Fykomfei

111Det var en gang et par velstående folk, som ikke åtte barn selv å glede sig ved her i livet, og ingen til å arve det som var efter dem, når den tid kom at de selv måtte vandre.

Ta til sig et barn som hørte andre til, og opdra det som sitt eget, våget de ikke; for ingen kunde vite om ikke de rette foreldrene en dag kom og krevde barnet tilbake, og så satt pleieforeldrene der ensommere enn før med savnet og de tomme stuene.

Så var det en morgen mannen var gått på arbeide, at kjerringen skulde til sommerfjøset og melke kuene.

112Best hun gikk, fikk hun se en ravn som satt i en furu med en nyfjæret ørnunge i nebbet.

«Å fy dig, din svarte røver du er, har du nu tatt levende unge av lunt reir igjen?» ropte hun og hyttet mot den med knyttneven.

Men ravnen slapp sig ned fra furuen og la ørnungen foran henne på veien og sa:

«Her har du bånungen du har gått og ønsket dig og sytt for at du ikke fikk. Ta den nu og stell vakkert med den; det er slettes ikke sikkert du får flere.»

Så lettet den på vingene og satte avsted høit over alle skogtoppene uten å se sig tilbake.

Men kjerringen tok ørnungen og tullet den inn i forklæet hun hadde på; og da hun kom hjem fra sommerfjøset, redde hun op seng til den i flattbrød kurven, fant frem et mykt lerret og en blondebete og tråklet sammen et ermeløst skjorteskapelse og klædde på ungen, og la den varlig mellem småputene i kurven.

Så slengte hun et plagg over hanken så ikke dagslyset fikk skjære i synet på den sovende lille skatten hennes, og satte kurven på benken i ovnskroken.

Da mannen kom inn til dugurd, kommanderte 113kjerringen ham til å gå på tippe tå.

Selv trimlet hun om på hoselest og sullet og lullet som om huset var fullt av vrangsøvde småbarn, og var ikke til å få et vettig ord av. Han satte sig stillferdig bortåt matbordet, rent sorgfull over at kjerringen hadde mistet det vesle vettet hun ennu hadde i behold.

Men så tok hun på å fortelle om alt som var hendt henne siden sist de taltes ved, og viste ham ørnungen som lå fredelig med lukte øielokk i flattbrødkurven, klædd i snehvit skjorte med kruset krave om halsen.

Mannen syntes akkurat som kjerringen at det var velsignet godt å ha eget barn i huset. Han tok og snekret sammen seng og laget matkopp til sønnen sin. Og kjerringen sydde bukse og trøie og strikket en pen rød topplue til nykomlingen; for deres sønn måtte da gå klædd som andrefolks barn.

Men ørnungen slapp å ha strømper og sko på kloføttene sine, og vingene var fri.

Det varte ikke lenge, så tok ungen til å flakse om på egen hånd, og så døpte de den for Fykomfei.

114«Min sønn Fykomfei!» ropte kjerringen straks ungen var unda øiesynet på henne, og Fykomfei kom flaksende og fulgte henne som en tro hund.

Men krevde mannen sin del av hyggen ved å eie barn og tok Fykomfei med på åkeren, gikk hun, som mor skulde være, svimesjuk og åtte hverken rist eller ro, før hun fikk lokket ham tilbake til sig igjen.

Så hendte det et år mannen var reist et ærend til byen, at det kom en fattigkjerring til gårds. Fykomfei satt i høisætet og hakket i sig rømmesoll av matkoppen sin, og mor hans satt ved siden og spant.

Fattigkjerringen neide ydmykt, ønsket freden i huset og lette sig plass nederst ved døren. Men gardkjerringen bad henne værsgod flytte sig inntil bordet og satte frem mat til henne.

Da hun hadde spist sig god og mett, sa hun:

«Siden du har så godt et hjertelag mot fattigfolk, skal jeg si dig hvad du skal gjøre forat det skal bli menneskeskapelse på ham som der sitter. Sankthansnatten klokken tolv vokser en fager blå blomme på gullforgylt stilk op i engen østenfor stuerøstet ditt. Den blommen skal du 115ta op med roten og koke te på den i nordrinnende vann og gi sønnen din teen å drikke. Men pass endelig på at han får i sig hver eneste dråpe, ellers går det galt.»

