu på en måte, litt stolt, eller kanskje bare tilfreds over at hun hadde holdt ut, – men først og fremst var hun trett. Hun var nok glad i denne sin valplass; men hun vilde ikke begynne her på ny om hun kunde slippe. Hun hadde bare ikke hatt noe valg, og det var godt å vite: det kunde ikke ha vært anderledes.

Nu var hjertet mere regjerlig. Hun pustet dypt og gikk bort og satte sig.

Hun satt i sin stol, «chefsstolen», og det var hun som satt her. Det burde sannelig føles godt å sitte her nu siden det hadde vært så vanskelig å få beholde den. Men hun fikk det ikke til å være riktig lykkelig. Det har vært for slitsomt og for spennende, tenkte hun; det skal vel komme en grundig reaksjon. Den var der alt, – for når hun så tilbake på det alt sammen, virket det gledeløst, fremmed; – hun kjente jo følelsen fra før, men hadde aldri hatt den sterkere enn nu: var dette hennes liv, det hadde jo ikke noe med henne å gjøre. Hun hadde hatt det spennende nok i disse årene, så spennende med alle mulige ytre ting at hun aldri hadde tid til å tenke på sig selv. Hun visste bare at hun hadde jo eksistert hele tiden og slept sig selv med til dette øieblikk. Nu skulde det kanskje bli fredelig fremover? Nu skulde hun få tid til å tenke sig om og leve stille? Om hun bare nu når høsten kom kunde snike sig til å få fjorten lange, gode dager der oppe på gården sin, rusle rundt på tunet, gå langsomt 331på den lille stien langs vannet, se trærne flamme, se fjellene med hektisk gylne pletter opover skråningene, de lyste lenge efter at skumringen var kommet, – og ånde den rene, syrlige høstluften. Da måtte hun bli menneske igjen.

Men kunde hun nu allikevel ikke prestere å være litt glad over at hun hadde slitt sig igjennem? Jo, hun moret sig litt over den anerkjennelsen hun hadde fått nu da møtet var forbi. Bankchefen hadde sagt noen ord. «I denne tiden har fruen minnet mig om den linjen i fedrelandssangen: «Kvinner selv stod op at stride som de vare mænd.» Og jeg tilføier: bedre enn de aller fleste menn jeg kjenner.» – Visst var det morsomt!

Og hun angret ikke på at hun hadde tatt det slik. Hun hadde jo fått mange gode råd; – og fremfor alt hadde hun fått det råd å la forretningen gå konkurs, der var ingen skam i det, slik som omsetningen var gått ned for hvert år var det ikke mulig å forrente den store kapital som var nedlagt i bygningen og i lagrene. Hun hadde ikke villet. Hun hadde håpet fra år til år at det skulde ta sig op igjen; hun hadde måttet avsette folk og selv gjøre adskillige menneskers arbeide; men det gikk ikke. Så hadde hun altså nu til slutt realisert det hun hadde igjen av verdier og det blev da noe skjønt hun som alle andre hadde tapt og tapt år efter år, uavbrutt. Men så meget hadde hun klart: å få betalt gjeld, løst ut de aktionærene som ønsket det og enda sette inn så meget kapital at de var trygge. Og av den kapitalen skulde hun ikke ha 332renter før de engang kom ovenpå igjen. Hun skulde aldri ha laget aktieselskap! Så hadde hun ikke tapt så mange av de pengene hun fikk «fri». Og så hadde hun ikke hatt misfornøide og redde aktionærer til å plage livet av sig. Men nu var det altså forbi, nu skulde hun få fred, ingen vanære skulde overgå forretningen, – og selv kunde hun i hvert fall føle at hun hadde gjort sin plikt.

Javel, hun hadde gjort sin plikt. I over ti år, helt siden den gang hun blev frisk igjen efter Haralds død, hadde hun mast og mast med penger og tap og nye tap, med dårligere og dårligere årsregnskaper helt til det blev katastrofe og hun måtte sette alt inn. «Jeg vil gjerne ha uttalt at ingen hadde kunnet møte vanskelighetene mere modig og på en mere reel måte enn De, frue,» sa bankchefen. Og en slik uttalelse var vel verd ti års angst og mas? Hvad mere kunde hun forlange å få ut av årene? Hvad mere forlangte mennesker av sitt liv? Hun var blitt «forretningsmann» og hadde ingen rett til å vente andre kår. Hun visste dessuten best selv at hun ikke var og aldri hadde vært noe «merkelig» menneske; hun var flink og pliktopfyllende siden i livet som hun hadde vært det på skolen, og under ingen omstendighet hadde hun fått tid til å kjede sig.

