Ervingen

av Ivar Aasen

Sextende Scene


Gunnhild. De forrige.


    Olav (vedbliver).

2. Ganga og gjera seg fager
og laata so fiint og smaatt,
løyna si laake Sida,Forfattarnote: skjule sin slette Side.
til Maalet fyrst er naatt,
giva deg goda Voner
og svika deg sidan braadt:
dat hev’ eg høyrt so ymse,
skal vera Kvende-Haatt.Forfattarnote: Art, Skik.


    Gunnild (polidsk).

No kjem dan andre Parten:

3. Ganga med stolte Læte
og fria tidt og traatt,
freista dei arme VækjorForfattarnote: Pigebørn.
til baade stort og smaatt,
lata dei sidan fara
og ha’ dei til Gliis og Laatt:
dat hev eg høyrt so ymse,
skal vera Karmans Haatt.


    Olav.

Eg heve eit Skot i Hornet endaa:

4. Ganga og sjaa etter Stasen
og kaupa av alle Slag,
sitja so traatt og drøsaForfattarnote: sladre.
i Gaman og Gjestelag,
blaasa aat dan, som mukkar,
og gi’ han ein godan Dag:
dat hev eg høyrt so ymse
skal vera Kvende-Lag.


    Gunnild.

Endaa er inkje siste Verset sunget:

5. Ganga og skrøyta og knota
og laast vera hæv og hag,Forfattarnote: flink og behændig.
sitja i Drikkarstemna
og sumla Natt og Dag,
koma so heim og buldra
og truga med Hogg og Slag:
dat hev eg høyrt so ymse
skal vera Karmanns Lag.

Og endaa er dar eit litet Ende-Stev:

6. Skulde eg nokot raada
so var dat Raadi mi:
Lastar du andre Sida,
so sjaa paa Sida di.
Baada Sidor er veika,
og kvar heve VeilaForfattarnote: Brøst, Feil. si;
di skal dei tegja baada,
og ingi lasta hi.Forfattarnote: derfor skulle de begge tie, og ingen laste den anden.


    Aamund.

Dat var rett. No tykjer eg, dat jamnar seg paa baada Sidor. Men dat siste Verset skulde eg havt Hug te minna meg paa.


    Olav.

So skal me kveda dat baade tvau saman.

(Olav og Gunnild gjentage Verset: Skulde eg nokot raada o. s. v.)

    Olav.

Ja! dar skal du høyra, Aamund, kor dat gjeng til. Soleids kann me stevjast og kivast ofta, naar me er tvau eine.Forfattarnote: kun to sammen. («tvau» om et Mandfolk og et Kvindfolk). Men dat maa eg segja, at me er like gode Viner fyre dat.


    Aamund.

Dat tvilar eg inkje paa. Dat er inkje slike Hogg, som gjera saart.


    Olav.

Aa nei, dat høgg inkje alt so hardt, som dat hotar.Forfattarnote: truer.


    Aamund.

Men endaa heve eg inkje fenget nokor Greida paa dat, som eg vilde spyrja um.


    Olav.

Nei, dat er sant. Var dat inkje ei Gjenta, som du spurde um?


    Aamund.

Jau, dat var dan, som var med oss i Dag, daa me heldt paa og skulde stevjast.


    Olav (Afsides).

Ein Gong lyt dat no fram, seer eg.

(Høit.)

Dat var Dotter til dan Mannen, som du fører Saki med.


    Aamund (forundret).

Dotter hans? dat hadde eg daa aldri kunnat tru.


    Gunnild.

Nei dat var inkje so godt aa sjaa helder fyre dan, som er ukjend, maa vita; for ho seer ut radt som ei onnor Bondegjenta, ho heve havt største Hugen te fylgja Bonde-Visi, og Fa’ren heve voret so kjær fyre henne, at han heve latet henne raada seg sjølv.


    Olav.

Eg vilde inkje segja nokot stort um detta i Dag, daa me møttest her; for eg tenkte so: Her standa no desse tvo stridande Partarne so meinlause midt imot kvar-annan, og ingen av dei veit, at dan eine skal jaga dan andre ut. Faa dei no vita aldri so litet, so verda dei rædde kvartannat, og so faa me inkje meir Moro.


    Aamund.

Ja men me hava no voret saman tvau eine likevæl baade fyrr og sidan.


    Olav (forundret).

