Et glemt forfatterskap

Forfatteren av Norges første universitetsroman het Johan Vibe. Merkelig nok har ikke litteraturhistorikerne funnet å kunne spandere noen omtale på ham, til tross for at han etterlot seg et ganske rikholdig forfatterskap. I dag finnes det antakelig bare noen ganske få science fiction-entusiaster i tillegg til et par Ibsen- eller Bjørnson-forskere som i det hele tatt har festet seg ved navnet (jf. Fulsås 2013; Müller 2008).

Vibe ble født i Christiania høsten 1840. En summarisk versjon av hans biografi, ledsaget av en utførlig oversikt over forfatterskapet, gis av J.B. Halvorsen, som for øvrig kjente Vibe personlig, i Norsk Forfatter-Lexikon (Halvorsen 1908: 119–22). Faren, Andreas Vibe, var offiser og sjef for den geografiske oppmåling (Nielsen 1909: 12); i kraft av sitt virke ble han opptatt som medlem av vitenskapsselskapet i Christiania. Han deltok også med iver i hovedstadens kulturliv, blant annet som medlem av direksjonen for Christiania Theater, hvor han gjorde seg nyttig som oversetter av utenlandsk dramatikk. Som direksjonsmedlem hadde Andreas Vibe for øvrig selskap av sin bror, Fredrik Ludvig Vibe, greskprofessoren. Folketellingen i 1865 plasserer jusstudenten Johan som hjemmehørende i denne onkelens husstand; faren hadde avgått ved døden allerede fem år før, moren enda tidligere. Professor Vibe hadde i 1865 riktignok for lengst forlatt Universitetet. Etter ti år i embetet ga han seg, for isteden å bli rektor ved katedralskolen. Denne premature professoravgangen skyldtes etter alt å dømme faglig frustrasjon. På 1840-tallet ble nemlig de klassiske fagenes hegemoni brutt. Det gresk-romerske dannelsesidealet måtte vike for et nytt og nasjonalt.

I 1852, da Johan ennå bare var en guttunge, gikk imidlertid faren og onkelen til felles aksjon mot det kulturelle forfallet: Frederik Moltke Bugge, rektor ved Trondhjems Kathedralskole, hadde da akkurat utgitt sin gjendiktning av Iliadens tre første sanger i et språk som tydelig røpet gjendikterens begeistring for Ivar Aasen (Øverås 1949: 471–87). Onkel Frederik Ludvig slaktet oversettelsen i Christiania-Posten med den begrunnelse at Bugges «Kaudervælsk» verken fant kultureliten eller allmuen hjemme (Christiania-Posten 15.11.1852). Fader Andreas publiserte samtidig en ellevill parodi på Bugges Homer, og det med stor suksess (Christiania-Posten 25.11.1852). Alt tyder på at unge Johan tidlig må ha funnet seg vel til rette på den klassiske dannelsens side. Det forfatterskapet han skulle komme til å etterlate seg, demonstrerer med all mulig tydelighet at opphavsmannen holdt «Bondeforgudelsen», som det heter seg hos Kielland, på ironisk avstand.

I 1860 ble Johan Vibe student fra onkelens katedralskole og tok fatt på jusstudiet. Som ferdig kandidat søkte han seg i 1866 til det lille ladestedet Egersund, først som fullmektig hos en sakfører der i byen (Michael Puntervold), senere åpnet han egen praksis. I romanen Et Testamente, som utkom i 1884, får vi et visst inntrykk av hva sakførerpraksisen gikk ut på. Etter fire år på Sørvestlandet og ett hos sorenskriveren i Kviteseid vendte Vibe i 1871 tilbake til Christiania, hvor han resten av livet, ugift, livnærte seg som skribent og forfatter. En periode etter hjemkomsten hadde han riktignok ansettelse som kopist i Revisjonsdepartementet. I likhet med faren og onkelen var han også et par år (1877–1879) tilknyttet Christiania Theater. Som «artistisk direktør» kom han i klinsj med Ibsen, blant annet angående rollebesetningen i Samfundets Støtter. (Vibe står som mottaker av ett brev fra Ibsen og er videre omtalt i seks, jf. Fulsås 2013: 429–30.) Dessuten innehadde han vervet som formann i Den norske Journalistforening, og engasjerte seg i flere år som medlem av styret for Den Norske Turistforening.