«Du skal ha takk for rådet,» sa hun som mor var, «men min sønn Fykomfei er mere enn vakker nok som han er, og jeg vil aldri ønske ham anderledes.»

«Det får du selv avgjøre,» svarte fattigkjerringen, «jeg nevner det bare for dig til takk for velgjort.»

Så bad hun farvel og ønsket Vårherre i huset i sitt sted og rustet videre med tiggerposen på ryggen.

Men kjerringen maktet ikke fri sig fra tanken på at hennes sønn Fykomfei kunde bli menneske.

Hun nevnte ingenting for mannen av det fattigkjerringen hadde sagt. Men da Sankthansnatten kom, gikk hun ut i engen, fant blomsten som vokste på gyllen stilk, og kokte te på den av nordrinnende vann.

Men da hun kom med teen inn til Fykomfei, var den altfor varm. Han måtte ikke brenne den pene, lille tungen sin på den glohete drikken, og hun blåste og smakte om den var passe varm både en gang og flere ganger.

116Straks koppen var tømt, revnet fuglehammen av Fykomfei, og han stod foran foreldrene i en ny skikkelse: fra beltestedet og op var han menneske, fra beltestedet og ned var han ørn, og begge syntes han var forferdelig å se på.

En slik vanskapning, som Fykomfei nu var blitt, vilde de ikke ha til sønn og arving. De tok fra ham alle lekene og den pene sengen og sluttet med godordene og godheten de hadde ødslet med da han bare var en ørnunge. Han måtte sove på filler i peiskroken sammen med hunden, og nøie sig med maten de selv ikke vilde ha. Kjerringen kalte ham aldri annet enn vanskapningen, og vondord slengte hun efter ham hvor han gikk og hvor han stod. Og mannen var ikke stort likere, han heller.

Fykomfei, stakkar, bet i sig alle vondordene og gjorde sig så liten og usynlig han kunde; og ingen åtte han av sine å klage sin nød for, venneløs og frendeløs som han var.

Straks han blev såpass gammel at han til nød kunde gjøre rett for føden, jaget mannen og konen ham vekk fra gården og forbød 117ham på det strengeste å sette sin klør innenfor deres gjerde. Han tok de få eiendelene han kunde kalle sine, og la ned i en løp og trædde løpen inn på staven, bad farvel og gav sig på vandring efter kongeveien. Brydde ikke de sig om ham, så brydde ikke han sig om dem, og i verden var det plass for dem alle.

Langt om lenge kom han til en stor skog hvor trærne var så svære at de skygget for himlen og for solen, så han gikk i skumring under trekronene. Som han gikk slik i sine egne tanker og nød freden og stillheten, fikk han se en ravn som hadde fått begge føttene fast i snare. Den flakset med vingene og stred for å komme løs, så det var en ynk å se på.

«Vent litt, så kommer jeg og hjelper dig!» ropte Fykomfei, trakk tollekniven ut av sliren og snittet over løkken i snaren så ravnen blev fri.

«Hvad er du for en snild gutt som kommer og hjelper mig i min store nød?» spurte ravnen.

«Ja det kan du nok spørre om,» svarte Fykomfei. «Engang var jeg ørnunge og gikk med folkeklær og blev krust for som om jeg var en prins. Da kalte mor min mig for Fykomfei.

118Siden blev jeg skapt om til halvt menneske og halvt ørn, som du ser, og da kalte hun mig for vanskapning og bytting og alt som stygt var. Og nu har de som engang var foreldrene mine og var snilde mot mig, jaget mig hjemmefra for å bli kvitt synet av mig.»

«Å stakkars dig!» sa ravnen. «Bli her og vent på mig, så skal jeg flyve til verdens ende efter en lægeurt til dig. Når du tygger på den, blir du løst ut av den del av fuglehammen som ennu plager dig, og du blir menneske overalt!»

«Jeg er like glad om å bli menneske,» svarte Fykomfei. «Gjør mig heller til en ørn, så jeg kan feste bo der menneskene ikke når å gjøre mig ondt.»

«Du snakker som du har vettet til,» krasket ravnen. «Du og jeg er brødre, og vi er begge født i kongens gård. Da du var et vergeløst barn, kastet en heks ørneham på dig, og mig skapte hun om til en ravn. Det var jeg som la dig foran føttene på henne som tok dig til sig som sitt eget barn og var god mot dig. Og hadde hun ikke av bare omhu for dig smakt på blomsterteen, hadde du nu vært løst av hammen.»

