Jomfru Rosenving på Santavajasø

81Det var en gang en fisker som hadde stuen sin nær ved en kongsgård. Han og kjerringen hans var fattig på alt så nær som på barn; men dem yrte det av både ute og inne, og foreldrene visste mange ganger ikke hvad de skulde gripe til for å skaffe mat og klær til den tallrike ungeflokken sin.

Så var det en dag mannen rodde og råk rundt strand og skalle efter kokefisk til kongen, at det plutselig dukket op av havdypet et forferdelig, fælt troll og hugg klørne i båtsripen.

82«Får jeg ikke den gutten konen din bærer under beltet, skal jeg knuse både dig og båten din!» skrek det.

Mannen blev livende redd, som ventelig kunde være, og bad vakkert for sig og for den uskyldige lille bånsungen som ennu ikke hadde sett dagens lys. Men trollet blev ved sitt: Gutten vilde det ha, og gutten skulde det ha; men ikke før han hadde fylt sitt femtende år. Da skulde faren skyve ham på havet i en åpen båt uten årer og uten seil.

Og så fikk de huske på ikke å døpe ham, ikke nevne Guds navn over ham og ikke lære ham å lese.

Til gjengjeld skulde mannen aldri mangle fisk på kroken; og velstanden hjemme i stuen hans skulde bli mangedobbelt så stor som fattigdommen han hadde slept på siden han satte fot under eget bord, sa trollet. Og mannen torde ikke annet enn å føie det. Barnet skulde det få, når den tid kom det selv hadde fastsatt, og så slapp trollet båten og dukket til bunns.

Men gråt og låt blev det på kjerringen da hun fikk høre det mannen hadde gjort. Hun tålte næsten ikke å se gutten og brydde sig lite om ham under opveksten, og han 83blev gående som en bytting mellem de andre søsken. Når han bad om å få lære å lese, sa de han var for dum til å forstå bokstavene. Ikke fikk han gå på skolen, og ikke fikk han bli med til kirke om prekensøndagene.

Straks han blev såpass stor, sendte de ham til skogs for å gjæte krøtterne. Det nyttet ikke at han bad om å slippe når været var altfor surt, i vei måtte han, og han laget sig en hytte av stein i utmarken og gjorde op varme og koste sig så godt han formådde.

Av de andre gjæterne lærte han å lese og skrive; og nogen konfirmanter som gikk over skogen, tok og døpte ham på moro og leste over ham akkurat som de hadde hørt presten gjøre det med barnene i kirken. De gav ham en salmebok og en katekisme, og han blev sjeleglad og tok og gjemte 84bøkene på bare barmen forat de ikke skulde ta dem fra ham hjemme.

Den dagen han fylte femten år, bad faren ham bli med sig ut efter kokning.

Den som blev glad, det var gutten. Aldri hadde faren gitt ham lov til å bli med i båt før, og han sprang nedover sjøveien og hoppet inn i båten. Den lå bunden til en stolpe uten årer og uten seil.

Faren tok og løste festet og gav båten et puff så den fôr fra land. Så snudde han sig og gikk op sjøveien uten å se sig tilbake, enda gutten ropte og bad ham komme og berge ham i land.

Men båten rak så fort, så fort, at før gutten vant sanse sig, var han ute på ville havet, hvor ingen kunde høre at han ropte om hjelp. Han tørket vekk tårene, bad sin sjel Gud i vold og tok frem salmeboken han bar på barmen, og satte sig i bakskotten til å lese.

Best han satt, tok det til å knitre og brenne i fremstavnen på båten, og varmen kom nærmere. Det brente i esing og det brente i toft; men da det også tok på å ryke av trebunnene han hadde på føttene, blev han fælen og hev salmeboken inn i varmen og nevnte Guds navn.

85Straks sluknet ilden, og båten var like hel, og det fantes ikke såpass som en svieflekk på den.

Men gutten tok frem katekismen og satt med den mellem hendene, for det gav slik trygghet, syntes han.

Men best det var, røk det op med storm og sjø, så båten holdt på å gå rundt med ham. Han skjønte at nu var hans siste stund kommet, og han foldet hendene om boken og bad fadervåret. Men så skjedde det underlige, at efterhvert som han nevnte de hellige ordene, stilnet stormen, og da han var kommet til amen, lå havet blankt som et speil.

Nogen tid til å glede sig over frelsen fikk han ikke, for straks stormen hadde lagt sig og havet var blitt blankt, tok det på å bevre og skjelve, og op av dypet dukket et fælt troll med flammende ildsluer ut av neseborene og et gap som en vidåpen naustdør. Det stilte like på båten, ferdig til å sluke både den og ham; men han tok og slengte katekismen inn i gapet på det, og straks sank det som en annen blyklump ned i havsdypet.

