Per Greve og Lise Rosenkinn

26Det var en gang en greve som måtte dra i hærferd sammen med sin herre og konge.

Mens han var borte, herjet sjørøvere borgen hans, drepte tjenerne og tok med sig alt de overkom av gull og sølv og flyttbart gods. De tok også grevinnen og den vesle sønnen hennes, som var kommet til verden efterat faren var dradd i krigen. Henne la de i lenker sammen med andre fanger de hadde ombord; men gutten tullet de inn i en seilduksfille, og da de var nådd langt fra land, hev de bylten på havet.

27Men Vårherre laget det så vel at strømmen fikk tak i bylten, før duken var blitt gjennembløt, og sopte den med sig innunder land.

Da strømmen vendte ved fallende sjø, blev bylten liggende igjen øverst i flomvalet, og der fant en kone den; hun kom ned til fjæren for å skylle klær. Hun skar over båndene den var surret med, og blev ikke lite forundret da hun inne i seilduksfillen fant en vakker liten gutt, klædd i fine klær og med en grevekrone i skjorteknappen.

Hun lot vasken stå uskyllet og sprang til gårds og synte frem funnet for mannen sin og bad så vakkert om lov til å beholde barnet, da de ikke åtte nogen selv.

Han sa henne ikke imot, for han vilde like gjerne ha en sønn, han, som hun.

De kalte gutten Per efter far til mannen, og knappen med grevekronen gjemte de i et lønnrum i storkisten på stabbursloftet.

Året efter fikk de en datter selv, og da hun var rød og hvit som melk og blod, kalte de henne Lise Rosenkinn. Men vakrere enn Per var hun ikke.

28Barnene vokste op og visste ikke annet enn at de var bror og søster. De gråt sammen og lo sammen, og det den ene fikk, skulde den annen ha maken til.

Så var det en dag de sprang og lekte på fjæren, at Per fant en glasskule mellem tangstenene. Den var stor som en eplekart og klarere enn det klareste kildevann, og barnene trillet den mellem sig og lo og frydet sig, når glasskulen fanget solstrålene og laget fagre farvebunter av dem.

Da de blev trett av leken, vilde Lise Rosenkinn endelig gjemme kulen mellem sine leker, og Per sa henne ikke imot. Men dagen efter da han gikk og gjætte sauene og skulde ta foldekniven og skjære sig en siljufløite, lå kulen i bukselommen hans.

«Det er Lise Rosenkinn som har lagt den der forat jeg skal se mig glad på den, mens jeg går her alene med sauene, og snildere søster har ingen,» tenkte Per.

Men best han satt og tuklet med kulen, fikk han se at noget levde inne i den. En flokk ryttere kom ridende ut av en borgport. Han som red i spissen hadde vaiende fjærbusk på hjelmen, og det glimet og glinste i rustningen han hadde 29på, som var den gjort av det skireste sølv.

I et åpent vindu høit oppe i tårnet stod en fin, vakker dame og vinket med et hvitt slør, og rytteren med fjærbusken vinket igjen.

Men plutselig var de borte, og kulen var blank og tom. Per vilde legge den fra sig og skjære ferdig siljufløiten, da et nytt syn steg frem. Det var et skib for fulle seil med en sort vimpel på den ene masten, og i vimpelen var et dødningehode og to korslagte ben.

Skibet kastet anker utenfor borgen, og menn med dragne sabler rodde i land og trengte inn i borgporten. Vakten hugg de ned, og hver den som satte sig til motverge drepte de. Så plyndret de borgen og førte ombord i skibet alt som hadde verd.

30Den fine, nydelige fruen, som hadde vinket til rytteren med hjelmbusken, tok de også. Men nu holdt hun et spebarn klemt tett inn til brystet sitt.

Da mennene kom ombord på skibet, rev de barnet fra henne, la henne i lenker og stengte henne inne. Men barnet lå igjen på dekket og gråt.

Per blev redd og hev kulen. Det var jo fæle røvere og mordere den var full av, og han var alene i skogen, langt fra folk.

Om kvelden fortalte han Lise Rosenkinn og foreldrene det han hadde sett inne i kulen, og hvor redd han var blitt for at røverne skulde komme ut og ta ham.

Men de lo og trøstet ham med at han hadde sovet og drømt hele tildragelsen. Og så lenge snakket de for ham at han selv trodde det samme.

Men tidlig næste morgen stod mannen op og gikk til skogen dit gutten hadde sittet da han hev kulen. Han fant den mellem blåbærriset og tok og gjemte den i lønnrummet i kisten på stabbursloftet sammen med skjorteknappen.

Da Per var konfirmert, tok mannen og konen ham for sig i enrum og sa, som 31sant var, at de ikke var de rette foreldrene hans. De hadde funnet ham inntullet i en seilduksfille nede ved fjæren og tatt ham hjem til sig som sitt eget barn, for han var så liten og uskyldig.