Nu vilde hun gå ut og spise middag med Marie Kvam; sannelig kunde de to ha lov til å slå sig litt løs, spise godt og drikke et glass vin sammen. Hun var glad fordi hun hadde tatt Marie til nåde igjen, – så hadde hun litt selskap her i forretningen. Marie hadde 333ikke hatt det for morsomt efter at hun måtte gå, – og hun var vel ikke verre enn andre, hvad skulde det tjene til å ødelegge hennes liv og stenge henne ute fra arbeide når hun selv kom angerfull og bad om pent vær? De kunde ikke bli venner som før, men de kunde så godt være sammen; hun hadde ingen andre som hun kunde snakke med om denne evindelige forretningen.

Så ringte hun efter Marie Kvam, men fikk den beskjed at hun alt var gått til middag. Ja, ja, så fikk hun jo gå hjem alene. Det føltes så fattigslig, men det var vel ikke verre idag enn alle andre dager. Denne ensomheten skulde hun jo være vant til.

Hun gikk bort og tok på sig kåpen. Hjertet var plagsomt enda og det var underlig å være så ufølsom i benene. Hun så sig selv i speilet; hun var blek og slapp i ansiktet. Hun bestemte sig for ikke å gå gjennem forretningen, hun vilde heller gå ned kontortrappene.

Hun gikk langsomt ut og begynte å gå nedover. Hun syntes ikke hun kunde huske at disse trappene var så steile og bratte. Da hun var kommet noen trin ned blev hun svimmel, hun grep efter rekkverket, men fant det ikke; så blev det sort for øinene hennes, hun følte at hun vaklet og tenkte: nu faller du. –

*

Da hun kom til sig selv igjen så hun at hun var på hospital; hun husket at hun var blitt svimmel og hadde falt, og hun var forundret over at hun ikke 334hadde større smerter. Hun kjente at det var noe galt med det høire benet, nesten helt oppe ved låret, men det var ikke riktig vondt. Hun forsøkte å røre på sig; da for det en knivskarp smerte gjennem henne og hun skrek.

Sykepleiersken kom.

«Fruen må ligge aldeles stille, aldeles stille.»

Så fikk hun en sprøite morfin.

Lægen kom. Hun så ham godt, hun hørte han spurte hvordan det stod til, men hun var for trett til å svare. Han kjente på pulsen hennes og undersøkte hjertet. Så hvisket han med sykepleiersken og gikk. En stund efter kom det en annen pleierske inn og hun fikk noen bitre dråper. Så døset hun av.

Men hun våknet igjen og hadde ingen smerter. Det satt en pleierske på hver side av sengen. Hun forstod ikke sin tilstand nu, det var kommet så fort; hvad var nu meningen med at hun skulde falle ned de dumme trappene? Hun kunde jo spørre pleiersken om hun hadde slått sig alvorlig, kanskje hun hadde brukket benet, – men hun orket ikke snakke, tungen var så tørr og likesom lam. Hun måtte være tålmodig.

Hun tenkte på gården sin; der oppe var det deilig nu og hun hadde jo gledet sig til å reise dit. Hun kunde se hele stedet, hun syntes hun kunde kjenne luften, bestandig frisk og litt syrlig nu om høsten, – stille overalt, – og når hun hadde hatt sin lange eftermiddagstur og kom hjem i skumringen, deilig trett i kroppen, med lungene fulle av frisk luft, lykkelig overveldet av all den prakt hun hadde sett, alle 335farvene, alle skiftninger i lyset – så var den store, lave stuen hennes full av hjem og hygge, hun tendte op på peisen og hadde det godt med sin ensomhet.

Nu bliv hun forstyrret av sitt hjerte, – hun hørte det plutselig fordi det slo så lavt, av og til mange små forte slag og så slo det ikke. – Og da hun nu på ny så på disse to pleierskene som satt der bleke, hvite ved sengen og kjente på pulsen hennes, – da forstod hun at hun aldri kom dit op på landet mere, hun kom aldri ut herfra, hun skulde dø.

En av pleierskene reiste sig og bøide sig over henne.