Nu var gutten så utkjørt og trett av all trollskapen og skrømtet han hadde vært ute for, at han sovnet der han satt, og våknet 86ikke før eftermiddagssolen stakk i øinene på ham. Da stod båten i gresskanten på en hvit, fin sandfjære, og rundt omkring vokste det trær med de deiligste frukter, tifold lekrere enn dem han hadde sett på trærne i kongens have. Og vakre fugler fløi mellem trærne og kvitret og sang, så en død kunde levne op om han var både kold og stiv.

Først trodde gutten at han lå og drømte; men da et eple falt ned på brystet hans, og han kunde gripe det med hendene og spise det, forstod han at han var våken, og skrevde ut av båten og gav sig på vei til et stort slott han skimtet mellem trærne.

Alle dørene stod på vid vegg, og han gikk fra værelse til værelse uten å treffe en levende sjel. Men fullt av folk måtte det være, for det lo og pratet omkring ham og gikk i dørene og skrapte med stoler.

I en stor sal stod et fint, dekket bord med all slags god mat og vin, og han satte sig bortåt og tok for sig av rettene.

Der sat fullt om bordet før, for kniver og skjeer og gafler rørte sig, og mat blev budt om og forsvant, den ene retten efter den annen. Men da den tolvte retten kom, hevet alle vinglassene sig op fra duken, og en blid stemme sa:

87«Skål, og velkommen til jomfru Rosenving på Santavajasø!»

Gutten så op fra tallerkenen, og midt foran ham satt den deiligste jomfru et syndig menneske kunde se for sine øine. Hun skinte fagrere enn solen, og på venstre siden av henne stod kammerjomfruen hennes, og hun var som stjernene, og på den høire siden stod husjomfruen, og hun lyste som månen.

«Vi er usynlige,» sa jomfru Rosenving; «men vil du oss noget, kan du bare nevne en av oss ved navn, så blir vi synlige det blunket du taler ved oss.

Ellers kan du skalte og valte med allting her som om det var ditt eget. Alene er du ikke. Det vrimler av folk om dig hvor du går og står, og du kan godt snakke til dem, om du ikke ser dem, og de vil hjelpe dig til rette og si dig beskjed om det du ber om.»

Ja gutten slog sig til ro, han, og syntes aldri han hadde hatt det så godt.

Men før året var omme, tok han på å sture og lengte hjem til foreldrene og til stedet hvor han var alet.

«Hvad er det som feiler dig?» spurte jomfru Rosenving.

«Å jeg går og lengter efter å fortelle 88foreldrene mine at jeg lever og har det godt,» sa gutten.

«Vil du love å komme tilbake til mig, og vil du la være at nevne navnet mitt mens du er borte, skal jeg nok lage det slik at du kan få komme hjem en tur,» sa hun.

Ja, det kunde gutten love, og så trakk hun en ring av fingeren sin, brøt den midt i to og bandt den ene halvparten fast i håret hans. Så fikk han den blankeste rustning som fantes på slottet, og en kullsvart hest med gullsal og gullsko og gullbissel.

Til slutt gav hun ham et par stålhansker, og de var slik, at hadde en dem på, kunde en ønske sig dit en vilde.

Gutten trakk dem på, bad farvel og takket for sig og ønsket sig hjem til foreldrene sine, og straks satt han på hesten utenfor døren til mor sin.

Det blev et svare opstyr inne i huset da de så den fine riddersmannen. Det måtte minst være kongen selv, mente de, og de bukket og neiet og krøkte sig for ham det beste de vant.

Men da de drog kjensel på sønnen, blev gleden himmelhøi, og grannfolk og skyldfolk kom flokkevis for å glo på det miraklet av en gutt som var sluppet levende fra sjøtrollet.

90Da kongen fikk høre at gutten var kommet igjen, skikket han bud på ham og befalte ham å møte på slottet næste dag i betimelig tid.

Gutten så gjorde. Og alle han møtte, stanset op og glodde på ham, for han var gildere enn den gildeste prins, og kongen sa han vilde ha ham til dattermann.

«Takk som byr,» sa gutten, «men jeg har kjæreste før, jeg, og det en som er både snild og vakker.»

«Å, vakrere enn eldste datteren min er hun vel ikke,» mente kongen og skikket bud på prinsessen.

Gutten skottet såvidt på henne, da hun pyntet og pen trådte inn i salen.

«Hun er ikke tolvteparten så vakker som husjomfruen til Jomfru Rosenving på Santavajasø,» sa han.