Og aldri hadde de hatt årsak til å angre på det de gjorde den dagen, for Per hadde støtt vært en snild og lydig sønn, sa de.

«Men hvor er jeg kommet fra, og hvem tilhører jeg når ikke dere vil kjennes ved mig som rett sønn?» spurte Per, han stod og kjempet med gråten.

«Vi er bare jevne, almindelige mennesker,» sa pleiefaren, «men du er brutt av høit berg. Du er sønn av en greve, og her ser du knappen med herkomstmerket ditt satt med diamanter. Du hadde den i skjortelinningen din da vi fant dig.»

Per grep knappen og stirret på den, og dess mere han stirret, dess tydeligere mintes han at det vesle barnet inne i glasskulen hadde akkurat maken til knapp i skjortelinningen sin, da det lå og gråt på dekket ombord i sjørøverskuta.

«Jeg så maken til knapp inne i glasskulen,» sa Per.

«Ja, her har du glasskulen,» sa pleiefaren. «Jeg fant den mellem blåbærriset 32og har tatt vare på den for dig. Og min tro er at rytteren i sølvrustningen med vaiende fjærbusk på hjelmen og den fine fruen oppe i tårnvinduet, som du så inne i glasskulen, det var foreldrene dine.

Og det vesle, uskyldige barnet som lå og gråt, det var dig selv, Per; trolig har røverne ikke hatt hjerte til å slå dig ihjel, og så hev de dig på havet.

Men mor din, stakkar, hun er i fangenskap hos røverne, og henne får du se til å få frelst ut av deres vold, og til det kan kanskje kulen hjelpe dig.»

Per tok glasskulen. Den var blank og klar som sist han hadde den i hånden; men nu var det ingen levende billeder inne i den.

Fra den dag vilde gutten de skulde kalle ham Per greve, og Lise Rosenkinn gjorde det med glede, for gildere gutt fantes ikke i hele verden, syntes hun.

Så var det en dag ut på høstkanten at Per greve og Lise Rosenkinn var ute på saueleting.

De hadde gått fra tidlig om morgenen, og da de nådde op på heien, var de trette og varme. Men deroppe var det svalt og lett å puste, og de glemte all trettheten og la 34på sprang, Per greve foran og Lise Rosenkinn efter.

De fulgte den smale stien saueflokkene hadde tråkket fra uminnelige tider, og stien var tørr som knusk og nokså glatt.

Men best de sprang, snublet Per greve mot noget hårdt som lå tversover stien. Og da de skulde se efter, var det et spraglet trau av sten.

Mens de stod der og glodde og undret sig over det merkelige trauet, kom en gråklædd gutt fykende frem fra en bergheller.

«Jeg har mistet båten min! Jeg har mistet båten min!» hylte han og hikstet og gråt.

«Er det dette du kaller båten din?» spurte Per greve og rakte frem stentrauet.

«Ja,» svarte gutten, han rev trauet fra Per greve og satte sig op i det. Og straks lettet det fra marken og stod og svaiet i løse luften.

«Jeg må forte mig hjem til mor min, hun sitter og venter på mig med middagsmaten sju gange sju blåner her ifrå,» sa gutten. «Men trenger du nogengang skyss som forslår, Per greve, så rop på mig, og jeg skal komme, det kan du stole på.»

35I det samme for trauet med gutten opi som en pil gjennem luften, og Per greve og Lise Rosenkinn stod igjen på heien og stirret efter det, til det blev borte inne i himmelblået.

Sauene fant de straks bortenfor berghelleren og nådde hjem lenge før det blev mørkt.

Men om kvelden da de satt samlet om peisvarmen og puslet hver med sitt, tok Per greve frem glasskulen og så på den i skjæret fra ilden.

Best han satt der og stirret, tok det på å flimre og skjelve inne i kulen. En grå skodde veltet frem, og da den trakk vekk, lå det en solklædd øi midt ute i havet. Innimellem trærne skimtet han et hus, og bak det var en bratt fjellvegg.

Et mørkklædd kvinnfolk kom ut av huset og gikk ned til stranden og stod der og så utover havet med hånd over bryn. Hun lignet fruen han hadde sett i vinduet på greveborgen og ute på sjørøverskibet; men hun var ikke så ung og vakker som henne.

Han bad de andre komme og se. Og de så akkurat det samme som han.

«Det er mor din, det der,» sa pleiefaren. «Og visste vi nu på hvilken kant av 36jorden den øia ligger, fikk du dra i vei og se å få treffe henne.»

Så fortalte Per greve og Lise Rosenkinn om det spraglete stentrauet som kunde gå av sig selv gjennem løse luften, og om gutten som hadde lovt å skysse Per, og gleden blev stor.

Tidlig en morgen mens dagranden ennu lå som et gulblankt bånd bak fjellgarden i øst, stod Per greve reiseklædd og ropte på skyssen.

