Alltid kjem eg atter paa dan same Flekken, og alltid kjem eg atter paa dan same Tanken. Og endaa veit eg inkje, kvat Manns Barn ho er; – eg spurde han Olav, og han svarade so underlege; dat var likt til, at han vilde inkje ut med di. Kvat skal eg tru, han kunde meina med di? d’er no væl ingi Kongsdotter, som er utklædd i Bondeklæde, veit eg. (Gaar længere frem og seer Inga.) Er dat du, Inga? Dat var godt, at eg fann deg; for dat var nokot, som eg vilde spyrja um. Men lat meg inkje skræma deg, so som eg gjorde fyrr i Dag. Eg tenkjer, du er rædd meg endaa?
Nei.
Nei, dat er sant; me er kjent Folk no, sidan me heldt paa aa stevjast i Stad.
Ja men du var for dryg til aa stevjast med likevæl. Skulde dat vara lenger, so hadde eg inkje vist eit Ord te svara.
Eg maa vist hava voret for myket framfus, og so lyt eg beda um, at du inkje vil tykkjaForfattarnote: fortryde. paa dat. Og fyrst og fremst lyt eg beda, at du maa orsakaForfattarnote: undskylde. meg fyre dat, at eg skræmde deg her i Dag; for eg kunde slett inkje til dat: eg sat her og var so full av Tankar, at eg inkje saag paa nokor Sida, og daa du tok til aa syngja, so tykte eg, dat var so godt aa lyda paa, at eg kom inkje i Hug te røra meg, fyrr en eg saag, at du var burte. Eg tenkjer, du vardt myket rædd?
Nei, eg vardt inkje rædd, eg berre kvakk ein liten Grand. Men dat var styggare av meg, at eg skulde røma undan soleids, liksom ein skulde vera rædd alle dei som ein inkje kjenner.
Nei, dat var inkje te undrast paa. Men høyr no: d’er so leidt, naar ein slett inkje veit nokot um dan som ein talar med; eg heve endaa inkje fenget vita, kvar du er ættad ifraa, elder kvar du heve Folket ditt.
Inga! Inga!
Du skal snart faa vita dat.
(Løber ud).Nei, d’er daa reint som dat var forgjort likevæl; d’er som dei skulde vera samstelte alle ihop. – Men, – dat maa vist vera so, at ho tenar her paa Garden. Aa ja, so skal me væl finnast atter.
(Gaaer til Venstre).Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Da Ivar Aasen ga ut syngespillet Ervingen i 1855 var det det første skuespillet som ble utgitt på landsmål. Alle rollefigurene bortsett fra en snakker landsmål. Stykket inneholder flere kjente Aasen-sanger, for eksempel «Dei vil alltid klaga og kyta» og «Her er det Land, som hugar meg best».
Handlingen i stykket er knyttet til odelsretten til gården Flaavig. Gården tilhørte opprinnelig familien til Aamund, men ble solgt til Hermann Sauenbach. «Arvingen» Aamund kommer tilbake til bygda etter mange år på reise og forelsker seg i Hermanns datter.
I 1874 ga Aasen ut en revidert og forkortet versjon av skuespillet, og det er denne versjonen som er blitt utgitt i senere utgaver og brukt som grunnlag for oppsetninger. Teksten i bokselskap.no følger førsteutgaven fra 1855 og inkluderer også faksimiler av sangnotene som er trykket bakerst i utgaven.
Ivar Aasen er kjent både i Norge og internasjonalt som skaperen av nynorsk skriftspråk, som dialektforsker og for sin arbeidsmetode. Han tilegnet seg store språkkunnskaper gjennom selvstudier i flere fremmedspråk og grammatikk.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