Sin litterære virksomhet begynte han i Studentersamfundet, med bidrag til studentenes egne organer (Samfunds-Blade og Studenterblade). Da han fikk trykt sitt første dramatiske arbeid, vaudevillen Dyrskue, hadde han ennå ikke fylt 22 år. A.O. Vinje, som ikke var hårsår på norskdommens vegne, kommenterte fenomenet med velvilje i Dølen (24.12.1865): «Denne unge Vibe har godt at ætta paa, og han har alt skrevet eit Komedistykke ‘Dyrskue’, og no eit for Studenttheatret, som heiter ‘En Aften hos Brotén’, og baade desse Stykke spaar, at det kan verda myket til Mann af honom.» Flere skuespill enn disse to skulle imidlertid ikke finne veien til trykken, men et av de utrykte ble faktisk oppført på Kungliga Teatern i Stockholm.

Skuespill måtte etter hvert vike for romaner. Den første kom i 1875, Alexander Møllers Erindringer, om den naivt idealistiske fortellerens opplevelser på den norske landsbygda. Mye tyder på at denne Møller må være en norsk slektning av Dickens’ Mr. Pickwick. Høye idealer får igjen og igjen målt seg opp mot durkdrevne, for ikke å si skurkaktige, bønder. Romanen ble en suksess og kom i nytt opplag – nå også med illustrasjoner à la Dickens – noen får år senere. Siden fulgte fire romaner til, eller «fortællinger», som var den foretrukne sjangerbetegnelsen på den tiden, pluss en utgivelse med tre kortere fortellinger i ett bind (Fantastiske Fortællinger, 1891).

Den eneste av bøkene som stikker seg ut med sjangerbetegnelsen, er den han på tittelbladet klassifiserer som «moderne tendentsroman». Tittel: For livet eller paa opsigelse (1892). Det dreier seg om en ikke helt godmodig parodi på tidens litterære problemdebatt og kloakkrealisme, i dette tilfellet om ekteskapet. Alternativene gis i tittelen: Man kan slutte en hellig kontrakt for livet eller inngå en pragmatisk og forretningsmessig allianse for en viss tid. I romanen går det selvsagt dårlig okke som.

Tematisk spriker bøkene hans i så å si alle retninger. Likevel utgjør Fantastiske Fortællinger (1891) og Om tusend Aar (1894) et par for seg selv. Begge disse bøkene må kunne regnes som tidlige forsøk på science fiction. I den sistnevnte krabber den engelske fortelleren seg gjennom en milelang grotte i et anatolisk fjell. På den andre siden viser det seg at han har havnet i et land som ligger tusen år inne i framtiden. I året 2890 nyttiggjør folk seg av all verdens avansert teknologi, som elektrisitet, air-conditioning, televisjon, «lystelefoni» (Skype?), selvkjørende biler og båter. Anmelderne påpeker at forfatteren må ha studert Jules Verne (som for øvrig besøkte Christiania i 1861). Holbergs Niels Klim (1741) må rimeligvis også ha stått på leselisten. Dagbladets kritiker trekker tråden enda lenger tilbake og påpeker at vi her har å gjøre med en bok «af Utopias Art» (8.12.1894). Synspunktet lar seg uten videre begrunne i framtidslandets kommunistiske styreform, dets avskaffelse av kroppsarbeid og fremme av dyrs rettigheter.

Alle Vibes bøker bærer preg av å være skrevet av en humorist og parodiker. Så begynte han da også sin forfatterbane i Studentersamfundets satiriske organer. I 1862 etablerte han vittighetsbladet Vikingen sammen med kompisene Olaf Skavlan og Johan Schønheyder. Det bladet skulle faktisk vise seg levedyktig. Vikingen holdt det gående i over 80 år – helt til 1947. Skavlan var et par år eldre enn Vibe; han hadde da Vikingen ble til, allerede hatt stor suksess på teatret med Ibsen-parodien Gildet paa Mærrahaug, som gikk over scenen første gang i 1857. Ikke så mange årene etter ble Skavlan landets første professor i «almindelig europeisk Literaturhistorie». Utnevnelsen var «extraordinær», akkurat som den av Martin Aamot, hovedpersonen i En Professor.