Ja so? Og endaa fekk du inkje høyra, kven ho var?


    Aamund.

Nei. Dat var eit underlegt Tilstemne.Forfattarnote: Sammentræf. Dat skulde alltid koma nokot i Vegen. – Men seg meg no: vita de nokot, um ho er fal endaa?


    Olav.

Dess verre, du; ho skal vera fast og inkje fal, etter som Folk segja.


    Aamund (nedslagen).

Dat var ilt aa høyra. – Dat var harmelegt.


    Olav.

Kanskje du likar Gjenta?


    Aamund.

Eg likar henne meir, en eg torer segja, naar dat stend so til. Var ho til aa faa, so vilde eg havt henne, um ho inkje aatte Skoen paa Foten.


    Olav (til Gunnild).

Aa, nei detta var tregelegt.Forfattarnote: ærgerligt. Nei, eg heveheve] retta frå: have (trykkfeil, jf. liste bak i boka) aldri likat detta dar med han Trond paa Bøen.


    Gunnild.

Eg heve inkje likat dat eg helder. Men vil de vita kvat eg trur? Eg trur aldri, at ho vil hava han Trond, og naar ho inkje vil dat, so verd dat inkje nokot av di.


    Aamund.

Aa, giv dat var sant. Men detta er ein Ting, som eg vil vita strakst. Eg gjeng beinast upp i Garden og leitar henne upp. Skulde eg no koma dar ogso for seint, so kunde eg daa segja, at eg var heimkomen i ein uheppen Time.


    Olav.

Ja, kunde detta lukkast, so vilde alt annat laga seg av seg sjølv. Og dat kann eg segja deg, at dat er Gjenta, som er havande; d’er dan snildaste Ungdom, som kann ganga i tvo Skor. Ho er lik si Moer, og dat var ei snild Kona; alt medan ho livde, var han Hermann ein gild Mann; sidan heve dat voret so ymist.


    Aamund.

Eg vil hava ei Vissa, og dat paa Timen.


    Gunnild.

D’er fyrst best. Ber fram Bøni di, so høyrer du, kor dat stend til. Eg torer inkje segja nokot, men eg tykjer, at eg heve ei god Von.

(Synger.)


(Mel. Aa vil du ha’ meg, so skal du faa meg.)

1. No er dat Tid, at du Ordet nemner
og segjer berlegt,Forfattarnote: aabenhjertigt. kor Hugen stemner;
og kvik og modig du vera maa,
dat vil ei Gjenta so gjerne sjaa.

2. Og lat so inkje all Voni fara,
um inkje Gjenta so braadt vil svara;
for slik ein Spurnad er alltid dryg,
og helst naar Vækja er ung og blyg.

3. Men hev’ ein fyrst fenget Rom i Barmen
so fær ein ogso eit Rom i Armen.
D’er stundom, ingen um Elsken veit,
og endaa er han baad’ varm og heit.


    Aamund.

Takk skal du hava, og mest fyre dat siste.


    Olav.

Lat oss no giva oss ut or Vegen; eg seer Mannen kjem gangande.

(De gaae ud til Venstre).

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ervingen

Da Ivar Aasen ga ut syngespillet Ervingen i 1855 var det det første skuespillet som ble utgitt på landsmål. Alle rollefigurene bortsett fra en snakker landsmål. Stykket inneholder flere kjente Aasen-sanger, for eksempel «Dei vil alltid klaga og kyta» og «Her er det Land, som hugar meg best».

Handlingen i stykket er knyttet til odelsretten til gården Flaavig. Gården tilhørte opprinnelig familien til Aamund, men ble solgt til Hermann Sauenbach. «Arvingen» Aamund kommer tilbake til bygda etter mange år på reise og forelsker seg i Hermanns datter.

I 1874 ga Aasen ut en revidert og forkortet versjon av skuespillet, og det er denne versjonen som er blitt utgitt i senere utgaver og brukt som grunnlag for oppsetninger. Teksten i bokselskap.no følger førsteutgaven fra 1855 og inkluderer også faksimiler av sangnotene som er trykket bakerst i utgaven.

Les mer..

Om Ivar Aasen

Ivar Aasen er kjent både i Norge og internasjonalt som skaperen av nynorsk skriftspråk, som dialektforsker og for sin arbeidsmetode. Han tilegnet seg store språkkunnskaper gjennom selvstudier i flere fremmedspråk og grammatikk.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.