Tre ganger ropte han, men da kom gutten i trauet susende så luften pistret og pep om ham.

«Fort dig op i båten min!» skrek han og stanset farten.

Per greve bad farvel med pleieforeldrene og med Lise Rosenkinn, og takket for alt de hadde gjort mot ham. Han skulde sikkert se innom dem, bare han hadde fått fridd mor sin fra røverne og bragt henne tilbake til greveborgen. Så skrevde han op i trauet og satte sig.

«Før mig til huset jeg så inne i glasskulen,» sa han, og av bar det med dem utover ville havet og lenger enda.

Det var mørk kveld da de nådde huset 37i skogen. Per greve steg av og takket for skyssen.

«Jeg kan gjøre båten min så stor og så liten jeg vil, og du får ikke glemme å rope på mig, om du får bruk for mig,» sa den gråklædde gutten og suste vekk.

Huset lot til å være stengt for natten, og Per greve vilde ikke uro henne som bodde der. Så krøp han i skjul bak noget reisved som stod skort op mot bergveggen. Der sovnet han og våknet ikke før solen lyste inn på ham gjennem sprekkene i vedstabelen. Folk var ikke å se, men det røk av skorstenspipen, og han var tørst og sulten. Han tok og kostet vedrusket av trøien og buksen, rettet på halsbindet og ruslet inn på kjøkkenet.

Ved peisen satt en blek kone og spant ullgarn.

«Goddag!» sa Per greve og strøk av sig luen.

Konen stanset rokken, spratt op av stolen og stod og kavet mot ham med begge hender.

«Å trøste og bære dig, hvad har du, en ungdom, her å gjøre. Vet du ikke at øia er full av røvere, og får de fatt på dig, er du dødsens,» ropte hun.

«Jeg leter efter mor min, og her ser du 38herkomstmerket mitt,» sa Per greve og rakte frem knappen med grevekronen i.

«Hvor har du fått tak i den knappen?» spurte hun.

«Folkene som har fostret mig, sa den stod i skjortelinningen min, da de fant mig inntullet i en seilduksfille i flomålet,» sa Per.

«Da er du sønnen min, og far din er en greve,» sa hun og tok ham inn i armene sine og strøk og klappet ham over hår og kinn.

Mens han satt og fikk sig mat, fortalte hun ham om røverne som hadde plyndret borgen mens far hans var med kongen i krigen. De tok og førte henne med sig til denne avsides øia langt ute i verdenshavet og tvang henne til å styre huset for dem.

Men ikke åtte hun ord mektig nok til å skildre den kval hun led da de tok barnet fra henne, og inntil denne stund hadde hun ikke visst annet enn at sønnen var død og borte.

«Men hvor er røverne nu?» spurte Per.

Jo, nu var de ute på nytt røvertokt, fortalte hun. De hadde satt henne til å passe på huset og på alle de dyrebare skattene som lå dynget op inne i fjellet.

«Er det lenge siden de drog i vei?» spurte han.

39Det var over en måned, og de kunde vel være tilbake om en uke eller to, regnet efter tiden de brukte til røvertoktene, sa hun. «Og Gud hjelpe oss begge når de kommer.»

Per greve tok op glasskulen han bar i bukselommen, og fortalte om alle synene han hadde sett inne i den, og at det var kulen han hadde å takke for at han nu var her.

«Kom og sett dig på fanget mitt, mor,» sa han, «så skal vi sammen se om vi kan få øie på sjørøverskibet.»

Da de hadde stirret en kort stund, så de to skib i kamp ute på åpne havet. På det ene skib vaiet sjørøverflagget, på det andre et banner grevinnen kjente godt.

«Det er din far, grevens merke,» sa hun, og sammen stirret de på kampen, som endte med at sjørøverskibet blev skutt i senk og røverne drept.

«Er min far, greven, ombord på det seirende skib?» spurte Per.

«Ja,» svarte mor hans. «Det er den høie herren i sølvrustning som står og taler med den bakbundne røveren. Se nu gir han en befaling, og roret blir lagt om. De seiler hit for å hente mig.»

40Fra dag til dag fulgte mor og sønn ved å se inn i glasskulen skibets ferd over havet. Og da det langt om lenge ankret op på havnen utenfor huset på øia, stod de på stranden for å ta mot greven.

At gleden blev stor, trenger ikke jeg å fortelle. Han hadde lett efter sine kjære i seksten år, og nu hadde han dem begge i trygg forvaring hos sig selv, og ingen skulde få ta dem fra ham, så lenge han levde og kunde forsvare dem. Han lastet skibet med skatter fra hulen inne i fjellet og seilte hjem til greveborgen.

Siden hentet Per Lise Rosenkinn og foreldrene hennes, og de bodde sammen i fred og glede, og er de ikke døde, så lever de ennu.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.