En annen etablering ble av det kortvarige slaget. Sammen med den flere år eldre Hans Schulze, som blant annet hadde redaktørerfaring fra Christiania-Posten, satset Vibe våren 1866 på å starte en ny dagsavis med tittelen «Dagbladet Norge». Vinje hadde liten tro på prosjektet. I en «Bladsjaa»-artikkel måneden før lanseringen kommenterer han valget av navn. Hadde utgiverne enda kalt avisen sin for «Konkurrenten», ville det ha vært en mening i det. Et kravstort navn blir helst latterlig: «Det er mest som naar Gateslusken heiter ‘Oscar’ eller ‘Carl Johan’» (Dølen, 11. mars 1866). Dagbladet Norge holdt det gående i 14 dager; så var det slutt.

Den periodiske presse ble ikke desto mindre Vibes smør og brød. Han skrev høyt og lavt i aviser og tidsskrifter, men framfor alt i Aftenposten, som han var tilknyttet i perioden 1879–1889.

En stor del av Vibes journalistikk kan klassifiseres som kritikk. Men kritikk lot han også utgi i bokform. Først skrev han en liten bok om Bjørnson, Bjørnstjerne Bjørnson og den nyere norske Poesi (1876), hvor han framsetter krass, om enn respektfull, kritikk av den feirede dikters tvilsomme evner som lyrisk håndverker. Siden fulgte en aktuell diskusjon av naturalismen, Nogle Bemærkninger i Anledning af Naturalismen (1884), hvor han stiller seg kritisk til den nye retningens psevdo-vitenskap og psykologi. Nei, da er det noe annet med Dickens og – blant de norske – Kielland. En liten Holberg-biografi sender han òg ut på markedet samme år, Kort Udsigt over Ludvig Holbergs Liv og Virksomhed. Vennen Olaf Skavlan hadde disputert på en avhandling om Holbergs komedier noen år tidligere.

De siste årene av sitt liv redigerte og skrev Vibe med honorar fra staten tre bind av det største bokverket som til da var blitt utgitt nord for Skagerak, Norges land og folk, en slags nasjonal vareopptelling. Vibe fikk ansvaret for i alt tre av bindene: Buskerud (1895), Søndre Bergenhus (1896) og Akershus (1897). I denne rollen hadde han små muligheter til å utfolde seg som humorist, men han fikk i det minste til salt i maten.

Våren 1897 døde den 56 år gamle Johan Vibe brått etter å ha pådratt seg lungebetennelse. Ifølge Dagbladets nekrolog forlot han denne verden som «en underlig, indesluttet Natur» (26.03.1897, jf. Nielsen 1897: 1). Landsmålsavisa Den 17de Mai, som rimeligvis hadde latt seg oppirre av Vibes harselas med både bønder og folkespråk, kommenterte dødsfallet slik: «Johan Vibe er daaen. Han dreiv i det siste med eit topografisk verk, ‘Norges land og folk’. Tanken med dette verket var god, men Vibe var nok ikkje rette mannen. No er romet hans ledigt.»

Vi kan alltids undre oss over at litteraturhistorien tier om en så pass aktiv og allsidig forfatter som Johan Vibe. Ble han veid og funnet for lett? Kan hende fant ikke litteraturhistorikere som Francis Bull og Kristian Elster den fornødne litterære kvaliteten i forfatterskapet, og siden må det ha gått under radaren. Samtidens anmeldere virker helst lunkne; Vibe inviterer øyensynlig verken til lovprisning eller slakt. I det gamle eksemplaret av En Professor som ligger til grunn for etableringen av teksten i denne utgaven, har en tidligere leser (eller eier) felt sin tankevekkende dom i en håndskrevet setning på romanens siste side: «Å, for noget vrøvl!!»