«Ønsker De noe, frue?»

Hun tok sig sammen, hun måtte jo svare. Hun hørte sig selv si:

«Nei.»

At det skulde være så vanskelig å få sagt dette ene ordet, – hun kunde ikke få tungen til å lystre sig. Plutselig blev hun forferdet. Skulde hun ikke mere få meddele sig til noe menneske? Var hun alt stengt inne i døden? Det var så besynderlig: ennu kunde hun tenke, hun var jo så klar og visste så god beskjed, men hun kunde ikke snakke. Det kunde da ikke vedbli slik? Hun hadde da ikke for siste gang i sitt liv …

Hun kunde ikke dø nu. Hun vilde ikke mures inne i taushet, ikke ennu, det var noen mennesker hun måtte snakke med, det var noen ting hun måtte si.

I vill utålmodig fortvilelse forsøkte hun å røre sig ennu engang og på ny jog denne spisse pinen gjennem henne, hjertet hamret noen hårde slag og hun stønnet høit.

336Pleierskene var over henne igjen.

«Nei, men De må ligge stille, frue. De må ligge aldeles stille.»

Men hun kunde ikke ligge stille, hun vilde ikke dø. Og det måtte hun få sagt dem, de måtte forstå det og få fatt på lægen. Hun mimret med munnen, tvang den tørre, lamme tungen til å bevege sig og endelig – triumferende fikk hun sagt:

«Lægen. Jeg vil ikke dø.»

Hun hørte de forsikret:

«De må da ikke tro at De skal dø. De har bare falt og slått Dem så stygt og er riktig medtatt. Bare De ligger stille så skal De nok se vi får Dem frisk igjen.»

Løi de, – eller visste de ikke at hjertet hennes var sykt? Nu hamret det igjen og var så sårt. Hun måtte fortelle dem det, – og ennu engang triumferte hun; hun sa:

«Hjertet.»

«Har De vondt i hjertet? Vent litt, så skal vi se hvad vi kan gjøre.»

Den ene av dem forsvant, – og en stund efter så hun lægen stå over sig igjen, – han lyttet på hjertet og kjente på pulsen. Han sa ingenting og hun kunde ikke forstå noe på hans ansikt. Men hun fikk dråper igjen.

Hun fikk det bedre en stund efter, hun kunde ikke føle kroppen sin.

Men hennes tanker arbeidet så fort, så klart som aldri før, – i en underlig rolig spenning: nu kunde hun jo ikke gjøre noe mere, ikke forandre noe, men 337hun måtte skynde sig og se hvordan det alt var blitt. Hun kunde ikke forstå det at hun lå her og skulde dø, og allikevel visste hun at det var sant; det var kommet slik som nesten alt var kommet i hennes liv: så fort og så ufattelig at hele hennes virkelighet blev uvirkelig. Men nu som før måtte hun forsone sig med det, – denne gang var det altså det siste hun skulde forsone sig med i denne verden, det var forbi. Hvorfor var det så vondt at hun ikke kunde klare å snakke mere? Det var jo ingen her som hun kunde si noe til. Kanskje kom det ingen hit til henne? Nei, hvem skulde komme? Hun hadde jo levd så aldeles alene nu i flere år; Egil var i Trondheim, han blev jo professor, og Hans var i utlandet, i Frankrike. Hun husket jo at efter det direksjonsmøtet – var det igår – hadde hun tenkt på å gå ut og være sammen med Marie Kvam. Hun hadde ingen annen. Kanskje Marie kom hit; men hvad skulde hun si til henne?

Men var det mulig at hun skulde dø uten å få snakke hverken med Egil eller med Hans? Hvad vilde hun ha sagt til dem da? Å, det var blitt så usselt mellem dem i alle disse siste årene. Hvad måtte de ikke tro om henne? Og hvad visste hun selv om dem?