I det samme stod husjomfruen der. «Hvad befaler min herre?» spurte hun og neiet dypt for ham.

«Jeg vil dig ikke noget,» sa gutten, og borte var hun.

Kongen lot hente næsteldste datteren. Men gutten mente at hun ikke var tyvendeparten så pen som kammerjomfruen til jomfru Rosenving på Santavajasø.

I det samme stod kammerjomfruen der.

91«Hvad befaler min herre?» spurte hun og neiet dypt for gutten.

«Jeg vil dig ikke noget,» sa han,og borte var hun.

Men kongen blev harm og lot hente yngste datteren, og hun var så fager og lys at maken hennes ikke fantes i syv kongeriker.

«Hun er da vel vakker nok for dig,» sa han.

«Å, jomfru Rosenving på Santavajasø er hundre gange vakrere,» sa gutten.

I det samme stod jomfru Rosenving der og smelte gutten en under øret.

«Minnes du nu hvad jeg bad dig om!» sa hun, og borte var hun.

Den forgylte rustningen flaknet av gutten, og han stod der i de fattige fillene han hadde på da han blev sendt til sjøtrollet av far sin. Og hesten var borte, og hanskene var borte. Og ikke én av alle dem han spurte, hadde hørt om Santavajasø.

Men gullringen som jomfru Rosenving hadde festet i håret hans, den hang der, men det sanset han ikke å kjenne efter.

Men gutten skulde og måtte tilbake til Santavajasø og jomfru Rosenving, og så gav han sig på vandring blåne op og blåne 92ned, og langt om lenge kom han til en skrøpelig, liten stue i kanten av en stor skog. Han banket på ytterdøren og sa: «Lukk op, kjære bestemor!» og en gammel, kroket kjerring kom stavrende med krykke og stokk og åpnet for ham.

«Nu har jeg levd i tre hundre vedfall, og ingen har kalt mig bestemor, og kan jeg gjøre dig noget bestemorsstykke, så skal jeg sikkert gjøre det,» sa hun.

«Du kan ikke gjøre mig større bestemorsstykke enn å føre mig til jomfru Rosenving på Santavajasø,» sa gutten, han var så trett og utkjørt at han mest ikke orket stå på benene.

Men kjerringen hadde aldri hørt om Santavajasø; men hun åtte alle fuglene, kanskje en av dem hadde greie på hvor øia lå, og kunde føre ham dit.

Og så blåste hun i et digert bukkehorn, og alle fuglene kom, men ingen hadde fløiet over et sted som hette så.

«Det var riktig leit dette,» sa kjerringen, «men jeg har en søster, som bor sju blåner herifra. Hun eier alle fiskene, kanskje en av dem vet om Santavajasø.»

Og så satte hun frem mat og drikke for gutten og stelte med de såre føttene hans og redde op seng til ham på benken i ovnskroken. 93Hun skulde nok passe på å vekke ham straks det lysnet så pass av dag at han kunde se å ta sig frem gjennem skogen.

Tidlig næste morgen bad han farvel og takket for sig, ferdig til å ta fatt på de sju blånene han måtte over før han kom til henne som hersket over alle fiskene.

«Du kan få låne katta mi å ri på,» sa kjerringen, «og når du er fremme, skal du slå den under venstre øret, så renner den hjem til mig av sig selv.»

Den som blev glad var gutten! Han satte sig skrevs over katteryggen, og avsted bar det. Snart løp den under trærne, snart for den i lange byks fra topp til topp, og før dagen var slutt, var han fremme. Han dasket til katta under venstre øret, og straks snudde den og for hjem igjen som en utskutt pil.

Nederst ved fjæren lå en fattigslig, liten hytte. Gutten banket på døren og sa: «Lukk op, kjære bestemor!»

En eldgammel kjerring kom hinkende med nesen til stav og lukket op.

«Nu har jeg levd i seks hundre vedfall, og ingen har kalt mig bestemor, og kan jeg gjøre dig noget bestemorsstykke, så skal jeg gjøre det!» sa kjerringen.

«Du kan ikke gjøre mig større bestemorsstykke 94enn å føre mig til jomfru Rosenving på Santavajasø,» sa gutten.

«Det navnet har jeg aldri hørt; men jeg eier alle fiskene, kanskje en av dem kjenner veien og kan bære dig frem,» sa hun.

Og så blåste hun i et bukkehorn, og fiskene kom stimende til stranden; men ikke en av dem hadde vært ved Santavajasø.

«Det var leit dette,» sa kjerringen. «Men jeg har en søster som bor sju blåner herifrå. Hun er eldre enn mig og eier alle vindene, kanskje hun kunde hjelpe dig.»