Kanskje hadde det også betydning at Vibe aldri ble Venstre-mann. I 1884 lot han seg engasjere som folketaler på høyre side i riksrettsstriden. Men ti år senere gjorde han seg tross alt bemerket som forfatter av en utopisk roman som målbar kommunistiske idealer. Litterært står forfatterskapet gjennomgående i satirisk opposisjon til tidsånden. Dermed lar det seg antakelig heller ikke så lett invitere inn i den nasjonale litteraturhistorien. Verken fantastiske reiser, tøff kritikk av det norske Parnasset, harselas med bondestanden, professorveldet og målrørsla gir forfatteren noe gratis i litteraturhistorisk sammenheng. Den komiske litteraturen må i de aller fleste tilfelle stille bak den som vier seg til det store nasjonale alvoret.

En Professor

Vibes roman om den unge Martin Aamot, som sensasjonelt lykkes i å bli utnevnt til professor ved hovedstadens universitet, skriver seg uten videre inn i en tidstypisk trend. Handlingens grunnstruktur kjenner vi godt fra før. En ung mann, oppvokst på et lite sted og i beskjedne kår, vil opp og fram i verden. Han reiser til storbyen, gjerne for å studere, møter nye mennesker og utfordringer, kommer etter hvert hjem igjen, og etter en del viderverdigheter forsones han med sine omgivelser og finner sin plass i samfunnet.

Dette er, kort fortalt, handlingsmønsteret for den romantypen som på 1800-tallet får navnet dannelsesroman. Begjær – etter penger, berømmelse og erotikk – følger den sosiale mobiliteten, kall det gjerne klassereisen, som løper parallelt med den geografiske forflytningen (Moretti 1987). Det hører likevel med til historien at sirkelstrukturen hjemme–borte–hjemme, dannelsesromanens formel, har ny innsikt og modning som mål. Den unge mannen skal lære av sine feil, og bli et bedre menneske enn han – det er oftest en han – opprinnelig var.

Det er riktignok få av tidens romaner som fullt ut følger dette mønsteret; like ofte slår utviklingen, eller dannelsen, over i desillusjon. Den unge mannen skuffes i sine forventninger, eller innsikten er av et negativt slag. Konflikten mellom helt og omverden kan fortone seg på flere måter. Enten er heltens innsikt mer begrenset enn den verden som omgir ham, eller han har problemer med å forstå hva som skjer. Det kan lede til både komiske og tragiske situasjoner, men ideelt sett vil han til sist innse sine feil, justere sine forventninger og rett og slett bli et bedre menneske. Det skjer i flere av Dickens’ romaner, for eksempel i David Copperfield (1850) og Great Expectations (1861). Det kan også være motsatt; den unge mannen gjennomskuer sine omgivelser, lærer hvordan han skal sno seg i en kynisk verden, men ender opp som skuffet og desillusjonert (Lukács 2001). Det er tilfellet i flere av Balzacs romaner, for eksempel i Far Goriot (1835) og Tapte illusjoner (1839). Felles for begge heltetypene er likevel at de modnes og endrer seg underveis, om enn på ulike premisser.

Hattemakerens sønn, Martin Aamot, helten i Vibes roman, inngår, i alle fall tilsynelatende, i denne tradisjonen: Han kommer fra små kår, blir student, først i Kristiania, deretter i Tyskland, vender tilbake til hjemlandet igjen, foretar så en ny reise, denne gang i Norge for å samle materiale til en doktoravhandling, og etter noen hindre og misforståelser som forkludrer planene, ender han som professor og godt gift i Homansbyen i Kristiania. Strukturen er følgelig dannelsesromanens: fra ung og uerfaren til voksen og erfaren, fra hjembygda til storbyen. Og selv om han ikke vender tilbake til det opprinnelige hjemstedet, så innlemmes han i det nasjonale hjemmet, som vår første professor i det norske folkespråk. Både reise- og klassemotivet blir ivaretatt; Martin kommer seg opp og fram.