Egil kom jo til henne igjen. Og hun hadde glemt alt, hun elsket ham som før, aldri, aldri i sitt liv hadde hun ønsket noe så intenst som at de nu skulde bli lykkelige og elske hverandre! Hun vilde bare være hans venn, hans kvinne og hun hadde intet å kreve av ham. Men allikevel kunde det ikke gå, alt blev usselt. Alle andre ting kom imellem dem. Ja, var det 338ikke så? Først var han så skamfull, genert som om han var et barn, og hun kunde ikke få ham til å forstå at det ingenting betydde for henne, hun hadde glemt den aftenen, utslettet den. Men så blev han visst irritert både på sig selv og henne over at han ikke selv kunde glemme den og han syntes nok at han måtte ta sig selv i forsvar, forklare at det var jo ikke så meningsløst det han sa den kvelden allikevel, gjenta det. – Og hun forstod jo godt hvordan det var fatt med ham og hun tenkte og tenkte og tenkte: hvordan skal jeg få vist ham at han tar feil av mig, at det ikke betyr noe for mig, at jeg ikke føler bitterhet og ikke synes jeg er overlegen. Ja, hun bad til Gud om hjelp, – han, den allmektige, som arbeidet både i sjel og sinn, – kunde ikke han fri ham for denne bitre mistanke, helbrede ham for denne hvileløse mistillit, skapt av hans egne selvbebreidelser. –

Men det blev verre, – for så begynte de begge å tape penger. Å, det var håpløst! Han kom hver dag løpende hjem til henne, – de var jo enige om ikke å flytte sammen igjen – hver dag kom han, fortvilet og forbitret, det gikk ikke riktig for sig, lederne av alle disse selskapene var kjeltringer og banditter. Men papirene falt og falt. Firmaer gikk konkurs. Banker innstillet. Og Egil raste. Han skrev jo offentlig også. Å, hun kom aldri til å glemme de fortvilede ukene da han kom op i prosess fordi han hadde injuriert en bankchef. Det var ulidelig – og han tapte.

Det blev enda verre; – efter hvert som også hun tapte det meste av den kapitalen hun hadde fått fri 339og det begynte å bli vanskeligheter i forretningen, trodde han at hun skyldte det hele på ham fordi han hadde rådet henne. Av og til var han bare stille fortvilet og tryglet henne om tilgivelse fordi han hadde blandet sig i hennes ting, rådet henne idiotisk og ødelagt hennes liv. Hun forsikret ham om at det gjorde ingenting, han kunde i hvert fall ikke bebreide sig noe, han kunde jo ikke på forhånd mere enn alle andre vite hvordan det skulde gå. – Men av og til raste han mot henne, – nu skulde kanskje han ha skylden for at hun tapte penger og hadde stelt sig dumt; hvorfor hadde hun ikke stelt sig som det passet henne selv, hadde noen kunnet tvinge henne! Hun som var så selvrådig og storslagen, så hemmelighetsfull, så forbannet innesluttet bestandig, – hun kunde vel ha stolt på sitt eget skjønn der også. Og andre ganger var det det: at hadde nu han ødelagt for henne kunde hun banne på at hun også hadde ødelagt for ham.

Og hun kunde intet gjøre! Efter hvert blev hun også utålmodig – fordi hun blev redd. Hun så jo at det var blitt farlig, hun hadde aktionærer og direksjonsmedlemmer løpende i forretningen til stadighet, – og så begynte denne kampen hennes for alvor som hun nettop var ferdig med. –

Bare én ting hadde hun fått gjort som hun visste hadde vært til hjelp for ham. Det var en innskytelse hun fikk; gudskjelov at hun fikk den! Han holdt jo på å gå til grunne, han hadde tapt omtrent alt han eide, han hadde nesten ingen bestillinger, han hadde tapt prosessen og var blitt så grenseløst upopulær. 340 Han blev jo heller ikke bedre likt på grunn av det han skrev i avisene, han hadde stadig denne moralske forbitrelse, men verre nu enn noensinne, både i moralens og religionens navn var han uavbrutt på grensen av injurier; – hun hadde jo aldri forstått det riktig; hun visste bare at skuffelse og selvbebreidelse og fortvilelse raste i ham og holdt på å gjøre ham til et vrak. Og da en kveld fikk hun en idé. De hadde sittet og snakket, hun hadde tatt sig tid og gjort det hyggelig, de drakk litt god rødvin og hun forsøkte å få ham til å snakke om andre ting enn denne evig fortvilede hverdagen de begge stod midt oppe i. Og han blev plutselig strålende, han snakket friskt og gutteaktig som dengang for en evighet siden; hun satt og hørte på ham og så ham plutselig som han egentlig var, – en betydelig mann var han jo, han hadde alle muligheter for å være en stor mann hvis han kunde få lykke nok! Hvad han visste! Hvor pussig han så på alt. Hvor morsomt han kunde uttrykke sig. Hun, som jo var en dompap, en ignorant, hun forstod den kvelden hvad arkitektur var, hun kunde se at arkitekturens historie jo var selve verdens historie. Og denne mannen skulde gå til grunne i usselhet!

