Eventyr

av Regine Normann

Kveita

124Det var en gang en mann som var reist ut på sjøen for å dra kveitevaden sin. Han halte og han drog, men det fantes ikke fisk på krokene før han kom til den siste. Der hang det en lubben småkveite og slo med sporden og sprellet og vrikket og gjorde all den motstand den formådde for å komme sig løs. Og glad var mannen, da han endelig fik vippet den over båtripen.

«Ta og skjær mig i ti beter,» sa kveita.

125«To skal du gi kjerringen din, to skal du gi merra, to skal du gi bikkja, to skal du plante i kålhagen, og to skal du hive på sjøen.

Men gallen min skal du dele og ha på to glass og sette dem på øverste hyllen i kråskapet på stuen.»

Ja, mannen gjorde som kveita bad ham; og før året var omme, fikk kjerringen hans to velskapte gutter, merra to viltre foler, bikkja to gilde hvalper, og i kålhagen vokste det op to prektige sverd.

Men de to betene som han kastet på sjøen, blev til to villender, og når tvillingguttene lekte sig nede ved fjæren, kom de svømmende fra utholmene og tok del i leken.

«Rop på oss hvis dere kommer i nød,» sa de, og det lovte guttene.


Så gikk det nogen år. – Tvillingene vokste fort og blev større og sterkere og mere for sig enn barn i deres alder brukte være, og en dag gikk de til far sin og bad om lov til å dra ut i verden og prøve lykken.

Han sa ikke nei. De fikk hver sin hest og hver sin hund og hver sitt sverd og hver sitt glass med kveitegalle.

126Så bad han dem ikke å glemme hvad folk de var kommet av, og formante dem til å stå sammen i farens stund, og det gav de ham hånden på, bad farvel med foreldrene og red av gårde.


Da de hadde ridd en dagstid eller kanskje det var mere, kom de til en korsvei dypt inne i en stor skog.

«Her må vi skilles,» sa den førstefødte tvillingbroren. «Vil du ri mot øst, så rir jeg mot vest, og vil du ri mot sør, så rir jeg mot nord. Men glem ikke å se på glasset dit hver kveld før du sovner. Er gallen grønn, er alt vel, men er den rød som blod, er jeg i stor fare, og du må komme og hjelpe mig, akkurat som jeg kommer og hjelper dig straks jeg ser du er i nød.

Men vil du som jeg, så legger vi navn på dyrene våre før vi skilles. Min hest skal hete Lynsnar, hvad kaller du din?»

«Trampihjel, og hunden min skal hete Spør ham,» svarte den yngste tvillingen.

«Da kaller jeg min for Liksomdu,» sa den eldste tvillingen.

Så bad de farvel og ønsket hverandre lykke på ferden, og den yngste tvillingen red mot vest og bror hans mot øst.

127Da den yngste tvillingen hadde ridd en stund, tok veien på å smalne til den endte i en sti, ikke bredere enn at hesten måtte gå i skritt. Skogen stod som en tett vegg på begge sider av stien, og trærne var så høie at de skygget både for solen og dagslyset, og hadde han ikke hatt hesten og hunden sin til selskap, hadde han rent mistet motet, ung og uvant som han var ved å være borte fra tvillingbror sin.

Hele dagen red han, og da det lakket mot kveld, kom han til en åpning i skogen. Der lå et tjern krinset inn av skog på tre sider, og på den fjerde var en stupbratt fjellvegg.

Han red frem til bredden, slapp hesten sin på beite og gjorde op et bål.

Så fant han frem fiskesnøret sitt, hengte agn på kroken og slengte den utpå for å se om der var fisk.

Han fikk napp med en eneste gang, det var en mørk, stor aure, og han tok og rensket den og grov den ned i ildmørjen; og Spørham satt ved siden og ventet på sin part.

Best de satt der og koset sig ved bålet, tok vannet i tjernet på å skvalpe over alle bredder. Et fælt troll med faks som en hest og en kjeft så vidåpen at det rummelig 128kunde slå en båt med opreist mast og seil inne i den, valt op midt ute på dypet og tok på å slafse i sig av all gjørmen og mudderet som hadde hengt ved det nede fra vassbunnen.

Men så fikk det teven av gutten som satt og stekte fisk inne på strandbredden.

«Hvem er det som stjeler av min fisk?» skrek det, så gjenlyden ljomet tilbake fra fjellveggen.