Dermed så fløi ravnen, og Fykomfei 119satte sig på en morken trestamme og grov frem av trøielommen en stenhard brødskalk. Sulten plaget ham, og han var glad han hadde noget å bite i, selv om skalken var både muggen og hård.

Mens han satt der, kom en liten mus tuslende frem under trestammen.

«Å kjære dig, gi mig en eneste liten smule å stille suget med, jeg er så sulten, så sulten.»

«Vær så god!» sa Fykomfei og slapp en brødkrum ned til den.

«Rop på mig hvis du kommer i nød,» pep musen og smatt under stammen med brødkrummen i snuten.

Men ventetiden blev lang for Fykomfei. Han strakte sig på stammen og sovnet. Da han våknet, var dagslyset borte, og gjennem mørket lette han efter et lunt sted å krype i ly under for svarteste natten.

Du Fykomfei, du Fykomfei,

du fryser ikke så hårdt som jeg,

sa det like bak ham, og da han snudde sig for å se hvem det var som snakket til ham, stod en fæl, gammel heks av en kjerring og glante på ham med glorøde øine.

«Kom og still dig inn til ryggen min, du, så varmer vi hverandre, til bror din kommer 120tilbake med lægeurten,» sa kjerringen.

«Gjør det ikke, Fykomfei!» sa det oppe fra luften. Det var ravnen som vendte tilbake fra sin flukt til verdens ende, og kjerringen smatt bort.

Ravnen slapp sig ned ved siden av Fykomfei. «Nu var du i stor fare, du hjemsøkte bror min,» sa ravnen. «Den gamle kjerringen var heksen som kastet fugleham på oss, og hadde hun nu fått klørne i dig, var du aldri blitt menneske mere.»

«Har du lægeurten med dig?» spurte Fykomfei.

«Jeg hadde den i nebbet, men mistet den da jeg blev nødt til å rope en advarsel ned til dig; men vi finner den nok når det blir lyst,» sa ravnen og puttet hodet under vingen.

Men Fykomfei kunde ikke sove. I lysskimret fra stjernene stirret han på den svarte, tette fjærhammen til bror sin. Riktig en vakker fugl var han, og det var kanskje ikke så underlig at menneskene følte avsky mot ham selv, som hverken var fugl eller menneske.

Straks det lysnet av dag, tok brødrene på å lete efter lægeurten. De lette i lyngen 122og i mosen og mellem grenene på trærne, men like fåfengt var det, og ravnen som hadde hentet den, blev så full av sorg at hjertet dens var nær ved å briste.

Da kom Fykomfei til å tenke på det musen hadde sagt, og han ropte høit på den.

«Du trenger ikke rope så høit at du vekker hele skogen,» pep musen. «Jeg sitter her like ved dig, og urten har jeg tatt vare på; her har du den.»

Fykomfei bøide sig og tok op et tykt, grønt blad som han puttet i munnen. Det smakte beskt da han tygget det, men da han vel hadde svelgjet det, revnet resten av ørnehammen, og han stod der i hele sin ungdoms fagre vår.

«Ta nu tollekniven din og kutt hodet av mig,» sa ravnen; og Fykomfei gjorde som bror hans sa, og ravnen blev til en fager prins han også.

Da kjente de noget klamt famle om nede ved føttene. Det var heksen som hadde sneket sig frem og prøvde fange den vesle musen, som ikke maktet lee på sig av bare skrekk.

«Hugg du, så holder jeg,» skrek Fykomfei og grep fatt i styggetinget, mens bror hans fikk trukket sverdet av skjeden og hugget henne midt i to ved midjestedet.

123Med det samme hun døde, vrimlet det frem med prinser og prinsesser som hun hadde moret sig med å skape om til fugler og til firføttede dyr. Nu var de frelst og takket og velsignet brødrene for redningen. Men vakrest i hele flokken var den lille musen. Henne valgte Fykomfei til kone, og bror hans tok en av de andre.

Så skiltes flokken, hver drog hjem til sitt og sine, og Fykomfei og prins Ravn fant foreldrene i live, og gleden over gjensynet blev stor.

Og snipp snapp snute, her er eventyret ute.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.