Det spesielle med Martin er imidlertid at han ikke lærer noe som helst underveis. Han modnes slett ikke, faktisk utvikler han seg knapt i det hele tatt. Heller ikke er det ambisjoner som driver ham; snarere snubler han av gårde, styrt av mer eller mindre komiske tilfeldigheter. Det er omgivelsene som dytter ham opp og fram, selv er han ganske passiv og mest opptatt av å gjøre minst mulig. Når han endelig har fått prinsessen og halve kongeriket, det vil si Frøken Schultse og professoratet, er det helt utenkelig for ham noensinne å skulle gjøre noe igjen.

Det har vært sagt om 1800-tallsromanen at den ender enten med ekteskap eller død. En Professor tilhører den første kategorien. Martin Aamot ender ikke bare som professor – uten undervisningsplikt, eller andre plikter for den saks skyld – han får til sist også den han vil ha, og romanens slutt er nettopp en ekteskapsscene. De to ektemakene sitter lunt og hyggelig sammen i sin dagligstue. Han leser, hun hekler. Leser han noe vitenskapelig? Det er fruen som spør, for nå som han har så god tid, forestiller hun seg at han kan utrette noe stort og viktig:

Martin lagde Bogen fra sig.

«Min kjære Konstance», sagde han, «det behøves aldeles ikke. Jeg er nu naaet lykkelig i Havn, og med Guds Hjælp skal jeg forsvare min Stilling uden oftere at maatte tage min Tilflugt til videnskabelige Arbeider. Jeg har gjort mit, da min Tid var, lad nu andre gjøre sit.»

Professor er vanskelig å bli, men lett å være, sa man i sin tid. I tilfellet Martin Aamot er begge deler lett. Det er tilfeldigheter, opportunisme og politisk hestehandel som bestemmer hans skjebne, og når han endelig har fått sitt professorat, ser han ingen grunn til å løfte en finger igjen. Det er passiviteten som har ledet ham fram. Men når hans kone begynner på en lengre tale om at han har mye å takke forsynet for, «baade paa dine egne Vegne og paa Universitetets, –», da avbryter han henne med «et voldsomt Anfald af Hoste» – det eneste tegnet på selvinnsikt i hans ellers ureflekterte tilværelse.

Hovmod står ikke for fall i En Professor. Løgn og bedrag lønner seg. Dét er den deprimerende konklusjonen i romanen, framført med ubetalelig humor. Martin selv lar seg først og fremst handle med, men helt blind for sin rolle er han likevel ikke, noe den plutselige hosten antyder. Romanen slutter i trygg samforstand; hånd i hånd sitter ektefellene der, vel forlikte og forsonte i troen på at høyere makter vil dem vel, og i en felles forståelse av hvem som er midtpunktet i tilværelsen. Som det heter i forbindelse med deres første møte: «De beundrede nemlig én og den samme Gjenstand. Denne Gjenstand var Martin.»

Passiviteten Martin utviser, har for så vidt berøringspunkter med andre 1800-tallshelter som heller ikke nødvendigvis ønsker å anstrenge seg for å nå sine mål; vi finner dem både hos Dickens, Balzac, Flaubert og Garborg, for å nevne noen. Men ikke bare er Martin helt i en roman som er gjennomført satirisk og ironisk – den psykologiske dybden som er uløselig forbundet med de kanoniserte 1800-tallsromanenes sosiologi, er helt fraværende – han er også selv mer av et redskap for forfatterens harselas med akademiske og politiske ambisjoner enn en person. Dette er en roman som parodierer både personer, sjangre og institusjoner.

Med parodien svekkes riktignok En Professors tilhørighet til dannelsesromanen som sjanger. Under lesingen av Vibes roman identifiserer vi oss ikke med helten og hans strev etter å finne seg til rette i verden, snarere tvert imot. En ganske annen sjanger byr seg fram som ramme for forståelsen: professor- eller universitetsromanen (the academic novel) – om den nå bare hadde eksistert på det tidspunktet Vibe skrev sin roman.