«Den var min før den var din!» ropte tvillingen tilbake, han var ikke skuggredd ved at være toene med et troll inne på storskogen senkvelds.

Trollet remjet stygt og fosset mot land.

«Hvad heter hunden din?» spurte det og tøide det fæle, faksgrodde hodet sitt op av vannet for å nå den og få den innenfor tanngarden.

«Spørham,» svarte gutten og lo enda han så at trollet hadde et tykt panser av skjell nedover halsen og ryggen, så det blev uråd for ham å få sverdet sitt til å bite der.

«Det var dig og ikke bikkja jeg spurte!» brølte trollet og glefset efter ham.

«Min hest Trampihjel!» ropte tvillingen, og i det samme kom hesten galopperende ut av skogen og til å trampe på hodet og 130nakken og halsen til trollet med de veldige, jernskodde hovene, så panseret brast i tusen beter.

«La nu mig komme til,» bad tvillingen, han drog sverdet av skjeden og skilte trollhodet fra kroppen med ett eneste hugg. Kroppen sank til bunns, men hodet blev liggende tilbake på bredden. Og gutten dyppet lommetørklæsnippen sin i blodet, for han hadde hørt at trollblod gav ti manns styrke og fridde fra skrømt.

I det samme tok det på å ringle og single i løvet på alle trærne rundt tjernet, og op av vannet dukket et slott av det reneste gull med søiler og svalganger og med lys i alle vinduene.

Da han hadde glant på slottet både lenge og vel, lot han Spørham og Trampihjel bli igjen utenfor, men selv gikk han inn slottsporten. Det hørtes ikke en lyd, og levende skapning var ikke å se.

Han steg op trinene i gulltrappen og ruslet inn. Fra sal til sal gikk han, og allesteds lavet det av alskens stas og herlighet, langt overflødigere enn menneskelig forstand formådde å fatte.

I den innerste salen lå en jomfru på en seng av gull og sov. Hun var hvit og rød som melk og blod og fager som en av 131Guds egne engler; men enda han snakket til henne og rusket borti henne og prøvde at få henne våken, sov hun like fast.

Så kysset han henne på munnen, ripet navnet sitt inn i gullveggen over sengen og gikk ut av slottet alene som han var kommet inn i det.

Da det første gry av dag synte sig på østhimlen, spente han salen på Trampihjel, plystret på hunden og red vekk fra slottet.


Blåne op og blåne ned red han, og langt om lenge kom han til en kongsgård. Han gikk inn til kongen og bad om tjeneste til sig selv og stallrum og fôr til hesten sin.

Kongen likte ham godt og gav ham plass blandt sine riddersmenn; og maken til Trampihjel fantes ikke blandt alle hestene på stallen.

Kongen var noget til års, men dronningen var ung og leken og for og svinset og gjorde sig til for mannen sin. Likevel merket tvillingen snart at kongen var tung til sinns, og da han spurte de andre riddersmennene, fikk han vite at kongen hadde vært gift før og hatt to døtre med den første dronningen.

Da hun døde, sørget han svært. Men litt 132efter litt mildnet sorgen. Han hadde jo de to døtrene sine å trøste sig ved. De var vakre som Guds klare dag og ømme og godhjertede mot fattig og rik, så det var som et himmerike å være på slottet.

Men en høstnatt i forrykende storm forliste et skib på havet utenfor kongens gård. En fremmed prinsesse drev i land på en planke, og henne blev kongen så glad i at han tok og gjorde henne til dronning, enda ikke en levende sjel kunde si ham hvor prinsessen var kommet ifra.

Dagen efter bryllupet var det stor fest med lek og alskens opvisning. Men eldstedatteren snek sig vekk fra gjestene og all moroen og gikk ned til stranden og satte sig på en bergnabb. Hun saknet mor sin og fant det sværere enn hun kunde orke å bære å se en annen på hennes plass.

Da ungdronningen merket at prinsessen var borte, lurte hun sig efter henne uten at nogen så det, og drysset et hvitt pulver over hodet på prinsessen som satt hensunket i all bedrøvelsen og ikke sanste at hun kom.

Ikke før var pulveret drysset, så mistet prinsessen sin menneskeham og blev til en sort svane, og med et sårt skrik lettet hun vingene og fløi utover havet.

133Men på slottet blev det stort opstyr da de merket at den eldste prinsessen var borte. De lette efter henne både høit og lavt og skikket bud til nabokongene for å spørre om hun var kommet dit, men like lite hjalp det.