Da tok hun en beslutning. Og neste dag gikk hun til en forlegger og fikk en samtale som hun bad om måtte være konfidentiell. Hvordan hun hadde snakket det visste hun ikke, det var så altfor spennende, men da hun gikk derfra var de enige, forleggeren og hun. Og noen dager efterpå fikk Egil forespørsel om han kunde være villig til å forfatte en arkitekturens 341historie, et stort verk i to bind, anlagt, hadde man tenkt sig, slik og slik, men det måtte bli gjenstand for nærmere konferanser.

Hvor han strålte! Hvor han på ny blev den mann som hadde verdighet og betydning! Hun fikk også i farten noen bitre ord fordi hun aldri hadde forstått ham og verdsatt ham. Men nu kunde hun se! – Det var vidunderlig! Det blev den eneste gode tid i alle disse årene. Og verket kom og blev mottatt med begeistring, utenlandske fagfolk skrek op om hvor godt og originalt det var og alle fiender her hjemme var stumme. Og en stund efter at det verket var ferdig, blev han professor i Trondheim.

Hun kunde ikke reise med ham da. Hun måtte redde sin forretning. Var det galt av henne at hun følte sig så bundet til den? Han og andre hadde sagt at du har jo bare bryderi og forsmedelse av det, du er ikke ung lenger og du har gjort din plikt, ingen kan bebreide dig noe, redd det du ennu kan redde og få litt fred. Og det var en dag da hun tenkte at hun fikk gjøre det – det så jo ut til å være meningen når denne hennes idé hadde ført til at han måtte reise. Men da forstod hun plutselig en dag at han helst vilde reise alene. Han sa jo det motsatte stadig, hver dag sa han at hun burde bryte overtvert og reise med. Hvordan forstod hun så at han ikke mente det? Det kom ikke av noe han direkte sa, men hun forstod det på alle måter at han følte sig tynget av henne; han likte å sverme ute nu, og han var så optatt av å være likt – og stadig snakket han om hvor strålende det skulde 342bli å begynne i nytt miljø, blandt nye, unge mennesker som han aldri hadde hatt noe med å gjøre. Og så forstod hun det en aften: han vilde helst være fri for henne – fordi hun hadde sett hans ydmygelse, fordi han følte sig i takknemlighetsgjeld til henne; – og da hun så sa at hun ikke syntes hun kunde reise fra forretningen nu, det kunde virke som feighet og flukt, – da protesterte han nok på ny, men hun forstod at han blev glad, – og han sa en ting som fortalte henne mere enn alt annet:

«Nei, det er vel kanskje best slik; det vilde vel ikke blitt stor stas ved å være sammen med dig om du reiste fra det hele, – for æren og plikten og alt det der er jo mere verd for dig enn alle andre ting.»

Så blev det slik, og siden hadde hun slitt med sitt, alene. Det var intet annet å gjøre, – og når hun skulde gjøre det blev det jo heller ikke tid til noe annet. – Men hun hadde alltid trodd at det skulde komme en annen tid; hun skulde jo bli ferdig en gang med sitt slit, – og da –