Og så stelte hun gutten godt med mat og drikke og lot ham ligge på benken i ovnskroken til det lysnet av dag. Siden lånte hun ham katten sin til skysshest; men han måtte ikke glemme å fike den under venstre øret når han var fremme, sa hun.

Og katta sprang med ham blåne op og blåne ned til de kom til en mosegrodd hytte på et nakent fjell.

«Her er det,» sa katta, og gutten slo den under venstre øret, som han var bedt om, og hjemover for den som en utskutt pil.

Gutten banket på døren, men det var ingen som svarte, og så trykket han på klinken og gikk inn.

95Der satt en sammenkrøket, eldgammel kjerring og grov i ildmørjen med nesen sin.

«Goddag, kjære bestemor!» sa han og strøk luen av.

«Nu har jeg levd i ni hundre vedfall, og ingen har kalt mig bestemor, og kan jeg gjøre dig noget bestemorsstykke, så skal jeg gjøre det,» sa hun.

«Du kan ikke gjøre mig større bestemorsstykke enn å føre mig til jomfru Rosenving på Santavajasø,» sa gutten.

«Det navnet har jeg aldri hørt før,» sa kjerringen. «Men jeg eier alle vindene, kanskje en av dem kan gi beskjed.»

Og så blåste hun i et digert bukkehorn, og de kom alle så nær som nordenvinden.

Hun blåste igjen, og en gang til, og så kom den hujende og tutende og slengte sig aldeles utblåst ned på fjellet utenfor hytten.

«Hvad er det du somler med, så du ikke hører når jeg blåser på dig?» spurte kjerringen.

96«Å jeg svippet bare nedom Santavajasø og kostet brudgomsklærne til ham som skal stå brudgom med jomfru Rosenving,» peste nordenvinden, den kunde næsten ikke få mål for sig.

Hadde han gjort den turen uten å spørre henne om lov, skulde han værsågod gjøre den om igjen nu straks med gutten på nakken.

Og det hjalp ikke alt det nordenvinden pep og bad for sig. I vei skulde han, og i vei bar det langt og aldri så langt over storhavet og bortenfor der. Men da de var fremme, var nordenvinden så utkjørt, at den datt ned på den hvite sandfjæren og sov i tre samfulle dager uten å røre på et lem.

Men gutten sprang op til slottet, og der var det bryllup efter alt bråket å dømme, men folk så han ikke.

Da han steg op trappene, lå all den uhumskhet som fantes i sjøen, og sprutet edder og galle efter ham. Men han gikk bent frem til han kom til storsalen, hvor alle gjestene var samlet.

Ved øvre bordenden satt sjøtrollet med eldgufsen ut av neseborene, og ved siden satt jomfru Rosenving, så hvit, så hvit som et sneblekt laken.

97Men rundt bordet satt fullt av havtroll og draug; både dødt og ikke dødt, hodeløst og fotløst om hverandre, og det ene var fælere og ufysligere enn det andre å se på.

Men jomfru Rosenving tok en halv gullring frem av barmen og holdt den slik at alle kunde se den.

«Jeg gifter mig ikke uten med ham som har den andre halvparten av den ringen jeg nu holder i min hånd,» sa hun.

«Det gjelder bare til sola går i hav i kveld, og siden er du min enten du piper eller skriker,» skrek sjøtrollet.

Men alle bryllupsgjestene rundt bordet fikk det travelt med å bryte fingerringene sine i to og prøve om halvparten passet til den jomfruen holdt. Men de var så digre og vide at en gjerne kunde brukt dem til klave på en okse.

«Har ikke du nogen sundbrøten ring du kunde ha lyst til å prøve?» spurte bruden og vinket på gutten at han skulde komme dit hun satt.

Han famlet i håret sitt, fant ringen og rakte den frem. Og den passet akkurat.

«Nu har du frelst mig, og dig vil jeg gifte mig med!» sa jomfru Rosenving.

«Tvi være dig, din bytting,» freste sjøtrollet 98og la på dør med alt det fæle herket sitt efter sig og bent på sjøen.

Og straks blev det usynlige synlig; og hoffolket til jomfru Rosenving på Santavajasø, som hadde vært forhekset av sjøtrollet sammen med henne, flokket sig om henne og gutten, og var så lykkelig at de ikke visste hvad fot de skulde stå på for bare glede.

Og så holdt gutten bryllup med jomfruen, og er de ikke døde, så lever de ennu.

Og snipp, snapp, snute, nu er eventyret ute.

Og tipp, tapp, tynne, nu kan du begynne.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.