Kongen var så bedrøvet at han hverken kunde sove eller spise; men da gjorde ungdronningen sig dobbelt lekker og trøstet ham med at datteren hans sikkert fant veien hjem igjen, naar bare fortrytelsen over å ha fått stemor i huset hadde gitt sig.

Så var det en dag kongen var på jakt. Ungdronningen og yngsteprinsessen og en hel flokk riddersmenn var også med.

Best de red og var glad til sinns alle som en, brøt et troll frem av den tetteste 134storskogen, tok prinsessen ut av ridesalen og strøk inn i skogen med henne.

Det blev en jammer og en opstandelse! Kongen raste av harme og sorg, og riddersmennene sprengte efter trollet. Men skogen stengte, og da de fikk hugget sig vei, var hun ingensteds å se.

Men fra den dag var kongen en sorgens mann, og han lot ungdronningen styre og bråke som hun selv vilde.


Den yngste tvillingen gikk og grundet på det han hadde hørt; og da han hadde grundet både lenge og vel, gikk han til kongen og bød sig til å lete efter prinsessene.

«Jeg tror jeg vet hvor den ene er,» sa han, «og finner jeg først den ene, blir det vel en råd til å få opspurt den andre også.»

«Du finner dem aldri,» klaget kongen mismodig. Men ungdronningen sa han skulde bare dra i vei og gav ham et lite glass med en styrkedrikk, i tilfelle han blev så sliten og nedfor at motet forlot ham.

Tidlig om morgenen red han ut av kongens gård og tok veien tilbake til skogen og tjernet med gullslottet. Han red blåne op og blåne ned, og langt om lenge var han fremme der hvor skogen begynte.

135Men da han skulde se sig om efter stien han en gang hadde fulgt, kom en tett tåke krypende langs med jorden, og det var umulig å ta sig frem for mann og hest.

Men frem skulde han, og frem måtte han, og i sin nød kom han til å huske på anden, og han ropte på den.

Ikke før var ordene sluppet ham ut av munnen, så suste det av rappe vingeslag gjennem tåken, og anden var der.

«Følg mig,» sa den og fløi foran til de kom til tjernet med gullslottet.

«Takk skal du ha!» sa tvillingen og gav sig ikke stunder til å røre ved nisten, enda han var både sulten og trett, men gikk inn på slottet og vandret gjennem alle salene til han kom til den sovende jomfruen. Hun lå som han hadde forlatt henne, og navnet hans stod ripet inn i gullveggen over sengen.

Han kalte på henne og strøk henne over håret og bad henne så vakkert om å våkne, så skulde han føre henne hjem til far hennes. Men hun sov like fast.

Som alt er fortalt, tvillingen hadde ridd dag ut og dag inn og attåt vimret om i tåken. Han var trett og han var sulten, og så tok han en slurk av styrkedrikken ungdronningen hadde gitt ham med på veien.

136Men ikke før var drikken sunket ned gjennem halsen hans, så stupte han tversover sengen og sov som en sten.


Den eldste tvillingen red på Lynsnar mot øst, og Liksomdu diltet efter.

Da han hadde ridd, jeg vet ikke i hvormange døgn, kom han til en fjord, og han steg av hesten for å lete sig tak over hodet, mens han ventet på en leilighet til å komme over fjorden.

Han fant en liten jordhytte uten dør og uten vindu; men han hadde da ly for regn og blåst, og han tendte op varme på peisen, laget sig et leie av granbar og tok frem nisten sin. Gjennem døråpningen så han fjorden, som lå blank og speilte himmelen og solen som sank bak tretoppene langt borte på andre siden fjorden.

Da bruste en sort svane forbi. Den sang så vakkert, og i skyndingen skimtet han en gyllen krone på hodet dens.

Ut fra land fløi den til en skogklædd holme omtrent midtfjords. Der blev den borte.

Hele natten og næste dag tenkte han ikke på annet enn svanen og ønsket han skulde få se den igjen. Det fikk han også. Om kvelden da solen var ved å gå ned, kom 138svanen brusende forbi hytten hans, og gullkronen skinte blank i solglansen.

Ut til holmen fløi den, og eldste tvillingen lovte med sig selv at dit skulde han også, om han så skulde trå blod i sin egen sko for å komme dit.

Da han hadde sittet og grundet en stund, ropte han på villanden, for større nød enn den han nu var stedt i, kunde han aldri opleve.