Ja, hvad da? Hvad vilde hun si ham? Jo, om hun kunde få fortalt ham og få ham til å tro at hun hadde bare elsket ham, hele tiden. Kanskje hadde hun aldri forstått ham, kanskje var han et ganske annet menneske enn ham hun trodde hun kjente; men hvis han hadde følt det slik som hun trodde, så hadde hele hennes kjærlighet til ham bare vært et nederlag for henne. Hun hadde ikke maktet å få ham til å føle at hun elsket ham fordi han hadde vakt hennes evne 343til å elske. Han møtte henne jo dengang da hun var dypest nede, da hun som kvinne var blitt ydmyget til døden, – og han opreiste henne, han lot henne få en tidløs lykketid, og derfor var han mannen i hennes liv hvadslags mann han så var. Hun husket da de stod på broen over Themsen i det grå lyset og solen var som sølv langt inne i den florlette tåkehimmelen og hun tindrende av lykke hørte ham snakke og ikke hørte hvad han sa … I ham hadde hun elsket sin egen kjærlighet; og hun elsket ham fordi han hadde gitt henne den. Hvad kunde så andre ting bety? Hun kunde aldri forakte ham, aldri hate ham, selv ikke når han krenket henne, ikke om han vanæret henne; og hun elsket ham jo like meget når hun syntes synd på ham fordi han hadde det vondt og var fortvilet fordi han plaget sig selv som når hun var stolt av ham. Men hun hadde jo ikke selv forstått alt det på en gang og derfor hadde hun ikke kunnet elske ham sterk. Hun hadde selv vært feig, og hun hadde jo måttet fortsette sitt eget liv. Men hun hadde altså aldri klart å vise ham at han ikke behøvde å trosse henne eller imponere henne, – fordi hun bare elsket ham. Om han hadde forstått det så hadde vel alt vært godt mellem dem? Så hadde han ikke vært sjalu på hennes annen kjærlighet, – til barna? Så hadde han ikke behøvd hverken å hevde eller fornedre sig selv? Og da var det hennes skyld at det hadde gått ham slik, – hun hadde ikke kunnet vise ham at hennes kjærlighet var uten betingelser.

344Nu skulde hun aldri få vist ham det? Ikke engang få sagt ham det? Nei, – hun skulde jo dø uten å få se ham.

Hvad vilde hun ha sagt til Hans?

Å, hun hadde jo vært like maktesløs overfor ham. Han hadde reddet henne den gang, revet henne ut av døden, reist henne op igjen som mor og som menneske; og de hadde følt så dypt og trist og godt hvor inderlig de hørte sammen. Hun kunde høre stemmen hans enda: «Synes du ikke det at vi har nokså meget med hverandre å gjøre, mor?» Også han hadde gitt henne kjærligheten igjen, – en kjærlighet som hun trodde hun hadde mistet retten til fordi hun hadde forrådt den. Men hadde hun noensinne klart å vise ham hvad det betydde for henne? Hun visste det jo, – når han hadde vært hjemme i de siste årene, så rastløs og forjaget som han var blitt efter sin skilsmisse, da hadde hun vært maktesløs og ofte hadde de sittet og snakket sammen, generte, som to fremmede mennesker. Han som hadde reddet henne kunde ikke få tillit til henne. Hun kunde ikke gi ham den. Hun kunde ikke få ham til å føle at han var «inne i mors hjerte» og at all hans uro var hennes egen, mystisk, i denne gåtefulle sammenheng: at han var gått til livet gjennem henne. Bare om ytre ting hadde de kunnet snakke. Han fortalte at han var blitt skilt fordi hans kone ikke orket å leve hans reiseliv. «Det er for stritt forlangt også, skjønner du. For jeg farter omkring og forsøker å begripe noen ting og jeg skal snart gjøre noen ting også, forstår du. Og 345det verste er det at jeg bryr mig ikke om noe hjem; jeg blir bare nervøs av å bo sånn, kan ikke tenke da; det er ikke noe hygge ved mig, forstår du. Så sannelig, det er ikke hennes skyld.» Det sa han. Hun fikk ikke vite noe mere. Og hun kunde ikke gjøre ham rolig, hun kunde ingenting gi ham, hun kunde ingenting få sagt. Og når han kom hjem fant han ingenting av det han kom for. Hun forstod det, men hun maktet ikke å gjøre noe ved det. «Sørgelig å se du har så mye å slite med, mor,» sa han sist han var hjemme. «Men det er jo ikke ting jeg kan hjelpe dig med, så det er vel best jeg kommer mig avsted igjen.» Og det var to år siden nu. Hun hadde ikke kunnet gi ham noe. Måtte han ikke tro at hun var kold. Måtte han ikke tro det samme som Harald sa den gangen, at hun bare interesserte sig for forretningen og alle ytre ting som han ikke hadde noen del i?

Skulde hun ikke se ham igjen? Skulde heller ikke han få vite hvordan det egentlig var? Det var bare to mennesker igjen i hennes liv som hun elsket, inderlig, med all den kjærlighet hennes vesen eide, uten krav, takknemlig, fordi den kjærligheten var forutsetningen for hennes liv; – hun som hadde tørstet efter varme som barn og fått den av sin far i hemmelige stunder, hun som siden krenket og bitter og innestengt hadde drømt om, forlangt og fått frihet og et liv uten ydmygelser som erstatning for den kjærlighet som blev stjålet fra henne, – hvad annet hadde hun hatt av lykke og deilig, hemmelig kraft i verden enn det at hun hadde fått lov til å elske? Og denne 346forretningen! Ja, hun var glad i den, for den hadde først beskyttet guttene og henne selv og siden alltid vært det hun kunde ty til når hun ikke vilde gå til grunne i savn.