Som sjanger er universitetsromanen først og fremst et anglo-amerikansk fenomen – av nyere dato. Framveksten av the academic novel forklares helst som en konsekvens av samfunnets – og universitetenenes – raske utvikling etter annen verdenskrig. År for år kunne stadig flere søke seg til høyere utdanning; universitetet var ikke lenger forbeholdt en privilegert elite. Romaner med en student som hovedperson kjente man selvsagt godt fra før, men slike som lar handlingen utspille seg blant de ansatte, professorene, blomstrer for alvor opp fra 1950-tallet og framover. Mange vil ha fått med seg David Lodges lungerystende trilogi fra 1970- og -80-tallet (Changing Places, Small World og Nice Work). Sjangerens begynnelse forbindes ikke desto mindre med populære trendsettere fra 1950-tallet, som Mary McCarthys The Groves of Academe (1952) og Kingsley Amis’ Lucky Jim (1954).

I 1882, da En Professor utkom, var situasjonen rimeligvis en ganske annen, ikke bare ved det forholdsvis nyetablerte Universitetet i Kristiania, men også ved de mer eller mindre ærverdige institusjonene i Storbritannia og USA. Likevel kan vi registrere en slående parallell. Den norske universitetshistorien på 1870-tallet lar seg faktisk – i alle fall til en viss grad – sammenlikne med den tilsvarende i de første tiårene etter 1945. I begge periodene kom utviklingen med omstilling og vekst; gamle idealer og privilegier stod for fall. På 1870-tallet begynte embetsmannskulturen for alvor å vakle. De gamle stortingsprofessorene, som hadde sett det som sin viktigste oppgave å forsyne staten med kvalifiserte jurister, leger og prester, måtte vike for en ny type professor: fagspesialisten. I 1860 var Det filosofiske fakultet blitt delt i to: i et matematisk-naturvitenskapelige og et historisk-filosofisk fakultet. Antallet ansatte økte; flere professorer ble dessuten utnevnt som «extraordinære», det vil si etter særskilt vedtak i Stortinget. «Studentmassen» økte også; i 1880 hadde antallet registrerte – i alt 750 – økt med 25 prosent i løpet av tjue år. Den største veksten kom imidlertid i disputasene. Doktorgrader hadde man brydd seg mindre om i Universitetets første 60 år. Fra åpningen i 1813 og fram til 1870 var det ikke blitt kreert flere enn åtte doktorer. I løpet av de tolv årene fra 1870 og fram til utgivelsen av Vibes roman disputerte hele 17 doktorander med hell (Andresen 1962).

Vibes hovedperson kan på denne bakgrunn forstås som et tegn i tiden. Martin Aamot kommer fra enkle kår, ingen embetsmannsfamilie, og han disputerer på et helt nytt fagområde, «det norske Folkesprogs Philologi». Til slutt ender han opp som en i rekken av de ekstraordinære, «politisk ansatte» professorene ved Det kgl. Frederiks.

Det vil heller ikke være urimelig å tolke utnevnelsen av Martin Aamot på bakgrunn av én enkelt universitetspolitisk brudulje: forsøket på å gjøre språkforskeren Hans Ross fra Mandal til professor i 1881, året før Vibes roman ble publisert. Ivar Aasen hadde betakket seg, han ville ikke ha noe professorat. Men var det kanskje ikke uansett på høy tid å skaffe nasjonen en professor i folkemålet? Opposisjonens leder Johan Sverdrup fremmet forslag på Ross i Stortinget. Men led nederlag! Representantene nølte og Universitetet uttalte seg klart imot, først og fremst fordi man så institusjonens autonomi truet. I tillegg ble Ross av mange oppfattet som for smal og puslete, en «samlertype». Dermed ble det ikke utnevnt noen professor i folkemålet før folkloristen Moltke Moe, eventyrsamlerens sønn, fikk språkvitenskapen på kjøpet da han i 1886 ble utnevnt til professor i «norsk Folkesprog med Forpligtelse til ogsaa at foredrage norsk Folketradition», og det til tross for at han manglet kompetanse i språkvitenskap (Kyllingstad og Rørvik 2011: 367–69).