Ikke før var ordene sluppet ham ut av munnen, så var anden der.

«Før mig ut til holmen,» sa han; og anden bad ham sette sig op på ryggen hennes, så skulde hun frakte ham over.

Han gjorde som hun sa, og Lynsnar og Liksomdu fulgte efter på svøm.

Inne mellem trærne på holmen skimtet det frem et lysskjær, og han gikk efter det og kom til en vakker, liten stue. Det røk av pipen, og gjennem vindusrutene så han en deilig jomfru med utslått hår gå og stelle i stand mat til sig.

Han banket på døren, steg inn og bad freden i huset.

«Freden igjen,» svarte jomfruen. «Men hvordan er du, som hverken er fugl eller fisk, kommet hit ut til holmen min,» spurte hun.

139«Å, jeg kom på min egen måte, jeg,» svarte eldste tvillingen og satte sig på krakken nede ved døren.

Da hun hadde fått maten på bordet, bad hun ham sette sig bortåt og ikke forsmå det ringe hun hadde å by på, og hun slapp å be ham to ganger.

Siden blev de sittende og prate sammen. Han sa hvem han var, og hun fortalte at hun var en forhekset prinsesse. Om dagen var hun en sort svane, og om natten var hun menneske og holdt til i stuen herute på holmen. Det var andredronningen til far hennes som hadde kastet svaneham på henne, og løst blev hun ikke av trolldommen før hun som gjorde det lå lik.


Hver morgen straks dagen rant, krøp prinsessen i svanehammen og fløi bort; og om kvelden når solen gikk ned bak skogtoppene på andre siden fjorden, vendte hun tilbake og blev menneske igjen.

Men så var det en kveld eldstetvillingen kom til å titte på glasset han bar i lommen. Kveitegallen var rød som blod, og han sa til prinsessen at tvillingbror hans var i stor fare, og at han måtte avsted for å hjelpe ham.

140Prinsessen gikk til skapet og tok frem en liten eske med to små, grønne blad på bunnen. De var plukket av livets tre, og engelen som holdt vakt, hadde gitt henne dem en dag hun på sin flukt kom forbi paradisets have.

Hun bad ham ta esken med, for bladene kunde kanskje bli ham til nytte, og selv hadde hun ikke bruk for dem.

Så tok de avskjed med hinannen, og han lovte sikkert å komme tilbake.


Anden bar ham til land, og siden red han på Lynsnar til gullslottet i skogtjernet. Han gikk gjennem alle salene og fant jomfruen og bror sin i dyp søvn i den innerste. Og det nyttet ikke alt det han gjorde for å få dem våken.

Men så husket han på bladene prinsessen hadde gitt ham, og han tok og stakk et av dem i munnen på tvillingbroren, og søvnen var som strøket av ham.

Siden vekket de jomfruen; og det viste sig at hun var den kongedatteren skogtrollet hadde tatt, og så red de sammen til kongens gård.

Da ungdronningen fikk se dem, skapte hun sig om til en ulv og fløi på hundene. Men Spørham og Liksomdu hadde skarpe 141tenner. De flengte ulvepelsen, og ut for en linnorm og satte like på kongedatteren.

Men snarere enn linnormen var eldstetvillingen! Han slet sverdet av skjeden og hugg hodet av ormen.

Kongen blev så glad da han fikk se yngstedatteren at han både lo og gråt. Og da han fikk høre at den andre datteren var i live og frelst fra trolldommen stemoren hadde lagt på henne, var det ingen ende på gleden.

Han gikk straks i gang med å lage til bryllups for døtrene sine, og da eldstetvillingen kom med prinsessen, var alt ferdig, og brødrene drog til kirken med hver sin brud.

Siden delte han kongeriket mellem tvillingene og satte dem til å være konger i sitt sted, for selv var han gammel og mett av dager.

Og snipp, snapp, snute, nu er eventyret ute.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Eventyr

Regine Normanns Eventyr ble utgitt i 1925 og innledet sluttfasen av hennes forfatterskap, hvor hun kun ga ut korte fortellinger, eventyr og sagn. Samlingen inneholder 11 eventyr, blant de mest kjente er «Ringelihorn», «Havmannens sønn» og «Prinsessen som gikk til jordens hjerte». Eventyrene er preget av nordnorsk natur og tradisjon.

Boken er korrekturlest og tilrettelagt av Bachelor-studenter i Bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet høsten 2018.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.