Slik hadde det vært; men hun hadde ikke kunnet vise det. Alt hadde jo vært så foreløbig, – og nu var plutselig hennes tid forbi? Og hun skulde kanskje alltid stå for dem som hovmodig, kold, innesluttet, et menneske de hadde måttet akte, fordi hun hadde arbeidet og vært modig, og som de hadde elsket, men som hadde stengt dem ute fra sin kjærlighet og ødelagt for dem fordi hun ikke kunde åpne sig for dem.

Hun hørte pleierskens stemme over sig:

«Gråter De? De skal ikke føle Dem så ulykkelig. De skal se De blir nok snart frisk igjen.»

Gråt hun? Hun visste ikke det selv. Men hun blev aldri mere frisk. Hun skulde aldri mere se dem hun holdt av; de hadde forlatt henne, hun var aldeles ensom.

Hun gråt. Men senere kom lægen, hun fikk en sprøite, – og alt forsvant.

*

Drømte hun dette:

Hun traff sin første mann. Han var blitt gammel, hadde kritthvitt hår og skjegg og han gikk langsomt og tungt, kom gående støttet på tykke stokker fremover en landevei; landskapet var så trist og farveløst. Da han så henne stanset han, han hadde en grusom kraft i blikket, han løftet den ene stokken, pekte på henne og sa:

347«Jeg visste nok jeg skulde møte dig. Du helbredet mig ikke for min fredløshet. Du gav mig dig selv, men lot mig aldri vite hvem du var. Jeg har lett efter dig i alle andre kvinner, men jeg har aldri funnet dig. Du har ødelagt mitt liv, og derfor skal du dø.»

Han løftet stokken og gikk imot henne.

Da snudde hun sig og vilde løpe, – men foran henne lå sjøen, og lengst ute, mellem øene, så hun høie, skumhvite bølger og havet og himmelen gikk i ett.

*

Men så en gang slo hun øinene op og da var hennes værelse fullt av blomster.

«Her kan De se, hvor mange venner De har,» sa sykepleiersken.

Det var vakkert og hun blev rørt så hun gråt. Men hun var ikke sikker på om hun drømte.

Og hun hørte ennu stemmen som sa: «Du lot mig aldri vite hvem du var.»

*

Og så var det en annen gang hun slo øinene op, – da satt Egil der.

Hun måtte se på ham lenge, for hun torde ikke tro at det var sant. Men det var ham og han så frisk og ung ut; nu var han som den gang da han kom og møtte henne i England. Hun blev så glad. Og hun var ganske klar nu; hun tenkte hvor vakkert det var av ham å komme den lange veien. Nu, nu følte hun sig så fylt av kjærlighet og bare av den, nu kunde hun si ham og vise ham …

348Men hun kunde jo ikke snakke. Hun måtte jo ikke røre sig. Visste han det?

«Goddag, Esther,» sa han. «Jeg hører du har så vondt for å snakke så du skal ikke anstrenge dig. Kan du høre hvad jeg sier?»

Hun blev nesten fortørnet, – trodde han ikke at hun kunde høre! Hun forsøkte å nikke, men hun visste ikke om hun fikk det til.

De så på hverandre; hans blikk var så forskende.

Da sa han:

«Du ser så vakkert på mig, Esther. Har du tilgitt mig?»

Hvad hadde hun å tilgi! Om hun bare kunde få sagt det: jeg har ingenting å tilgi, jeg elsker dig, du har gitt mig min største lykke …

Han sa:

«Jeg er så fortvilet over at du er syk, over det alt sammen. Jeg har så meget å takke dig for. Jeg har opført mig så idiotisk. Jeg skulde forklart dig, fortalt dig noe, men nu nytter det vel ikke, du er vel så trett.»

Hun var ikke trett! Men det var jo hun som skulde fortelle, forklare …

«Jeg tror ikke på noen Gud, vet du, ellers vilde jeg tryglet ham om at du og jeg måtte få snakke sammen bare en halv time. Jeg – jeg …»

Han rystet opgitt på hodet og så ned.