Her i Norge ble universitetsromanen et begrep først med Helene Uris og Henrik Langelands bøker fra henholdsvis 2006 og 2007 (De beste blant oss og Francis Meyers lidenskap). Dermed kan vi registrere Johan Vibes over hundre år gamle roman som et foranskutt lyn. Fortellingen framviser alle de trekkene ved sjangeren som senere er blitt registrert av dem som har interessert seg for romaner av denne typen i litteraturhistorisk sammenheng (jf. Showalter 2005; Dalton-Brown 2008; Williams 2012). Vi kan notere oss fire slike kriterier: For det første blir det akademiske persongalleriet ironisk framstilt; universitetsromaner kommer helst med satire. For det annet fører handlingen oss inn i et akademisk miljø hvor makten og æren betyr omtrent alt. Professorene befinner seg på forfengelighetens marked. For det tredje framviser universitetsromanen den menneskelige skrøpelighet i konflikter mellom ideal og realitet, ånd og lyst, for ikke å si Apollon og Dionysos. Og for det fjerde og siste løses konflikten enten ved at hovedpersonen vinner den posisjonen hun eller han har siktet mot og blir værende, eller ved at hun/han lider nederlag og til slutt må forlate universitetet med halen mellom beina.

Det er ikke godt å si hva Vibe kjente til av andre romaner som beskriver eller utleverer professorer eller professorer in spe, men en ironisk eller satirisk framstilling av professortypen var ikke uvanlig i samtiden. Det mest gripende portrettet av dem alle, sørgelig og latterlig på en og samme gang, er George Eliots framstilling av Casaubon i Middlemarch (1872). Han blir riktignok aldri professor, men er en slags fri intellektuell med professorale ambisjoner og med mål om å skrive et altomfattende verk som for evig og alltid skal bli stående: The Key to All Mythologies. Der Martin Aamot aldri forsømmer en anledning til å velge letteste vei ut og kutter hjørner der han kan – hans innsamling av dialektord er så tynn at selv hans nærmeste støttespiller, professor Lunde, er i tvil om dette kan passere som et vitenskapelig arbeid – så forsømmer Casaubon på sin side aldri en anledning til å samle mer. Og der Martin raskt og slurvete skriver en sammenfatning at sitt stoff, kommer aldri Casaubon lenger enn til innsamlingen. Han lider en plutselig og altfor tidlig død, mens Martin, derimot, belønnes for sitt slurv. Deres forhold til lærdom er følgelig diametralt motsatt. Men ulikhetene til tross: De forvalter begge hver på sitt vis den komiske professortypen. Casaubon blir komisk gjennom sine urealistiske og altfor ambisiøse totalitetsbestrebelser; Martin blir komisk ved sin totale mangel på ambisjon hva lærdom og overblikk angår.

Det akademiske miljøet er sparsomt framstilt i romanen. Det kommer først og fremst til syne gjennom de enkelte professorene. Også her gjør satiren seg gjeldende. Selv ikke den velvillige professor Lunde kan skjule at Martins såkalt vitenskapelige arbeid er «utilladelig tyndt». Han gjør likevel sitt for at de sammen skal klare å koke suppe på Martins spiker: «Naar De forsyner Bogen med saa mange Anmerkninger, Citater og Sammenligninger som muligt, og ledsager den med en videnskabelig Fortale, saa kan den kanske endda fremtræde som et ganske respektabelt Arbeide.»

Martin gjør som han blir bedt om, og arbeidet blir – om enn med dissens – godtatt som grunnlag for disputas. I redegjørelsen for doktorkomiteens arbeid, for øvrig romanens eneste eksempel på et slags akademisk fellesskap, når romanens harselas med maktkamp og faglig uredelighet ved det unge Universitetet i Kristiania nye høyder. Komiteens fem medlemmer er nemlig skjønt enige om at disputasen er en katastrofe. Martin kan ikke få tildelt doktorgraden. Men igjen kommer tilfeldighetene ham til gode, denne gang i skikkelse av professor Haabøl. Haabøl har tidligere opplevd at en student han strøk til eksamen, i fortvilelsen begikk selvmord. Ved synet av en blek Martin dagen etter disputasen overveldes han derfor av samvittighetskvaler og sørger for at en disputas han godt vet ikke har holdt mål, resulterer i en doktorgrad.