«Jeg, – du var den eneste det var verd å trakte efter, – vinne din kjærlighet, – du var, du var, – og så måtte jeg krenke dig. Har du, Esther, – har du virkelig elsket mig?»

349Han stirret på henne. Kanskje, tenkte hun, hvis jeg anstrenger mig så får jeg høre mig selv si: ja, – men hun fikk ikke høre det. Men kunde han ikke se det? Hun blev så fortvilet, hvorfor skulde hun være så hjelpeløs, var det så grusomt å dø.

«Nei, nei, du må ikke gråte.»

Hun hørte ham lenger borte nu.

Men ennu en gang så hun ham; han satt og stirret på henne. Han så ikke frisk og ung ut nu, hun kunde jo se han var ulykkelig, – og spent som om han vilde tyde en hemmelighet. Hun kunde ikke hjelpe ham.

Langt bortefra hørte hun ham si:

«Farvel, Esther. Takk for alt.»

Han takket henne!

*

Ennu en gang –

Da var det stille der. Bare pleierskene.

Men nu var alt klart. Nu måtte hun jo vite at for henne var verden forbi, menneskene forsvunnet. Hun kunde ikke nå dem. Husket hun ikke at hun bad: «Sett lås for mine lebers dør»; – det var blitt hørt – inntil straff. Og alt det var forbi.

Men hun hadde vært i forvirringen til det siste. Og den hadde tatt all kraften av hennes lengsel efter klarhet, og hennes hjelpeløshet var like stor. Hvor ufattelig at dette hadde vært hennes liv. Hvor ofte hadde hun ikke følt det slik at hun ikke kunde kjennes ved det, – det kunde ikke være hennes.

Og nu falt det fra henne, – hun måtte legge det 350fra sig som en drakt hun hadde slitt ut. Men så var det vel bare henne, – nu endelig var det bare henne. Om hun aldri hadde kunnet åpne sig for noe menneske så kunde hun ikke være skjult for Gud som hadde latt henne leve akkurat slik. Her ser vi i et speil, der skal vi se ansikt til ansikt. Ingenting gikk jo til spille, ingenting kunde være forgjeves, det hadde sitt mål i Gud, i fullkommenhet. Og nu kjente hun sig selv, det var henne: den lengselen var det eneste som var henne i alt hun hadde levd. Det var ikke hovmod, det var hennes eneste redning, for hun visste jo ingenting, hun hadde alltid tatt feil, forstått for sent og elsket forgjeves, fornedret sig selv og levd i forvirring. Måtte hun så ikke lengte efter fullkommenhet? Og Gud hadde aldri tatt den lengselen fra henne; hun hadde den nu; den forsvant ikke nu da alt forsvant.

*

Hun så ut i værelset; det var underlig hvor godt hun så: blomstene var tatt bort, da visste hun at det var aften; hennes eget ur tikket på nattbordet, den var ti minutter på elleve; sykepleierskene så så trette ut, stakkars mennesker, hvor kjedelig de måtte ha det, alltid syke, alltid noen som skulde dø. Den ene av dem var så ung, bare et barn. –

*

Men så fikk hun se Harald, han var langt borte et sted og satt og så ned, slik som han pleide, drømmende, som om han intet så og hørte, men hun visste 351jo det at han hørte og merket alt, om et øieblikk vilde han løfte hodet og snakke til henne.

Men det var Hans hun hørte.

«Mor, mor, kan du høre mig, det er mig, Hans.»

Visst kunde hun høre ham, han hulket jo, hun kjente at han kysset hennes hender.

«Kan du ikke svare, mor; si at du hører mig. Søte mor, det er Hans! Du skal si at du hører mig. Kan du høre at det er mig, det er Hans.»

Hun hørte det, hun visste det, det var Hans; hun måtte svare ham; og nu hørte hun jo at hun svarte:

«Ja.»

Nu ropte han:

«Hørte dere! Hun kjente mig! Hun sa ja!»

*

Men da hun siste gang åpnet øinene så hun ikke Hans.

Han stod over henne og stirret på henne og tenkte: nu dør mor, nu dør hun.

Og han hadde fått sitt liv av dette mennesket som han elsket og ikke kjente og hvis øine brast nu mens han så det.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.