Og ikke nok med det. Kort tid senere blir Martin uforvarende del av en politisk tautrekking mellom bondeopposisjonen og embedsmennene. Ved å gjenta samme replikk, uansett hvem han snakker med – «Jeg staar på den rette Side» – oppnår han, uten selv å ha den minste forståelse eller interesse for politikk, å bli tildelt sitt ekstraordinære professorat.

Som i senere universitetsromaner er kjærlighetshistorien vevd inn i plottet på en måte som skaper spenninger i karriereløpet. Martin møter sin tilkommende da han i forbindelse med innsamlingen av dialektord bor på en prestegård på landet. Søt musikk oppstår, men i god komisk stil inntreffer misforståelser – ryktet går om at Martin kurtiserer budeia han oppsøker for å få flere ord til samlingen sin – og han støtes ut i kulda, før situasjonen i romanens slutt oppklares, og de to turtelduene finner sammen igjen. Men det er ikke slik at seksuelt begjær i seg selv forstyrrer eller skaper konflikt; også i det såkalte kjærlighetsforholdet er Martin passiv og fri for drifter, og det hører med til historien at han allerede er blitt tildelt sitt professorat da han samme dag støter på frøken Schultse igjen. Ekteskapet blir nærmest å anse som en praktisk bestanddel i det hele; en professor må selvfølgelig være gift. Slutten er talende for romanens overgripende satire: Martin har nå livet ut en stilling ved universitetet, men uten å måtte være til stede der. Det er derfor ikke tilfeldig at det verken er i auditoriet eller blant kollegene vi ser ham i siste scene, men i hjemmets lune arne, fjernt fra universitetslivets praktiske virkelighet.

Professor Aamot tilhører med andre ord de romanheltene som lykkes, de som mot alle odds når sine mål både på kjærlighetens og vitenskapens område. Nettopp i denne suksessen er det at ironien ligger. Han burde selvsagt ha lidd nederlag.

I Kingsley Amis’ Lucky Jim, som ofte er blitt pekt på som en viktig forutsetning for sjangerens videre utvikling, lykkes også helten i kjærlighet. I det akademiske spillet, derimot, spreller han som en fisk på land – og får fyken. Andre og bedre muligheter byr seg til gjengjeld utenfor det britiske red brick-universitetets murer. Den amerikanske sjangerpioneren Mary McCarthy lar på sin side intrigemakeren i The Groves of Academe, en faglig briljant, men menneskelig sett ufordragelig timelærer i engelsk litteratur, møte oppsigelsesvarselet på romanens første side. Det betyr ikke at han avfinner seg med faktum. Joyce-eksperten behersker ikke bare litteraturforskningens edle kunst, også det akademiske maktspillet behersker han – skruppelløst. I McCarthys roman blir «helten» værende ved institusjonen, ikke til tross for, men på grunn av sin moralske forvorpenhet.

Mer enn et halvt hundreår før makter Martin Aamot, Johan Vibes foranskutte lyn, det kunststykke det er, samtidig å bli værende ved institusjonen og forlate den.

Om En Professor

Johan Vibes vittige roman En Professor fra 1882 kan kalles Norges første universitetsroman.

Den unge Martin Aamot lykkes sensasjonelt i å bli utnevnt til professor ved hovedstadens universitet. I sin grunnstruktur er romanen tilsynelatende en klassisk dannelsesroman om hattemakerens sønn som lykkes til tross for en oppvekst i små kår. Men det er ikke egne ambisjoner som driver Martin Aamot; snarere snubler han av gårde, styrt av mer eller mindre komiske tilfeldigheter. Det er omgivelsene som dytter ham opp og fram, selv er han ganske passiv og mest opptatt av å gjøre minst mulig.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1882 (nb.no)

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook